Les vins du Tour de France 2017. 3. etappe: Verviers — Longwy

Det ble en his­to­risk sei­er til Mar­cel Kit­tel. Sei­e­ren var his­to­risk for­di det er den førs­te etappe­sei­e­ren i Tour de Fran­ce på en syk­kel med skive­brem­ser,

Tred­je etap­pe star­ter like uten­for Liege, før den fort­set­ter gjen­nom Lux­em­burg og ender i Frank­ri­ke. Dagens etap­pe avslut­tes med en tredje­ka­te­to­ri stig­ning. De mest utpre­ge­de spur­ter­ne vil nok ha pro­ble­mer med å hen­ge med til mål her, Peter Sagan bør kun­ne være en per­son for en slik avslu­ting. Kan­skje kan også Edvald Boa­sson Hagen og Alex­an­der Kristoff gjø­re det bra.

Det er i år 60 år siden Roma­trak­ta­ten ble under­teg­net og EEC ble dan­net. Den 25. mars 1957 møt­tes repre­sen­tan­ter for de seks opp­rin­ne­li­ge lan­de­ne, Bel­gia, Tysk­land, Frank­ri­ke, Ita­lia, Lux­em­burg og Neder­land der Bel­gia, Tysk­land og Lux­em­burg møtes, i det som heter Ouren på tysk side og Lieler på Lux­em­burgsk side, for å under­teg­ne trak­ta­ten. Det er bare noen få kilo­me­ter syd­øst for det ste­det ryt­ter­ne krys­ser gren­sen fra Bel­gia inn i Lux­em­burg.

Lux­em­burg er et lite land. Det har fått en sen­tral posi­sjon i EU, med blant annet EU-dom­sto­len, og har for tiden pre­si­den­ten i EU-kom­mi­sjo­nen, Jean-Clau­de Junck­er. Men som vin­land er det et gans­ke ube­ty­de­lig land. I sitt “The World Atlas of Wine” har Hugh John­son og Jan­cis Robin­son ikke fun­net grunn til å gi Lux­em­burg en egen over­skrift. De har like­vel med noen set­nin­ger om Lux­em­burg i omta­len av Mosel i Tysk­land. Men Tom Ste­ven­son har tatt med litt om Lux­em­burg i sin World Ency­clo­pe­dia of Champag­ne & Spark­ling wine.

Jeg har ett min­ne om Lux­em­burgsk vin. For en god del år siden kjør­te vi til Lux­em­burg etter å ha til­brakt noen dager i Champag­ne. Av nys­gjer­rig­het og under sterk tvil kjøp­te jeg en flas­ke mus­se­ren­de vin fra Lux­em­burg til mid­dag. Den var laget med tra­di­sjo­nell meto­de, og ved­kom­men­de som ser­ver­te for­sik­ret oss om at den var god. Etter å ha druk­ket champag­ne i noen dager, var det ned­tur. Jeg hus­ker ikke len­ger hvil­ken vin vi drakk, men jeg hus­ker skuf­fel­sen. Men når jeg ten­ker etter, det er snart 30 år siden, så ting kan ha end­ret seg. Tom Ste­ven­son skri­ver i :

Most Lux­em­bourg spark­ling wine used to be tank-met­hod and very bland i style. How­e­ver, the intro­duc­tion of the Cré­mant de Lux­em­bourg appel­la­tion in 1991 for tra­ditio­nal-met­hod wines has improved stan­dards sig­ni­fi­cant­ly, and Lux­em­bourg pro­du­cers now make Cré­mant of much hig­her qua­li­ty than many of their French Cré­mant colle­agues.”

Pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin i Lux­em­burg star­tet ved at champagne­hu­set Mer­cier etab­ler­te seg i Lux­em­burg i 1885. De pro­du­ser­te champag­ne. Reg­le­ne var sik­kert ikke like stren­ge den gan­gen. De tok inn vin fra Champag­ne, som så ble laget fer­dig med andre­gangs­gjæ­ring m.m. i Lux­em­burg. Ved å gjø­re det på den­ne måten, kun­ne de kom­me inn under en toll­av­ta­le mel­lom Lux­em­burg og Tysk­land, slik at de unn­gikk Tysk­lands høye toll på fransk mus­se­ren­de vin på flas­ke.

Tom Ste­ven­son skri­ver at den førs­te mus­se­ren­de vinen laget med tra­di­sjo­nell meto­de i Lux­em­burg ble laget av Ber­nard-Mas­sard i 1921. Jeg kan ikke nok om det­te til å si hvil­ke opp­lys­nin­ger som stem­mer. Men Mer­cier fore­tok bare andre­gangs­gjæ­ring av en vin pro­du­sert i Frank­ri­ke, i Lux­em­burg. Så Ber­nard-Mas­sard var kan­skje den førs­te som pro­du­ser­te slik vin av dru­er dyr­ket i Lux­em­burg. Men om du pro­du­se­rer vin av egne dru­er, så pro­du­se­res det fort­satt mye vin i Lux­em­bourg av impor­ter­te dru­er, også av Ber­nard-Mas­sard.

Ber­nard-Mas­sard er, fort­satt iføl­ge Tom Ste­ven­son, den enes­te pro­du­sen­ten i Lux­em­bourg med ambi­sjo­ner om å ska­pe et inter­na­sjo­nalt ry. Men den pro­du­sen­ten som får høy­est sco­re i hans bok, er Desom. Jeg inn­ser at jeg må gi Cré­mant de Lux­em­bourg en ny sjan­se nes­te gang jeg er i Lux­em­bourg. Jeg reg­ner ikke med at det har noen hen­sikt å lete etter den and­re ste­der.

Det som pro­du­se­res av vin i Lux­em­bourg pro­du­se­res stort sett len­ger øst enn dagens etap­pe, langs elven Mosel, som er gren­sen mel­lom Lux­em­bourg og Tysk­land. Jeg tar meg ut i en liten, vir­tu­ell båt, og lar meg fly­te med støm­men neo­ver elven Mosel, og inn i Tysk­land. Da kom­mer vi til inter­es­san­te vin­om­rå­der. For å gjen­ta med selv, jeg had­de håpet at en etap­pe skul­le gå gjen­nom Mosel.

I unge år drakk jeg gans­ke mye halv­tørr moselvin: Rei­ler vom Hei­sen­stein, Saar-Rie­ling og Pie­spor­ter er blant de navn som bør være kjen­te for vin­drik­ke­re i min gene­ra­sjon.

Jeg had­de tenkt å skri­ve at Mosel er så langt nord som man kan dyr­ke vin, i alle fall før klima­end­rin­ge­ne begyn­te å gi sine virk­nin­ger. Men som jeg har sagt man­ge gan­ger før: Ingen lærer mer av det­te enn meg. Da jeg sam­let mate­ria­le til det­te, opp­da­get jeg at man pro­du­se­rer vin i dalen Ahr, et styk­ke nord for Mosel. Det var nytt for meg. Over­rask­enden nok pro­du­se­res det sær­lig rødvin, av Pinot Noir, eller Spät­bur­gun­der som den gjer­ne kal­les i Tysk­land. Men vi hol­der oss i Mosel, og besø­ker ikke Ahr den­ne gan­gen.

Mosel, eller Mosel­le som den heter i Frank­ri­ke og Musel på Lux­em­bour­gisk, star­ter i Vos­ges­mas­si­vet i Frank­ri­ke, ved Bal­lon d’Al­sa­ce. Den ren­ner gjen­nom depar­te­men­tet Lor­rai­ne. Fra det ste­det hvor Frank­ri­ke, Lux­em­bourg og Tysk­land møtes, er den grense­elv mel­lom Lux­em­bourg og Tysk­land, før den fort­set­ter inn i Tysk­land, før den ren­ner ut i Rhi­nen ved Kob­lenz. Elven Mosel slyn­ger seg gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land. Mosel er et av de vak­res­te vin­om­rå­de­ne, og den som er inter­es­sert i slikt, kan se effek­ten av mean­de­ring, hvor­dan elven gra­ver seg ut i slyn­ger. Men jeg for­kla­rer ikke det­te nå. Hvis man vil dra på tur til et områ­de hvor man kan kom­bi­ne­re et vak­kert land­skap, små roman­tis­ke byer, her repre­sen­tert ved Bern­kas­tel, og god vin, da er Mosel et sted å rei­se til.

Vi kan star­te ved Schen­gen, som er et navn de fles­te for­bin­der med en avta­le, og ikke med et sted. Men det er en liten by i Lux­em­burg, der Lux­em­burg, Frank­ri­ke og Tysk­land møtes. Her­fra kan vi dri­ve ned­over elven. Langs venstre­bred­den er Lux­em­burg, og her dyr­kes det mes­te av Lux­em­burgs vin. På høyre­bred­den er Tysk­land, og det områ­det som kal­les Ober­mo­sel. På tysk side dyr­kes for det mes­te  en drue som heter Elbling. Jeg må erkjen­ne at det er en drue som er ukjent for meg. Den sies å gi en vin med mye syre og gans­ke nøy­tral karak­ter. Den bru­kes for det mes­te til sekt, mer­ket Mosel sekt. Dru­en dyr­kes også i Lux­em­burg, ved siden av Mül­ler-Thur­gau og Auxer­rois. I Lux­em­burg her chap­ta­li­se­ring, hvil­ket vil si å til­set­te suk­ker til mos­ten, van­lig.

Ved Konz i Tysk­land, ren­ner elven Saar ut i Mosel, og litt len­ger nede, ved Ruwer ren­ner elven Ruwer ut. Både langs Saar og Ruwer pro­du­se­res det utmer­ket ries­ling, men vi tar ikke noen avstik­ke­re inn i de side­da­le­ne. Litt neden­for Tri­er, ved den lil­le byen Sel­lig, kom­mer vi inn i Mit­tel­mo­sel. Det er i Mit­tel­mo­sel, her­fra til Zell, vi fin­ner de sto­re vine­ne i Mosel. Her skal vi noen ste­der for­tøye vår vir­tu­el­le båt.

I Mosel, som i man­ge and­re deler av Tysk­land, har lavt suk­ker­inn­hold i dru­ene ført til at det var van­lig å lage halv­tørr vin. At lite suk­ker skal gjø­re at man hel­ler lager halv­tørr enn tørr vin, kan vir­ke para­dok­salt. Men lite suk­ker gir lav alko­hol­styr­ke. Alko­hol har en viss sød­me. Den sma­ker kan­skje ikke søtt, men den balan­se­rer i alle fall syren i vinen. I til­legg gir den en viss fyl­de. Tør­re, alko­hol­sva­ke viner vil vir­ke spink­le og sure. For å kom­pen­se­re for mang­len­de alko­hol­styr­ke, avbrøt man gjæ­rin­gen mens det ennå var rest­suk­ker igjen i vinen. Det­te suk­ke­ret balan­ser­te syren, og ga en viss fyl­de til vinen. Sma­ken end­ret seg, og mar­ke­det vil­le ha tør­re, ikke halv­tør­re viner. De halv­tør­re, tys­ke vine­ne mis­tet sin popu­la­ri­tet. Klima­end­rin­ge­ne har så langt hatt posi­tiv effekt for vin­pro­du­sen­te­ne i Mosel. Nå har man også i Mosel lært å lage tør­re viner. Når det er sagt: Til asia­tisk og kryd­ret mat, samt sushi må man ha en vin med en viss sød­me. Her er en halv­tørr ries­ling ofte et godt valg.

Alle de sto­re vine­ne fra Mosel er laget av ries­ling. Men ries­ling mod­ner bare på ide­el­le ste­der, syd­vend­te, brat­te skrå­nin­ger som får mye sol­eks­po­ne­ring, og hvor solen også reflek­te­res fra elven inn i vin­mar­ken. And­re ste­der dyr­kes dru­ene Mül­ler-Thur­gau og Syl­va­ner, som ikke gir like gode viner.

Vårt førs­te stopp er Trit­ten­heim. Den bes­te vin­mar­ken her er Apot­heke. Vi fort­set­ter her­fra til Pie­sport, byen som har gitt navn til den­ne delen av Mit­tel­mo­sel. Pie­sport lig­ger i en bue med fle­re syd­vend­te vin­mar­ker som dan­ner et amfi. Den mest kjen­te og bes­te vin­mar­ken er Gold­tröp­fchen. And­re kjen­te vin­mar­ker er Dom­herr, Fal­ken­berg, Gärtch­en, Gra­fen­berg, Gün­ter­slay, Hof­ber­ger, Kreu­zwin­gert, Schu­berts­lay og Tre­ppchen. Vide­re ned­over run­der vi en åsrygg mot Min­heim, en åsrygg som skjer­mer Pie­sport­om­rå­det fra kal­de vin­der fra øst. Når vi har run­det Min­heim, kom­mer vi inn i områ­det med Wintrich og Kesten, hvor vin­mar­ken Ohligs­berg er den mest kjen­te. Pie­sport har vært brukt som en sam­le­be­teg­nel­se for viner fra det­te områ­det, hvor nep­pe noen av dru­ene har kom­met fra de kjen­te vin­mar­ke­ne. Slik bruk av navn har visst­nok avtatt. Men min ung­doms Pie­spor­ter var nok ingen edel vin. Hvis den had­de vært det, had­de jeg nok ikke hatt pen­ger til å kjø­pe den. Da vi var unge, var det vik­tig at vinen var bil­lig.

Vi fort­set­ter ned­over, og nes­te stopp er Bern­kas­tel. Her fin­ner vi den mest kjen­te og bes­te vin­mar­ken i Mosel: Dok­tor. Jeg synes helse­re­fe­ran­se­ne til gode vin­mar­ker er inter­es­san­te, med Apot­heke i Trit­ten­heim og Dok­tor i Bern­kas­tel. Noen sier at Bern­kas­tel Dok­tor er Tysk­lands bes­te vin­mark. Jeg kjen­ner ikke dis­se vin­mar­ke­ne godt nok til å stil­le Bern­kas­tel Dok­tor opp mot Erbach Markob­runn i Rhein­gau. Fra beg­ge dis­se vin­mar­ker får vi tysk vin på sitt bes­te.

Dru­ene dyr­kes for en stor del i brat­te skrå­nin­ger, så bratt at det aller mes­te må gjø­res for hånd.  Solen kan vir­ke­lig ste­ke i dis­se skrå­nin­ge­ne.

Sam­men­lig­ner man med Rhein­gau, som vi var inn­om i går, så er Moselvi­ner gjer­ne “slan­ke­re”. På sitt bes­te er det en strå­len­de vin. Klas­si­fi­se­rin­gen er som for Rhein­gau. Også her må vi kjen­ne vin­mar­ke­ne for å fin­ne de aller bes­te. I et områ­de hvor det ofte er et pro­blem å få mod­ne dru­er, er de synd­vend­te skrå­nin­ger som gir best resul­tat.

Fort­set­ter vi litt til ned­over elven, kom­mer vi til Graach og vin­mar­ken Graacher Him­mel­reich. Her­fra kom­mer vi over til Weh­len, og vin­mar­ken Weh­le­ner Sonnenuhr. Vi kan fort­set­te til Zel­tin­ger hvor vi fin­ner Zel­tin­ger Sonnenuhr. Jeg tar også med Reil enda len­ger nede. Nå har vi pas­sert de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne, men jeg tar med det­te av nos­tal­gis­ke grun­ner. I unge år drakk jeg en god del Rei­ler vom Heis­sen Stein. Nos­tal­gi­en er ikke så sterk at jeg len­ger til­ba­ke til den vinen.

Jeg avslut­ter med Zell, hvor man pro­du­se­rer vinen Zel­ler Scwarze Katz, en vin som jeg også drakk en del av da jeg var ung — nep­pe i den bes­te kva­li­te­ten.

Jeg må inn­røm­me at jeg ikke har druk­ket sær­lig mye Moselvin i de sene­re år, men inn­ser at jeg bør for­nye mitt bekjent­skap med den vinen. Jeg har mer­ket meg pro­du­sen­ten Mar­kus Moli­tor, som en pro­du­sent som leve­rer god kva­li­tet i man­ge pris­klas­ser.

Sist høst ga Ing­vild Tenn­fjord ter­ning­kast 6 til Mar­kus Moli­tor Tra­dition Ries­ling, og skrev:

Mar­kus Moli­tor i Mosel vet hva han hol­der på med. Mest­rer til ful­le balan­sen mel­lom syre og sød­me. Van­lig­vis er vine­ne hans langt dyre­re. Den­ne er bil­lig, men like­vel dan­ker han ut kon­kur­ran­sen i sam­me pris­seg­ment. 11 gram suk­ker, og en per­fekt sus­hi­vin. Prøv også til krab­be og kreps. Lav alko­hol. Els­ker den.”

Fort­set­ter vi ned­over Mosel, kom­mer vi til Kob­lenz, hvor Mosel ren­ner sam­men med Rhi­nen ved Deut­sches Eck.

Her er sir­ke­len slut­tet, og vi er til­ba­ke der vi var i går. Vi må kom­me oss til­ba­ke til touren, og kom­me til mål. De vir­ke­lig spre­ke kan selv­sagt syk­le, men det er en tur på 225 km, og det er i alle fall len­ger enn en dagsetap­pe for meg. Men toget fra Kob­lenz til Lux­em­burg by tar 2 timer og 23 minut­ter, og da er man ca 36 km fra dagens mål­by. Man kan kom­me vide­re med tog til man i alle fall er vel­dig nær den frans­ke gren­sen, kan­skje også vide­re, men der har jeg ikke sjek­ket rute­ti­de­ne.

Vi avslut­ter i et av Frank­ri­kes rust­bel­ter. Her var det gruve­drift og indu­stri, men det er ikke så mye igjen av den. For syk­kel­in­ter­es­ser­te nev­ner jeg at områ­de­ne rundt Rou­baix er til­sva­ren­de. Aren­berg er et sam­funn byg­get rundt gru­ver, som nå er ned­lag. Men det hører til et annet syk­kel­ritt. Jeg var i områ­det hvor dagens etap­pe ender, for noen år siden, i en litt annen års­tid (skjønt det var midt­en av mars, og over­ras­ken­de mye snø for års­ti­den). I Hus­sig­ny-God­bran­ge, den lil­le byen eller lands­byen hvor syk­lis­te­ne tar til venst­re i det de syk­ler inn i den sis­te fjer­de­ka­te­go­ri­stig­nin­gen, var det ned­lag­te gru­ver. Jeg er født på indu­stri­ste­det Her­øya, og har vokst opp der og and­re ste­der i Pors­grunn. Jeg er indu­stri­nos­tal­gi­ker, og synes at synet av ned­lagt indu­stri er depri­me­ren­de.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” har nylig kom­met i en 7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjø­pe den gam­le utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Ita­lia. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inn­gå­en­de infor­ma­sjon om tysk vin, er det­te den bes­te boken jeg her fun­net. Her er det detal­jer­te kart over og infor­ma­sjon om tys­ke vin­om­rå­der. Men, og det er et stort MEN her. Det­te er en engelsk over­set­tel­se fra 2014 av en tysk utga­ve fra 2007. Det synes ikke som om den engels­ke utga­ven er opp­da­tert i for­hold til den tys­ke. Det er dumt. Tysk vink­las­si­fi­se­ring ble, så vidt jeg har klart å fin­ne ut, end­ret i 2012. I atla­set refe­re­res det til at noen vin­mar­ker er klas­si­fi­sert som Ers­tes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Gros­ses Gewächs. Om jeg har for­stått det rett er Gros­ses Gewächs omtrent som grand cru og Ers­tes Gewächs som perm­i­er cru i fransk klas­si­fi­se­ring. Kar­te­ne er ikke opp­da­tert i for­hold til det­te, slik at vi ikke ser hvil­ke av vin­mar­ke­ne som er klas­si­fiert på hvil­ke av dis­se to nivå­ene. Kar­te­ne over tys­ke vin­om­rå­der i Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “The World Atlas of Wine” synes å være bed­re opp­da­tert, men er mind­re detal­jer­te. Jeg skul­le gjer­ne ha sett et opda­tert atlas. 

Tom Stevenson: World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine

Tom Ste­ven­son: World Ency­clo­pe­dia of Champag­ne & Spark­ling wine er stan­dard­ver­ket om mus­se­ren­de vin. Som tit­te­len anty­der, er det mest champag­ne. Men her er det gitt mye plass til and­re euro­pe­is­ke land (blant dem Sve­ri­ge og Dan­mark, men ikke Nor­ge), til mus­se­ren­de viner fra Afri­ka og Asia.

Kjøp den fra Ama­zon UK eller Ama­zon US.

0198609906Jan­cis Robin­sons Jan­cis Robin­sons The Oxford Com­pa­nion to Wine er et vin­lek­si­kon hvor ten­ke­lige og uten­ke­lige tema­er er orga­ni­sert alfa­be­tisk. Det er en stor og inn­holds­rik bok som har fått man­ge pri­ser. The Oxford Com­pa­nion to Wine er en nyt­tig bok å ha i vin­bi­blio­te­ket, men det er ikke den førs­te boken jeg vil­le ha kjøpt. Den er fin som opp­slags­verk, men ikke en bok man leser så mye i for å få over­sikt over vin­om­rå­der. Den har hel­ler ikke så man­ge kart og illust­ra­sjo­ner som de to fore­gå­en­de.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

Les vins du Tour de France 2017. 2. etappe: Düsseldorf — Liege

Tony Mar­tin klar­te ikke å inn­fri hjem­me­fan­sens for­vent­nin­ger. Det var trist å se Ale­jan­dro Val­ver­de og Ion Izag­ir­re kræ­sje ut av Touren som de gjor­de.

I dag er det to fjer­ne­ka­te­go­ri stig­nin­ger. Noen vil gans­ke sik­kert gå i brudd for å få poeng og kun­ne star­te i klatre­trøy­en i mor­gen. Men det blir nok sann­syn­lig­vis en masse­spurt til slutt.

Som jeg skrev i inn­led­nin­gen til årets Tour,  ble jeg skuf­fet da jeg så at and­re etap­pe skul­le gå til Bel­gia og Liege. Bel­gia er ver­dens mest inter­es­san­te øll­land. For å site­re “World Atlas of Beer”:

Bel­gi­um is to beer what Fran­ce is to wine or the Scot­tish High­lands is to whis­ky.”

Men touren har ofte vært inn­om Bel­gia. Vi var i Bel­gia i 2010, 2102, 2015 og nå i 2017. Og det er nå bekref­tet at star­ten i Tour de Fran­ce 2019 vil være i Brus­sel, og Ant­wer­pen har meldt se på i kon­kur­ran­sen om star­ten i 2020. Så det vil bli man­ge mulig­he­ter til å sma­ke bel­gisk øl.

Touren har ikke vært i Tysk­land siden 1987, og når vi ende­lig er der, kun­ne vi ha blitt der litt len­ger. Jeg had­de håpet at and­re og tred­je etap­pe skul­le gå gjen­nom vin­om­rå­de­ne i Tysk­land, enten langs Rhi­nen eller Mosel. Jeg kom­mer til å juk­se litt. Jeg vil skri­ve i alle fall litt om tysk vin, og et utvalg av bel­gisk øl. Vi kom­mer rela­tivt nær Mosel i mor­gen, så jeg sni­ker inn litt vin her­fra i mor­gen.

Som ølland er Bel­gia på en måte Tysk­lands rake mot­set­ning. Tysk­land had­de ren­hets­lo­ven som ble inn­ført i Bay­er 1516 og gjort gjel­den­de for hele Tysk­land fra 1857. I dag er det så man­ge unn­tak fra den­ne, at den ikke len­ger har den sam­me prak­tis­ke betyd­nin­gen. Selv om også Tysk­land har hatt og har man­ge loka­le bryg­ge­ri­er, har det vært varia­sjo­ner over gans­ke begren­se­de tema­er. I Bel­gia har alt vært til­latt. Det hev­des at det i Bel­gia bryg­ges over 400 uli­ke ølsor­ter. Man kan selv­sagt dis­ku­te­re hva som er en ølsort, og hva som bare er vari­an­ter av den sam­me. Det lar vi lig­ge. Men hver gang jeg ser det­te tal­let, ten­ker jeg på Char­les de Gaul­les utta­lel­se at det er umu­lig å sty­re et land med 400 oster. Bel­gia har etter­tryk­ke­lig vist at det er mye vans­ke­li­ge­re å sty­re et land med 400 ølsor­ter. I Bel­gia er det tra­di­sjon for å til­set­te uli­ke kryd­der, frukt osv, noe som ikke var til­latt under den tys­ke ren­hets­lo­ven.

Gjen­nom his­to­ri­en har Bel­gia vært inva­dert vel­dig man­ge gan­ger. Det sies at en av bel­gier­nes for­svars­me­ka­nis­mer har vært å tvi­hol­de på det loka­le, i ølbryg­ging og mye annet.

Også i Bel­gia er en stor del av det ølet som drik­kes under­gjæ­ret lager. Stel­la Artois og Jupi­ler er kje­de­li­ge, indu­stri­pro­du­ser­te lager som går igjen over alt. Jupi­ler pro­du­se­res i Liege. Men det er ikke dis­se som gjør Bel­gia til et inter­es­sant ølland. Så vi pas­se­rer dis­se i still­het.

På vei­en mot Liege, etter å pas­sert den tysk-bel­gis­ke gren­sen, pas­se­rer vi rela­tivt nær to bryg­ge­ri­er som det er verdt å nev­ne. Det førs­te er Bras­se­rie Grain d’Or­ge, i Hom­bourg.  Jeg må erkjen­ne at det er et bryg­ge­ri jeg ikke kjen­ner. Det fin­nes fle­re and­re bryg­ge­ri­er som også bryg­ger øl under nav­net Grain d’Or­ge, så her er det en viss fare for for­veks­ling.

Her er en rating fra Beer­ad­voat av øl fra Bras­se­rie Grain d’Or­ge.  Her er en til­sva­ren­de rating fra Ratebe­er.

Det and­re bryg­ge­ri­et er Val Dieu i Aubel. Val Dieu, betyr Guds dal. Val-Dieu Abbey er et tid­li­ge­re cis­ter­si­en­ser­klos­ter. Klos­te­ret ble etab­lert i 1216, Det har gjen­nom his­to­ri­en blitt øde­lagt og gjen­opp­byg­get man­ge gan­ger, men klos­te­ret ble ned­lagt i alle fall for fore­lø­pig sis­te gang, i 2001. På sine nett­si­der skri­ver bryg­ge­ri­et at de er det enes­te auten­tis­ke klos­terølet i Bel­gia. Ølet bryg­ges i det gam­le klos­te­ret, i tra­di­sjon etter ølbryg­gin­gen i klos­te­ret. Jeg tar det­te med enes­te auten­tis­ke klos­terølet med kly­pe salt, eller kan­skje helst en neve sal­te nøt­ter — som sma­ker godt sam­men med øl.

Ølbryg­ging er en gam­mel tra­di­sjon i bel­gis­ke klos­te­re. Det var dels for å skaf­fe klos­te­ret inn­tek­ter, men også til eget bruk. Vi skal hus­ke på at van­net ofte var for­uren­set og kun­ne være far­lig å drik­ke. Der­for drakk man hel­ler øl. Som en, jeg har glemt hvem, kom til å si: Det fin­nes ikke far­li­ge stof­fer i øl. Det tok ikke lang tid før avholds­be­ve­gel­sen rea­ger­te på den.

I dag er det man­ge bryg­ge­ri­er med klos­ter­navn. For man­ge av dem er det en lisen­sie­ring av var­mer­ket, til et bryg­ge­ri som bryg­ger øl i klos­te­rets navn.  Et kjent eksem­pel er Grim­ber­gen. Mun­ker i Nor­ber­ti­ner­klos­te­ret litt nord for Brus­sel, star­tet å bryg­ge øl i 1128. De ble kjent for sin gjest­fri­het og for sitt øl.  Da Frank­ri­ke inva­der­te Bel­gia på slut­ten av 1700-tal­let, steng­te de klost­re­ne. Da stan­set også ølbryg­gin­gen. Sene­re ble klos­te­ret gjen­opp­ret­tet, men de fort­sat­te ikke med ølbryg­ging. Mun­ke­ne kjøp­te sitt øl fra loka­le bryg­ge­ri­er.

I 1958 kon­tak­tet Brou­we­rij Maes klos­te­ret, og spur­te om de kun­ne mar­keds­føre et mørkt øl de had­de utvik­let under nav­net “Grim­ber­gen”. Fram til 1978 ble ølet bryg­get i Water­loo. Sene­re ble pro­duk­sjo­nen flyt­tet til Brou­we­rij van Alken i Alken. Maes ble over­tatt av Heine­ken i 2008, og vare­mer­ket “Grim­ber­gen” ble solgt til Carls­berg. Men Heine­ken fikk en lang­va­rig lisens til å sel­ge øl under nav­net Grim­ber­gen i Bel­gia. Øl som sel­ges under nav­net Grim­ber­gen uten­for Bel­gia er bryg­get hos Kro­nen­bourg i Stras­bourg, gans­ke fjer­net fra noe bel­gisk klos­ter. Når de kal­ler det klos­terøl, “Bié­re d’Abbaye”, med års­tal­let 1128, er det en “sann­het” med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. På det Grim­ber­gen-ølet jeg fra tid til annen kjø­per i Frank­ri­ke, som er bryg­get i Stas­bourg, står det: “Brassée dans la tra­dition de l’Abbaye”, alt­så “bryg­get i klos­te­rets tra­di­sjon”. Hel­ler ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de sto­re indu­stri­bryg­ge­ri­en, som de ofte sel­ger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grim­ber­gen er blant de bed­re. På frans­ke fly­plas­ser får man ofte val­get mel­lom Heine­ken og Grim­ber­gen, og da fore­trek­ker jeg uten tvil Grim­ber­gen.

AffligemBlondAff­li­gem er et annet “klos­terøl” som ikke bryg­ges i et klos­ter. Klos­te­ret Aff­li­gem ble etab­lert i 1074, og lig­ger i dagens Bel­gia. Det er doku­men­tert at det ble bryg­get øl i 1129, og ølbryg­gin­gen ved­var­te i noen hund­re år. Uhel­dig­vis had­de klos­te­ret en meget stra­te­gisk belig­gen­het på en høy­de, som gjor­de at det fle­re gan­ger ble øde­lagt i kri­ger.  Etter den frans­ke revo­lu­sjon, vil­le de frans­ke myn­dig­he­ter avskaf­fe den katols­ke kir­kens makt. De steng­te klost­re og beslag­la deres eien­dom. Når man ser på hvil­ke eien­dom­mer den katols­ke kir­ke og klost­re had­de, ser man at det nok ikke bare var reli­giø­se grun­ner til at verds­li­ge hers­ke­re tok opp kam­pen med den katols­ke kir­ken og dens insti­tu­sjo­ner. Klos­te­ret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klos­te­ret kjøpt av noen mun­ker, som gjen­opp­byg­get det. I 1885 had­de de star­tet ølbryg­ging, og klos­te­ret var gjen­opp­byg­get i 1887. Bryg­gin­gen fort­sat­te til 1940, da bryg­ge­ri­et led sam­me skjeb­ne som en del and­re bryg­ge­ri­er: Etter Bel­gias kapi­tu­la­sjon, ble de tvun­get til å gi fra seg kob­ber­kje­le­ne til den tys­ke okku­pa­sjons­mak­ten, som treng­te kob­be­ret til sin våpen­in­du­stri.

I 1956 star­tet de å sam­ar­bei­de med det lil­le, loka­le bryg­ge­ri­et De Smedt. I dag bryg­ges Aff­li­gem av De Smedt, i nært sam­ar­beid med mun­ke­ne i klos­te­ret. Klos­te­ret eier vare­mer­ket Aff­li­gem, og må god­kjen­ne alle end­rin­ger, nye ølty­per m.m. Men bryg­ge­ri­et De Smedt eies nå av Heine­ken, som står for mar­keds­fø­ring og dis­tri­bu­sjon av Aff­li­gem.

Leffe_blondEt av de mest kjen­te bel­gis­ke “klos­terøl” er Lef­fe. Klos­te­ret ble etab­lert i 1152, i nær­he­ten av Namur i Val­lo­nia (den fransk­språk­li­ge delen av Bel­gia). Som i så man­ge and­re klost­re, bryg­get man øl, for en stor del basert på ingre­di­en­ser som voks­te vilt i nær­he­ten av klos­te­ret. Som så man­ge and­re klost­re har det blitt øde­lagt og gjen­opp­byg­get man­ge gan­ger i his­to­ri­en. Etter den frans­ke revo­lu­sjo­nen ble klos­te­ret øde­lagt og for­latt. I 1902 kom mun­ker til­ba­ke til klos­te­ret. I 1952 ble ølbryg­gin­gen gjen­opp­tatt i sam­ar­beid med det flams­ke bryg­ge­ri­et Loot­vo­et. Bryg­ge­ri­et ble sene­re kjøpt av Inter­brew, som er en del av ver­dens størs­te bryggeri­kon­sern, Anheu­ser-Busch InBev, som er basert i Bel­gia. I dag bryg­ges alt Lef­fe øl av Stel­la Artois i Leu­ven. Men Leffe­klos­te­ret får fort­satt royal­ty av sal­get.

I noen til­fel­ler er det et verds­lig bryg­ge­ri som er etab­lert i klos­te­ret, som står for bryg­gin­gen i klos­te­rets navn. Det er her vi fin­ner Val Dieu. Skal man ha auten­tisk klos­terøl, bør man kjø­pe Trappi­støl. Det er øl bryg­get i Trappist­klos­ter. Men det er ingen sli­ke på vår vei den­ne gan­gen, så vi åpner ikke slikt øl i dag.

Til­ba­ke til Val Dieu. De bryg­ger noen av de ølty­per vi er kjent med fra Bel­gia: Blond, Brown og Trip­le. I til­legg bryg­ger de en Grand Cru, en Win­ter Ale og en Cuvé 800.

Hvis vi had­de krys­set gren­sen ca en mil len­ger sør, had­de vi sett et av de grense­fe­no­mer som jeg synes er inter­es­sant. Her er det en bel­gisk kor­ri­dor gjen­nom det som ellers er tysk ter­ri­to­ri­um. Jeg hus­ker ikke helt his­to­rik­ken her. Det var en bel­gisk jern­bane­lin­je, som Bel­gia fikk beol­de som sitt ter­ri­to­ri­um. Bel­gia had­de et av ver­dens tet­tes­te bane­nett. Man som så man­ge and­re land skul­le man være “moder­ne” etter and­re ver­dens­krig, og sat­set på vei og pri­vat­bil, frem­for jern­bane. Jer­bane­lin­jen er ned­lagt, men Bel­gia har beholdt ter­ri­to­ri­et. Jern­bane­lin­jen er nå erstat­tet av en gang- og syk­kel­vei. Hvis man først leg­ger ned jern­bane­lin­jer, er det­te noe av det bes­te man kan bru­ke dem til. De har ingen brat­te bak­ker, og er fine å syk­le på. Flåms­ba­nen, som er Euro­pas nest­brat­tes­te jern­bane med van­lig frik­sjons­spor (noen med tann­stang og tann­hjul er brat­te­re), er på det brat­tes­te 5,6%. Så utford­ren­de klat­rin­ger, det møter man ikke på ned­lag­te jern­bane­spor.

Vi var her for noen år siden. Det var ikke noe sær­lig syk­kel­føre den gan­gen. Men det var fak­tisk i midt­en av mars. Vi kjør­te bil fra Maast­richt i Neder­land til Metz i Frank­ri­ke. Poen­get med den turen var å fin­ne geocacher i fem land på en dag (Neder­land, Tysk­land, Bel­gia, Lux­em­bourg og Frank­ri­ke). Det var med litt blan­de­de følel­ser jeg hen­tet ut en leie­bil med som­mer­dekk på fly­plas­sen i Brus­sel, etter at det, til års­ti­den å være, had­de falt used­van­lig mye snø i Bel­gia.

Vi tok en tur inn­om det­te områ­det, bare for­di jeg er fasci­nert av den­ne type enkla­ver. (Skal man være pir­ke­te, er det strengt tatt ikke enkla­ver, siden det er åpent til Bel­gia i ende­ne. Streng tatt er det slik at dis­se kor­ri­do­re­ne (det er to) gjør de tys­ke ter­ri­to­rie­ne vest for kor­ri­do­re­ne til tys­ke enkla­ver i Bel­gia. Men det får være gren­ser for pirk.) Hvor man­ge gan­ger  vi krys­set gren­sen mel­lom Tysk­land og Bel­gia den dagen, vet jeg ikke. Men det var man­ge.

Men jeg vil til­ba­ke til Tysk­land og Rhi­nen, og til tysk vin. Selv om syk­lis­te­ne ikke får med seg vinen, tar vi en avstik­ker for å sma­ke på noen edle drå­per.

Rhi­nen star­ter i De sveit­sis­ke alper, ved Obe­ralp­pass. Ruten Euro­Ve­lo 15, Rhin­ru­ten,  føl­ger Rhi­nen fra dens spe­de begyn­nel­se, til den ren­ner ut i havet ved Hoeck van Hol­land, litt uten­for Rot­ter­dam. Jeg syk­let det mes­te av den­ne ruten i fjor som­mer. Ca 1300 km på to uker, er litt mer enn en van­lig fami­lie­fe­rie på syk­kel. Men man kan syk­le deler av den­ne ruten. Hvis man er av de spre­ke og klatre­vil­li­ge, kan man syk­le opp til der den star­ter. Eller man kan gjø­re som jeg gjor­de: Ta toget til Obe­ralp­pass, og star­te fra top­pen.

Rhi­nen er for en stor del grense­elv mel­lom Sveits og Tysk­land fra Boden­see til Basel. Her­fra går den gans­ke rett nord­over, med Frank­ri­ke (Alsa­ce) langs venstre­bred­den i øst, og Tysk­land langs høyre­bred­den. Her for­lot jeg elven på min tur, for å syk­le gjen­nom vin­om­rå­de­ne i Alsa­ce, litt len­ger vest. Jeg fant igjen Rhi­nen litt før jeg kom til Stras­bourg.  På tysk side har vi her vin­om­rå­det Baden, og det er her vi kom­mer til Schwartz­wald. Omtrent på høy­de med Karls­ruhe knek­ker gren­sen 90 gar­der vest­over, og her­fra ren­ner Rhi­nen gjen­nom Tysk­land, til den ren­ner inn i Neder­land. Vi har nå vin­om­rå­det Pfalz vest for Rhi­nen, og fort­satt Baden i øst. Vin­om­rå­det Baden ender ved Mann­heim, og Pfalz ved Worms på vest­si­den. Men på vest­si­den går det over til Rhein­hes­sen.

Ved Mainz og Wies­ba­den drei­er elven vest­over. Nord for elven, mel­lom Wies­ba­den og Rüdes­heim, lig­ger Rhei­gau. Det er et syd­vendt områ­de som får mye sol­eks­po­ne­ring, og er Tysk­lands bes­te vin­om­rå­de. Rhein­gau er gul­grøn­ne områ­det på kar­tet under, over det bru­no­ran­sje Rhein­hes­sen og det røde er .Pfaltz.  Det fio­let­te områ­det vest for Rhein­hes­sen og syd­vest for byen Bin­gen er Nahe.

Rhein­gau er hjem­me­om­rå­det for ries­ling. I de ret­te områ­de­ne kan ries­ling gi alt fra let­te og syre­fris­ke tør­re viner, til vel­dig søte trockenbe­er­e­naus­le­se. Ries­ling gir best resul­tat i litt kjø­li­ge områ­der. Den gir stort sett best resul­tat i Tysk­land, Frank­ri­ke (Alsa­ce), Øster­rike og New Zee­land. En god ries­ling kan lag­res len­ge. Jeg har en gang smakt ries­ling pro­du­sert i USA. Det var en søt, og ikke sær­lig ele­gant vin. I den grad den var repre­sen­ta­tiv, gir ikke ries­ling god vin i USA.

Da jeg var i Alsa­ce sist som­mer, had­de pro­du­sen­te­ne stor tro på 2014-årgan­gen. Da han som ser­ver­te meg vin hos Bal­t­hazar Ress i Rhein­gau vak­let mel­lom 2014 og 2015-årgan­ge­ne, og end­te med 2015, nevn­te jeg pro­du­sen­te­ne i Alsa­ce som had­de sær­lig stor tro på 2014-årgan­gen. Han kom­men­ter­te det omtrent slik: “I Alsa­ce er det egent­lig for varmt til å dyr­ke ries­ling. Så for dem var et kjø­lig år som 2014 utmer­ket, men for oss var et varmt år som 2015 mye bed­re.” Jeg syn­tes ikke at jeg kun­ne nok, ver­ken om vine­ne eller om årgan­ge­ne, til å argu­men­te­re mot det­te.

Ved Rüdesheim/Bingen drei­er Rhi­nen nord­over. Her­fra til Kob­lenz syk­ler man gjen­nom Mitt­ler­hein, som er den flot­tes­te delen av Rhi­nen, med blant annet klip­pen Lore­lei.

I Kob­lenz ren­ner de to elve­ne Rhi­nen og Mosel sam­me ved Deutch­es Eck, (Tys­ke hjør­net).

Mosel har jeg tenkt å ta en avstik­ker til i mor­gen, så vi sei­ler for­bi den­ne nå. Nord for Kob­lenz kom­mer vi inn i Rhur og den mer indu­stria­li­ser­te delen av Rhi­nen. Her er det mye indu­stri og en del kom­mer­si­el­le hav­ner langs elven, som gjør at syk­kel­vei­ene ofte går et styk­ke fra elven.

Fort­set­ter vi ned­over elven, kom­mer til vil Bonn og Köln, før vi kom­mer til­ba­ke til Düs­sel­dorf.

Tysk vin kan være vans­ke­lig å ori­en­te­re seg i. Tysk vin er delt inn i fire kva­li­tets­ni­vå­er: Deut­scher Wein, Land­wein, Qua­litäts­wein (QbA) og Prä­di­kat­s­wein. Den sis­te grup­pen er delt inn etter dru­enes mode­net i Kabi­nett, Spät­lese, Aus­le­se, Beer­e­naus­le­se, Eis­wein og Trockenbe­er­e­naus­le­se. Innen­for de tre førs­te kate­go­ri­ene fin­ner vi tør­re, halv­tør­re og fruktige/søtlige viner. De tre sis­te er søte.

Vi kan star­te med områ­det og pro­du­sen­ten. Vi er i Rhein­gau. Den elds­te pro­du­sen­ten er Schloss Johan­n­is­berg. Der skal de ha pro­du­sert vin i 900 år. Jeg har ofte kjøpt vin fra Schloss Johan­n­is­berg, men jeg var ikke inn­om dem da jeg var i Rhein­gau i fjor. Man rek­ker ikke alt, dess­ver­re.

Jeg vel­ger som eksem­ler to vin­pro­du­sen­ter som jeg besøk­te da jeg syk­let gjen­nom områ­det i fjor som­mer. Jeg bruk­te bare en dag på å syk­le gjen­nom Rhein­gau, så det ble ikke tid til å besø­ke man­ge pro­du­sen­ter. Jeg skul­le hatt fle­re dager her. Den førs­te var Klos­ter Eber­bach.

De har vin­mar­ker fle­re ste­der, noen gan­ger bare par­sel­ler i en vin­mark. De har sin stan­dard­vin, som kan ha dru­er fra alle vin­mar­ker. Men det går nok ikke så mye dru­er fra de bes­te vin­mar­ke­ne i den­ne vinen. Så har de viner fra enkelt­vin­mar­ker. Her har Klos­ter Eber­bach satt ut prø­ver som viser jord­smon­net i uli­ke vin­mar­ker.

Besø­ker man Klos­ter Eber­bach bare for å sma­ke, uten å kjø­pe vin, må man beta­le for hvert glass. Kjø­per man vin, trek­ker de det­te fra på kjøpe­sum­men. Jeg synes det er en utmer­ket måte å gjø­re det på. Når jeg besø­ker en vin­pro­du­sent og sma­ker på vinen, føler jeg et visst press for å kjø­pe vin, selv om man selv­føl­ge­lig kan gå uten å kjø­pe noe. Jeg var på syk­kel­tur og skul­le syk­le vide­re til Amster­dam, og kun­ne ikke ta med et par kas­ser vin i til­legg til den baga­sjen jeg had­de. Da kun­ne jeg sma­ke på vin med god sam­vit­tig­het, uten å kjø­pe noe. Jeg har fle­re gang­rer kjøpt ries­ling fra Klos­ter Eber­bach i tax-free butik­ken på Gar­der­moen.

Den and­re vin­pro­du­sen­ten jeg besøk­te, var Bal­t­hazar Ress. Jeg var på en sma­king av deres viner i Oslo for noen år siden, så det var en pro­du­sent jeg i noen grad kjen­te fra før. Det var en vik­tig grunn til at jeg valg­te ut dem da jeg var i Rhei­gau. Det er inter­es­sant å kom­me “hjem” til de man har møtt før. Da jeg kom inn i smakerommet/butikken, sa jeg med en gang at jeg var på syk­kel­tur, og ikke kun­ne kjø­pe med meg noe vin. Det var helt greit, sa de. Og skjen­ket vil­lig vin. Etter å ha gjort det­te klart, kun­ne jeg sma­ke uten å føle noe kjøpe­press. Her er de vine­ne jeg smak­te på hos Bal­t­hazar Ress:

Hvis vi skal ori­en­te­re oss i vine­ne, må vi vite områ­det, pro­du­sen­te­ne, kva­li­tets­be­teg­nel­sen og for de bes­te: Vin­mar­ken. Bal­t­hazar Ress’ stan­dard­vin er von Unserm. I alle fall var det den­ne de ser­ver­te som sin stan­dard­vin. Jeg ser at Vin­mono­po­let nå har en som bare heter Ries­ling Trock­en, som er noe rime­li­ge­re. Men der er pro­duk­sjons­om­rå­det bare angitt til Rhi­nen, ikke Rhein­gau, som von Unse­rem. Så den­ne vinen kan kom­me fra alle ste­der langs Rhi­nen. Jeg kan ikke ta med alle deres viner. Klat­rer man opp­over i kva­li­tets­hie­rar­ki­et, må man kjen­ne vin­mar­ken, omtrent som i Bur­gund.

Vi kan bru­ke deres Rüdes­heim Berg Rott­land GG som eksem­pel. Øverst er angitt pro­du­sen­ten. Under det­te er ste­det hvor dru­ene kom­mer fra, byen Rüdes­heim, vest i Rhein­gau. Under det­te er vin­mar­ken angitt. Berg anty­der at det er på en høy­de, og den heter Rott­land. Rott­land er en gans­ke bratt skrå­ning, ca 33% hel­ning, som får mye sol.

Jeg smak­te den hos Bal­t­hazar Ress, og jeg har kjøpt den på Vin­mono­po­let etter at jeg kom hjem. Det er en utmer­ket ries­ling.

GG står for Gros­ses Gewächs, som sier det sam­me som Gros­se Lage, som betyr noe slikt som stort områ­de. Det er  omtrent som Grand Cru i Frank­ri­ke. På nivå­et under fin­nes Ers­te Lage, som blir som Pre­mi­er Cru om vi er i Frank­ri­ke. Jeg har len­ket til Gros­se Lage og Ers­te Lage fra Bal­t­hazar Ress som eksemp­ler, siden det er en pro­du­sent jeg har blitt litt kjent med. Men det betyr ikke at jeg påstå at de er noe bed­re enn and­re kva­li­tets­pro­du­sen­ter i Rhein­gau.

Under angi­vel­sen av vin­mark står at det er fra Rhein­gau, at det er ries­ling og at den er tørr (trock­en).  Min vin var en van­lig trock­en, men den fin­nes også som spät­lese, aus­le­se og trockenbe­er­e­naus­le­se.

Den mest eks­klu­si­ve vin­mar­ken i Rhein­gau er Erbach Markob­runn. Det er et lite områ­de. Bare noen få pro­du­sen­ter har par­sel­ler her, men blant de som har er både Klos­ter Eber­bach og Bal­tazar Ress.

På sma­kin­gen i Oslo, sa baro­nes­sen som pre­sen­te­re vine­ne, at man bare kun­ne skaf­fe seg vin­mark her på en av to måter: Enten arver man den, eller man gif­ter seg til den. Hun had­de gjort det sis­te. Det er ald­ri noe til salgs. Vi smak­te Erbach Markob­runn i Oslo, og det er noe av det bes­te Rhein­gau kan by på. De bød ikke på den da jeg besøk­te dem i fjor som­mer. Men jeg fikk nylig en Erbach Markob­runn aus­le­se fra Bal­t­hazar Ress, i en gans­ke søt utga­ve, ser­vert som des­sert­vin på en res­tau­ran­ten Park 29 i Oslo. Den inn­gikk i vin­me­ny­en de ser­ver­te til dagens tre­ret­ter. Vin­mono­po­let har den for tiden ikke inne.

De pro­du­se­rer også en rødvin, laget av Pinot Noir, eller Spät­bur­gun­der som den gjer­ne kal­les i Tysk­land. Det er en god vin, men det er er hvit­vin som er deres vik­tigs­te pro­dukt. De bød også på en oran­sje vin. Jeg var litt inn­om oran­sje vin til 13. etap­pe i årets Giro d’I­ta­lia, og litt mer utfør­lig til 5. etap­pe i 2012. Oran­sje vin er en vin laget i en rødvins­pro­sess, gjæ­ring med skall, kjer­ner, stil­ker etc, med hvi­te dru­er. Den ita­li­ens­ke La Stop­pa Age­no har fått man­ge gode omta­ler, men den har ald­ri blitt en av mine favo­rit­ter. Den oran­sje vinen fra Bal­tazar Ress, lik­te jeg langt bed­re. Den var lyse­re i far­gen, og had­de langt mind­re tan­ni­ner enn La Stop­pa. Om det­te først og fremst skyl­des uli­ke dru­er (pinot gri­gio for Age­no, og ries­ling for Bal­tazar Ress), vet jeg ikke. Det kan også være for­skjell i hvor len­ge skal­le­ne etc får være med i gjæ­rings­pro­ses­sen. I alle fall: Det­te var en oran­sje­vin jeg lik­te.

En annen god pro­du­sent i Rhein­gau, som er godt kjent i Nor­ge er Leitz, som hol­der til i Rüdes­heim. Deres viner fikk jeg mulig­he­ten til å bli kjent med under en “wine­ma­ker’s din­ner” i Oslo.

Som nevnt syk­let jeg langs Rhi­nen sist som­mer, fra der den star­ter i den sveit­sis­ke alper, til den ren­ner ut i havet i Hoek van Hol­land, litt uten­for Rot­ter­dam. Vil man  vel­ge en del­strek­ning, anbe­fa­ler jeg varmt strek­nin­gen fra Bin­gen til Kob­lenz, om man syk­ler med­strøms. Det er kort vei fra Frank­furt til Wies­ba­den, så det kan være en grei reise­rute for å kom­me dit. Noen roli­ge dager i Rhein­gau med god vin, før man rei­ser vide­re. Mit­tel­rhein, fra Rüdes­heim og Bin­gen til Kob­lenz er et  vak­kert områ­de, og det er lagt godt til ret­te for å syk­le. Turen er ca 70 km. Hvis man ikke vil syk­le, kan man rei­se med båt.

Det er også mulig å rei­se med tog eller bil. Men da går det så fort at man ikke får med seg så mye av Rhin­land­ska­pet.

I Tysk­land er det lagt godt til ret­te for at man skal kun­ne ta med syk­ke­len på toget, kan man ta toget vide­re eller til­ba­ke til utgangs­punk­tet. Jeg vil­le til Bonn, først og fremst for­di det er Lud­wig van Beet­ho­vens føde­by, men syn­tes de vil­le bli for langt å syk­le fra Bin­gen til Bonn på en dag. Så jeg syk­let fra Bin­gen til Kob­lenz, og tok toget til Bonn. Dagen etter syk­let jeg fra Bonn til Düs­sel­dorf.

For Tour de Fran­ce kun­ne man helt sik­kert ha fun­net mer utford­ren­de vei­er enn de jeg syk­let, langs elven. En rute syd­over langs Rhi­nen kun­ne ha vært mer utford­ren­de og vak­re­re enn dagens etap­pe til Liege.

For den som vil lære mer om øl, har jeg gjer­ne anbe­falt The World Atlas of Beer. Som nav­net anty­der, dek­ker den hele ver­den. Den fin­nes på norsk med tit­te­len “Den sto­re ølbo­ken”. Jeg har holdt meg engels­ke utga­ven. Den nors­ke utga­ven har jeg ikke lest, men inn­hol­det bør være det sam­me. Boken er flott illust­rert, slik at det er en fin bok å bla i, og den inn­e­hol­der mye inter­es­sant les­ning. Boken er utgitt i Eng­land. Det er i Euro­pa vi fin­ner de inter­es­sante øl-tra­di­sjo­ne­ne. Bøker utgitt i USA har en tendens til å gi usan­ske bryg­ge­rier stør­re plass enn de for­tje­ner, i alle fall vur­dert i et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv. Den er skre­vet i sam­ar­beid mel­lom en engelsk for­fat­ter (Tim Webb) og en cana­disk for­fat­ter (Step­hen Beaumont), så de kla­rer å behol­de et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv.

Boken kom i ny utga­ve okto­ber 2016, og den­ne utga­ven er så vidt jeg vet ikke utgitt på norsk.


9788248913405Hvis dine vinam­bi­sjo­ner er å bli litt flin­kere til å vel­ge vin, og å ha litt stør­re utbyt­te av å sma­ke og drik­ke vin, da er min anbe­fa­ling Ing­vild Tenn­fjords bok “Skål!”. Det er ikke en bok for deg som vil bril­li­ere med vin­kunn­skap. Vil du bli vinsnobb, er det­te ikke boken for deg. Men det er en vel­dig god, venn­lig og upre­ten­siøs inn­fø­ring i vin­ver­den. Gå hit for nær­mere omta­le av boken.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” fore­lig­ger i  7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg vil­le kom­me på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjø­pe den gam­le utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engels­ke utga­ven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Frank­ri­ke og Tysk­land. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flot­te kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det den­ne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inn­gå­en­de infor­ma­sjon om tysk vin, er det­te den bes­te boken jeg her fun­net. Her er det detal­jer­te kart over og infor­ma­sjon om tys­ke vin­om­rå­der. Men, og det er et stort MEN her. Det­te er en engelsk over­set­tel­se fra 2014 av en tysk utga­ve fra 2007. Det synes ikke som om den engels­ke utga­ven er opp­da­tert i for­hold til den tys­ke. Det er dumt. Tysk vink­las­si­fi­se­ring ble, så vidt jeg har klart å fin­ne ut, end­ret i 2012. I atla­set refe­re­res det til at noen vin­mar­ker er klas­si­fi­sert som Ers­tes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Gros­ses Gewächs. Om jeg har for­stått det rett er Gros­ses Gewächs omtrent som grand cru og Ers­tes Gewächs som perm­i­er cru i fransk klas­si­fi­se­ring. Kar­te­ne er ikke opp­da­tert i for­hold til det­te, slik at vi ikke ser hvil­ke av vin­mar­ke­ne som er klas­si­fiert på hvil­ke av dis­se to nivå­ene. Kar­te­ne over tys­ke vin­om­rå­der i Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “The World Atlas of Wine” synes å være bed­re opp­da­tert, men er mind­re detal­jer­te. Jeg skul­le gjer­ne ha sett et opda­tert atlas. 


Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2017. 2. etap­pe: Düs­sel­dorf — Liege

Medienes kampanje mot syklister virker. @Aftenposten koker tynn agurksuppe på en meningsmåling

Tre av fem Oslo-folk mener syk­lis­ter er dår­li­ge til å over­hol­de tra­fikk­reg­le­ne” kan vi lese i Aften­pos­tens Oslo­by. Den­ne syl­tyn­ne agurk­sup­pen er kokt på en menings­må­lig utført for Gjen­si­di­ge for­sik­ring. Hva Gjen­si­di­ge vil med sli­ke opp­lys­nin­ger, er for meg kom­plett ufor­ståe­lig.

<edit>Folk flest kan ikke tra­fikk­reg­le­ne, sær­lig ikke de reg­le­ne som gjel­der for syk­ling. Vi ser sta­dig at folk dik­ter opp sine egne reg­ler, f.eks. om at det ikke er lov å syk­le over gang­felt, at det ikke er lov å syk­le to i bred­den, og at det ikke er lov å syk­le i kjøre­fel­tet når det er gang- og syk­kel­vei ved siden av. Så kri­ti­se­rer de syk­lis­ter for ikke å føl­ge de reg­le­ne de selv har dik­tet opp. Media videre­brin­ger gjer­ne dikt­nin­gen, til tross for at at den er totalt blot­tet for lit­te­rære kva­li­te­ter. Bare for å slå det fast: Det er lov å syk­le over et gang­felt, det er lov å syk­le to i bred­den, og det er lov å syk­le i kjøre­fel­tet, selv om det går en gang- og syk­kel­vei ved siden av. Hva som som stort sett ikke kan tra­fikk­reg­le­ne måt­te mene om and­res even­tu­el­le brudd på tra­fikk­reg­ler, er helt uinteressant.</edit>

Det er agurk­tid, og det ser ut til at man har pro­ble­mer med å få Trollpik­ken opp å stå igjen. Trol­let har erek­sjons­pro­ble­mer. Når det er kon­sta­tert, er det like uin­ter­es­sant som å ven­te på at Man­nen skal fal­le. Noe må jour­na­lis­te­ne fin­ne på for å fyl­le avi­sen og gene­re­re klikk. En tåpe­lig menings­må­ling og syk­kel­hets, det er all­tid suk­sess på klikk­hore­top­pen. Stopp pres­sen!

Con­ti­nue read­ing Medie­nes kam­pan­je mot syk­lis­ter vir­ker. @Aftenposten koker tynn agurk­sup­pe på en menings­må­ling

Les vins du Tour de France 2017. 1. etappe: Prolog i Düsseldorf

Årets tour star­ter med en 14 km tem­po i Düs­sel­dorf. Her hvi­ler det et stort press på den tys­ke tempo­spe­sia­lis­ten Tony Mar­tins skuld­re. Hjem­me­pub­li­kum ven­ter at han skal vin­ne, og at han star­ter mor­gen­da­gens etap­pe i gul leder­trøye. Den som vin­ner dagens etap­pe vil sann­syn­lig­vis behol­de den­ne i alle fall til de star­ter på tred­je etap­pe. Mor­gen­da­gens etap­pe vil sann­syn­lig­vis ende med en masse­spurt, og da vil vin­ne­ren ikke få til­strek­ke­lig tids­dif­fe­ren­se til at leder­trøy­en skif­ter skuld­re. Tred­je etap­pe slut­ter i mot­bak­ke, om enn ikke av de aller brat­tes­te. Men bratt nok til at de mest typis­ke spur­ter­ne nep­pe hen­ger med, på den annen side nep­pe bratt og lang nok til at det blir sto­re tids­for­skjel­ler.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2017. 1. etap­pe: Pro­log i Düs­sel­dorf