Italia, Sykkelsport, Vin

II vini di Giro d’Italia 2017. 19. etappe: San Candido/Innichen — Piancavallo

Leave a comment

Endelig lyktes det for Tejay vanGarderen. Det var faktisk hans første grand tour-seier. Nå håper jeg at Mikel Landa lykkes i dag eller i morgen, etter å ha blitt slått nærmest på målstreken to ganger.

Når Nairo Quitana ikke klarte å ta tid på Tom Dumoulin i dag, når han skal han da gjøre det? Quintana har det sterkeste laget, og klarer likevel ikke å ta tid på en isolert Dumoulin på en etappe som gårsdagen. Dumoulin var åpenbart irritert på Quintana og Nibali, og kom med noen kommentarer etter målgang at når de ikke syntes å være interessert i å forsvare sine plasser på pallen, håpet han de ville tape dem. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Quintana og Nibali kjørte som om de ventet på å måtte forsvare seg mot et angrep fra Demoulin. Men det er de som er i angrepsposisjon, og Dumoulin kan være avventende og se hva de måtte finne på. Resultatet var at andre tok tid på Quintana og Nibali. Thibaut Pinot er nå bare 24 sekunder bak Nibali, og 1.05 bak Quintana. Tom Dumoulin har ikke det sterkeste laget, og da er det viktig å være den smarteste. Han har i alle fall kjørt taktisk smart.

Dagens etappe er 191 km. Etappen starter ganske høyt. Det går opp, så mer ned, opp igjen og enda mer ned, før det hele avsluttes med en 15 km stigning, med 9-14% stigning. Før den siste stigningen er det en lang strekning, ca 50 km, som er ganske flat. Og deter mange utforkjøringer på dagens etappe. Når Quintana ikke klarte å ta tid på Dumoulin i går, tviler jeg på at han klarer det i dag.

Vi starter i Veneto, men langt fra de vinmarkene som denne regionen er kjent for. Rytterne har ikke syklet lenge, før de kommer inn i Friuli — Venezia Giulia. Navnet på provinsen er forvirrende, ikke minst fordi Venezia ikke ligger her, men i Veneto. Nav­net Vene­zia hen­ger igjen fra Den vene­ti­anske repub­lik­kens tid. Den delen som lå i Fri­uli fikk nav­net Venezia-Giulia, etter Julius Cæa­sar. Den delen som lå i Veneto ble kalt Venezia-Euganea og delen i Tren­tino ble kalt Venezia-Tridentina. Fri­uli, som vi for kort­hets skyld kan kalle regio­nen, er en inter­es­sant vin­re­gion. Det pro­du­se­res mye rødvin, men regio­nen er først og fremst en hvitvinsregion.

I følge boken Vino Ita­li­ano er Fri­uli det områ­det som ledet an i utvik­lin­gen av kva­li­tets­hvit­vin i Ita­lia.  Fri­uli er nær Øster­rike. Det var et rekrea­sjons­om­råde for Øste­riksk adel og kon­ge­lige, og var også en leve­ran­dør av vin til disse ganske kresne kun­dene. Fri­uli ble der­for tid­lig en pro­du­sent av kva­li­tets­vin. Områ­det er også sterk påvir­ket fra Frank­rike, og det dyr­kes ganske mye “franske” druer.

Som noen kanskje kan ha merket, synes jeg topgrafi og geologi er interessant. Mange grenser har gjennom historien vært trukket ganske tilfedig, og har blitt flyttet mange ganger. Fjell og daler ligger mer fast, og markerer ofte naturlige grenser — og de påvirker det lokale klimaet. Sammen med geologien har det lokale klimaet stor betydning for vinroduksjon. Jeg tar derfor med dette topografiske kartet over Italia og omrkingliggende områder.

Vi ser hvordan Posletten ligger beskyttet av fjell på de fleste kanter. Området får også rikelig vannforsyning fra de omkringliggende fjell. Men selv om vi er på Posletten i finalen inn til Milano, anser vi oss ferdig med Posletten for i år. Vi skal litt lenger øst.

Italia ligger i kollisjonssonen mellom den afrikanske og den euroasiatiske kontinentalplaten. Det er vanskelig ikke å assosiere geologien med dagens flyktningsituasjon. Afrika skyver Italia foran seg, og den afrikanske kontinentalplaten presses under den europeiske, og der reiser Alpene seg. Alpene er i geologisk sammenheng relativt ungt fjell. Det vokser fortsatt, men errosjon sliter det like mye ned som tilveksten, slik at det ikke blir høyere.

For 100 mill år siden lå de lavere delene av Friuli under havet. Men landet har hevet seg i kollisjonsonen mellom kontinentalplatene. Ellers er det store moreneavsetninger fra istiden, og løsmasser som har fulgt elvene ned fra de omkringliggende fjellene som har preget landskapet. Alpene skjermer området mot kalde vinder fra nord. Går vi tilbake til det topografiske kartet, ser vi at det er en åpning mellom Alpene og Karpatene øst for Alpene. En av de kalde vintervindene fra nord kommer gjennom dette området. Det andre kjente vindsystemet fra nord går vest for Alpene, gjennom Rhônedalen, og gir de kjente Mistralvinden.

Den sydøstlige utløperen av Alpene, De juliske alper, skjermer Friuli. Så de kalde vindene fra nordøst treffer Balkan et stykke lenger syd. For en del år tilbake tilbrakte jeg et par uker på Balkan i januar/februar (det var jobb, ikke ferie). Heldigvis kunne jeg sjekke værmeldingen på internett, så jeg var forberedt. Jeg trodde i utgangspunktet jeg skulle til “syden”, men det var ikke på noen måte “sydenvær” på den tiden av året. Men tilbake til utgangspunktet: Vinområdene i Friuli er skjermet mot disse kalde vindene.

Vi kommer inn i Friuli i fjellene i nordvest. Først mot slutten kommer vi inn i et vinområde, og da kommer vi inn i et av de mindre interessante vinområdene i Friuli — Venezia Giulia, Friuli Grave. Det er det mørkeblå området på kartet nedenfor. I Friuli Grave produseres omtrent halvparten av Friulis viner. Det er ingen stor overraskelse at det største området i Friuli er det minst interessante, med store produsenter og ganske industrialisert produksjon. Men også her arbeider noen produsenter for å øke kvaliteten.

Nå kan man også produsere prosecco i store deler av Friuli — Venezia Giulia. Men vi kommer tilbake til prosecco i morgen, og lar boblene forbli på flaskene i dag. Men Friuli er et interessant vinområde. Så jeg tar med litt vin fra områder i provinsen som vi ikke er innom denne gangen. De mest interessante vinområdene er i øst, ved foten av De juliske alper, nær grensen mot Slovenia.

Vi starter i den nordøstlige delen av vinområdene, med Colli Orientali del Friuli (oransj på kartet). Navnet betyr Friulis østlige bakker. I dette området produseres det mer rødvin enn hvitvin. Det er ti hvite og ti røde klassifiserte endrueviner, i tillegg til rød og hvit, samt en søt vin med flere druesorter. Den dominerende røde druen er merlot. Den viktigste hvite/grønne druen er friulano. Tidligere ble den kalt tocai friulano, men EU har bestemt at det fra og med 2007 man bare i Ungarn kan bruke navnet tocai. Ellers dyrkes mye pinot grigio, sauvignon blanc og chardonnay.

De lokale druene begynner også å bli mer populære, særlig gjelder det de hvite ribolla gialla, verduzzo friuliano og picolit, samt de røde refosco og schioppettino. Jeg liker tendensen til å utvikle vin på lokale druer. Det blir mer interessant når man får fram den lokale egenart, enn om man bare holder seg til de “internasjonale” druene som dyrkes så mange steder — i alle fall så lenge man klarer å få fram et godt resultat med lokalt særpreg. Jeg erkjenner at dette er et litt turisaktig synspunkt fra en utenforstående. Jeg forstår godt at de som bor i området gjerne vil ha sin lokale Chardonnay eller Merlot, uansette hva vi utenfra måtte mene om det.

Helt i nord-vest ligger Ramandolo. Her har man produsert søte viner på verduzzo friulano siden antikken. Det er to hovedtyper: Amabile og passito. Amabile er en halvtørr vin, og som så mange halvtørre viner faller den litt mellom to stoler. Vi vil helst ha tørre viner. Men til salt og/eller krydret mat, kan halvtørre viner fungere. Passito er en søt dessertvin. Druene høstes sent og tørkes på særlige tørkeloft.

Picolit regnes som en vanskelig drue som gir lav avkastning. Det har vært laget søt vin av denne druen i flere hundre år. Men det gikk nedover med produksjonen i 70-årene, da man var mest opptatt av volum og kvantitet. Heldigvis har den fornyede interesse for lokal egenart, og for søte dessvertviner, gjort at gode produsenter igjen har satset på denne.

Vi kommer så over i Collio Goriziano (lysegrønt på kartet, hvor det bare står Collio). Klimaet påvirkes både av kalde vinder fra fjellene i nord, og fra fra det tempererende Adriaterhavet. De beste druene dyrkes 100-250 meter over havet. Blant de klassifiserte vinene er det 12 hvite og fem røde endrueviner, samt en bianco og en rosso. Av hvite druer dyrkes mest pniot grigio, sauvignon blanc og friulano. Friulano er regionens mest lokale og beste druesort. Mange av de beste vinene er blandingsviner som selges som Collio Bianco DOC.

Av røde druer dyrkes mest cabernet sauvignon og cabernet franc.

Litt lenger syd flater landskapet ut, og vi kommer inn i Friuli Isonzo DOC (mørkegrønt på kartet). Det meste av den vinen som dyrkes her, konsumeres lokalt. Man venter på at noen virkelig skal utnytte det potensialet mange mener det er i dette området.

Området ned mot Trieste er en ganske smal sripe mellom Slovenia og Adriaterhavet.  Vi har noen ganger vært inne på at Italia  er et ungt land. Trieste er et salgs veikryss eller møtepunkt mellom latinsk, slavisk og gremanistisk kultur. Og da er det vel ingen stor overraskelse at det har vært en del konflikter. Etter andre verdenskrig ble Trieste etablert som en selvstendig bystat. Den ble delt i to soner, hvorav den ene (sone A) ble styrt av de alliertes militærstyre. Den andre sonen (sone B) ble styrt av Jugoslavia. I 1954 ble sone A en del av Italia. Først i 1975 ble grensen mellom Italia og Jugoslavia fastlagt, i en traktat som også regulerer minoriteters forhold i området. Det er denne grensen fra 1975 som nå er grensen mellom Italia og Slovenia.

Vinområdet her heter Carso. Det er tre lokale druesorter. To hvite, malvasia istraina og vitovska, samt den røde terrano.  Vinene fra dette området er ikke den mest interessant fra regionen. Hent heller vin litt lenger nord. Men drikk lokalt om du er i området.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.
Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.