Høyesterett ga Aukruststiftelsen og Hunderfossen familiepark mehold i konflikten med Caprino om rettighetene til “Il Tempo Gigante”. Dommen er tilgjengelig på Høyesteretts nettsider.

Først en bemerkning om norske domstoler, for de som ikke er fortrolige med systemet: I Norge har vi generelle domstoler, og nesten ingen spesialdomstoler. Norske dommere er generalister, og behandler alle typer saker. Man velger ikke dommere til den enkelte sak ut fra ha saken handler om. Det er et rotasjonssystem som gjør at det blir tilfeldig hvem som får hvilke sakstyper.

I denne saken var høyesterettsdommer Arne Ringnes førstvoterende  denne saken, hvilket vil si at det er han som har formulert dommen. Arne Ringnes har lenge vært en av Norges fremste eksperter på opphavsrett. Jeg synes det er bra at det var en dommer med god innsikt i opphavsrett som formulerte denne dommen. Det er en grundig og velskrevet dom, som gir en god gjennomgang av de spørsmål som dommen reiser. Så til innholdet i denne dommen.

Hovedproblemstillingene kan oppsummeres slik:

Som forfatter og tegner skapte Kjell Aukrust Flåklypauniverset og befolket dette med ganske særegne personer. Han tegnet også bilen Il Tempo Gigante, bygget av sykkelreparatør Reodor Felgen. Denne bilen er stridens kjerne.

Ivo Caprino laget filmen “Flåklypa Grand Prix”, Norges største filmsuksess. Bilen Il Tempo Gigante er sentral i bilen. Tusenkunstner Bjarne Sandemose laget en modell av bilen som ble brukt i filminnspillingen, en bil som omtales som “filmbilen”. Kjell Aukurst og Ivo Caprino samarbeidet om å utvikle historien og bilen, i forbindelse med filmproduksjonen. Det ble også laget en bil i full størrelse.

Et spørsmål er om filmbilen var en bearbeidelse av Kjell Aukrusts tegninger, av en slik karakter at den har et eget opphavsrettslig vern. Partene var enige om at filmbilen var en slik bearbeidelse, men ikke om hva som omfattes av dette vernet.

For at noe skal ha opphavsrettslig vern, må det være resultat av en selvstendig skapende innsats. Det er ingen tvil om at Kjell Aukrust viste en betydelig skapende innsats.

Når man bearbeider et eksisterende verk på en slik måte at bearbeidelsen innebærer en selvstendig skapende innsats, har man opphavsrett til resultatene av sin skapende innsats, og til verket i bearbeidet skikkelse. Noen typiske eksempler er oversettelser, dramatiseringer av romaner, filmatiseringer, arrangementer av musikk, osv.

Torstein Bugge Høverstad har opphavsrett til sine oversettelser av Harry Potter, men han har ikke opphavsrett til selve historien. Og Ivo Caprino har opphavsrett til filmen “Flåklypa Grand Prix”.

Men dette vil være en opphavsrett som er avhengig av opphavsretten til originalverket. Man kan ikke lage og offentliggjøre en filmatisering av en roman, uten samtykke av romanforfatteren.

En rent teknisk og håndverksmessig bearbeiding gir i seg selv ikke opphavsrett. Det å skape en tredimensjonal modell basert på en tegning, gir i seg selv ikke opphavsrett til den tredimensjonale figuren. Det at Caprino/Sandemose laget en tredimensjonal modell av en bil basert på Aukrusts tegninger, gir i seg selv ikke opphavsrett. De må tilføre noe mer. Som nevnt var partene enige om at Caprino/Sandemose hadde bearbeidet bilen på en selvstendig og skapende måte.

Om hva som er vernet i en bearbeidelse, står det i dommens avsnitt 83:

“Den korrekte tilnærming for å fastslå hva som er vernet som bearbeidelse, er å klarlegge hvilke selvstendige endringer og tillegg bearbeideren har tilført originalverket, og så vurdere om disse fyller kravet til verkshøyde, hver for seg eller etter en helhetsbedømmelse. Bearbeidelsen må ved denne vurderingen holdes opp mot alle sider av originalverket som er uttrykk for originalopphavsmannens åndsinnsats – detaljer så vel som helhet.”

Det var uenighet om hva som var skapt av Aukrust før filmprosjektet, og hva som ble til etter at arbeidet med filmen hadde startet. Her går jeg ikke inn i detaljene. Lagmannsretten hadde en annen tilnæring for å vurdere bearbeidelser. I Høyesteretts dom står det i avsnitt 80-82:

“På bakgrunn av det jeg nå har sagt om bearbeiderens opphavsrett etter § 4, går jeg over til å se på lagmannsrettens rettsanvendelse. Ved vurderingen av hva som er beskyttet som bearbeidelse, uttalte lagmannsrettens flertall:

«Tingretten legger i sin dom side 43 til grunn at ‘vurderingen [skal] avgrenses til de elementer i filmbilen som gjenfinnes i Il Tempo Extra Gigante, fordi bare disse elementene er relevante i krenkelsesvurderingen’. I dommen side 46 skriver tingretten at ‘for å finne ut hva Sandemose bidro med av skapende innsats til filmbilen, må retten først ta stilling til hva Kjell Aukrust bidro med, og gjøre fradrag for dette’, og videre på side 58: ‘Etter at retten har gjort fradrag for Kjell Aukrusts bidrag til filmbilen, og så avgrenset fra de detaljene i filmbilen som ikke er videreført i Il Tempo Extra Gigante, gjenstår de elementer i filmbilen som er relevante i rettens verkshøydevurdering på Sandemoses hånd’.

Etter flertallets syn bygger tingrettens dom her på en uriktig rettsanvendelse.

Som nevnt ovenfor er det etter flertallets syn helhetsinntrykket av filmbilen som utgjør opphavsretten til denne bearbeidelsen av tegning A, slik også i Rt-2012-1062 (Tripp Trapp) avsnitt 90 som gjengitt ovenfor.

Etter flertallets syn er det heller ikke riktig å gjøre ‘fradrag’ for Kjell Aukrusts bidrag til filmbilen, utover det helhetsinntrykk som fremgår av originalverket (tegning A). Dette gjelder både for enkeltelementer som Aukrust har benyttet i tidligere tegninger, og de idéer som han ga til Bjarne Sandemose i forbindelse med byggingen av filmbilen.»

(81) Lagmannsretten mener, som det fremgår, at det er «helhetsinntrykket av filmbilen» som er beskyttet som bearbeidelse og at opphavsretten til originalverket, som skal komme til «fradrag», er begrenset til helhetsinntrykket av tegning A.

(82) Lagmannsretten baserer seg her, etter mitt syn, på en uriktig forståelse av åndsverkloven § 4.“

Å skulle basere seg på helhetsinntrykket, slik lagmannsretten ville gjøre, ville være en metode som inviterer til ganske løs synsing. Avsnitt 84-86:

“(84) Kjell Aukrusts opphavsrett til tegning A er altså ikke begrenset til «helhetsinntrykket» av tegningen, slik lagmannsretten legger til grunn.

(85) Når lagmannsretten i tilknytning til dette legger til grunn at bearbeidelsen utgjør «helhetsinntrykket» av filmbilen, tas det dessuten ikke tilstrekkelig høyde for at Sandemose ikke skal ha vern for ideer og håndverksmessige endringer, og heller ikke for verkselementer og kunstneriske uttrykk som kan tilbakeføres til Aukrust.

(86) En konsekvens av lagmannsrettens rettsanvendelse er at opphavsretten til originalverket blir innskrenket og fortrengt av bearbeidelsen. Dette er i strid med § 4 andre ledd, som bestemmer at bearbeideren ikke kan råde over det bearbeidete verk «på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket».

Jeg synes dette er en nyttig klargjøring. Jeg mener også det er en riktig løsning. Hvis lagmannsrettens dom hadde blitt stående, hadde rettighetene til skaperne av originalverk blitt redusert om de bearbeides. Det har vært laget flere filmer basert på Flåklypauniverset. Dette bør ikke redusere Kjell Aukrusts originaler, selv om filmene selvsagt har bidratt til å gjøre dem kjent, akkurat som filmene om “Lord of the Rings” har bidratt til å gjøre J.R.R. Tolkiens roman og univers kjent for et større publikum.

Bearbeidelsen kan ikke utnyttes på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket. Men det er også slik at den som har rettigheter til originalverket, ikke kan  utnytte verket i bearbeidet form, på en måte som gjør inngrep i bearbeiderens rettigheter. I dette tilfellet at Aukruststifelsen ikke har rettigheter til vernede bearbeidelser gjort av Caprino/Sandemose. Det var en annen, og egentlig kjernekonflikten i saken.

Hunderfossen familiepark bygget berg og dalbanen Il Tempo Extra Gigante etter avtale med Aukruststiftelsen. Hvis denne berg og dalbanen utnytter vernede elementer fra Caprino/Sandemoses bearbeidelse, kan de ikke gjøre det uten etter avtale med Caprino. Også dette blir en konkret vurdering, hvor jeg ikke går inn i detaljer. Men Høyesterett konkluderer med at det ikke er gjort bruk av elementer som Caprino/Sandemose har rettigheter til.

Det var også tvist om navnet “Il Tempo Gigante”. Det ble lagt til grunn til Aukrust hadde brukt dette navnet før Caprino, slik at Aukruststiftelsen også har rettighetene til tittelen.

I ankeutvalgets beslutning om å ta saken til behandling i Høyesterett, står det:

“Dersom de ankende partene får medhold i at det ikke foreligger krenkelse av Caprino Filmcenter AS’ rettigheter etter åndsverkloven, må lagmannsrettens dom oppheves helt eller delvis og fortsatt behandling av de subsidiære grunnlagene finne sted for lagmannsretten. ”

De subsidiære grunnlagene var, slik de er gjengitt i lagmannsrettens dom:

“Subsidiært – markedsføringsrett

Subsidiært gjøres gjeldende at ankemotpartene ved attraksjonen har overtrådt markedsføringslovens etterligningsvern i § 30 og generalklausulen i markedsføringsloven § 25.

Det markedsføringsrettslige etterligningsvernet i § 30 har større rekkevidde enn det opphavsrettslige objekt-vernet. Attraksjonen er – i hvert fall i et kundeperspektiv – en etterligning. Etterligningen er en urimelig utnyttelse av Caprino Filmcenters betydelige og langvarige markedsføringsinnsats/investeringer, herunder den goodwill Caprino Filmcenter siden 1975 har tilført Flåklypa-universet og Il Tempo Gigante. Det foreligger i tillegg en klar forvekslingsfare. Navnet på attraksjonen og Caprino-preget i familieparken forsterker forvekslingsfaren.

Samarbeidet mellom Caprino Filmcenter og Hunderfossen Familiepark opphørte ikke ved 2003-avtalen, og avtalen fritar ikke for ansvar.

Lisensieringen og markedsføringen av attraksjonen er handlinger som strider mot god forretningsskikk mellom næringsdrivende, jf. markedsføringsloven § 25. Varighet av partenes samarbeid, Caprino-arven i familieparken og Caprino Filmcenters nedlagte investeringer inngår i den markedsføringsrettslige vurderingen. I tillegg kommer at Hunderfossen Familiepark, med bistand fra Aukruststiftelsen, bevisst har lagt seg nært filmbilens uttrykk, og bevisst søkt slik assosiasjon. Dette til tross for de variasjonsmulighetene som forelå. Dette subjektive momentet har betydning for sakens markedsføringsrettslige sider.

Aukruststiftelsen har på utilbørlig vis medvirket til Hunderfossen Familieparks brudd på markedsføringsloven, jf. markedsføringsloven § 48 b annet ledd.

Også overtredelsene av markedsføringsloven gir grunnlag for å forby attraksjonen. Et slikt forbud er ikke uforholdsmessig.

Overtredelse av markedsføringsloven gir videre grunnlag for å holde ankemotpartene solidarisk ansvarlige for både erstatnings- og vederlagskrav.

Atter subsidiært – kontraktsrett

Atter subsidiært anføres at lisensieringen av attraksjonen er i strid med avtalen mellom Caprino Filmcenter og Aukruststiftelsen med tilhørende lojalitetsplikt, og med avtalen mellom Caprino Filmcenter og Hunderfossen Familiepark med tilhørende lojalitetsplikt.

Aukruststiftelsen har, i kraft av flere skriftlige avtaler med Caprino Filmcenter, forpliktet seg til å holde avstand til filmuttrykket av Flåklypa-miljøet. Denne avtaleforståelsen er rimelig og må ses i sammenheng med at Aukruststiftelsen, uten å ha tatt noe risiko, får royalties også av produktsalg. Avtalen fratok ikke Aukrust retten til den kunstneriske utnyttelse av Flåklypa-miljøet. Aukruststiftelsens lisensiering av Il Tempo Extra Gigante er dermed et kontraktsbrudd. Caprino Filmcenter har investert i størrelsesorden MNOK 20 – 30 og på annet vis innrettet seg i tillit til at også Aukruststiftelsen ville etterleve skriftlige avtaler.

I tillegg kommer at Aukruststiftelsen, ved å gi den aktuelle lisensen til Hunderfossen Familiepark, har opptrådt i strid med de uskrevne regler om lojalitet i kontraktsforhold. På det immaterialrettslige området gjelder et sterkt lojalitetskrav, noe som forsterkes av samarbeidets varighet.

Også i avtaleforholdet mellom Caprino Filmcenter og Hunderfossen Familiepark foreligger det kontrakts- og lojalitetsbrudd. Varigheten av avtaleforholdet og nedlagt arbeid/investeringer tilsier en streng lojalitetsplikt. Partenes sluttavtale av 2003 innebar ingen overdragelse av opphavsrett. Avtalen gir ikke Hunderfossen Familiepark rett til å kopiere eller skape assosiasjoner Caprino Filmcenters verker.

Det bemerkes at også en berg- og dalbane som fullt ut var basert på tegning A ville ha vært kontraktsstridig og i strid med prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold.

Også kontraktsbruddene med tilhørende lojalitetsbrudd gir grunnlag for å holde ankemotpartene solidarisk ansvarlige for både erstatnings- og vederlagskrav.”

Markedsføringsloven er ofte en slags reserveløsning når man ikke når fram med opphavsrett. Jeg er skeptisk til å bruke markedsføringsloven til å skape et slags utvidet vern, og en slags gråsone rundt det opphavsrettslige vernet. Men jeg går ikke nærmere inn på den vurderingen. Det konkrete innholdet i avtaler som måtte være inngått, kjenner jeg ikke. Så de mener jeg ikke noe om.

Jeg representerer ingen av partene i konflikten, og har ingen interesser i Aukruststifelsen, Caprino film eller Hunderfossen familiepark. For meg er den opphavsrettslige avklaringen mest interesseant. Den overskriften jeg har valgt på denne kommentaren, viser at jeg liker resultatet i dommen.

Et lite poeng til slutt, som ikke har noe direkte å gjøre med denne tvisten. Dette er, såvidt jeg kan komme på, den første illustrerte dommen fra fra Høyesterett. Jeg har ikke undersøkt dette nærmere, men kan i alle fall ikke komme på andre dommer med illustrasjoner.

Etter åvl § 9 er

“Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. “

Høyesteretts dom, og andre dommer, er ikke vernet. Vi kan sitere dem eller gjengi dem i sin helhet uten å spørre noen om lov, og uten å betale noe vederlag. Men, og det er et men her: I annet ledd, siste punktum, står det:

“Første ledd gjelder heller ikke lyrikk, musikkverk eller kunstverk.”

Kunstverk er vernet, selv om de inngår i et dokument som er unntatt fra vern etter § 9. Kjell Aukrusts tegninger mister ikke sitt opphavsrettslige vern, selv om de inntas i en dom. Men man kan støtte seg til § 23a, hvor det står i første ledd:

“Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. (…). Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.“

Domsavsigelsen er utvilsomt en dagshending, og den er knyttet til verket “Il Tempo Gigante”. Om en blogg skal regnes som avis, tidsskrift eller kringkasting kan kanskje diskuteres. Men den sjansen tar jeg.