Hvorfor jeg ikke tror på BitCoin som betalingssystem

Jeg har arbeidet, litt til og fra, med betalingssystmer i rundt 35 år. I løpet av de årene har jeg sett mange betalingstjenester komme, for raskt å forsvinne. De fleste kom aldri lenger enn til foiler som ble presentert på konferanser. Noen kom til piloter som ble prøvd i praksis. Alle skulle bli “the next big thing”. De fleste av disse systemene er glemt for lenge siden, bortsett fra av noen av oss som var til stede da de flimret forbi.

Systemene hadde dette til felles:

  • De var teknologidrevene. Noen hadde kommet med en teknologi som de mente ville revolusjonere måten vi betaler på. Eller de skulle gjøre det mye biligere å betale, for å muliggjøre mikrobetalinger.
  • De som sto bak systemene var, i de fleste tilfeller, dyktige teknologer, men hadde ganske overfladisk kunnskap om hvordan betalingssystemene fungerer.
  • De som kom så langt som til praktiske piloter, strandet stort sett fordi de ikke var skalerbare.
  • De systemene som skulle være mye billigere enn alt vi hadde sett til da, viste seg ikke å være så billige likevel.

Nå er det BitCoin som er “the next big thing”. Noen mener at BitCoin vil revolusjonere måten vi betaler på, og at bankene, slik vi kjenner dem i dag, vil bli overflødige. Noen mener at den teknologien som BitCoins er basert på, Block Chain, vil revolusjonere det meste av samfunnet. Jeg har hørt slikt mange ganger før. Teknologer har ofte en nærmest religiøs tro på sin teknologi, og mange av dem får en menighet at andre teknologitroende. De fleste systemer jeg har sett komme og gå, har hatt troende menigheter.

Jeg hører ofte varianter av utsagn som “nå har vi snart så avansert (krypterings)teknologi at vi ikke lenger vil trenge banker”. Jeg pleier å svare at det er omtrent like saklig og smart som å si at nå har vi snart så avanserte skrivere at vi ikke trenger sentralbanker. Vi kan trykke våre egne penger. Omtrent så dumt blir det når man reduserer penger til et spørsmål om teknologi.

De som snakker mest entusiastisk om BitCoins, pleier gjerne å fremheve hvor mye markedsprisen har steget. Men da vurderer man BitCoins som investeringsobjekt, ikke som betalingssystem. Kursen på BItCoins avhenger av at noen er villige til å kjøpe, gjerne til en enda høyere pris enn man betalte selv, det som ofte kalles “the even bigger fool principle”.  Det er i alle fall et høyrisikointvesterngsobjekt.

Det vanskelige når man skal gjøre investeringer er ikke å finne noe å kjøpe. Men man må ikke opptre som amatørlemen i finansmarkedet, som ser at dette har steget masse i verdi, og tenker at dette må jeg også kjøpe. Så kjøper man seg inn på topp, og får med seg hele nedtuen når den kommer.

Det som er vanskelig er å selge og ta gevinsten på riktig tidspunkt. Det er så fristende å vente på at verdien skal stige litt til, så går det utfor og det er for sent. Jeg skal ikke late som jeg har grunnlag for å være investeringsrådgiver. Men jeg ville ikke ha kjøpt BitCoins å dagens kurser, og hvis jeg hadde sittet på BitCoins ville jeg ha solgt dem fortest mulig og ikke satset på at de vil fortsette å stige. Har man fått en pen gevinst, får man være fornøyd med det og ikke i ettertid tenke på hva man ville ha fått hvis man hadde klart å treffe toppen og selge seg ut akkurat på det tidspuntet. For det tidspunktet treffer man sannsynligvis ikke likevel. Og jeg vil ikke sette min pensjonsparing i BitCoins.

BlockChain kan ha mange interessante anvendelsesområder, selv om jeg ikke tror denne teknologien vil revolusjonere samfunnet slik BitCoinevangelistene prediker. Men jeg vil holde meg til BitCoin som betalingssystem, ikke BlcokChain generelt.

Betaling og penger

Betaling er å overføre betalingsmidler, eller penger som det ofte og litt upresist kalles, fra en betaler til en betalingsmottaker. Alt som aksepteres som betaling kan fungere som betalingsmidler. Men for at noe skal kunne fungere som “penger” må det ha visse pengeegenskaper.

  • Det må være et universelt, eller tilnærmet universlt akseptert byttemiddel innefor sitt marked. Markedet kan avgrenses på ulike måter, som jeg ikke går inn på. Det kan være et land, men de kan også være internasjonale submarkeder.
  • Det er en verdimåler, noe som forutsetter relativt stabil verdi.
  • Det er et middel for verdioppbevaring, noe som forutsetter varig og stabil verdi.

Gjennom historien har mye fungert som “penger”. Det har vært smør (som ikke er så varig), skinn, slaver, edelt metall, edelstener, osv.

Man kan diskutere mye og lenge hva som gjør at penger har, eller i alle fall at vi tillegger dem verdi. Når noe har en varig, praktisk verdi, er det forståelig. Men edelt metall hadde ingen praktisk verdi. Det var vakkert og sjeldent. Man brukte det til smykker etc. I dag har det en viss praktisk betydning i industri. Men slik industri hadde man ikke den gang edelt metall var det viktigste betalingsmiddelet. Dagens penger er ikke basert på noen bakenforliggende verdier. Slike penger kalles “fiat-penger”, og fiat har her ikke noe å gjøre med små italienske biler. For våre vanlige penger er det utstederlandet som står bak, og på en måte garanterer pengene med sin økonomi. Jeg tenker på pengene som “aksjer” i det enkelte landet, og kursen reflekterer markedets tiltro til landets økonomi.

Det er ingen ting bak BitCoin. Det er tiltro til et datasystem, som en anonym person som står bak.

Selv under Donald Trump har jeg mer tiltro til USAs økonomi enn til et anonymt og ugjennomtrengelig datasystem. EU har sine problemer, men jeg tror risikoen for et totalt Eurosammenbrudd er langt mindre enn risikoen for BitCoinsammenbrudd. Men enhver kan tro hva de vil om dette. Men pengesystemer kan bryte sammen, slik det skjedde i Zimbabwe i 2008. Dette ble kalt “Zimbabwian purse”. Man trengte en vel så stor handlekurv til pengene enn til de varene man skulle kjøpe.

Innen pengesystemet brøt helt sammen, utstedte man sedler pålydende 100 bilioner (trillioner i US tellemåte) Zimbabwe dollar:

BitCoin org viser til at somaliske shilling fortsatt aksepteres i Somalia, lenge etter at statsapparatet brøt sammen, underforstått at BitCoin også vil kunne leve videre selv etter et sammenbrudd. Jeg tror heller at det vil skje som i Zimbabwe, hvor Zimbabwe-dollaren forsvant, og hvor man nå i praksis bruker US dollar.

Noen hevder at BitCoin vil kunne fungere i land som ikke har et fungerende banksystem. Men hvis BitCoin skal kunne veksles til andre penger, krever det en form for banksystem. Eller alt skjer på nett. Det er lite realistisk å tro at land som ikke har banksystem har den infrastrukturen som BitCoin i praksis vil kreve.

“Penger” må være universelt, eller tilnærmet universelt akseptert innfor sitt marked. BitCoin har globale ambisjoner, og må da ha ambisjoner om global aksept. Det er i alle fall veldig langt igjen. Noen steder aksepterer BitCoin som betaling, men i praksis aksepterer de fleste BitCoin til dagens kurs, og veksler til normale penger. Det er omtrent som når noen butikker aksepterer at turister betaler med utenlandske penger, gjerne til en veldig dårlig kurs.

BitCoins volatilitet, den ustabile verdien, gjør at den ikke kan fungere som en tilnærmet universell verdimåler. Om BitCoin vil være egnet for verdioppbevaring, forutsetter at den er stabil over tid, og BitCoin har ikke lang nok historikk til at vi kan ha noen mening om det. Som sagt tidligere, jeg ville ikke ha plassert min pensjonssparing i BitCoin.

Min konklusjon er at BitCoin mangler vesentlige egenskaper for å kunne fungere som “penger”.

Penger i dagens samfunn

Økonomer operer med tre typer “penger”:

M1: Sedler og mynt.

M2: Likvide innskudd i banker og andre kredittinstitusjoner (jeg kaller dem bare banker i det følgende) som kan disponeres med betalingsintrumenter.

M3: Kreditter i banker som kan disponeres på samme måte som innskudd i M2.

Med “penger” menes vanligvis M1, M2 og M3. Det er slik jeg vil bruke betegnelsen “penger” i det følgende, med mindre noe annet er angitt.

M1 har bare marginal betydning i dagens økonomi.

Vi må skille mellom betalingsmidler og betalingsintrumenter. Betalingsmidler er de verdiene vi bruker for betaling. M2 og M3 er betalingsmidler, men de kan bare disponeres ved hjelp av betalingsinstrumenter, som er kort, koder etc som gir tilgang til og muligheter til å disponere betalingsmidler som M2 og M3. M1 fungerer både som betalingsmiddel og betalingsinstrument.

Mye av det som lanseres som nye betalingsmidler, er i realiteten nye betalingsinstrumenter. Vi betaler ikke med mobilfelefoner. Når vi har gjort våre helgeinnkjøp, betaler vi en sum i norske kroner, ikke i to iPhones. Men vi kan bruke telefonen som en terminal som gir tilgang til betalingssystemene, og deretter betalingsmidler på konto.

Vi kan grunnleggende sett skille mellom to typer betalingstransaksjoner. Den ene er selvstendige betalingstransaksjoner, hvor transaksjonen ikke er direkte koblet til en motytelse. Det er den typiske regningesbetalingen. De er den enkleste formen.

Den andre formen er betaling mot levering. Selger vil ikke levere varen uten å vite at han får betaling, og kunden vil ikke betale uten å være sikker på at han får varen. Her må levering og betaling synkroniseres. Den enkle formen er gammeldags kontanthandel over disk. Man leverer kontanter samtidig som man mottar varen. Bruker man annet enn kontanter ved butikkhandel, må butikken få betalingen bekreftet før man kan ta med seg varene og gå. Det vil ta for mye plass å gå gjennom ulike prosesser for slik verifikasjon i ulike systemer. Ved netthandel må betaling fungerer dette litt på samme måten, men det er i praksis litt enklere. Det mest kompliserte er finansielle transaksjoner hvor alt gjennomføres på meget kort tid, og to ulike systemer må synkroniseres. Igjen blir det litt for komplisert til å behandle dette i detalj her.

Hvordan produseres penger

VI hører ofte om at land “trykker penger” eller “lar seddelpressen gå” for å stimulere landets økonomi. Men sedler og mynt har marginal betydning i dagens øknomi. Penger skapes ikke ved at de trykkes, og det er ikke antallet sedler som bestemmer pengemengden i samfunnet. M2 og M3 betyr langt mer, og de skapes ikke ved trykking.

Penger skapes omtrent slik, grovt forenklet. Hvis en person, la oss kalle ham Peder Ås,  har 100.000 Euro. Disse sitter han ikke med som en bunke sedler. Disse pengene “settes i banken”. Når pengene “settes i banken”, betyr det at banken låner pengene. Det som var 100.000 Euro i M1 for Peder Ås, har blitt til 100.000 Euro i M2. Før vi går videre, så kunne dette ha startet med et lån i sentralbanken i stedet for et innskudd. Resultatet er at Peder Ås har 100.000 Euro, og banken har 100.000 Euro. Banken blir ikke sittende med pengene i en skuff, med Peder Ås’ navn på. Den låner ut pengene, la oss si at de lånes ut til Lars Holm. Det som var 100.000 M1 for Peder Ås, har nå blitt til 100.000 M2 for Peder Ås og 100.000 M3 for Lars Holm. Når Lars Holm bruker pengene, vil de i praksis betales til en bank, f.eks. til Marte Kirkeruds konto. Dermed får Marte Kirkerud 100.000 i M2. Osv. Det kan bli komplisert å beregne hvor mye penger som nå er i omløp, men det er i alle fall mye mer enn de opprinnelige 100.000 Euro. Det er dette som kalles “multiplikatoreffekten”.

Hvis dette får løpe helt fritt vil det føre til en kraftig oppblåsing av pengemengden. Det kan ha uheldige økonomiske konsekvnser, som inflasjon. Dessuten kan en høy giring gi høy risiko. Om vi later som om det ikke er flere penger enn de vi har nevnt, kan vi tenke oss at Peder Ås vil ha igjen sine 100.000. Men banken har ikke de pengene, for de er lånt ut til Lars Holm. Banken kan ikke uten videre kreve dem tilbake fra Lars Holm. Osv. Det er for å motvirke dette, skalert opp, at man har ganske strenge regler for finansinstitusjoner, som skal sikre deres økonomiske soliditet.

BitCoin synes å være basert på en illusjon om at M1 er den viktige delen av pengemenden, og er et forsøk på å lage en hi tech utgave av M1.  Det er blant annet bestemt at det ikke skal lages mer enn 21 mill BitCoins. Dette tallet vil man nå i år 2140. Selv med dagens vanvittige kurs på 2.000 USD, betyr et at maksimal pengemengde i BitCoin, om begrensningen i praksis er mulig, er ca 42 mrd USD. Det er litt mer enn 10% av kapitalen i DNB. Selv om vi i Norge liker å tenke på DNB som en stor bank, så er den liten i global målestokk. Man kan selvsagt drømme om at kursen på BitCoin skal tidoble seg over dagens nivå, og da vil BitCoin økonomien komme på nivå med lille Norges største bank – den dagen alle 21 mill BitCoins er i omløp.

Man synes å være fanget i metaforen om å “trykke penger”, som man vil hindre. Man kan selvsagt tenke seg bankinnskudd i BitCoins, og at man låner beløp utmålt i BitCoin. Men da rakner hele dette med begrenset mengde BitCoin. Vi kunne ha byttet ut Euro i eksempelet med BitCoin, og da ville 100.000 BitCoins blitt til 2-300.000 BitCoin gjennom multiplikatoreffeten.

Hvis man virkelig skulle klare å holde fast ved å begrense mengden BitCoin, ville det i realiteten bety at man ikke kunne ha hatt et kredittvesen. Det ville ha hatt ganske dramatiske økonomiske konsekvenser. Skulle BitCoin slå gjennom, vil nok mengdebegrensningen være noe av det første som ryker.

Hvordan BitCoin lages, er et mysterium. Man klarer å utvinne BitCoin ved “mining”, som innebærer å knekke noen vanskelige datautfordringer. Man skaper verdier av ingen ting, som en slags digital alkymi.

Så lenge man får noen til å tro at det som lages er digitalt gull, og er villige til å betale for det som om det er gull, så vil det ha en markedsverdi. Det er vanskelig å si hva som gjør at vanlige penger har verdi, men det er i alle fall en stat som står bak og på en måte garanterer dem. BitCoin er et ugjennomtrengelig system laget av en anonym datautvikler. På US dollarsedler står det “In God we trust”, og det skulle ikke forundre meg om en del USAnere tror at US dollar er “God’s own currency”.

I disse tider, hvor Trump har rettet sitt barnslige sinne mot Tyskland, blir det for fristende med en parentes om US Dollar. Dollar er det samme ordet som daler, som var den gamle norske pengeenheten, og som i “Nå ser eg atter slike fjell og daler”. Og den usanske dollaren er opprinnelig tysk. Mynter var i utgangspunktet standardenheter av det metallet de var lagt av. Når det var en viss mengde sølv, og det var sølvet som hadde verdi, kunne myntene fungere i andre land enn der de var laget. I Joachimsthal, i det som var Tyskland-Østerrike, og som er Joakimsdal på norsk var det sølv. Joachimstahl er i dag i Tsjekkia, og heter Jáchymov.

Her ble det laget en mynt som besto av 30 gram sølv. De ble utmyntet av grev Stefan von Schlik i det som var en del av kongeriket Böhmen, i perioden 1519-1530.  Mynten, ble kalt Joachimstahler, men på folkemunne ble det thaler. Etter 1530 begynte man å lage mynten i Sør-Amerika, med sølv fra Andes. Derfra kom den til USA, som ikke hadde egne sølvforekomster av noe omfang, hvor den senere ble til det som ble dagens dollar. Jeg er sikker på at Donald Trump vil hate at dollaren opprinnelig er tysk, og at den kom til USA fra sør, sannsynligvis som en slags innvandrer fra Mexico. Parentes slutt, tilbake til BitCoin.

Det finnes vel egentlig ikke noen BitCoin mynter, de er virtuelle som alt annet ved BitCoin. Skjønt jeg har lest at det skal finnes, men det må bryte med hele systemet. Men på none av de som er avbildet, står det “In cryptography we trust”, så det er neste et spørsmål om hvilken religion man bekjenner seg til.

Hvis man glemmer teknologien, og tenker konseptuelt på BitCoin, kan man se på den som en virtuell pengeseddel med en identifikator, omtrent som serienummeret på pengesedler, hvor man kan verifisere alle tranaksjoner, fra den digitale alkymists tryllekunster, til det som gjorde at du fikk seddelen. Du kan ikke identifisere transaksjonene, for det ville bryte prinsippet om anonymitet, som er så viktig for de som er tilhengere av BitCoin. Men man kan verifisere at transaksjonskjeden henger sammen fra den digitale alkymist til du fikk den. Verifikasjonen er, slik jeg har forstått det, like anonym som hele systemet. Du har bare teknologien å stole på.

Her er det grunn til å stoppe opp litt. Har vi noen gang følt behov for å kunne verifisere hele livsløpet til de pengene vi får i hånden? Vi trenger det kanskje for BitCoin, hvor vi ikke har annet å stole på enn den digitale tryllekunsten som alkymisten foretok, og at dette virkelig er digitalt gull, og ikke digitalt kråkesølv eller svovelkis.

Når jeg mottar lønn fra Universitetet i Oslo, da får jeg det ved at UiO overfører penger til min bankkonto. Når min bank har akseptert den transaksjonen, skylder min bank meg penger tilsvarende det beløp som er overført. Hvor UiO har fått de pengene fra, og hvilke penger de har fått, er meg revnende likegyldig. Jeg har heller ikke noen interesse av å verifisere at pengene på min konto virkelig er de pengene som kom fra UiO. I dagens system er tilliten desentralisert. Så lenge jeg har tillit til min bank, og at de kan og vil oppfylle den forpliktelsen de har påtatt seg ovefor meg, trenger jeg ikke å tenke på tryllekunsten til en digital alkymist, og hva som har skjedd med det “digitale gullet” siden han skapte det av tynn luft.

BitCoin går for langsomt

Ved en BitCoin transaksjon kringastes transaksjonen i nettet, og den vil bli verifisert i nettet. Denne prosessen tar gjennomsnittlig 10 minutter: Ti minutter! Hvem kan vente i 10 minutter? Tenk deg tanken at du står i butikken og har handlet mat til helgen, og vil betale med BitCoin. Og du skal stå der i ti minutter før transaksjonen er bekreftet, slik at du kan ta med deg varene og sykle hjem. Mens du har ventet har køen bak deg blitt kjempelang. Tror du et slikt system vi danke ut det vi har i dag? Det tror ikke jeg.

Jeg tror ikke mange som handler på nett vil vente ti minutter til betaling er bekreftet. Hvis det viktigste er å overføre penger anonymt i ulike nyanser fra mørkegrått til kullsvart, kan man kanskje vente i ti minutter. Noen teknologientusiaster som gjerne vil være med, vil sikkert akseptere mange praktiske ulemper for å være med på moroa. Men alle oss andre, som skal ha et enkelt og velfungerende betalingssystem, for oss er det vanskelig å se at BitCoins vil være aktuelt.

I finansielle transaksjoner går slike transaksjoner i sanntid. Man skal kunne disponere det beløp man har mottatt i samme brøkdel av et sekund som man mottok det. Et system som BitCoin vil være sjanseløst i det markedet, det vil si det markedet hvor de store summene går og hvor oppgjør mellom banker skjer.

Hvis man skal ha betaling mot levering i to ulike systemer, må transaksjonen i det korresponderende systemet låses mens man venter på at BitCoin-transaksjonen verifiseres.

Kapasiteten er for liten

Systemet kan håndtere 7 transaksjoner per sekund. Noen sier at det er teoretisk maksimum, og at det er mer realistisk med 2-3 transaksjoner per sekund. Dette er, så vidt jeg forstår, den globale totalen. Man kan lese at det diskuteres og er planer om å øke denne kapasiteten. Det er slikt jeg har hørt hver gang noen har pekt på alvorlige svakheter i det som skal bli “the next big thing”: Det vil bli løst, uten at noen kan si noen konkret om hvordan eller når det vil være løst. Det er omtrent som når politkere, Plan- og bygningsetaten (i Oslo) og Statens vegvesen lover bedre forhold for folk som sykler.

Til sammenligning. I 2016 ble det gjennomført 1,55 mrd kortbetalinger via BankAxept. Hvis vi tenker oss at disse er helt jevnt fordelt mellom alle døgnets 24 timer, alle ukens dager osv, så håndterte det systemet i gjennomsnitt ca 50 transaksjoner per sekund i 2016. Så på global basis vil BitCoin kunne håndtere ca 10% av transaksjonsmengden i det norske Bank Axept-systemet. I realiteten vil det være en mye lavere andel, for vi kan trygt regne med at antallet transaksjoner er langt lavere om natten enn når butikkene er åpne.

Norge er ikke noen stor økonomi, selv om vi er ganske avanserte når det gjelder betalingssystemer. Men BitCoin vil bare kunne håndtere en liten brøkdel av de norske betalingstransaksjonene. Og noen tror at BitCoin skal bli en dominerende aktør på global basis.

BitCoin er dyrt og energikrevende

Jeg har ikke sett noen troverdige tall om hvor høye prosesseringskostnadene for en BitCoin-transaksjon er. Men den veldig kompliserte og tidkrevende verifikasjonsprosessen sier en ting: Her vil det være enorm datatrafikk, og tilsvarende høye kostnader. Transaksjonskompleksitet, stor datatrafikk og høye transaksjonskostnader har tatt knekken på mange av de systemene som har blitt lansert i den perioden jeg har arbeidet med dette.

Men om jeg ikke har sett noe som direkte sier noe om kostnader, så har noen sett på energiforbruket for slike transaksjoner. Ifølge det som står i denne artikkelen, krever hver enkelt BitCoin-transaksjon 114 kWh. Det tilsvarer det dagelige elektrisitetsforbruket for 3,87 boliger i USA. Til sammenligning har toppmodellene til Tesla en batterikapasitet på 100kWh. Så i alle fall teoretisk kan man lade en Tesla per BitCoin-transaksjon. Blant strømleveandører som hevder å være billigst på strøm, fant jeg priser rundt 30 øre/kWh i Osloområdet, hvilket gir ca 34 kr/BitCoin transaksjon i bare elektrisitetskostnader, beregnet etter dagens laveste Oslopris.

Det burde være ganske åpenbart at et slikt system ikke vil være bærekraftig.

Prisingen er intransparent

Hvis man skal bruke et betalingssystem, vil man selvsagt vite hva transaksjonene koster. Det får man ikke vite om man bruker BitCoin. Slik forklares prisingen:

“Bitcoin transactions almost always require a transaction fee for them to get confirmed. The transaction fee is received by the first bitcoin miner who mines a block containing the transaction; this action is also what gives the transaction its first confirmation. The appropriate fee varies depending on how large (in bytes) your transaction is, how fast you want the transaction to be confirmed, and also on current network conditions. As such, paying a fixed fee, or even a fixed fee per kB, is a very bad idea; all good Bitcoin wallets will use several pieces of data to estimate an appropriate fee for you, though some are better at fee estimation than others. ”

Hvem vil bruke et system hvor man ikke på forhånd vet hva transaksjonen vil koste? Ikke jeg, og neppe særlig mange andre heller, som har et alternativ.

Teknologien kan ha mange anvedelser

Jeg har holdt meg til BitCoin som betalingssystem. Block Chain teknologien kan ganske sikkert brukes til mye annet. Noen ganger kan man ha behov for å kunne verifisere en transaksjon gjennom flere ledd, fra  ende til ende. En type transaksjoner som det har vært arbeidet en del med, hvor jeg må medgi at jeg ikke er helt oppdatert på status, er skipsfrakt.

Tradisjonelt var systemet slik at skipperen utstedte et dokument, et konossement, som en slags kvittering på at lasten var tatt ombord. Dette ble sendt til mottaker, og mottaker skulle stå på kaien med dokumentet i hånden, som bevis på at han hadde rett til å få lasten utlevert.

Lasten ombord på et skip, f.eks. en supertanker med olje, kan bli solgt flere ganger mens skipet er underveis, og skipet kan bli omdirigert til en annen havn enn det som opprinnelig var bestemt. Raskere skip, og stadig dårligere postvesen, gjorde at det var regelen mer enn unntaket at skipet kom fram før dokumentet. Og da fungerte ikke dette systemet. I dag vil ulike ekspresstjenester kunne avhjelpe dette. Her bør block chain teknologien kunne gi en løsning. Kapteinen utsteder et elektronisk dokument, som kan gå gjennom mange transaksjoner, og som kan verifiseres når skipet kommer fram til bestemmelsesstedet og lasten skal utleveres. Men det er mye mindre sexy å si at man har laget et system som f.eks. kan brukes til elektroniske konossementer, en type dokument de fleste ikke vet noe om, enn å si at man skal lage nye penger.

Det finnes sikkert mange andre anvendelser. Men det er for tiden utrolig mye hype rundt denne teknologien, og jeg har ingen tro på at dette vil revolusjonere alle sider ved samfunnet, slik noen synes å mene.