I vini di Giro d’Italia 2017. 12. etappe: Forlì — Reggio Emilio

Det ble mer action i går en jeg had­de reg­net med.

I dag blir det sann­syn­lig­vis en spurt. Etap­pen går i flatt ter­reng, men går i en bue som tar oss en liten sving inn­om Tosca­na. Her er det to kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger, men ikke vel­dig kre­ven­de. Etter det­te er det flatt til mål. Det bur­de ikke være for vans­ke­lig å kon­trol­le­re et brudd her, men det blir spurt­la­ge­ne som må gjø­re den jobben.

Vi er i Emi­lia-Romag­na. Egent­lig er det to områ­der. Emi­lia er områ­det mot vest og nord­øst, mens Romag­na er det sør­li­ge hjørnet.

Con­ti­nue read­ing I vini di Giro d’Italia 2017. 12. etap­pe: For­lì — Reg­gio Emi­lio

I vini di Giro d’Italia 2017. 11. etappe: Firenze (Ponte A Ema) — Bagno de Romagna

Vi har nå kom­met til midt­en av GIro­en. Det er etap­pe 11 av 21. Vi har 10 etap­per bak oss, og det gjen­står 10 etap­per når vi er fer­di­ge med dagens etappe.

Det ble omtrent som jeg håpet i går. Tom Dumou­lin tok så mye tid på Nai­ro Quin­ta­na at Quin­ta­na nå er i angreps­po­si­sjon. Det er til hel­gen og ikke minst i nes­te uke at Giro­en går inn i fjel­le­ne. Her må Nai­ro Quin­ta­na angri­pe, ikke bare for å ta igjen det for­spran­get Tom Dumou­lin har opp­ar­bei­det. Giro­en avslut­tes med en ca 30 km lang tempo­etap­pe søn­dag i nes­te uke. Nai­ro Quin­ta­na vil tren­ge et for­sprang før den avslut­ten­de tempo­etap­pen, om han skal kla­re å vin­ne sam­men­lagt. Det bør bor­ge for mye action i sis­te del av giro­en. Jeg lik­te også at Geraint Tho­mas, som ble ram­met av politi­mo­tor­syk­kel­vel­ten, gjor­de det bra, og klar­te å posi­sjo­ne­re seg godt i sam­men­dra­get, selv om han nok ikke har noen sjan­se til å vin­ne sammenlagt.

I dag skal ryt­ter­ne over fire kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger, men med 25 km utfor fra den sis­te top­pen mot mål. Jeg tror ikke at noen av sam­men­lag­tryt­ter­ne, etter å ha kjørt hardt på gårs­da­gens tem­po, vil sat­se på å kun­ne opp­ar­bei­de en ledel­se opp til den sis­te top­pen, til å kun­ne hol­de unna inn til mål. Spurt­la­ge­ne vil nep­pe kla­re å hen­ge med over alle top­pe­ne. Her lig­ger det an til at et brudd med ryt­te­re som tok det rolig i går, og som er ufar­li­ge i sam­men­dra­get, kan hol­de inn til mål.

Da jeg så detal­je­ne for den­ne etap­pen, ble jeg skuf­fet. Vi star­ter i Firen­ze, hjer­tet av Tosca­na. Men etap­pen går omtrent den enes­te vei­en ut fra Firen­ze som ikke brin­ger oss i kon­takt med noen av regio­nens vinområder.

Det er 17. mai, og da må vi også ten­ke på hva som pas­ser på en slik dag. Jeg er franko­fil, så for meg vil­le det van­lig­vis ha vært champag­ne. Men skul­le jeg ha valgt ita­li­ensk, mus­se­ren­de, måt­te det bli Fran­ciacor­ta. Vi skal kom­me til­ba­ke Fran­ciacor­ta sene­re. Prosecco er litt for enkel på en slik dag, etter min smak. På den annen side. Hvis boble­vi­nen bare skal søles og spru­tes bort på podi­et, er det helt greit at det er en enkel prosecco og ikke en champag­ne eller fran­ciacor­ta hvor man har lagt vel­dig mye arbeid i å få fine bob­ler i vinen.

Men i år prø­ver jeg noe nytt på 17 mai: En norsk mus­se­ren­de vin, EGGE Gård One fra Egge gård. Det er førs­te gang jeg kjø­pet en norsk vin. Den er laget på en drue som heter Sola­ris, som også her helt ukjent for meg. Den har fått god omta­le, og er nå mer­ket som utsolgt fra leve­ran­dør. Skul­le den skuf­fe, har jeg litt champag­ne i bak­hånd. Som noen har sagt: Man bør all­tid ha en flas­ke champag­ne i kjøle­ska­pet, i til­fel­le det skul­le duk­ke opp en anled­ning som er verdt å fei­re. Den anled­nin­gen som skal fei­res kan godt være at man har en flas­ke champag­ne i kjøleskapet.

Hvis vi drar ut fra Firen­ze, i nes­ten hvil­ken som helst ret­ning bort­sett fra den dagens etap­pe føl­ger, hav­ner vi i Tosca­nas mest kjen­te vin­om­rå­de: Chianti.

tuscany-wine-map

Det har blitt sagt at Chi­an­ti er Toscan­sa hjer­te og sjel. Chi­an­ti er laget av San­giove­se, noen gan­ger blan­det med and­re drusorter.

Chi­an­ti ble “oppfunnet”av  baron Bet­ti­no Ria­sco­li på midt­en av 1800-tal­let. Han laget en opp­skrift som sa at det skul­le være San­giove­se med til­legg av noe Canaiolo for å myke opp vinen. Opp­skrif­ten har blitt end­ret man­ge gan­ger siden den gang.

Chianti_ClassicoPro­du­sen­te­ne i det opp­rin­ne­li­ge områ­det lik­te dår­lig at man­ge and­re også solg­te deres viner som Chi­an­ti. I 1924 dan­net de en pro­du­sent­or­ga­ni­sa­sjon, den førs­te i Ita­lia: Gal­lo Nero — Den sorte hane. 95% av Chi­na­ti Clas­si­co-pro­du­sen­te­ne er nå med­lem av Gal­lo Nero. Gal­lo Nero er logo­en til Chi­an­ti Clas­si­co. Hvor­for det står “1716” på logo­en, vet jeg ikke.

Chi­an­ti var, som så man­ge and­re viner, i for­fall fram til 1970-tal­let. Pro­duk­sjo­nen var for høy og kva­li­te­ten for lav. De blan­det inn for mye hvite/grønne dru­er — opp til 30%. Og de blan­der inn vin av dår­li­ge­re kva­li­tet fra Syd-Italia.

Chianti_bastflaskeLen­ge var Chi­an­ti mest kjent for den karak­te­ris­tis­ke base­flas­ken fias­co (“flask”; pl. fia­s­chi), mer enn for den vinen som var på dis­se flas­ke­ne. En gang var det kan­skje bra for mar­keds­fø­ring av vinen. Folk viss­te ikke mye om ita­li­ensk vin, og kan­skje var det ikke så mye å vite om den hel­ler om vi går en del tiår til­ba­ke i tid. Men de kjen­te Chi­antiflas­ken, og Chi­an­ti var for man­ge selve den ita­li­ens­ke vinen. Ting har end­ret seg. Seriø­se vin­pro­du­sen­ter øns­ket at deres vin skul­le være kjent for inn­hol­det, ikke for den bast­kled­te fias­co. De vil­le at deres vin skul­le bli vur­dert som en seriøs kva­li­tets­vin, ikke som en bil­lig turistvin.

Jeg besøk­te Ita­lia for førs­te gang da jeg var på Inter Rail midt på 1970-tal­let. Det var spen­nen­de for en som til da bare så vidt had­de vært uten­for Nor­ge. Jeg hus­ker Chi­antiflas­ke­ne, men ikke vinen. Når toge­ne stan­set på sta­sjo­ne­ne, gikk det folk med trille­vog­ner langs toge­ne på per­ron­gen og solg­te for­frisk­nin­ger. De rop­te ut: “Bir­ra! Chi­an­ti vino!”. Men for mitt reise­bud­sjett den gan­gen var det uan­sett vik­ti­ge­re at vinen var bil­lig enn at den var god.

Gjen­nom åre­ne har områ­de­ne for pro­duk­sjon av klas­si­fi­sert vin blitt utvi­det, og noen vil si utvan­net. “Clas­si­co” beteg­ner det opp­rin­ne­li­ge pro­duk­sjons­om­rå­det, kjerne­om­rå­det om man vil, som ofte er det bes­te pro­duk­sjons­om­rå­det. Chi­an­ti fikk DOCG-klas­si­fi­se­ring i 1984, og Chi­an­ti Clas­si­co sin egen GOCG i 1996.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines bru­ker glass som klas­si­fi­se­rings­sym­bol. Tre glass (Tre Bicchie­ri) gis til vin som er utmer­ket (excel­lent) i sin kta­go­ri. Når en pro­du­sent har fått ti Tre Bicchie­ri, blir de til­delt en stjer­ne. Nye ti Tre Bicchie­ri, og det får en stjer­ne til. Pro­du­sen­ten Gaja i Pie­mon­te top­per lis­ten over ita­li­ens­ke pro­du­sen­ter med stjer­ne, med fem stjer­ner for 53 Tre Bicchie­ri. For å få stjer­ne, skal man ha hatt konis­tent pro­duk­sjon av utmer­ket vin over lang tid.

I år har 19 Chi­na­ti Clas­si­co-pro­du­sen­ter blitt til­delt Tre Bicchie­ri. Jeg lis­ter ikke opp alle. De Chi­an­ti Clas­si­co pro­du­sen­te­ne som har blitt til­delt stjer­ner, er:

  • Mar­che­si Antinori **
  • Baro­ne Ricasoli **
  • Bran­caia *
  • Cas­tel­la­re di Castellina *
  • Cas­tel­lo di Ama **
  • Cas­tel­lo di Fonterutoli ***
  • Fatt­oria di Felsina **
  • Tenu­te Ambrogio e Gio­van­ni Folonari *
  • Fon­to­di **
  • Isole e Olena **
  • Ruf­fino (not to be con­fu­sed with the area Rufina) *
  • San Felice *

At man er en toppro­du­sent betyr ikke at man bare pro­du­se­rer topp­vi­ner. De fles­te sto­re pro­du­sen­ter lager vin i man­ge kate­go­ri­er og prisklasser.

9788281690578Vil du ha inspi­ra­sjon som kan sti­mu­le­re reise­lys­ten, anbe­fa­ler jeg Dag Tjerslands bok “Mitt Tosca­na” . Her er det mat, kul­tur, oli­ven og selv­føl­ge­lig vin. Boken avslut­tes med en lis­te over Dag Tjerslands favo­ritt­adres­ser i Toscana.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp. 

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra andre. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aare­skjold går i Dag­bla­det ut mot “bun­ad­mono­po­let”, repre­sen­tert ved Hus­fli­den som vil mono­po­li­se­re bunads­tra­di­sjo­nen. Hun vil­le sy sin egen bunad, men fikk ver­ken kjø­pe møns­ter eller stoff. Hun måt­te kjø­pe fer­dig­skår­ne mate­rial­pak­ker for å få kjøpt stoff. Slik for­sø­ker Hus­fli­den, helt ube­ret­ti­get, å mono­po­li­se­re en folketradisjon.

De er ikke alle­manns­eie, som man­ge tror. Der­for er man nødt til å kjø­pe en mate­rial­pak­ke når man skal sy bunad

sier Hil­de Øya, som er dag­lig leder ved Hei­men Hus­fli­den i Oslo.

Det­te er helt feil. Gam­le folke­drak­ter er alle­manns­eie, akku­rat som folke­mu­sikk og folke­even­tyr. Om buna­der skul­le ha vært opp­havs­retts­lig ver­net, hvil­ket de ikke er, vil­le ikke Hus­fli­den hatt noen ret­tig­he­ter. De som har hoved­æren for å ha gjen­skapt gam­le folke­drak­ter, som har blitt til vår tids buna­der er Adolph Tide­mand, som teg­net og mal­te man­ge folke­drak­ter. Og Hul­da Gar­borg, som laget drak­ter man kun­ne dan­se i, inspi­rert av gam­le folke­drak­ter. Om noen skul­le hatt noen ret­tig­he­ter, vil­le det ha vært dem. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Adolph Tide­mann døde i 1876 og Hul­da Gar­borg i 1934. Så deres verk er uan­sett fri i dag. Bil­det på top­pen er et av Aldolph Tide­mands male­ri­er av kvin­ner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:

Con­ti­nue read­ing Buna­den er alle­man­s­eie. 17. mai-tøv fra Hus­fli­den

I vini di Giro d’Italia 2017. 10. etappe: Foligno — Montefalco

Jeg øns­ket meg action på søn­dag, og det fikk vi. Men dra­ma for­di en klø­ne­te politi­mann har par­kert motor­syk­ke­len på feil side av vei­en, det kan vi godt være for­uten. Men Nai­ro Quin­tans angrep, det var på tide vi fikk se det­te. Det spen­nen­de i dag er om det for­spran­get han har opp­ar­bei­det er til­strek­ke­lig til å hol­de unna for ryt­te­re som Tom Dumou­lin, Thi­baut Pinot og Vin­cen­zo Nibali.

Ryt­ter­ne får ikke noen myk start etter hvile­da­gen. I dag er det en rela­tivt kort, 39,8 km, tempo­etap­pe. Da kan man ikke bru­ke litt tid på å kjø­re krop­pen i gang på førs­te del av etap­pen. Da er det fullt tråkk fra start — i alle fall for alle som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner eller som har ambi­sjo­ner om etappe­sei­er. For hjelpe­ryt­te­re som ikke har så mye å kjø­re for, blir det­te det som Jens Voigt kal­te en “semi rest day”. Det hand­ler å gjen­nom­føre innen­for mak­si­mal­ti­den, og bru­ke minst mulig krefter.

Det plei­er ikke å være mye vin å fin­ne langs en gans­ke kort tempo­etap­pe, med mind­re hele etap­pen går gjen­nom et vin­om­rå­de. I dag får vi hol­de oss til den vinen vi fin­ner ved mål­byen Monte­fal­co. Vi kom­mer inne i vin­om­rå­det Monte­fal­co ved førs­te mellomtid.

Monte­fal­co er områ­det for en av Ita­lias topp­vi­ner. Monte­fal­co DOC omfat­ter en rødvin pro­du­sert i hoved­sak på San­giove­se, og en hvit­vin laget pri­mært på Grechetto.

Men det er Monte­fal­co Sagran­ti­no DOCG som er områ­dets juvél, og en av Ita­lias ukjen­te vin­skat­ter. Sagran­ti­no reg­nes som Umbrias egen drue, selv om opp­rin­nel­sen er uviss. Den reg­nes for å være vans­ke­lig å dyr­ke, og gir en liten, tykkskal­let drue som har mye av alt: Far­ge, syre, tan­ni­ner og suk­ker. Det gir mør­ke og kraf­ti­ge viner, med mye syre, mar­ker­te tan­ni­ner og høy alkoholstyrke.

Den opp­rin­ne­li­ge Monte­fal­co Sagran­ti­no vinen var en pas­sioto, en søt des­ser­vin laget av tør­ke­de dru­er, som reg­nes for en av Ita­lias bes­te des­sert­vin. En tørr Monte­fal­co Sagran­ti­no duk­ket opp på mar­ke­det først i 1972.

En Sagran­ti­no må lag­res i minst 30 måne­der. En tørr Sagran­ti­no må lag­rest minst 12 av dis­se 30 måen­den på eikefat.

Aase E Jacob­sen i Ape­ri­tif skri­ver i den­ne artik­ke­len at man bør gi Baro­lo­en en pau­se, og prø­ve Monte­fa­lo Sagran­ti­no i stedet.

Vin­mono­po­let har fem Monte­fal­co Sagran­ti­no-viner, tre tør­re og to søte.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp. 

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra andre. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

I vini di Giro d’Italia 2017. 9. etappe: Montenero di Bisaccia — Blockhaus

Det ble litt mer action i går, og kan­skje kan vi håpe på enda mer i dag. Etter Etna-etap­pen sa Geraint Tho­mas at ingen vil­le gra­ve dypt førs­te uken. Men nå kan de ikke hol­de til­ba­ke sær­lig mye len­ger. I dag er det avslut­ning på top­pen av en kraf­tig stig­ning. I mor­gen er det hvile­dag, så de som gra­ver dypt har i alle fal­le en dag til resti­tu­sjon. Og tirs­dag er det tempo­etap­pe. Det vi kan si med stor sik­ker­het, er at etter tirs­dag kom­mer det til å være tids­for­skjel­ler, og den som sit­ter med rosa trøye foran dagens etap­pe, vil nep­pe gjø­re det når vi star­ter 17. maifeiringen.

En grand tour vin­nes på tempo­etap­pe­ne og i fjel­le­ne. Det er her man kan vin­ne nok tid til å ta hjem sam­men­lagt­sei­e­ren. De som er gode til å klat­re, kan prø­ve å få en tids­buf­fer på tem­pryt­te­re som ikke er like ster­ke i mot­bak­ke. Men vi får se hva de fin­ner på.

Vi star­ter i Moli­se, og hol­der oss langs kys­ten i Abruz­zo, før vi svin­ger inn i lan­det til det høy­es­te ste­det i Abruz­zo: Block­haus. Som man for­står er det­te et tysk og ikke et ita­li­ensk navn. Det er fra den tiden Habs­bur­ger­ne domi­ner­te her, og block­haus er et vakt­hus — det som vi i Nor­ge kal­ler blokkhus.

Abruz­zo er bemer­kel­ses­ver­dig over­sikt­kig til å være Ita­lia. Det er tre klas­sis­ke DOC-områ­der. De  to mest kjen­te er den røde Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo og den hvi­te Tre­b­bia­no d’Abruzzo. Den tred­je er Con­tro­guer­ra, som også først og fremst omfat­ter viner laget av Mon­te­pul­cia­no, men her til­lat­tes også en liten del Mer­lot, Caber­net Sau­vig­non og Caber­net Frank.

Når jeg kom­mer hit, plei­er jeg all­tid å min­ne om typis­ke navn på ita­li­ens­ke vink­las­si­fi­se­rin­ger, og den for­vir­ring den kan ska­pe akku­rat her. Man har ofte beteg­nel­sen [drue] + [områ­de], Mon­te­pul­cia­no d’A­bruz­zo er viner laget av dru­en Mon­te­pul­cia­no, i Abruz­zo. Tre­b­bia­no d’A­bruz­zo er til­sva­ren­de viner laget av Tre­b­bia­no i Abruz­zo. Men det kan også være navn av typen vin­type + sted. I Tosca­na er det en by som heter Mon­te­pul­ciao. Her lager de vinen Vino Nobi­le di Mon­te­pul­cia­no. Den er laget av dru­en San­giove­se, og dru­en Mon­te­pul­cia­no har så langt jeg har kun­ne fin­ne ut, ikke noen sam­men­heng med byen Mon­te­pul­cia­no. Førs­te gang jeg drakk Mon­te­pul­cia­no d’A­bruz­zo, var jeg ikke klar over det­te, og er nep­pe den førs­te (eller den sis­te) til å gjø­re den fei­len. Jeg kjen­te, i alle fall sånn noen­lun­de, Vino nobi­le di Mon­te­pul­cia­no, og syn­tes at Mon­te­pul­cia­no var over­ra­sen­de lett, sam­men­lig­net med den­ne. Siden opp­da­get jeg at det er to helt for­skjel­li­ge viner, laget på uli­ke druer.

Con­tro­guer­ra lig­ger nord for dagens etap­pe, så den tar vi ikke med. Det er også en DOCG-klas­si­fi­se­ring av Mon­te­pul­cia­no-vin fra Abruz­zo, Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo Col­line Tera­ma­ne. Men også det­te områ­det lig­ger nord for dagens etap­pe. Cera­suolo d’A­bruz­zo DOC over­lap­per med Mon­te­pul­cia­no d*Abuzzo og Tre­b­bia­no d’A­bruz­zo. I den­ne klas­si­fi­ka­sjo­nen pro­du­se­res rosé­vin. Det er også laget en mer omfat­ten­de klas­si­fi­se­ring Abruz­zo DOC, som har gjort at til­d­li­ge­re lave­re klas­sii­ser­te, inter­es­san­te Mon­te­pul­cia­no-viner av høy kva­li­tet, som Ter­re di Casa­u­ria, Ter­re dei Vesti­ni og Alto Tiri­no har fått DOC-klas­si­fi­se­ring. Men det mes­te av infor­ma­sjo­nen jeg fin­ner om dis­se er bare på ita­li­ensk, og er til liten hjelp for meg.

Etap­pen pas­se­rer gjen­nom de små områ­de­ne Villa­mag­na DOC og Orto­na DOC. Det er områ­der som fikk DOC-klas­si­fi­se­ring i 2011. Villa­man­ga omfat­ter rødvin laget av Mon­te­pul­cia­no, mens Orto­na i til­leggg omfat­ter hvit­vin laget på Tre­b­bia­no. De skil­ler seg ikke sær­lig fra and­re, til­sva­ren­de DOC-klas­si­fi­se­rin­ger i Abruzzo.

Tre­b­bia­no er en drue som dyr­kes man­ge ste­der i Ita­lia. Man dyr­ker sik­kert også Mon­te­pul­cia­no and­re ste­der, men det er i Abruz­zo den er på sitt bes­te Så dagens vin bør være en Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo.

Etter den­ne etap­pen er det hviledag.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp. 

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra andre. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

I vini di Giro d’Italia 2017. 8. etappe: Molfetta — Peschici

Så ble det Caleb Ewans dag i går, i en på de fles­te måter gans­ke kje­de­lig etap­pe. Men han vin­ner nok ikke i dag. Jeg mer­ket meg ellers noen inter­es­san­te kom­men­te­rar om Fer­nan­do Gavi­ria fra sports­di­rek­tø­ren i Quick Step. Han må lære seg å kjø­re lan­ge etappe­ritt. Han har bak­grunn fra bane­syk­ling, og der våk­ner man ikke stiv og gans­ke tom etter en lang etap­pe, bare for å set­te seg på syk­ke­len og syk­le en slik etap­pe til. Han er ikke sær­lig klar til start på mor­nin­gen, men kom­mer seg i løpet av dagen.

Vi er fort­satt i Pug­lia. Mol­fet­ta lig­ger langs kys­ten, sånn ca 20 km nord­vest for Bari. Dess­ver­re var det noe feil ved detalj­kar­tet til den­ne etap­pen (de had­de lagt ut kar­tet for etap­pe 7 en gang til i ste­det for etap­pe 8), så jeg mang­ler litt infor­ma­sjon om hvor etap­pen går. Men den synes ikke å være langt fra kys­ten, før den avslut­tes i kyst­byen Pes­hi­ci. Det mes­te av etap­pen er flat, men det er mot­bak­ke de sis­te 1500 meter­ne, så det­te er ikke en avslut­ning for de typis­ke spurterne.

Vi er fort­satt i Pug­lia. Pug­lia er av de områ­de­ne i Ita­lia hvor det pro­du­se­res mest vin. Det har vært inves­tert mye i vin­pro­duk­sjo­nen i Pug­lia. Noen av de sto­re vin­pro­du­sen­te­ne har etab­lert seg her, og len­ge var det de sto­re pro­du­sen­te­ne som laget den bes­te vinen. Men i de sene­re åre­ne har det også duk­ket opp man­ge små pro­du­sen­ter som sat­ser på kva­li­tet og ter­roir (stedse­gen vin). Det er et områ­de som det er verdt å føl­ge med på, hvor vi kan reg­ne med å få mye god vin til en rela­tivt rime­lig pris.

Ver­den er ikke rett­fer­dig. Ikke vin­ver­den hel­ler. Mens vi for et par dager siden måt­tet sli­te for å fin­ne inter­es­san­te viner og gjer­ne for­la­te syk­kel­trasé­en for å fin­ne dem, er pro­ble­met i Pug­lia at det er så alt for mye. Had­de Pug­lia vært et eget land, vil­le det ha lig­get på 10–11. plass blant ver­dens mest vin­pro­du­se­ren­de land. Vi må gjø­re et lite utvalg, og håpe på at Giro­en kom­mer til­ba­ke hit om ikke så alt for lenge.

Vi kan ta en sving inn i lan­det. Her skal vi inn i områ­det Cas­tel del Mon­te, som er sen­trert rundt det gåte­ful­le slot­tet Cas­tel del Mon­te. Jeg er nep­pe ale­ne om å ha druk­ket en del av den uspe­si­fi­ser­te Cas­tel del Mon­te som Vin­mono­po­let solg­te tid­li­ge­re. Nå fin­nes visst ikke den­ne lenger.

Det er rødvi­ne­ne som er mest inter­es­san­te, ved siden av pri­miti­vo­vi­ne­ne, er sær­lig end­rue­vi­ner laget på Uva di Troia. Selv­føl­ge­lig har også den­ne dru­en uli­ke navn i uli­ke regio­ner — vi er tross alt i Ita­lia. Dru­en skal visst­nok, som nav­net anty­der, kom­me fra Tro­ja. Det var de gam­le gre­ke­re som tok med seg drue­sor­ten. Men om den ble frak­tet med tro­jans­ke hes­ter, vites ikke. Det­te er en drue som, i mot­set­ning til Pri­miti­vo, mod­ner sent — van­lig­vis i okto­ber. Den får der­med ikke en like “bakt” karak­ter som man kan fin­ne i dru­er som mod­ner i den var­mes­te peri­oden. Kva­li­te­te­ne på dis­se vine­ne har økt kraf­tig de sene­re åre­ne, gjen­nom mer moder­ne vini­fi­ka­sjons­me­to­der. Il Fal­cone inne­hol­der 70% Nero de Troia og 30% Mon­te­pul­cia­no.

WIMG_0109Det lages en rød, søt des­sert­vin på dru­en Ale­a­ti­co di Pug­lia. Den­ne kan, som den enes­te vinen, pro­du­se­res i hele Pug­lia. Men det pro­du­se­res ikke mye av den. Etter at Gio­ia del Col­le og Salice Salen­ti­no har fått egne ale­a­ti­co­vi­ner innen­for sine klas­si­fi­se­rin­ger, har pro­duk­sjo­nen av Ale­a­ti­co di Pug­lia blitt for­svin­nen­de liten. Cas­tel del Mon­tes San­ta Lucia skal være den bes­te ver­sjo­nen i føl­ge Ita­li­ensk vin. I Pasti­nis Elogio alla Len­tez­za skal også være god, i føl­ge sam­me kil­de. Vin­mono­po­let had­de en slik vin fra Pug­lia sist jeg sjekket.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Native Grapes of Italy

0520272269Noe av det jeg synes har vært spen­nen­de på mine vir­tu­el­le og noen gan­ger rel­le rei­ser i vin­om­rå­der, er at vi ser en renes­san­se for tra­di­sjo­nel­le loka­le dru­er. Len­ge var tren­den at hvis man skul­le pro­du­se­re kva­li­tet, så måt­te man plan­te “inter­na­sjo­na­le”, som i prak­sis ofte betød frans­ke dru­er som Caber­net Sau­vig­non, Mer­lot, Syrah, Pinot Noir, Char­don­nay, Sau­vig­ni­non Blanc, osv. Det blir god vin av dis­se dru­ene. Viner med per­son­lig­het og lokalt preg er mer inter­es­san­te. Det betyr ikke all­tid at de er bed­re. Men det er ikke så inter­es­sant å lete opp nok et områ­de hvor de lager hvit­vin med Char­don­nay eller rødvin med Caber­net Sau­vig­non. Det kan være gode viner, men det pro­du­se­res gode viner med dis­se dru­ene på så man­ge ste­der. Sær­lig i Ita­lia er det man­ge loka­le dru­er som bare dyr­kes innen­for begren­se­de områ­der, og som vi i liten grad fin­ner uten­for Italia.

For den som er mer ner­de­te gene­relt, og når det gjel­der ita­li­ensk vin spe­si­elt, tar jeg med Ian D’A­ga­tas  bok “Nati­ve Wine Gra­pes of Italy”. Her går han gjen­nom opp­rin­ne­lig ita­li­ens­ke vin­dru­er som har blitt vik­ti­ge i ita­liesk vinprodukjon.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp. 

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra andre. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

I vini di Giro d’Italia 2017. 7. etappe: Castrovillari — Alberobello (Valle d’Itria)

Ingen stor dra­ma­tikk i går. Jeg had­de ven­tet litt mer angrep fra hovedel­tet, men det får vi åpen­bart ikke den førs­te uken i en grand tour. I dag blir det sann­syn­lig­vis en ny spurtetappe.

I dag star­ter vi i Cala­b­ria, men et styk­ke inn i lan­det, i vin­om­rå­det Pol­li­no. Vi skal så ned i fot­buen, som vi føl­ger gjen­nom Basi­li­ca­ta, til vi kom­mer inn i hælen og Puglia.

Pol­li­no er ikke et vin­om­rå­de det skri­ves sær­lig mye om. Det var et eget DOC-områ­de, men mis­tet sin DOC-sta­tus i 2011, og er nå et under­om­rå­de i Ter­re di Cosen­za. Det lig­ger gans­ke høyt, inn­un­der Pol­li­no­mas­si­vet, sam­ti­dig som nær­he­ten til havet gir en ned­kjø­len­de effekt. Områ­det klar­te ikke å etab­le­re  seg som en dis­tinkt vinregion.

At man ikke kla­rer å opp­rett­hol­de, eller for den saks skyld opp­nå DOC-sta­tus, behø­ver på ingen måte å bety at det ikke pro­du­se­res god vin. Men det er mye vans­ke­li­ge­re å få over­sikt over viner klas­si­fi­sert lave­re, på IGT nivå, i alle fall så len­ge man ikke er i området.

Basi­li­ca­ta er hel­ler ikke blant de frems­te vin­re­gio­e­ne­ne i Ita­lia. Den mest kjen­te vinen er Agli­a­ni­co del Vul­tu­re, men den pro­du­se­res litt len­ger nord, og vi tar ikke den omvei­en i dag. Sist jeg sjek­ket, had­de Vin­mono­po­let fire Agli­a­ni­co del Vul­tu­re, men ingen and­re viner fra Basilicata.

Vi ender i byen Albe­ro­bel­lo, som er kjent for sine Trulli-hus, små  stein­hus med run­de ski­fer­tak. Det­te har satt byen på UNESCOs verdensarvliste.

Vi er i vin­om­rå­det Marti­na DOC  i Pug­lia. Pug­lia er det områ­det i Ita­lia hvor det pro­du­se­res mest vin. Som i så man­ge områ­der med stor pro­duk­sjon, har man også i Pug­lia sett en utvik­ling mot bed­re kvalitet.

Pug­lia er mest kjent for sine rødvi­ner pro­du­sert på Pri­miti­vo. Pri­miti­vo er den dru­en man i Cali­for­nia kal­ler Zin­fan­del. Nå ser man også at leve­ra­dø­rer kal­ler vin laget på pri­miti­vo i Pug­lia fo Zin­fan­del. Det liker jeg ikke. Det er ingen grunn til å ame­ri­ka­ni­se­re ita­li­ens­ke druenavn.

Men her i Val­le d’Itra, hvor mål­byen lig­ger, har man tra­di­sjo­nelt pro­du­sert hvit­vin. Man har gans­ke nylig gjen­nopp­da­get de grøn­ne dru­ene Bian­co di Ales­sa­no og Ver­deca, som gir loven­de resul­ta­ter. Det er dru­er som bare dyr­kes i Pug­lia. En hvit­vin fra det­te områ­det bur­de vært dagens vin. Men det var ikke så lett.

Som sagt er Pug­lia først og fremst et rødvins­om­rå­de. Vin­mono­po­let har ikke regio­nen Pug­lia som egen kate­go­ri for hvit­vin, de står bare under Ita­lia, øvri­ge. Jeg kla­rer ikke å fin­ne noen hvit­vin fra dagens mål­om­rå­de på Vin­mono­po­let. Mitt inn­trykk er at Vin­mono­po­let har sat­set på røde volum­vi­ner fra Puglia.

Vi kom­mer til­ba­ke til noen rødvi­ner fra Pug­lia i morgen.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp. 

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra andre. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov

Jeg del­tok i dele­ga­sjo­nen til Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter- og over­set­ter­for­ening under den åpne hørin­gen 9. mai. Det var en inter­es­sant opp­le­vel­se. Hver dele­ga­sjon had­de fått til­delt fem minut­ter for å frem­føre sitt budskap.

Etter­på ten­ker man på det man bur­de ha sagt, og det man kan­skje bur­de ha sagt litt tyde­li­ge­re, ikke minst når man hører en del av de and­res organisasjoner.

Noe av det som gjor­de det til en sær­lig inter­es­sant og litt sel­som opp­le­vel­se, var at man­ge vis­te til en artik­kel jeg skrev om opp­havs­rett i opp­drags­for­hold, for ca 18 år siden, både til støt­te or syns­punk­ter jeg er enig i, og syns­punk­tet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjø­re den artik­ke­len til­gjen­ge­lig på nett, for de som måt­te være interessert.

Siden jeg skrev den­ne artik­ke­len, har det blitt avsagt i alle fall to dom­mer som berø­rer det­te spørs­må­let. Rt-2001–872 (Løk­ke Sørensen/Frimerke) og LB-2004–33030 – RG-2006–760 (Kok­kin). I beg­ge dom­me­ne fikk opp­drags­ta­ger med­hold i at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at anset­tel­se og opp­drags­for­hold behand­les ulikt. I beg­ge dis­se dom­me­ne er det vist til min artik­kel. Con­ti­nue read­ing En i alle fall fore­lø­pig sis­te kom­men­tar til den for­slåt­te § 71 i ny ånds­verk­lov

I vini di Giro d’Italia 2017. 6. etappe: Reggio Calabria — Terme Luigiane

Gårs­da­gens etap­pe var uten den helt sto­re dra­ma­tik­ken, og det end­te som ven­tet i en spurt. Men Luka Piber­nik had­de åpen­bart ikke gjort hjem­me­lek­sen sin før dagens etap­pe, da han jube­let i den tro at han had­de vun­net, mens det gjen­sto en run­de på drøyt 5 km.

Nå har vi kom­met til førs­te etap­pe på fast­lan­det. Vi star­ter nes­ten på tåspis­sen, og føl­ger vris­ten opp­over. Det er en gans­ke flat etap­pe, men de sis­te par kilo­me­te­re­ne til mål er mot­bak­ke med 5–10% stig­ning, så her vil de typis­ke spur­ter­ne nep­pe kla­re å hen­ge med helt til mål.

Vi er i regio­nen Cala­b­ria, som lig­ger mel­lom det Tyrenns­ke hav (over vris­ten) og det Jonis­ke hav (under fot­buen). Dagens etap­pe føl­ger kys­ten langs det Tyr­rens­ke hav.

His­to­risk sett var Cala­b­ria et av de vik­tigs­te vin­om­rå­de­ne i Ita­lia. Gre­ker­ne star­tet med vin­pro­duk­sjon her 7–800 år f.Kr. Områ­det klar­te å behol­de sitt ry som pro­du­sent av kva­li­tets­vin, sær­lig av kraf­ti­ge rødvi­ner og søte des­sert­vi­ner. Etter at vin­lu­sen phyl­lox­e­ra ram­met områ­det på 1930-tal­let, gikk det jevnt ned­over med kva­li­te­ten. Cala­b­ria er en av Ita­lias fat­tigs­te regio­ner. Lan­bruk er vik­tig i regio­nen. Men vin­pro­duk­sjon kre­ver lang­sik­tig­het. Etter phyl­lox­e­ra­en sat­set bøn­de­ne på and­re veks­ter som ga ras­ke­re avkast­ning. Korn, sitrus­fruk­ter og ikke minst oli­ven er langt vik­ti­ge­re for land­bru­ket i regio­nen enn vin. Nå kre­ver også sitrus og ikke minst oli­ven lang­sik­tig­het, men dis­se ble ikke øde­lagt av phyl­lox­e­ra­en, slik vin­stok­ke­ne ble.

Cala­b­ria bur­de ha alle for­ut­set­nin­ger for å pro­du­se­re god vin, og nev­nes ofte som et av de nes­te “sto­re” områ­de­ne. Men fort­satt lar de sto­re resul­ta­ter ven­te på seg. Cala­braia har 12 klas­si­fi­ser­te DOC-områ­der, men ingen DOCG-områ­der. Eiene­doms­for­hol­de­ne er frag­men­tert, og det er ikke vel­ut­vik­le­de koope­ra­ti­ver, som man fin­ner i man­ge and­re regioner.

Mai­ut­ga­ven av det engels­ke vin­magsi­net “Decan­ter” er viet Ita­lia, og de har blant annet en artik­kel om “Southern Italy’s 10 hid­den gems”. Men de har åpen­bart ikke fun­net noen edel­ste­ner i Cala­b­ria. I alle fall har de ikke tatt med noen viner her­fra. I en artik­kel i Decan­ter fra 2014 “Southern Italy insights” avslut­ter Jane Hunt slik:

Cala­b­ria is the slow­est star­ter in the move to impro­ve, but the­re are good signs, espec­ial­ly from blends inclu­ding the intri­gu­ing­ly named Mag­liocco Dolce.”

En lang­som start, og så vidt jeg kan se har de fort­satt ikke fått opp far­ten. Men noen lys­punk­ter er det. I over­sik­ten over de 50 bes­te vine­ne fra 2013, inklu­der­te Decan­ter en hvit­vin fra Cala­b­ria, en Cìro fra Libran­di. Det­te er en vin som bør drik­kes ung, så man bør vel­ge nyere årgan­ger. Uan­sett viser det­te at de kan pro­du­se­re kva­li­tet. Vin­mono­po­let har seks viner fra Cala­b­ria, fire røde og to rosé.

Det er bare en hake ved det­te, når vi ser på dagens etap­pe. Cìro lig­ger mot det Ionis­ke havet, alt­så lang “fot­så­len”, mens vi føl­ger vir­sten langs det Tyr­re­nis­ke hav.

Vi skal inn i “knek­ken”, omtrent der foten går over i leg­gen, om vi hol­der oss i ana­to­mis­ke bil­der, før vi kom­mer inn i klas­si­fi­ser­te vin­om­rå­der. Det førs­te områ­det er Lamen­za. Her ble det tid­li­ge­re pro­du­sert mye vin på slet­te­ne ned mot Det tyr­rens­ke hav. Når man pro­du­se­rer på lavt­lig­gen­de slette­land i var­me strøk, blir det gjer­ne høyt utbyt­te, og til­sva­rend lav kva­li­tet. Men en del pro­du­sen­ter har begynt å trek­ke opp­over i skrå­nin­ge­ne, og pro­du­se­rer der bed­re vin. Det pro­du­se­res en del hvit­vin av Greco. Rosé­vin og rødvin pro­du­se­res mest av den sici­li­ans­ke dru­en Nerel­lo, Gag­li­op­po og Greco nero.

Føl­ger vi kys­ten vide­re, kom­mer vi inn i Sca­vig­na. Vinen fra Sca­vig­na DOC pro­du­se­res i vin­mar­ker som lig­ger 250 til 800 meter over havet. Det gir gode viner, rødvin laget på Gag­li­op­po og en del inter­es­sant hvitvin.

Det sis­te vin­om­rå­det vi tar med fra dagens etap­pe, er Savouto, som til dels over­lap­per med Sca­vig­na. Som så ofte er det vans­ke­lig å fin­ne viner fra de mind­re kjen­te vin­om­rå­de­ne uten­for regio­nen. Vin­mono­po­let had­de, sist jeg sjek­ket, seks viner fra Cala­b­ria, og av dis­se er bare en fra områ­det mot det Tyr­rens­ke hav: Rødvi­nen Odoar­di Savuto Cala­b­ria 2014. Den er laget med San­giove­se 10%, Gag­li­op­po 45%, Greco 15%, Mag­liocco 15%, Niel­lu­c­cio 15% .

Som nevnt er det 12 klas­si­fi­ser­te DOC-områ­der i Cala­b­ria. Men bare 5% av vin­pro­duk­sjo­nen er DOC-klas­si­fi­sert. Pro­du­sen­te­ne synes ikke at pri­sen de får for vinen ikke for­sva­rer de stren­ge kra­ve­ne som DOC-klas­si­fi­se­rin­gen kre­ver. Jeg aner et høne og egg-pro­blem her. Man kan ikke ven­te med å heve kva­li­te­ten til man får en høy­ere pris. Kva­li­tets­he­vin­gen må kom­me først. Det fin­nes sik­kert gode viner blant de uklassi­fer­te vine­ne. Men det er vans­ke­lig å fin­ne dem, i alle fall så len­ge man ikke er i området.

Siden det­te hand­ler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste nors­ke refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2022-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp. 

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra andre. 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Gras­rot­an­de­len må gå til loka­le for­enin­ger, så jeg håper and­re lokal­lag også benyt­ter den mulig­he­ten. Men jeg har ikke noen detal­jer om det­te. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdis­ku­ter­te bestem­mel­ser i for­sla­get til ny ånds­verk­lov, er for­sla­gets § 71 om over­gang av opp­havs­rett i anset­tel­ses- og opp­drags­for­hold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den for­stand at en artik­kel som ble tryk­ket i NIR 1999 s. 123 om “Opp­havs­rett i opp­drags­for­hold” har blitt anført som støt­te til syns­punk­ter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke had­de lest min gam­le artik­kel, og jeg hus­ker slett ikk hva jeg skrev i en artik­kel for 18 år siden. Men nå har jeg hen­tet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støt­ter opp om det som er fore­slått som ny § 71.

Om jeg skal opp­sum­me­re, men hen­blikk på den fore­slåt­te § 71, blir det:

Opp­havs­rett vil ofte gå over fra ansatt til arbeids­gi­ver i kraft av anset­tel­ses­av­ta­len, uten eks­pli­sitt regu­le­ring. Det ulov­fes­te­de prin­sip­pet, slik det ble for­mu­lert av Rag­nar Knoph, er:

Syns­punk­tet må være at prin­si­pa­len vin­ner den rett over åndsver­ket som er nød­ven­dig og rime­lig, hvis arbeids­av­ta­len skal nå sitt for­mål, men hel­ler ikke mer.”

Hvor omfat­ten­de ret­tig­he­ter arbeids­gi­ver får, vil bero på en kon­kret vur­de­ring. Rett til end­ring eller rett til videreo­ver­dra­gel­se vil van­lig­vis ikke gå over til arbeids­gi­ver, men er ikke ute­luk­ket. Det beror på en kon­kret vur­de­ring. En ansatt infor­ma­sjons­kon­su­lent som skri­ver for­slag til sel­ska­pe­ts års­be­ret­ning eller et infor­ma­sjons­skriv, må aksep­te­re at sel­ska­pet har rett til å end­re dette.

Ved opp­drags­for­hold er de ikke ute­luk­ket at ret­tig­he­ter kan gå over uten eks­pli­sitt avta­le, men hoved­re­ge­len i dag må være at de anses for ikke å gjø­re det. En lov­fes­ting av at ret­tig­he­te­ne går over til opp­drags­gi­ver, vil inne­bære en bety­de­lig end­ring i opp­drags­ta­gers disfavør.

Siden den­ne artik­ke­len ble skre­vet, er det avsagt i alle fall to dom­mer som berø­rer spørs­må­let. Rt-2001–872 (Løk­ke Sørensen/Frimerke) og LB-2004–33030 — RG-2006–760 (Kok­kin). I beg­ge dom­me­ne fikk opp­drags­ta­ger med­hold i at ret­tig­he­te­ne ikke var gått over til opp­drags­gi­ver, og det ble lagt til grunn at anset­tel­se og opp­drags­for­hold behand­les ulikt. Artik­ke­len er også til­gjen­ge­lig i en pdf-ver­sjon her. Her kom­mer artikkelen:

Con­ti­nue read­ing Opp­havs­rett i opp­drags­for­hold