Foto på toppen: Richard Child – CC BY 2.0.
Her er jeg en amatør. Jeg pretenderer ikke å være oljeanalytiker, finansanalytiker eller noe annet. Men man trenger ikke det for å se noen overordnede trender.
Norge styres av oljedopede politikere som drømmer om at oljeprisen skal nå gamle høyder, slik at Norge skal kunne fortsette å høste av vår lottogevinst. Det kommer neppe til å skje.
De områdene som oljedopede politikere drømmer om å bygge ut, ligger i sårbare, vanskelige og værharde områder. Utbygging medfører store miljømessige risiki. Det er i seg selv en god grunn til at de ikke bør bygges ut. Og den kommer neppe til å være lønnsom.
Ingen vet hvor oljeprisen kommer til å ligge når disse feltene eventuelt (men forhåpentligvis aldri) blir bygget ut. Oljeetterspørselen i USA synker. Noen mener at oljealderen vil nå toppen i 2020. Men ti år fra eller til betyr i denne sammenhengen lite. Det vil uansett være før noen av de feltene som oljepolitikerne vil bygg ut, er i produksjon. Ingen vet hvor oljeprisen vil være om noen år. Noen mener man må kunne kunne produsere lønnsomt med en oljepris på 25 $ per fat. Oljedirektoratet har basert sine beregninger på en oljepris på 60$ per fat. Noen mener at oljeprisen skal noe opp, men ikke opp mot den prisen Oljedirektoratet baserer seg på. Og det er bare spørsmål om kortsiktig stigning.
Man trenger ikke være ekspert for å se at kostnadene ved å hente opp olje i slike områder vil være langt høyere enn i gulflandene og i andre land som kan bore etter olje på land. Når etterspørselen etter olje synker, vil gulflandene og andre som kan produsere billig ha interesse av å holde oljeprisen tilstrekkelig lav til at det ikke lønner seg å utvinne olje der for dette er dyrt, som i Norge.
Jeg kjenner ikke petroleumsskatteordningen veldig godt. Men om jeg har forstått det rett, er den utormet slik at staten, i praksis oss, betaler det meste av kostnadene ved leting i og utbygging av nye områder. Den andre siden av denne medaljen er at staten også får en stor del av inntektene — hvis det blir noen. Det er altså fellesskapet som tar det meste av den økonomiske risikoen ved en eventuell utbygging av områder som neppe vil kunne produsere lønnsomt.
Stadig fler synes å mene at oljealderen har passert toppen. Akkurat som steinalderen ikke tok slutt fordi man gikk tom for stein eller man sluttet å bruke stein, kommer ikke oljealderen til å slutte fordi man går tom for olje. Eller sagt på en annen måte: Den kommer ikke til å vare til siste oljedråpe er hentet ut. Oljealderen vil ebbe ut fordi man har bedre alterantiver.
Det viktiste alternativet vil være solenergi. Men også andre fornybare former for elektrisistetsproduksjon som vann-, vind- og bølgekraft. I et land som Storbritannia, som ikke er kjent for å være spesielt solrikt, er solenergi rimeligere enn kull. Nå har IKEA startet å selge solcelleanlegg, så da begynner det virkelig å bli mainstream.
Solenergi har noen klare fordeler, i tillegg til at den under drift ikke gir utslipp. I likhet med vannkraft krever det en del investeringer (antageligvis mindre per energienhet enn vannkraft, men det vet jeg ikke). Når investeringene er gjort, produserer anleggene om ikke gratis, så i alle fall svært rimelig. Man har ikke de kontinuerlige utvnnings- og transportkostnadene som ved f.eks. olje, gass og kull.
Til forskjell fra tradisjonell elektrisitetsforsyning, basert på store kraftverk, er solenergien desentral. Man kan kle taket med solceller. Da jeg syklet i Nord-Tyskland for et par år siden, merket jeg meg at de fleste gårder hadde solcelletak på driftsbygningene. Om de kan dekke hele energibehovet, vet jeg ikke. Men det vil uansett redusere behovet for store overføringsnett.
Vi skal ikke så mange år tilbake før solceller var noe man kanskje kunne bruke på steder hvor det ikke var praktisk å få fram elektrisitet på andre måter, men ikke et reelt alternativ til annen elektrisitetsproduksjon. Det gikk med mer energi til å produsere solceller enn hva de ville produsere av energi gjennom hele sin levetid, under optimale forhold. Heldigvis har teknologien utviklet seg langt siden den gang.
Oljedopede politikere vil sikkert finne noen eksperter som kommer med prognoser om olje- og gasspriser som får utbygging av sårbare og vanskelige områder til å fremstå som lønnsomme. Politikere har en tendens til å klamre seg til slike, og vil ikke se brutale sannheter i øynene før det er for sent. Vi vet dessuten at det knapt er grenser for hvor mye penger politikere kan være villige til å bruke for å holde liv i gammel virksomhet, fordi man “må prioritere arbeidsplasser”, som politkerne sier når de vil bygge ut oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Vi skal huske på at det var disse politkerne og ekspertene som besluttet å bygge gasskraftverk på Kårstø og Mongstad. Gasskraftverket på Kårstø var knapt i virksomhet før det ble lagt ned i 2016. Mongstad skulle være Jens Stoltenbergs “månelanding”. Det legges ned i 2018. At de legges ned er bra for miljøet. Og det ble en skikkelig buklanding for Jens Stoltenberg og andre politkere med kullsviertro på olje og gass.
Norsk industri har, med politikernes velsignelse, ensidig satset på oljevirksomhet. Det kan godt hende at norsk industri er verdensmestre i å levere teknologi for oljeutvinning til havs. Men hvis oljeutvinning til havs ikke er en fremtidsnæring som det ikke vil bli investert så veldig mye i, i årene som kommer, da har heller ikke denne leverandørindustrienoen noen lys fremtid.
I Norge har det vært satset lite på fornybar energi, om vi holder tradisjonell vannkraft utenfor. Dermed har norsk industri heller ikke kunnet utvikle seg for å levere til denne bransjen. På min sykkeltur i Nord-Tyskland, fortalte forsiden på en lokalavis på en café hvor jeg spiste lunsj, at produksjon av vindmøller i Cuxhaven ville gi ca 1.000 nye arbeidsplasser. Her er ikke norsk industri med i det hele tatt.
Det har vært startet produksjon av solcellepaneler i Norge. Men de ga opp, blant annet på grunn av manglende interesse fra norske myndigheter, og flyttet produksjonen ut av landet.
Norge har bygget opp et “oljefond”, som blant annet skal sikre pensjonen til slike som meg. Jeg skal ikke si hva disse pengene bør investeres i. Men de bør i alle fall ikke investeres i oljevirksomhet og oljerelatert viksomhet. Jeg sier ikke det fordi jeg mener at oljeviksomhet er verre enn annen virksomhet. Men dette fondet skal Norge kunne høste av når inntektene fra petroleumsvirksomhet tørker opp. Når det skjer, da må vi regne med at verdien av selskaper i petroleumsrelatert virksomhet vil forsvinne i takt med at petroeumsinntktene forsvinner.
Jeg vil ikke si at norsk oljevirksomhet skal være avviklet innen en viss frist. Men vi må innse at olje- og gassvirksomhet ikke representerer fremtiden. Norge må ikke ta en stor miljørisiko, som kan skade viktigere næringer, for å bygge videre ut noe som neppe vil være lønnsomt.
Hvilke næringer skal vi satse på? Jeg vt ikke. Jeg tror Norge allerede er hektet av når det gjelder fornybar energi. Det er nok en fremtidsbransje, men Norge ligger sannsynligvis for langt etter til å kunne spille en viktig rolle på dette områet. Det eneste jeg er ganske sikker på, er at vi ikke skal høre på politikerne i dette spørsmålet når de snakker om hva vi skal leve av etter oljen. Politikerne vil bare gi oss nye “Kårstø” og “Mongstad”.
Jeg velger å avslutte med 3. og 5. vers fra Bob Dylans evigaktuelle “The Times they are a-changin'”:
Come senators, congressmen
Please heed the call
Don’t stand in the doorway
Don’t block up the hall
For he that gets hurt
Will be he who has stalled
There’s a battle outside and it is ragin’
It’ll soon shake your windows and rattle your walls
For the times they are a-changin’The line it is drawn
The curse it is cast
The slow one now
Will later be fast
As the present now
Will later be past
The order is rapidly fadin’
And the first one now will later be last
For the times they are a-changin’