Les vins du Tour de France 2017. 20. etappe: Marseille — Marseille (tempo)

Ende­lig! En sterk og sær­de­les vel­for­tjent sei­er for Edvald Boa­sson Hagen! Gra­tu­le­rer!

Tyven­de etap­pe. Det er i dag det hele avgjø­res. Det er en 22,5 km tempo­etap­pe, og den har en stig­ning opp ca 100 meter, uten at jeg har fun­net noen fle­re detal­jer om den stig­nin­gen. Det er en etap­pe som bør pas­se gode tempo­syk­lis­ter som også er gode klat­re­re, som f.eks. Chris Froo­me.

For det fles­te ryt­ter­ne er en tempo­etap­pe nest­sis­te dag, det som Jens Voigt for noen år siden kal­te en “semi rest day”. De fles­te ryt­ter­ne har gjort job­ben sin. På en tempo­etap­pe må sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne kla­re seg på egen­hånd, uten hjelpe­ryt­te­re. Hjelpe­ryt­ter­ne har ingen ambi­sjo­ner på egne veg­ne, i alle fall ikke på tempo­etap­per, og skal bare kom­me gjen­nom på aksep­ta­belt vis innen­for mak­si­mal­ti­den, slik at de kan full­fø­re. Det hen­der rik­tig­nok at noen av dem sen­des ut i stri­den hvis laget deres har ambi­sjo­ner om å vin­ne lag­kon­kur­ran­sen og tren­ger et godt resul­tat, hvor det er lagets tre bes­te på hver etap­pe som tel­ler. AG2R lig­ger 3 min 8 sek etter Sky i lag­kon­kur­ran­sen. Kan­skje får noen AG2R-ryt­te­re beskjed om å kjø­re for fullt, i håp om å vin­ne den­ne kon­kur­ran­sen. Kan­skje Sky også vil for­sva­re posi­sjo­nen her, kan­skje nøy­er de seg med den gule trøy­en.

Enkel­te ryt­te­re, som Tony Mar­tin, er tempo­spe­sia­lis­ter, og vil  ha ambi­sjo­ner om etappe­sei­er. De kjø­rer for fullt, sam­men med de som kjem­per for sam­men­lagt­plas­se­rin­ger. For spur­ter­ne er mor­gen­da­gens etap­pe, fina­len i Paris, den mest pre­sti­sje­ful­le. Så de vil spa­re kref­ter til i mor­gen.

Ryt­ter­ne skal for­bi kir­ken Not­re-Dame de la Gar­de, som lig­ger på top­pen av en høy­de, 116 meter over havet. Jeg vet ikke sik­kert hvil­ken vei de skal syk­le opp. Jeg har gått fra den gam­le hav­nen i Mar­seil­le opp hit, og det er tem­me­lig bratt, uten at jeg vil gjet­te på stig­nings­pro­sen­ter.

Foto: Tobi 87, Wiki­me­dia com­mon, Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion-Share Alike 3.0

Det er en fin utsikt over Mar­seil­le her­fra, men ryt­ter­ne tar seg nok ikke tid til å nyte den.

Men vi må fin­ne noe å drik­ke. Når fransk­menn skal ha et glass av noe, f.eks. som ape­ri­tif, drik­ker de ofte Pas­tis. Pas­tis er vel­dig fransk, og jeg for­bin­der det sær­lig med Mar­seil­le. I dag bur­de man sit­te ved et café­bord ved den gam­le hav­nen i Mar­si­el­le med et glass pas­tis, og se på at syk­lis­te­ne avgjør Touren.

Ordet pas­tis skal kom­me fra occi­tansk. Noen sier at det opp­rin­ne­li­ge ordet er ‘pas­tis’, and­re sier det er ‘pas­tis­son’. Det betyr i alle fall en blan­ding.

Jeg har blitt for­talt at Richard er litt fine­re og dyre­re enn den pas­ti­sen franske­menn får når de bare bestil­ler en pas­tis. Det var uan­sett Paul Richard som var den førs­te til å kom­mer­sia­li­se­re Pasis i 1932.  Vil man ha Richard, da bestil­ler man Richard og ikke pas­tis, har jeg blitt for­talt. Men det er Richard jeg har, og om jeg skal være ærlig, så ser jeg ikke noen grunn til å kjø­pe en flas­ke til.

Pas­tis er et anis­brenne­vin som også inne­hol­der lakris, og kan min­ne om Per­nod og gre­ker­nes Ouzo. Det er en lang tra­di­sjon for anis­brenne­vin rundt Mid­del­ha­vet. Slik den kom­mer fra flas­ken er den klar, men med far­ge. Den ser­ve­res all­tid med vann og even­tu­elt is. Det er van­lig å blan­de ca en del pas­tis med fire deler vann. Når pas­tis til­set­tes vann, opa­li­se­rer den og blir helt matt. Anis inne­hol­der oljer som er alko­holløs­li­ge, men ikke vann­løs­li­ge. Når alko­hol­styr­ken kom­mer under 30%, vil dis­se ikke len­ger være opp­løst, og opa­li­se­rer. Den blir nær­mest melke­hvit. Det har den til fel­les med annet anis­brenne­vin som Per­nod og Ouzo.

Når man drik­ker pas­tis, skal man ha vann i først, og even­tu­elt is etter­på. Fransk­menn drik­ker den helst bare med vann, uten is. Is kan få de ikke vann­løs­li­ge stof­fe­ne i anis til å krys­tal­li­se­re. Så da jeg sjen­ket opp for å ta bil­der til det­te blogg­inn­leg­get, gjor­de jeg feil og had­de is i glas­set først og vann etter­på. Det er sik­kert ver­ken førs­te eller sis­te gan­gen noen har gjort fei­len “drikk først, lær siden”.

I gam­le dager, den gang skøyte­løp var en stor idrett i Nor­ge, snak­ket man om “bul­jong­par”, de gans­ke uin­ter­es­san­te pare­ne med løpe­re som ikke vil­le hev­de seg ver­ken på dis­tan­sen eller i sam­men­dra­get. Om det vir­ke­lig var bul­jong de gikk for å drik­ke i sli­ke peri­oder hvor det ikke skjed­de noe, vet jeg ikke. Kan­skje var det hel­ler “te med no’ godt i”. Om jeg had­de sit­tet i Mar­seil­le og sett på hjelpe­ryt­te­re som ser på tempo­etap­pen som en gjen­nom­kjø­ring, vil­le det defi­ni­tivt ikke vært bul­jong jeg vil­le ha hen­tet (jeg har ald­ri likt bul­jong, annet enn i saus). Vi kan hel­ler dve­le litt mer ved Pas­tis.

Vi kan gå til­ba­ke til den i alle fall rus­mes­si­ge mer poten­te slek­nin­gen Absinth. Absint­hens opp­rin­nel­se er litt uklar. Men det er mal­urt, med det latins­ke nav­net artemi­sia absint­hi­um, som skal gi absint­hen dens spe­si­el­le virk­ning. Fransk­man­nen Henri-Louis Per­nod popu­la­ri­ser­te den. Han fikk en opp­skrift av sin svi­ger­far, og i 1805 etab­ler­te han et destil­le­ri i Pon­tar­li­er, nær gren­sen til Sveits, hvor han pro­du­ser­te absinth. Alt hen­ger sam­men med alt. Vi har fle­re gan­ger vært inn­om vin­lu­sen phyl­lox­e­ra, som utra­der­te det mes­te av euro­pe­is­ke vin­stok­ker på slut­ten av 1800-tal­let og begyn­nel­sen av 1900 tal­let. Det var øde­leg­gen­de for euro­pe­isk vin­pro­duk­sjon og had­de sto­re øko­no­mis­ke kon­se­kven­ser for vin­bøn­de­ne. Og som vi har vært inn­om noen gan­ger, var det man­ge ste­der det ikke ble plan­tet nye vin­stok­ker. Men phyl­lox­e­ran had­de også den kon­se­kvens at fransk­menn ikke fikk sin dag­li­ge vin. Da ble absinth et popu­lært alter­na­tiv, og den var ikke minst popu­lær blant kunst­ne­re. Den skal gi en hef­tig, hal­lis­u­nen­de rus, og man kan etter sigen­de bli gal av den. Oscar Wil­de har beks­re­vet den slik:

Førs­te sta­di­um er som van­lig drik­king. I and­re sta­di­um begyn­ner du å se mon­trø­se og onde ting. Men hvis du hol­der ut, vil du i tred­je sta­di­um se det du vil se, vak­re og spen­nen­de ting.”

Den gikk under nav­net la fée ver­te, den grøn­ne feen, på grunn av far­gen, illust­rert av den tsjek­kis­ke kunst­ne­ren Vik­tor Oliva i bil­det “Absint­h­drik­ke­ren” fra 1901.

På bare­ne i Paris had­de man ved århundre­skif­tet 1800/1900-tal­let “l’heure ver­te”, eller den grøn­ne timen, som hva dati­dens happy hour. Da var det absinth man drakk.

Poe­ten Paul Verlai­ne end­te opp i feng­sel i Brus­sel, etter at han i absin­thrus for­søk­te å sky­te sin els­ker, poe­ten Arthur Rim­baud. Det­te skjed­de også mye annet, som absint­hen fikk skyl­den for. Det ble mobi­li­sert mot­stand mot absinth, støt­tet blant annet av vin­pro­du­sen­ter, som så den som en far­lig kon­kur­rent til vinen. I 1915 ble absinth for­budt i Frank­ri­ke. På 1920-tal­let ble det til­latt å pro­du­se­re drik­ke i absinth­stil, for­ut­satt at de ikke inne­holdt mal­urt og ikke var for ster­ke. Det er her Paul Richard kom­mer inn, som mar­keds­før­te en anis­drink som han kal­te pas­tis. Den var sterk, og Paul Richard fikk pro­ble­mer med myn­dig­he­te­ne. Men drik­ken ble popu­lær, og ble erklært som “den ekte pas­tis fra Mar­seil­le”. I 1932 klar­te de å få end­ret lov­giv­nin­gen, slik at det ble til­latt med høy­ere alko­hol­inn­hold (hva slags betyd­ning dis­se love­ne had­de for cog­nac og armag­nac, vet jeg ikke). Det var da Paul Richards pas­tis ble kom­mer­sia­li­sert. Pas­tis skal ha 40%, Pas­tis de Mar­seil­le 45%.

Noen mener at det skyl­des mer det høye alko­hol­inn­hol­det og meng­den som ble druk­ket, mer enn dens spe­si­el­le hal­lis­u­ne­ren­de virk­ning. Virke­stof­fet i mal­urt, thu­jo­ne, er en nerve­gift i vel­dig sto­re doser (eks­tremt høye doser iflg min kil­de). Ana­ly­ser har vist at meng­den som var i fin-de-siècle absinthe ikke var stor nok til å ha noen hal­lis­u­ne­ren­de effekt. I dag er det igjen til­latt å pro­du­se­re og sel­ge absinth i Frank­ri­ke.

Per­nod vil­le ikke la seg spil­le av banen, og lan­ser­te sin egen anis­drink, som de bestemt avvi­ser å kal­le pas­tis. Pas­tis ble et fransk sym­bol, omtrent som bas­ker­lue (som noen mis­vi­sen­de kal­ler alpe­lue), bagu­et­ter og bou­le (petan­que).

I 1974 fusjo­ner­te Per­nod og Richard.

På 1960-tal­let begyn­te pas­tis å tape ter­reng. Dels fikk den har­de­re kon­kur­ran­se fra uten­landsk brenne­vin. Pro­du­sen­te­ne ga også stren­ge­re reg­ler om bil­kjø­ring og alko­hol skyl­den for ned­gan­gen i sal­get. Popu­la­ri­te­ten har igjen økt. Kan­skje også fransk­menn har inn­sett at det er mulig å la bilen stå?

Da vi var unge, lag­de vi absinth. Den gang kun­ne vi ikke goog­le oss fram til hvor­dan vi skul­le lage det­te. Men det fin­nes mye inter­es­sant infor­ma­sjon i gam­mel­dag­se bøker. Vi fant noen opp­skrif­ter på absinth i en bok på Pors­grunn folke­bi­blio­tek. Hvor­dan vi fant fram til boken og opp­skrif­te­ne, hus­ker jeg ikke len­ger. Urte­ne kun­ne vi kjø­pe på apo­te­ket, og 60% sprit kjøp­te vi på Vin­mono­po­let. Jeg kan ikke hus­ke at de ga noe annet enn en alko­hol­rus. Sann­syn­lig­vis drakk vi ikke nok til å kom­me for­bi det Oscar WIl­de kal­te førs­te sta­di­um.  Ikke­ble vi  gale hel­ler,  I alle fall ikke som vi mer­ket selv.

Hvis jeg skal være ærlig, så er ikke pas­tis eller and­re for­mer for anis­brenne­vin blant mine favo­rit­ter. Jeg  vil jeg hel­ler ha et glass vin eller en øl. Men pas­tis er vel­dig fransk, og vel­dig Mar­seil­le. Så jeg måt­te hen­te den fram og sma­ke den på nytt før dagens tempo­etap­pe i Mar­si­el­le. Og had­de jeg vært i Mar­seil­le den­ne dagen, vil­le jeg nok ha druk­ket i alle fall et glass pas­tis.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email