I vini di Giro d’Italia 2017. 12. etappe: Forlì — Reggio Emilio

Det ble mer action i går en jeg had­de reg­net med.

I dag blir det sann­syn­lig­vis en spurt. Etap­pen går i flatt ter­reng, men går i en bue som tar oss en liten sving inn­om Tosca­na. Her er det to kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger, men ikke vel­dig kre­ven­de. Etter det­te er det flatt til mål. Det bur­de ikke være for vans­ke­lig å kon­trol­le­re et brudd her, men det blir spurt­la­ge­ne som må gjø­re den job­ben.

Vi er i Emi­lia-Romag­na. Egent­lig er det to områ­der. Emi­lia er områ­det mot vest og nord­øst, mens Romag­na er det sør­li­ge hjør­net.

Jeg vil først ven­de til­ba­ke til gårs­da­gen. Jeg skrev at jeg had­de avve­ket fra min tra­di­sjo­nel­le champag­ne på 17. mai, og i ste­det had­de kjøpt inn den nors­ke mus­se­ren­de vinen Egge One fra Egge gård. Jeg skul­le øns­ke at jeg i dag kun­ne ha skre­vet begeist­ret om et fan­tas­tisk, nytt norsk pro­dukt. Men slik ble det ikke. Hvis jeg skal være ærlig, ble det ned­tur. I pro­dukt­be­skri­vel­sen sto det noe om eple­smak, og det kan være så mangt, f.eks. den fris­ke sma­ken av eple som man kan fin­ne i en god Ries­ling. Men om jeg skal være ærlig, så ble det en ned­tur. Eple, ja, men mer i ret­ning av den litt oksy­der­te eple­sma­ken jeg for­bin­der med cider. I det hele tatt ga det meg mer asso­sia­sjo­ner til cider enn til champag­ne. Man er all­tid forut­inn­tatt når man sma­ker noe nytt. Den smaks­re­fe­ran­sen jeg had­de i bak­ho­det var champag­ne, og da falt den­ne vinen helt igjen­nom. Man bør ofte gi sli­ke nye og ukjen­te sma­ker en ny sjan­se, etter at man har kun­net null­stil­le smaks­for­vent­nin­ge­ne. Men det­te er en dyr vin, like dyr som en god champag­ne. Jeg bru­ker ikke 400 kr for å gi den­ne vinen en ny sjan­se. Sor­ry, Egge gård. Men det blir nok med den­ne ene flas­ken. Så mye om gårs­da­gens nors­ke vin.

Før vi hen­ter fram vin i dag, må vi dek­ke bor­det. Ca en mil etter start, kom­mer ryt­ter­ne til byen Faen­za. Den­ne byen er kjent for pro­duk­sjon av stein­tøy, fajan­se. Beteg­nel­sen fajan­se kom­mer fra nav­net på den­ne byen, hvor man har pro­du­sert fajan­se siden 1500-tal­let. Verk­ste­det Casa Pirot­ta ble reg­net som den bes­te pro­du­sen­ten. Og som med så man­ge fine ting fra den­ne delen av Ita­lia, tok Medi­ci-fami­li­en det­te til seg.

De var frans­ke han­dels­menn som kom her­fra med stein­tøy, som kal­te det fai­en­ce, som ble beteg­nel­sen på slikt stein­tøy, både på fransk og engelsk. Og som på norsk har blitt til fajan­se. Om jeg har for­stått det rett, var det i Egypt at pro­duk­sjo­nen av fajan­se opp­rin­ne­lig ble utvik­let. Fajan­se er en lav­brent, lys lei­re som er glas­sert. Den bren­nes på tem­pe­ra­tu­rer opp­til ca 1020 ° C.

Man begyn­te å pro­du­se­re fajan­se man­ge ste­der. Det som noe mis­vi­sen­de kal­les Delft-por­se­len, stein­tøy med blå dekor fra den neder­lands­ke byen Delft, er fajan­se. Blå­far­gen er kobolt­blått, som de for det mes­te fikk fra Blå­farge­ver­ket i Bus­ke­rud.

I Nor­den begyn­te man å lage fajan­se på 1700-tal­let. Den ble blant annet pro­du­sert i Rör­strand i Sve­ri­ge, i Dram­men og i Hal­den. Men det skul­le bli Roga­land som ble hoved­om­rå­det for pro­duk­sjon av fajan­se i Nor­ge, med Eger­sund fajan­se, Fig­gjo fajan­se og Stav­an­ger fajan­se. På midt­en av 1800-tal­let var fajan­se fint, og der­for tok de fajan­se inn i nav­net. 100 år sene­re var visst ikke fajan­se like fint, så Fig­gjo fajan­se skif­tet navn til Fig­gjo flint, og Stav­an­ge fajan­se ble til Stav­an­ger flint. Hvor­for man kal­ler det ‘flint’, har jeg ikke for­stått. For det er så vidt jeg vet ikke noe flint i det­te. Fig­gjo flint og Stav­an­ger flint har siden fusjo­nert til Fig­gjo AS.

Pore­se­len lages av en hvit lei­er som heter kao­lin, sam­men med malt stein: Kvarts og felt­spat. Den er hvit, og er ster­ke­re enn fajan­se. Kuns­ten å pro­du­se­re pro­se­len ble utvik­let i Kina, og der­for den engels­ke beteg­nel­sen chi­na. Det førs­te ste­det man klar­te å pro­du­se­re rent por­se­len i Euro­pa, var i Meis­sen i Tysk­land.

Jeg er fra Pors­grunn. Pors­grund Porse­læns­fab­rik er, eller var en tra­di­sjons­rik fab­rikk i Pors­grunn. Den ble eta­bert i 1887. I 2011 ble det mes­te av pro­duk­sjo­nen flyt­tet til Tysk­land, så fab­rik­ken er ikke hva den en gang var. Man blir litt ner­de­te av å vokse opp med en slik fab­rikk, selv om ingen i min fami­lie arbei­det der.

Por­se­len bren­nes gjer­ne ved en høy­ere tem­pe­ra­tur enn fajan­se. I Pors­grunn ble por­se­le­net brent på 1400° C. Por­se­len er som sagt ster­ke­re enn fajan­se. Por­se­len bru­kes også til sani­tær­por­se­len, som klo­set­ter, ser­van­ter osv, og til tek­nis­ke for­mål som iso­la­to­rer til strøm­fø­ren­de led­nin­ger.

Min far kom fra Roga­land, og i hans fami­lie var det fajan­se fra Stav­an­ger flint og Fig­gjo flint. Så jeg er litt split­tet her, men opp­veks­ten i Pors­grunn slår gjen­nom. Folk i Pors­grunn som ikke arbei­det på por­se­lens­fab­rik­ken kjen­te noen, eller kjen­te noen som kjen­te noen som arbei­det der, slik at man kun­ne kjø­pe por­se­len til per­so­nal­pri­ser, og på de spe­si­el­le sal­ge­ne som var for ansat­te. Dess­uten kun­ne vi kjø­pe annen­sor­te­ring i fab­rikk­ut­sal­get. Noen gan­ger kun­ne det være svært vans­ke­lig å se hva som var feil som gjor­de at de ble deklas­sert, og vi fikk god tre­ning i å fin­ne eksemp­la­rer med feil som bare et tre­net øye kun­ne se. Det var også reste­salg, hvor vi kun­ne kjø­pe skå­ler m.m. for 25 øre, 50 øre eller 1 kro­ne (sik­kert en del mer nå). Så folk fra Pors­grunn har por­se­lens­skå­ler fra Pors­grund Por­se­len under bloms­ter­pot­te­ne.

Vi som er litt ner­der på det­te områ­det, vet at lyset skin­ner gjen­nom por­se­len. Det skin­ner ikke gjen­nom fajan­se. Og vi hører at det klin­ger for­skjel­lig når vi kak­ker på det. Men nå får vi anse bor­det for dek­ket, og se om vi kan fin­ne noe vin.

Vi er i Emi­lia-Romag­na. Det er på Po-slet­ten, Ita­lias mest frukt­ba­re land­bruks­om­rå­de. Frukt­ba­re områ­der kan gi mye, men van­lig­vis ikke spe­si­elt god vin. Vin­dru­er som må kjem­pe litt for til­væ­rel­sen i kar­rig jord, og ofte under utford­ren­de kli­ma­tis­ke for­hold, gir den bes­te vinen. Den lil­le svin­gen inn­om Tosca­na hjel­per ikke stort, for den tar oss inn i en del av Tosca­na hvor det ikke pro­du­se­res vin, eller mer sann­syn­lig: Ikke klas­si­fi­sert vin. Det pro­du­se­res  mye vin uten­om klas­si­fi­ser­te områ­der i Ita­lia, som i and­re vin­pro­du­se­ren­de land, gjer­ne av svært varie­ren­de kva­li­tet.

Vi kan star­te med å ta med en vin, som vi kan spa­re til des­ser­ten. Når etap­pen svin­ger til venst­re inn i Faen­za, syk­ler ryt­ter­ne inn i vin­om­rå­det Albana di Romag­na. Her lagest det vin av dru­en Albana i uli­ke søt­hets­gra­der, fra tørr til helt søt vin laget på tør­ke­de dru­er. Det er den søte pas­sioto­vi­nen som er mest inter­es­sant. Men det er en des­sert­vin, så vi bør ikke åpne den med en gang.

Vi fort­set­ter inn i vin­om­rå­det Col­li di Faen­za før vi kom­mer inn i fjel­le­ne. Det er et rela­tivt nytt klas­si­fi­sert områ­de, og det har til nå ikke utmer­ket seg som spe­si­elt inter­es­sant.

Når vi kom­mer ned fra fjel­let har vi kom­met til Emi­lia, og det førs­te vin­om­rå­det vi møter er Col­li Bolog­ne­si. Det pro­du­se­res et vel­dig stort antall uli­ke viner, pro­du­sert på man­ge drue­sor­ter innen­for den­ne klas­si­fi­ka­sjo­nen. Det pro­du­se­res man­ge utmer­ke­de viner på inter­na­sjo­na­le (i prak­sis frans­ke) dru­er som Caber­net Sau­vig­non, Mer­lot og Char­don­nay. Men det er viner laget på den hvi­te dru­en Pig­no­let­to som er mest inter­es­sant.

Områ­det kan by på mye mer enn vin, og når det kom­mer til styk­ket er and­re pro­duk­ter her­fra vel så inter­es­san­te som vinen. Vi kan star­te med det som vi fin­ner i kje­de­li­ge vari­an­ter på nes­ten enhver barne­meny: Pas­ta bolognese. Men en pas­ta bolognese kan være mye mer enn dis­se kje­de­li­ge utgav­re­ne. Her er en opskrift fra Aperitif.no:

Ingre­di­en­ser (saus):

150 g skinke­biff eller annet bein­fritt magert svine­kjøtt
150 g flat­biff eller annet bein­fritt okse­kjøtt (alt. kar­bo­nade­deig)
2 ss oli­ven­olje
60 g smør
1 mid­dels stor løk
1 gul­rot
3 stil­ker stang­sel­le­ri
100 g bacon
50 g brat­wurst eller annen kryd­ret grov kjøtt­pøl­se
1½-2 dl hvit­vin
1 ss tomat­puré [Min anbe­fa­ling: Kjøp tomat­puré (og alle and­re for­mer for her­me­tis­ke toma­ter) fra den ita­li­ens­ke pro­du­sen­ten Mut­ti. Det er ikke den bil­ligs­te du fin­ner i butikk­hyl­le­ne, men den er god.]
1½-2 dl kraft eller kjøtt­bul­jong
¾ ts mus­kat­nøtt
salt og svart pep­per
5 ss krem­flø­te
fris­kre­vet par­me­san

Frem­gangs­må­ten er slik:

Mal kjøt­tet sam­men i kjøtt­kvern eller i food proces­sor, eller bruk fer­dig­malt.

Fin­hakk baco­net, løken, gul­ro­ten og stang­sel­le­ri­en. Varm oljen sam­men med smør i en stor pan­ne eller gry­te og til­sett baco­net, løken, gul­ro­ten og stang­sel­le­ri­en. La sur­re ved mid­dels var­me i 10 minut­ter.

Til­sett det mal­te kjøt­tet, hvit­vi­nen, samt pøl­sen som du har tatt skin­net av og skå­ret i små ter­nin­ger.

Stek vide­re i 10 minut­ter under omrø­ring. Spe ut tomat­puré­en i kraf­ten og ha i gry­ten. Smak til med mus­kat­nøtt, salt og pep­per. Rør godt og la koke i 1 ½ time. Til­sett flø­ten like før ser­ve­ring og rør godt.

Vi skal så gjen­nom Mode­na. Mode­na er kjent for sin bal­sa­mico. Bal­sa­mico lages ved at drue­saft av Tre­b­bia­no, som kokes inn og gjæ­res. Pro­duk­sjon av tra­di­sjo­nell Bal­sa­mico, Ace­to Bal­sa­mico Tra­dizio­na­le er tid­kre­ven­de, og resul­ta­tet blir til­sva­ren­de dyrt. Før man kan tap­pe noe som helst av en slik Bal­sa­mico, skal den ha vært lag­ret på fat i 12 år. Man har da et sole­ra­sys­tem, slik man har for bl.a. sher­ry. Man tap­per litt fra den elds­te og mins­te tøn­nen. Den­ne etter­fyl­les fra den litt stør­re, nest elds­te tøn­nen. Slik fort­set­ter det, til man kom­mer til de nyes­te tøn­ne­ne. Dis­se etter­fyl­les så med inn­kokt drue­saft. Hvor gam­mel den Bal­sa­mico­en som tap­pes og sel­ges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rime­li­ger utga­ve, Ace­to Bal­sa­mico di Mode­na. Hvis vi vil ha litt salat ved siden av en pasta­rett, kan vi ha litt bal­sa­mico og en god oli­ven­olje på den.

Vi er her i områ­det for pro­duk­sjon av en av områ­dets kjen­te viner: Lam­brus­co. En mus­se­ren­de, rød vin. Lam­brus­co har sti­gen­de popu­la­ri­tet. Jeg må inn­røm­me at den ald­ri har blitt en av mine favo­rit­ter. Men kan­skje jeg må gi den en ny sjan­se. Det bør være en vin som kan pas­se til en rett som pas­ta bolognese. For vei­led­ning når det gjel­der Lam­brus­co, viser jeg til Decan­ters artik­kel fra febru­ar 2016: Five of the best Lam­brus­co wines to try.

I mål­byen Reg­gio Emi­lio kan vi fin­ne noe vi tren­ger til vår pasta­rett: Par­me­g­gia­no Reg­gia­no, ofte og urik­tig omtalt som “par­me­san”. Par­me­san er en beteg­nel­se som det ikke len­ger er til­latt å bru­ke i Euro­pa. Par­me­g­gia­no Reg­gia­no er den hånd­verks­pro­du­ser­te utga­ven av den­ne fas­te osten.

Førs­te del av Sir­kus land­bruks­opp­gjø­ret er nett­opp avslut­tet, med det for­ven­te­de brud­det. Vi kan der­for dve­le litt ved pro­duk­sjo­nen. Det er ca 600 pro­du­sen­ter som lager Par­mig­ia­no reg­gia­no. De får melk fra ca 10.000 melke­bøn­der innen­for det til­lat­te pro­duk­sjons­om­rå­det. Det er omtrent det sam­me antall bøn­der som leve­rer melk til Tine i Nor­ge. Men pro­du­sert kvan­tum er selv­føl­ge­lig mye lave­re enn det nors­ke melke­bøn­der leve­rer til Tine. Mens man i norsk land­bruk har hatt stø kurs mot den jev­ne mid­del­må­dig­het uten lokalt sær­preg, hvor målet har vært å sik­re bøn­der og land­bruks­sam­vir­ket like pri­ser uav­hen­gig av kva­li­tet, har and­re sat­set på kva­li­tet og lokalt sær­preg. Norsk land­bruks­po­li­tikk vil­le gans­ke sik­kert ha rasjo­na­li­sert bort og utryd­det f.eks. Par­me­g­gia­no reg­gia­no. Berøm­te oster hand­ler om gode råva­rer og godt, tra­di­sjo­nelt hånd­verk utført av folk med kunn­skap og yrkes­stolt­het, ofte av små pro­du­sen­ter.

Gra­na Pada­no er den mer indu­stri­pro­du­ser­te slek­nin­gen til Par­me­g­gia­no Reg­gia­no. Den pro­du­se­res stort sett len­ger vest.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve. Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email