Les vins du Tour de France 2017. 3. etappe: Verviers — Longwy

Det ble en his­to­risk sei­er til Mar­cel Kit­tel. Sei­e­ren var his­to­risk for­di det er den førs­te etappe­sei­e­ren i Tour de Fran­ce på en syk­kel med skive­brem­ser,

Tred­je etap­pe star­ter like uten­for Liege, før den fort­set­ter gjen­nom Lux­em­burg og ender i Frank­ri­ke. Dagens etap­pe avslut­tes med en tredje­ka­te­to­ri stig­ning. De mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil nok ha pro­ble­mer med å hen­ge med til mål her, Peter Sagan bør kun­ne være en per­son for en slik avslu­ting. Kan­skje kan også Edvald Boa­sson Hagen og Alex­an­der Kristoff gjø­re det bra.

Det er i år 60 år siden Roma­trak­ta­ten ble under­teg­net og EEC ble dan­net. Den 25. mars 1957 møt­tes repre­sen­tan­ter for de seks opp­rin­ne­li­ge lan­de­ne, Bel­gia, Tysk­land, Frank­ri­ke, Ita­lia, Lux­em­burg og Neder­land der Bel­gia, Tysk­land og Lux­em­burg møtes, i det som heter Ouren på tysk side og Lieler på Lux­em­burgsk side, for å under­teg­ne trak­ta­ten. Det er bare noen få kilo­me­ter syd­øst for det ste­det ryt­ter­ne krys­ser gren­sen fra Bel­gia inn i Lux­em­burg.

Lux­em­burg er et lite land. Det har fått en sen­tral posi­sjon i EU, med blant annet EU-dom­sto­len, og har for tiden pre­si­den­ten i EU-kom­mi­sjo­nen, Jean-Clau­de Junck­er. Men som vin­land er det et gans­ke ube­ty­de­lig land. I sitt “The World Atlas of Wine” har Hugh John­son og Jan­cis Robin­son ikke fun­net grunn til å gi Lux­em­burg en egen over­skrift. De har like­vel med noen set­nin­ger om Lux­em­burg i omta­len av Mosel i Tysk­land. Men Tom Ste­ven­son har tatt med litt om Lux­em­burg i sin World Ency­clo­pe­dia of Champag­ne & Spark­ling wine.

Jeg har ett min­ne om Lux­em­burgsk vin. For en god del år siden kjør­te vi til Lux­em­burg etter å ha til­brakt noen dager i Champag­ne. Av nys­gjer­rig­het og under sterk tvil kjøp­te jeg en flas­ke mus­se­ren­de vin fra Lux­em­burg til mid­dag. Den var laget med tra­di­sjo­nell meto­de, og ved­kom­men­de som ser­ver­te for­sik­ret oss om at den var god. Etter å ha druk­ket champag­ne i noen dager, var det ned­tur. Jeg hus­ker ikke len­ger hvil­ken vin vi drakk, men jeg hus­ker skuf­fel­sen. Men når jeg ten­ker etter, det er snart 30 år siden, så ting kan ha end­ret seg. Tom Ste­ven­son skri­ver i :

Most Lux­em­bourg spark­ling wine used to be tank-met­hod and very bland i style. How­e­ver, the intro­duc­tion of the Cré­mant de Lux­em­bourg appel­la­tion in 1991 for tra­ditio­nal-met­hod wines has improved stan­dards sig­ni­fi­cant­ly, and Lux­em­bourg pro­du­cers now make Cré­mant of much hig­her qua­li­ty than many of their French Cré­mant colle­agues.”

Pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin i Lux­em­burg star­tet ved at champagne­hu­set Mer­cier etab­ler­te seg i Lux­em­burg i 1885. De pro­du­ser­te champag­ne. Reg­le­ne var sik­kert ikke like stren­ge den gan­gen. De tok inn vin fra Champag­ne, som så ble laget fer­dig med andre­gangs­gjæ­ring m.m. i Lux­em­burg. Ved å gjø­re det på den­ne måten, kun­ne de kom­me inn under en toll­av­ta­le mel­lom Lux­em­burg og Tysk­land, slik at de unn­gikk Tysk­lands høye toll på fransk mus­se­ren­de vin på flas­ke.

Tom Ste­ven­son skri­ver at den førs­te mus­se­ren­de vinen laget med tra­di­sjo­nell meto­de i Lux­em­burg ble laget av Ber­nard-Mas­sard i 1921. Jeg kan ikke nok om det­te til å si hvil­ke opp­lys­nin­ger som stem­mer. Men Mer­cier fore­tok bare andre­gangs­gjæ­ring av en vin pro­du­sert i Frank­ri­ke, i Lux­em­burg. Så Ber­nard-Mas­sard var kan­skje den førs­te som pro­du­ser­te slik vin av dru­er dyr­ket i Lux­em­burg. Men om du pro­du­se­rer vin av egne dru­er, så pro­du­se­res det fort­satt mye vin i Lux­em­bourg av impor­ter­te dru­er, også av Ber­nard-Mas­sard.

Ber­nard-Mas­sard er, fort­satt iføl­ge Tom Ste­ven­son, den enes­te pro­du­sen­ten i Lux­em­bourg med ambi­sjo­ner om å ska­pe et inter­na­sjo­nalt ry. Men den pro­du­sen­ten som får høy­est sco­re i hans bok, er Desom. Jeg inn­ser at jeg må gi Cré­mant de Lux­em­bourg en ny sjan­se nes­te gang jeg er i Lux­em­bourg. Jeg reg­ner ikke med at det har noen hen­sikt å lete etter den and­re ste­der.

Det som pro­du­se­res av vin i Lux­em­bourg pro­du­se­res stort sett len­ger øst enn dagens etap­pe, langs elven Mosel, som er gren­sen mel­lom Lux­em­bourg og Tysk­land. Jeg tar meg ut i en liten, vir­tu­ell båt, og lar meg fly­te med støm­men neo­ver elven Mosel, og inn i Tysk­land. Da kom­mer vi til inter­es­san­te vin­om­rå­der. For å gjen­ta med selv, jeg had­de håpet at en etap­pe skul­le gå gjen­nom Mosel.

I unge år drakk jeg gans­ke mye halv­tørr moselvin: Rei­ler vom Hei­sen­stein, Saar-Rie­ling og Pie­spor­ter er blant de navn som bør være kjen­te for vin­drik­ke­re i min gene­ra­sjon.

Jeg had­de tenkt å skri­ve at Mosel er så langt nord som man kan dyr­ke vin, i alle fall før klima­end­rin­ge­ne begyn­te å gi sine virk­nin­ger. Men som jeg har sagt man­ge gan­ger før: Ingen lærer mer av det­te enn meg. Da jeg sam­let mate­ria­le til det­te, opp­da­get jeg at man pro­du­se­rer vin i dalen Ahr, et styk­ke nord for Mosel. Det var nytt for meg. Over­rask­enden nok pro­du­se­res det sær­lig rødvin, av Pinot Noir, eller Spät­bur­gun­der som den gjer­ne kal­les i Tysk­land. Men vi hol­der oss i Mosel, og besø­ker ikke Ahr den­ne gan­gen.

Mosel, eller Mosel­le som den heter i Frank­ri­ke og Musel på Lux­em­bour­gisk, star­ter i Vos­ges­mas­si­vet i Frank­ri­ke, ved Bal­lon d’Alsace. Den ren­ner gjen­nom depar­te­men­tet Lor­rai­ne. Fra det ste­det hvor Frank­ri­ke, Lux­em­bourg og Tysk­land møtes, er den grense­elv mel­lom Lux­em­bourg og Tysk­land, før den fort­set­ter inn i Tysk­land, før den ren­ner ut i Rhi­nen ved Kob­lenz. Elven Mosel slyn­ger seg gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land. Mosel er et av de vak­res­te vin­om­rå­de­ne, og den som er inter­es­sert i slikt, kan se effek­ten av mean­de­ring, hvor­dan elven gra­ver seg ut i slyn­ger. Men jeg for­kla­rer ikke det­te nå. Hvis man vil dra på tur til et områ­de hvor man kan kom­bi­ne­re et vak­kert land­skap, små roman­tis­ke byer, her repre­sen­tert ved Bern­kas­tel, og god vin, da er Mosel et sted å rei­se til.

Vi kan star­te ved Schen­gen, som er et navn de fles­te for­bin­der med en avta­le, og ikke med et sted. Men det er en liten by i Lux­em­burg, der Lux­em­burg, Frank­ri­ke og Tysk­land møtes. Her­fra kan vi dri­ve ned­over elven. Langs venstre­bred­den er Lux­em­burg, og her dyr­kes det mes­te av Lux­em­burgs vin. På høyre­bred­den er Tysk­land, og det områ­det som kal­les Ober­mo­sel. På tysk side dyr­kes for det mes­te  en drue som heter Elbling. Jeg må erkjen­ne at det er en drue som er ukjent for meg. Den sies å gi en vin med mye syre og gans­ke nøy­tral karak­ter. Den bru­kes for det mes­te til sekt, mer­ket Mosel sekt. Dru­en dyr­kes også i Lux­em­burg, ved siden av Mül­ler-Thur­gau og Auxer­rois. I Lux­em­burg her chap­ta­li­se­ring, hvil­ket vil si å til­set­te suk­ker til mos­ten, van­lig.

Ved Konz i Tysk­land, ren­ner elven Saar ut i Mosel, og litt len­ger nede, ved Ruwer ren­ner elven Ruwer ut. Både langs Saar og Ruwer pro­du­se­res det utmer­ket ries­ling, men vi tar ikke noen avstik­ke­re inn i de side­da­le­ne. Litt neden­for Tri­er, ved den lil­le byen Sel­lig, kom­mer vi inn i Mit­tel­mo­sel. Det er i Mit­tel­mo­sel, her­fra til Zell, vi fin­ner de sto­re vine­ne i Mosel. Her skal vi noen ste­der for­tøye vår vir­tu­el­le båt.

I Mosel, som i man­ge and­re deler av Tysk­land, har lavt suk­ker­inn­hold i dru­ene ført til at det var van­lig å lage halv­tørr vin. At lite suk­ker skal gjø­re at man hel­ler lager halv­tørr enn tørr vin, kan vir­ke para­dok­salt. Men lite suk­ker gir lav alko­hol­styr­ke. Alko­hol har en viss sød­me. Den sma­ker kan­skje ikke søtt, men den balan­se­rer i alle fall syren i vinen. I til­legg gir den en viss fyl­de. Tør­re, alko­hol­sva­ke viner vil vir­ke spink­le og sure. For å kom­pen­se­re for mang­len­de alko­hol­styr­ke, avbrøt man gjæ­rin­gen mens det ennå var rest­suk­ker igjen i vinen. Det­te suk­ke­ret balan­ser­te syren, og ga en viss fyl­de til vinen. Sma­ken end­ret seg, og mar­ke­det vil­le ha tør­re, ikke halv­tør­re viner. De halv­tør­re, tys­ke vine­ne mis­tet sin popu­la­ri­tet. Klima­end­rin­ge­ne har så langt hatt posi­tiv effekt for vin­pro­du­sen­te­ne i Mosel. Nå har man også i Mosel lært å lage tør­re viner. Når det er sagt: Til asia­tisk og kryd­ret mat, samt sushi må man ha en vin med en viss sød­me. Her er en halv­tørr ries­ling ofte et godt valg.

Alle de sto­re vine­ne fra Mosel er laget av ries­ling. Men ries­ling mod­ner bare på ide­el­le ste­der, syd­vend­te, brat­te skrå­nin­ger som får mye sol­eks­po­ne­ring, og hvor solen også reflek­te­res fra elven inn i vin­mar­ken. And­re ste­der dyr­kes dru­ene Mül­ler-Thur­gau og Syl­va­ner, som ikke gir like gode viner.

Vårt førs­te stopp er Trit­ten­heim. Den bes­te vin­mar­ken her er Apot­heke. Vi fort­set­ter her­fra til Pie­sport, byen som har gitt navn til den­ne delen av Mit­tel­mo­sel. Pie­sport lig­ger i en bue med fle­re syd­vend­te vin­mar­ker som dan­ner et amfi. Den mest kjen­te og bes­te vin­mar­ken er Gold­tröp­fchen. And­re kjen­te vin­mar­ker er Dom­herr, Fal­ken­berg, Gärtch­en, Gra­fen­berg, Gün­ter­slay, Hof­ber­ger, Kreu­zwin­gert, Schu­berts­lay og Tre­ppchen. Vide­re ned­over run­der vi en åsrygg mot Min­heim, en åsrygg som skjer­mer Pie­sport­om­rå­det fra kal­de vin­der fra øst. Når vi har run­det Min­heim, kom­mer vi inn i områ­det med Wintrich og Kesten, hvor vin­mar­ken Ohligs­berg er den mest kjen­te. Pie­sport har vært brukt som en sam­le­be­teg­nel­se for viner fra det­te områ­det, hvor nep­pe noen av dru­ene har kom­met fra de kjen­te vin­mar­ke­ne. Slik bruk av navn har visst­nok avtatt. Men min ung­doms Pie­spor­ter var nok ingen edel vin. Hvis den had­de vært det, had­de jeg nok ikke hatt pen­ger til å kjø­pe den. Da vi var unge, var det vik­tig at vinen var bil­lig.

Vi fort­set­ter ned­over, og nes­te stopp er Bern­kas­tel. Her fin­ner vi den mest kjen­te og bes­te vin­mar­ken i Mosel: Dok­tor. Jeg synes helse­re­fe­ran­se­ne til gode vin­mar­ker er inter­es­san­te, med Apot­heke i Trit­ten­heim og Dok­tor i Bern­kas­tel. Noen sier at Bern­kas­tel Dok­tor er Tysk­lands bes­te vin­mark. Jeg kjen­ner ikke dis­se vin­mar­ke­ne godt nok til å stil­le Bern­kas­tel Dok­tor opp mot Erbach Markob­runn i Rhein­gau. Fra beg­ge dis­se vin­mar­ker får vi tysk vin på sitt bes­te.

Dru­ene dyr­kes for en stor del i brat­te skrå­nin­ger, så bratt at det aller mes­te må gjø­res for hånd.  Solen kan vir­ke­lig ste­ke i dis­se skrå­nin­ge­ne.

Sam­men­lig­ner man med Rhein­gau, som vi var inn­om i går, så er Moselvi­ner gjer­ne “slan­ke­re”. På sitt bes­te er det en strå­len­de vin. Klas­si­fi­se­rin­gen er som for Rhein­gau. Også her må vi kjen­ne vin­mar­ke­ne for å fin­ne de aller bes­te. I et områ­de hvor det ofte er et pro­blem å få mod­ne dru­er, er de synd­vend­te skrå­nin­ger som gir best resul­tat.

Fort­set­ter vi litt til ned­over elven, kom­mer vi til Graach og vin­mar­ken Graacher Him­mel­reich. Her­fra kom­mer vi over til Weh­len, og vin­mar­ken Weh­le­ner Sonnenuhr. Vi kan fort­set­te til Zel­tin­ger hvor vi fin­ner Zel­tin­ger Sonnenuhr. Jeg tar også med Reil enda len­ger nede. Nå har vi pas­sert de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne, men jeg tar med det­te av nos­tal­gis­ke grun­ner. I unge år drakk jeg en god del Rei­ler vom Heis­sen Stein. Nos­tal­gi­en er ikke så sterk at jeg len­ger til­ba­ke til den vinen.

Jeg avslut­ter med Zell, hvor man pro­du­se­rer vinen Zel­ler Scwarze Katz, en vin som jeg også drakk en del av da jeg var ung — nep­pe i den bes­te kva­li­te­ten.

Jeg må inn­røm­me at jeg ikke har druk­ket sær­lig mye Moselvin i de sene­re år, men inn­ser at jeg bør for­nye mitt bekjent­skap med den vinen. Jeg har mer­ket meg pro­du­sen­ten Mar­kus Moli­tor, som en pro­du­sent som leve­rer god kva­li­tet i man­ge pris­klas­ser.

Sist høst ga Ing­vild Tenn­fjord ter­ning­kast 6 til Mar­kus Moli­tor Tra­dition Ries­ling, og skrev:

Mar­kus Moli­tor i Mosel vet hva han hol­der på med. Mest­rer til ful­le balan­sen mel­lom syre og sød­me. Van­lig­vis er vine­ne hans langt dyre­re. Den­ne er bil­lig, men like­vel dan­ker han ut kon­kur­ran­sen i sam­me pris­seg­ment. 11 gram suk­ker, og en per­fekt sus­hi­vin. Prøv også til krab­be og kreps. Lav alko­hol. Els­ker den.”

Fort­set­ter vi ned­over Mosel, kom­mer vi til Kob­lenz, hvor Mosel ren­ner sam­men med Rhi­nen ved Deut­sches Eck.

Her er sir­ke­len slut­tet, og vi er til­ba­ke der vi var i går. Vi må kom­me oss til­ba­ke til touren, og kom­me til mål. De vir­ke­lig spre­ke kan selv­sagt syk­le, men det er en tur på 225 km, og det er i alle fall len­ger enn en dagsetap­pe for meg. Men toget fra Kob­lenz til Lux­em­burg by tar 2 timer og 23 minut­ter, og da er man ca 36 km fra dagens mål­by. Man kan kom­me vide­re med tog til man i alle fall er vel­dig nær den frans­ke gren­sen, kan­skje også vide­re, men der har jeg ikke sjek­ket rute­ti­de­ne.

Vi avslut­ter i et av Frank­ri­kes rust­bel­ter. Her var det gruve­drift og indu­stri, men det er ikke så mye igjen av den. For syk­kel­in­ter­es­ser­te nev­ner jeg at områ­de­ne rundt Rou­baix er til­sva­ren­de. Aren­berg er et sam­funn byg­get rundt gru­ver, som nå er ned­lag. Men det hører til et annet syk­kel­ritt. Jeg var i områ­det hvor dagens etap­pe ender, for noen år siden, i en litt annen års­tid (skjønt det var midt­en av mars, og over­ras­ken­de mye snø for års­ti­den). I Hus­sig­ny-God­bran­ge, den lil­le byen eller lands­byen hvor syk­lis­te­ne tar til venst­re i det de syk­ler inn i den sis­te fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­gen, var det ned­lag­te gru­ver. Jeg er født på indu­stri­ste­det Her­øya, og har vokst opp der og and­re ste­der i Pors­grunn. Jeg er indu­stri­nos­tal­gi­ker, og synes at synet av ned­lagt indu­stri er depri­me­ren­de.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” har nylig kom­met i en 7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjø­pe den gam­le utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Ita­lia. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inn­gå­en­de infor­ma­sjon om tysk vin, er det­te den bes­te boken jeg her fun­net. Her er det detal­jer­te kart over og infor­ma­sjon om tys­ke vin­om­rå­der. Men, og det er et stort MEN her. Det­te er en engelsk over­set­tel­se fra 2014 av en tysk utga­ve fra 2007. Det synes ikke som om den engels­ke utga­ven er opp­da­tert i for­hold til den tys­ke. Det er dumt. Tysk vink­las­si­fi­se­ring ble, så vidt jeg har klart å fin­ne ut, end­ret i 2012. I atla­set refe­re­res det til at noen vin­mar­ker er klas­si­fi­sert som Ers­tes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Gros­ses Gewächs. Om jeg har for­stått det rett er Gros­ses Gewächs omtrent som grand cru og Ers­tes Gewächs som perm­i­er cru i fransk klas­si­fi­se­ring. Kar­te­ne er ikke opp­da­tert i for­hold til det­te, slik at vi ikke ser hvil­ke av vin­mar­ke­ne som er klas­si­fiert på hvil­ke av dis­se to nivå­ene. Kar­te­ne over tys­ke vin­om­rå­der i Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “The World Atlas of Wine” synes å være bed­re opp­da­tert, men er mind­re detal­jer­te. Jeg skul­le gjer­ne ha sett et opda­tert atlas. 

Tom Stevenson: World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine

Tom Ste­ven­son: World Ency­clo­pe­dia of Champag­ne & Spark­ling wine er stan­dard­ver­ket om mus­se­ren­de vin. Som tit­te­len anty­der, er det mest champag­ne. Men her er det gitt mye plass til and­re euro­pe­is­ke land (blant dem Sve­ri­ge og Dan­mark, men ikke Nor­ge), til mus­se­ren­de viner fra Afri­ka og Asia.

Kjøp den fra Ama­zon UK eller Ama­zon US.

0198609906Jan­cis Robin­sons Jan­cis Robin­sons The Oxford Com­pa­nion to Wine er et vin­lek­si­kon hvor ten­ke­lige og uten­ke­lige tema­er er orga­ni­sert alfa­be­tisk. Det er en stor og inn­holds­rik bok som har fått man­ge pri­ser. The Oxford Com­pa­nion to Wine er en nyt­tig bok å ha i vin­bi­blio­te­ket, men det er ikke den førs­te boken jeg vil­le ha kjøpt. Den er fin som opp­slags­verk, men ikke en bok man leser så mye i for å få over­sikt over vin­om­rå­der. Den har hel­ler ikke så man­ge kart og illust­ra­sjo­ner som de to fore­gå­en­de.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

Print Friendly, PDF & Email