Etter et valg

I mor­gon vil eg byr­ja på eit nytt og betre liv,
-trur eg.
Eg skal ald­ri gå på fyl­la meir og skje­ra folk med kniv,
-trur eg.

skrev Jakob San­de i Etter ein ran­gel.

Det har hel­dig­vis ikke gått så langt at poli­ti­ke­re har begynt å skjæ­re folk med kniv, i valg­kam­pen. Men kni­ve­ne sli­pes nok i noen av de par­ti­ene som har gjort det dår­lig.

Noen har nok hav­net på en ran­gel, enten det er en sei­er som skal fei­res eller et neder­lag som skal døy­ves. Kan­skje føles valg­re­sul­ta­tet tyng­re for noen i dag mor­ges, enn det gjor­de i natt. Og man­ge vil ha ambi­sjo­ner om å begyn­ne på et nytt og bed­re liv. Noen har ikke noe valg: Om det ikke blir bed­re, så blir det i alle fall et nytt og annet, for de som ikke får fort­set­te på Stor­tin­get. Det vil bli selv­rans­kel­se i man­ge poli­tis­ke lei­re.

Jeg stem­te, slik jeg har gjort ved hvert valg siden jeg fikk stem­me­rett. Som jeg har gjort ved de sene­re valg, stem­te jeg med liten entu­si­as­me. Jeg har ald­ri vært med­lem av noe poli­tisk par­ti, og er en utro vel­ger. Jeg har stemt på man­ge uli­ke par­ti­er gjen­nom åre­ne. Ved de sis­te val­ge­ne har jeg stemt Venst­re. Jeg lig­ger nok og vaker et sted i sen­trum, og jeg er libe­ral i min grunn­hold­ning.

De to sto­re par­ti­ene Høy­re og Arbei­der­par­ti­et har blitt svært så like, slik Dags­avi­sens kom­men­ta­tor Hege Ull­stein skri­ver i sin utmer­ke­de kom­men­tar “For­lik og for lik”. Man bur­de kun­ne møtes over midt­en til bes­te for lan­det. Men de poli­tis­ke par­ti­ene er opp­tatt av spil­let, og dyr­ker fiende­bil­der for å kun­ne ska­pe seg en hoved­mot­stan­der. Der­med må de søke til ytter­fløy­er og sær­in­ter­esse­par­ti­er for å kun­ne skra­pe sam­men et fler­tall. Jeg øns­ker ver­ken FrP eller Sen­ter­par­ti­et i regje­ring.

Men Venst­re fikk ikke min stem­me den­ne gan­gen. De har stått som en garan­tist for FrP i regje­ring de sis­te fire åre­ne, og har igjen plas­sert seg sam­me sted. Deres sen­trum/Høy­re-regje­ring har ikke vært noe tro­ver­dig alter­na­tiv. Fire nye år med Syl­vi List­haug og Per Wil­ly Amund­sen, det vil­le jeg ikke ha. Det ble Miljø­par­ti­et De Grøn­ne som fikk min stem­me i år. Jeg er skep­tisk til “ens­aks­par­ti­er”. Men når ingen av de to størs­te par­ti­ene tar vår tids vik­tigs­te sak på alvor, ble det slik.

Både Høy­re og Arbei­der­par­ti­et har den sam­me ulne mål­set­tin­gen om kli­ma: Utslip­pe­ne skal redu­se­res med 40% innen 2030. Sli­ke mål­set­tin­ger er ikke noe verdt. Det jeg vil vite før et stor­tings­valg er hva de vil gjø­re i de nes­te fire åre­ne for å kun­ne nå det målet de har satt seg. Der har de ikke noe å by på. De sta­ser på å byg­ge mer motor­vei, og der­med leg­ge til ret­te for mer bil­bruk og der­av føl­gen­de høy­ere utslipp. Ingen av dem har ambi­sjo­ner om en ordent­lig jern­bane­sat­sing. At regje­rin­gen ikke vil ha noen sam­ar­beids­av­ta­le med V og KrF kan være dår­lig for miljøo­et. Hvis regje­rin­gen skal søke støt­te fra sak til sak i Stor­tin­get, vil den grå-grå alli­an­sen kun­ne ha fler­tall i miljø­spørs­mål.

Man kan sik­kert si at mye i MDGs pro­gram ikke er rea­lis­tisk. Men de får ikke fler­tall til å gjen­nom­føre det like­vel. Vi tren­ger noen som kom­pro­miss­løst kjem­per for mil­jø­et.

Høy­re har all­tid vært et penge­par­ti. De koker gjer­ne klo­den hvis man kan tje­ne pen­ger på det. Arbei­der­par­ti­et har kon­ser­va­ti­ve LO som en klamp om foten. LO koker gjer­ne klo­den så len­ge det gir arbeids­plas­ser, sær­lig hvis klode­ko­ker­ne er LO-orga­ni­sert. Og Arbei­der­par­ti­et tør ikke utford­re LO.

Et fler­tall i det nors­ke folk inn­ser at noe bør gjø­res med syke­lønns­ord­nin­gen. Men LO er mot, og ingen synes å tør­re røre den, i ver­dens sykes­te land.

Arbei­der­par­ti­et bom­met på at det vis­te seg ikke å stå så elen­dig til i Nor­ge som de had­de lagt til grunn da de utfor­met sin valg­kamp­stra­te­gi. Men deres lang­sik­ti­ge pro­blem er at deres tra­di­sjo­nel­le vel­ger­grunn­lag har blitt borte. Det fin­nes kna­pt indu­stri igjen, og der­med hel­ler ikke indu­stri­ar­bei­de­re. De leter etter nye vel­ge­re, men det er ikke len­ger en sam­men­svei­set arbei­der­be­ve­gel­se hvor man kan fin­ne dem. Det fin­nes et topp­tungt LO hvor pam­pe­ne kan dele gav­mildt ut av med­lem­me­nes pen­ger. Men de kan ikke stem­me på veg­ne av sine med­lem­mer.

Vi har sett et såkalt dis­trikts­opp­gjør. Noen har anty­det et Oslo­opp­rør, som har gitt seg utslag i støt­te til SV, MDG og Rødt. Men ingen av dis­se er par­ti­er som fron­ter de befolk­nings­tet­te områ­de­ne mot “dis­trikts­opp­rø­ret”. Oslo og res­ten av det sen­tra­le øst­lands­om­rå­det er under­re­pre­sen­tert på Stor­tin­get. Det er ca 2,5 gan­ger så man­ge inn­byg­ge­re bak hver oslo­re­pre­sen­tant enn bak hver finn­marks­re­pre­sen­tant. Et “demo­kra­ti” basert på at “alle er ilke, men noen er like­re enn and­re”, er ikke et vir­ke­lig demo­kra­ti.

Når jeg har pekt på den­ne skjev­he­ten i repre­sen­ta­sjon, blir jeg ofte møtt med at Stor­ting, regje­ring og de sto­re orga­ni­sa­sjo­ne­ne lig­ger i Oslo. Men de iva­re­tar ikke Oslo. Jeg tror at van­li­ge folk i Oslo føler like stor avstand til mak­ten som folk i de såkal­te “dis­trik­te­ne”. Jeg tror at inn­byg­ger­ne i den lil­le kom­mu­nen Lav­an­gen i Troms, med ca 1.000 inbyg­ge­re, som nå får to stor­tings­re­pre­sen­tan­ter, har kor­te­re vei til mak­ten enn folk i Gro­rud­da­len.

Dess­ver­re er man­ge Oslo­po­li­ti­ke­re fei­ge, og vil ikke kjem­pe for fyl­ket de er valgt fra. De vil hel­ler leke riks­po­li­ti­ke­re som skal repre­sen­te­re hele lan­det. Det kun­ne ha vært utmer­ket hvis også repre­sen­tan­ter fra and­re fyl­ker had­de satt nasjo­na­le inter­es­ser foran eget fyl­ke.

Par­ti­ene har for stor makt i Nor­ge. Poli­ti­ker­ne er red­de for vel­ger­ne. Der­for for­be­hol­der par­ti­ene seg ret­ten til å bestem­me hvem vi skal få lov til å stem­me på. Som vel­ger vil jeg ha stør­re inn­fly­tel­se på hvil­ke per­soner som skal repre­sen­te­re oss. Jeg har ald­ri vært til­hen­ger av enmanns­kret­ser. Men det har en vesent­lig for­del frem­for vårt sys­tem: De som blir valgt står i mye stør­re grad ansvar­lig over­for sine vel­ge­re. Repre­sen­tan­ten må vise at han eller hun for­tje­ner til­lit i sitt valg­dis­trikt. Stor­tings­re­pre­sen­tan­te­ne repre­sen­te­rer vel­ger­ne i det dis­trikt som har valgt dem, ikke parti­ap­pa­ra­tet eller regje­rin­gen.

Jeg vil­le ha gitt min støt­te til poli­ti­ke­re som iva­re­tar Oslos inter­es­ser, mot f.eks. byde­opp­rø­rer­ne i Sen­ter­par­ti­et. Nå har vi sett at både Høy­re og Arbei­er­par­ti­et har for­søkt å frem­stå som mest mulig rov­dyr­fiendt­li­ge, i frykt for å tape stem­mer til Sen­ter­par­ti­et.

Det blir nok en del selv­ran­sa­kel­se i man­ge par­ti­er i tiden som kom­mer. Kan­skje vil noen lede­re ta sin hatt og gå. Men jeg har liten tro på at end­rin­ger av betyd­ning vil kom­me innen­fra i de etab­ler­te par­ti­ene, i alle fall ikke før de har blitt så små at de ikke har så mye mer å tape, som Venst­re. End­rin­gen vil kom­me uten­fra. FrP pre­get dess­ver­re norsk inn­vand­rings­po­li­tikk len­ge før de kom i regje­ring, for­di and­re par­ti­er var red­de for å tape stem­mer til FrP. Ved val­get er alle stem­mer like. En rasis­tisk stem­me tel­ler like mye som en annen stem­me. Det er en stund siden jeg så nær­me­re på demo­gra­fis­ke data for de uli­ke par­ti­ers vel­ge­re, men går vi ikke så man­ge år til­ba­ke, kjem­pet Arbei­der­par­ti­et og FrP i stor grad om de sam­me vel­ger­ne. Så Arbei­der­par­ti­et er kri­tis­ke til Syl­vi List­haugs reto­rikk, men er i hoved­sak enig i rea­li­te­ten.

Kan­skje kan MDG og and­re mli­jø­par­ti­er på sam­me måte pres­se de sto­re par­ti­ene til å ta miljø­spørs­mål på alvor, slik vi fak­tisk har sett i Oslo. Nye tren­der star­ter gjer­ne i de stør­re byene, og sprer seg så grad­vis utover lan­det. Det er gle­de­lig å se at de par­ti­ene som har en klar miljø­pro­fil har hatt frem­gang i Oslo, og at Høyre+FrP har gjort sitt dår­ligs­te stor­tings­valg i Oslo siden 1993.

Vi kom­mer nok til å se at det mes­te blir ved det gam­le, omtrent som Jacob San­de sier i de sis­te lin­je­ne i “Etter ein ran­gel”:

Men i dag lyt det få vera, for eg er so spø­kje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å les­ka meg på fyrst,
-trur eg.

 

Print Friendly, PDF & Email