Dagsnytt 18 diskuterer i dag, 18. okotber 2017, det som skal være en rapport fra NOKUT om karaktersprik ved univeristeter og høgskoler. Jeg finner ikke selve rapporten, bare et frokostmøte hvor temaet har vært behandlet.

Man kan sette karakterer ut fra to grunnleggende ulike prinsipper. Vi kan ha en ideelt sett objektiv standard som resultatene måles etter. Med denne type bedømmelse skal kriteriene være mer eller mindre de samme over tid. Slik er ikke virkeligheten, og slik kan den heller ikke være. Karakterer er skjønn, og det vil endre seg over tid. Fagene endrer seg, så man kan ikke alltid sammenligne en ti år gammel prestasjon med en prestasjon i dag. Kriterene vil også variere mellom ulike kulturer, som f.eks. lærested til lærested.

Om vi sammeligner med idrettsprestasjoner, så kan man måle hvor fort noen har løpt 10.000 meter, notere verdensrekorder, osv.

For det juridiske studiet ved Universitetet i Oslo, som er det studiet jeg kjenner, hadde vi i gamle dager denne type karaktersystem, i alle fall i prinsippet. Vi hadde en ganske etablert, felles standard med hva som skulle til for å få laud, som var en nærmest magisk grense. Jeg har sensurert noen tusen eksamensbesvarelser sammen med et stort antall sensorer. Vi er alltid to sensorer. Går vi en del år tilbake, var det fire sensorer. Vi brukte altfor mye ressurser på eksamenssensur, og for lite på undervisning, men det er en annen sak.

Vår rutine er at sensorene setter sine karakterer uavhengig av hverandre, så konferer sensorene som er i en kommisjon sammen og blir enige om karakterene. Jeg regner med at det er det samme system som de har ved de fleste læresteder.

De første årene jeg var sensor, var det alltid med en viss spenning jeg presenterte mine karakterer overfor min medsensor. Med tiden fikk jeg et mer avslappet forhold til dette. Vi var i forbausende grad enige. Jeg tolker det som et tegn på vurderingsstandarden er ganske stabil mellom sensorer, og også over tid. Noen ganger er det sprik, da har en eller begge sensorer bedømt feil. Da må vi gå tilbake og se på de beørerte besvarelser en gang til, og slik unngår vi at slike feil gir seg utslag i de tellende karakterer.

Det andre prinsippet for karakterfastsettelse er plassiffer. Vi hadde nylig et sykkel-VM i Bergen. Mange husker hvem som vant, og i noen grad hvem som kom på de neste plassene. Men ingen husker tidene fra den konkurransen, for det er uinteressant. Et studieløp er mange etapper, så man kan sammenligne med et etapperitt. Man samler tid eller poeng etter ulike kriterier på de forskjellige etapper. Poeng gis etter plassering i mål, over bakketopper etc. De som ikke klarer å komme innenfor tidsgrensen på den enkelte etappe, får ikke fortsette. De stryker. Vi kan sette karakterer etter de samme prinsippene. De beste får A, de dårligste for E og noen som ikke klarer minimum, de stryker.

I Norge valgte man for noen år siden å innføre det såkalte ECTS-systemet som karakterer. ECTS er European Credit Transfer System. Dette er basert på normalfordeling. Karakterene skal over tid fordele seg slik:

A: 10%
B: 25%
C: 30%
D: 25%
E: 10%.

Det var aldri ment å skulle være en karakterskala, men et system for å kunne sammenligne karakterer fra ulike læresteder. Det er karakterer fra BI og NTNU som har kommet i fokus denne gangen. Med ECTS-systemet kan man regne om karakterer fra NTNU, og si at de de ca 10% i dette systemet har tilsvarende A i ECTS, og de 10% beste fra BI får A. Karakterene sier ikke nødvendigvis noe om nivået på prestasjonene. De sier noe om hvordan man har plassert seg i forhold til sine medstudenter på samme lærested. Hvis nivået  blant studentene er høyt, blir det vanskeligere å oppnå gode karakterer. Men et generet lavt nivå, blir det lettere å få gode karakterer.

Etter min mening var det en stor feil å innføre ECTS-tabellen som karaktersystem. Jeg er ikke stolt over at Det juridiske fakultet var først med å innføre dette.

Med et slikt system vil man måtte sammenligne læresteder. Det er velkjent fra andre land. En på papiret god karakter fra en ganske ukjent og lavt rangert polytechnic (som de senere år gjerne har blitt til universitet) i England, kan bli vurdert som svakere enn en på papiret svakere karakter fra f.eks. Oxford. I mange land har man mange ulike rangeringer av universiteter. Vi unngår neppe at vi får noe tilsvarende i Norge. Noen slike rangeringer har et offisielt preg, men mange er uoffisielle, laget av f.eks. tidsskrifter, omtrent som når Finansavisen rangerer norske advokatfirmaer. Vi må regne med at lignende rangeringer vil komme også for læresteder, f.eks. at økonomitidsskrifter rangerer siviløkonomutdannelser. Kanskje finnes de allerede. De som ansetter folk, har nok sine oppfatninger om at noen læresteder er bedre enn andre, og vil helst ha folk fra de beste læresteder, selv om karakterene er svakere. Når slike rangerer er helt uformelle, blir resultatet lett at de som skal ansette foretrekker kandidater fra det stedet hvor de selv studerte. Uformelle rangeringer er dessuten ikke etterprøvbare, og derfor svært vanskelig å diskutere.

Når man først har innført dette karaktersystemet, kan man bare glemme å ha karakterer som er sammenlignbare på nasjonalt nivå. Da må man i tilfelle innføre nasjonale eksamener med felles bedømmelse, noe det er mange gode grunner til ikke å innføre. Om handelshøyskolen ved NTNU er så mye bedre enn BI som de selv hevder, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Men dagens karaktersystem bidrar til å drive utviklingen i en slik retning.