George Gershwin og opphavsrett

Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha hørt Oslofilharmoniens konsert på Slottsplassen. De fremførte blant annet to verk av George Gershwin. Rhapsody in Blue, med den unge kinesisk-amerikanske pianisten George Li.

Han har ennå ikke fylt 22 år, så det er en pianist vi vil høre mer til i fremtiden. Summertime ble sunget av den kanadiske sangeren Measha Bruegergosman.

Continue reading George Gershwin og opphavsrett

Sykling, skade og helse

Tidsskiftet Samferdsel, som utgis av Transportøkonomis insistutt, har en artikkel med en overskrift og ingress som inviterer til misforståelse.  Overskriften lyder: Skader syklister seg så mye at sykling bør frarådes? med ingressen:

“Det er et politisk mål at flere skal gå eller sykle. Men ferdsel til fots eller på sykkel er farlig. Skaderisikoen er mye høyere enn hvis man kjører bil. Er den så høy at sykling bør frarådes?”

Konklusjonen er, stikk i strid med det overskriten antyder, at man bør sykle. Det sies ikke eksplisitt. Men de kvantifiserer ved en skadekostnad, beregnet til 1,36 kr/syklet kilometer. Samtidig er beregnet helseøkonomisk gevinst i form av redusert dødelighet beregnet til 45,57 km/syklet kilometer. Det virker som forfatterne ikke riktig tror på den, og går videre med 10% av denne gevinsten, men fortsatt er gevinsten 4,56 kr/ syklet kilometer, som gir nettogevisnt på 3,20 kr/syklet kilometer.

Skaderisikoen minker jo mer man sykler, og jo fler som sykler. Så her er det bare å sette seg på sykkelen.

Før jeg går videre, tar jeg det forbehold at jeg bare har lest artikkelen, ikke den rapporten som artikkelen bygger på.

Skadekostnadene er basert på en form for gjentning som det er grunn til å sette store spørsmålstegn ved. Man har, basert på tall fra Oslo legevakt, lagt til grunn at bare 7,5% av skadene kommer inn i politiets statistikk, og bare 0,4% av eneulykker med lettere skader rapporteres. Så multipliserer man opp til et tenkt skadetall.

Jeg har hatt noen skader, som sikkert regnes som alvorlige i slik sammenheng. Det summerer seg opp til en brukket tommel, et brukket kraveben og et brukket ribben. Samt diverse skrubbsår og blåmerker. Jeg var innom legevakten med min brukne tommel, da min fastlege og røntgeninstituttet der min fastlege holder til, anbefalte det. Bruddet var så lite, så de anbefalte at ekspertene på legevakten så på dette, for å konstatere om det var brudd eller ikke. Kravebensbruddet kom ikke lenger enn til fastlegen og det private røntgeninstituttet.

Ribbensbruddet kom ikke lenger enn til dr Google, og litt samtale med legevenner. Jeg leste, og fikk bekreftet, at man ikke tok røntgen av slikt, at man kjente på skadestedet og konstaterte at det gjorde vondt (det klarte jeg å finne ut selv), og at man ikke behandlet det annet eventuelt ved å gi smertestillende. Jeg tåler en del smerte, så jeg så ingen grunn til å gjøre noe mer med det. Så jeg har bidratt til mørketallene.

Jeg har en jobb hvor jeg godt kan fungere med noen vondter her og der, så ingen av mine skader har ført til sykemelding.

Skal man sammenligne, må vi ha et bredere sammenligningsgrunnlag. Hvor mange skader er det for hver gått kilometer? Om vinteren leser vi ofte om folk som har skadet seg på glatt føre. Det er nok også underrapportert. Jeg har sikkert fått et og annet blåmerke når jeg har gått på rattata på glatt føre, og det har aldri falt meg inn å rapportere dette noe sted.

Sist vinter var det flere som omkom etter skader i skiløypene, uten at jeg husker noe tall. De fleste skader hører man lite om. Uten at det er noe sikkert grunnlag for å trekke slutninger, så kjenner jeg flere som har skadet seg alvorlig (typisk bruddskader) på ski enn på sykkel. Nå regnes ikke ski som “trafikk”, og kommer adri med på statistikker over skadde i trafikken.

All aktivitet medfører en viss risiko.

Tallet for helsegevinst er bare basert på redusert dødelighet, som kanskje ikke er det viktigste. Johann Kaggestad sa det omtrent slik da han ble intervjuet i radioen (NRK) om betydningen av (moderat) mosjon, og ikke minst av å gå: “Det viktigste er ikke at vi dør senere, men at vi dør sunnere.” Eller sagt å en annen måte: Bedre helse og livskvalitet mens vi lever, betyr mer enn å leve så mye lenger. Mosjon, f.eks. sykling, gir bedre helse både fysisk og mentalt.

All aktivitet medfører en viss risiko. Men inaktivitet medfører en langt større risiko. Det er derfor et stykke på vei dekning for å si at det er mer farlig å ikke sykle, enn å sykle. Jada, man kan få mosjon på andre måter enn ved å sykle, som har samme effekt. Men det mefører også risiko. Vi har nettopp lest om folk som har blitt skadet når de har holdt seg borte fra trafikken, og heller syklet inne på et treningssenter (som jeg synes er kjedelig, og ikke mentalt stimulerende på samme måten som ordentlig sykling).

Det er risikabelt å leve, og den risikoen må vi leve med. Noen med en pessimistisk innstilling til livet (jeg har glemt hvem), har sagt det omtrent slik: Livet er en seksuelt overført lidelse med 100% dødelighet.

Når vi skal vurdere risiko, må vi også se på totaliteten. Hvis vi ser rent egoistisk på det, kan man kanskje si at det er mindre risiko for MEG om JEG setter meg i en bil og kjører. Det er det vi ser demonstrert i disse dager, når foreldre kjører sine barn til skolen, og dermed gjør skoleveien uttrygg for de som ikke sitter bak panser i foreldrenes bil.

Men ser vi helhetlig på det, så er risikoen for å skade andre langt større om jeg velger å kjøre bil. Skal vi regne om til samfunnskostnader, må det også med. Bilister skader andre i et langt større omfang enn syklister og fotgjengere. Noen av de syklister som havner i stadestatistikken er kanskje ofre for den risiko som bilistene påfører samfunnet. I tillegg kommer alle som blir syke og får sin livskvalitet redusert på grunn av forurensning, støy og stress fra biltrafikken.

Jeg har ikke tall for dette. Men jeg er ganske sikkert på at i et samfunnsperspektiv bør oppfordringen være:

La bilen stå, kom deg ut på sykkel.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Blindsoner og korte skjørt

Bilde på toppen, fra Wikimedia Commons. By Philmarin (Own work).  CC BY-SA 3.0. At bildet viser en bil fra DHL, er tilfeldig. Jeg er ikke kjent med at sjåfører fra DHL har vært involvert i den type påkjørsler som omtales.

Se også innlegg fra Syklistenes generalsekretær Morgan Andersen i Aftenposten. Det er ingen ny problemstilling, så jeg har kommentert det tidligere. I den tidligere saken fikk Lastebileierforbundet med seg bilistorganisasjonen Trygg Trafikk. Denne offerklandringsorganisasjonens hovedbudskap er at vi må bruke refleks og hjelm, og holde oss unna lastebiler. For bilene skal fram!

Norges Lastebileierforbund (NLF) har igjen lansert en kampanje om at jenter ikke må gå  korte skjørt, og holde trygg avstand til store og sterke menn, for å sikre seg mot å bli voldtatt.

Eller det var visst ikke akkurat slik.  Bytt ut jentene med barn og andre folk, bytt ut det korte skjøretet med sykkel og den store, sterke mannen med en mann bak rattet i en stor, sterk og farlig lastebil. Budskapet er likevel det samme: Potensielle ofre må passe seg, for ikke å bli virkelige ofre. Noen steder kan bli farlige på grunn av andre, og Lastebileiernes og Statens vegvesens budskap til syklende og fotgjengere er: Hold dere unna, dere har selv ansvaret for ikke å bli drept. I den siste kampanjen er det barn som må ta ansvaret for at de ikke blir ihjelkjørt av monsterbiler.

Continue reading Blindsoner og korte skjørt

Skal signalet være at hvis du kjører uforsiktig og dreper noen, risikerer du en kraftig depresjon?

Advokatforeningen har laget et rollespill om straff som ble presentert under Arendalsuka <eidt> Det har vært så mye i media om Arendalsuka, så jeg trodde at den var forrige uke. Men den begynner visst i dag</edit>.  Jeg har ikke sett rollespillet, bare lest om det og lest innlegget av lederen i Oslo krets av Advokatforeningen, Marte Svarstad Brodtkorb, Når tragedier straffes med fengsel. Scenariet beskrives som følger:

“En kvinnelig bilist kjører 3-4 sekunder med solen i øynene, og en fotgjenger dør. Spørsmålet juryen og publikum skal ta stilling til er; skal bilisten idømmes fengselsstraff, og hvor lang skal den eventuelt være?”

Det er ganske åpenbart at denne saken er utgangspunkt for rollespillet. Jeg har ikke lest dommen. Men NRK gjengir dette avsnittet fra dommen:

“I rettspapira frå Drammen Tingrett går det fram at drammenskvinna fekk sola rett i andletet. Ho strekte seg opp i setet for å få betre sikt i skuggen frå taket. Ho bremsa ikkje opp då ho mista sikten.”

Continue reading Skal signalet være at hvis du kjører uforsiktig og dreper noen, risikerer du en kraftig depresjon?

Valg 2017. Miljøpartiet de grønne (MDG). Miljøets konsekvente forsvarere

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

MDG har vist stor vilje til å satse på sykkel som del av byrådet i Oslo. Her er MDGs program, og min vurdering av MDG Oslo ved kommunevalget 2015.

Continue reading Valg 2017. Miljøpartiet de grønne (MDG). Miljøets konsekvente forsvarere

Valg 2017. Venstre — bra program, problemet er FrP

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Venstres program. Min vurdering av Oslo Venstre ved kommuevalget 2015.

Hovedpunkter:

  • “at det skal bli enklere å gå, sykle og reise kollektivt
  • å gjøre jernbanen raskere og mer moderne”

Continue reading Valg 2017. Venstre — bra program, problemet er FrP

Valg 2017. SV – overraskende lite om sykkel

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

SVs program. Min vurdering av SV i Oslo før valget 2015.

Continue reading Valg 2017. SV – overraskende lite om sykkel

Valg 2017. Rødt. Mye bra om sykkel

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Rødt er også av de partiene som presenterer sitt program med en lang stikkordsliste, uten at programmet presenteres som et sammenhengende dokument. Her er oversikten over punktene, og her er min vurdering av Rødt ved kommunevalget i Oslo 2015.

Continue reading Valg 2017. Rødt. Mye bra om sykkel

Valg 2017: KrF. Lite om sykkel i årets valgprogram

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Kristelig folkeparti har lenge fremstått som et sykkelvennlig parti. Jeg er motstander av å blande politikk og religion, så KrF er ikke et parti for meg. Men det er vanligvis et bra sykkelparti.

Continue reading Valg 2017: KrF. Lite om sykkel i årets valgprogram

Valg 2017. Senterpartiet. Ikke et parti for folk i byer

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Senterpartiets program. Her er min vurdering av SP i Oslo før kommunevalget 2015.

Continue reading Valg 2017. Senterpartiet. Ikke et parti for folk i byer