Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Jeg er nok ikke alene om å mene at 70 år er for mye, men det er en diskusjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år starter, vil en rekke verk “falle i det fri”, altså ikke lenger være opphavsrettslig vernet. Da 2017 måtte trekke seg tilbake for å gi plass for 2018, var det verk av opphavsmenn som døde i 1947 som ble fri.
<edit 2018-01-07>Etter noen kommentarer på Facebook og Twitter kan det være på plass med en oppdatering. For det første: At jeg ikke vet noe om en del av de personer som er nevnt, betyr selvsagt ikke at de er helt ukjente. Jeg har tross alt hentet disse navnene fra diverse lister over folk som døde i 1947, og de som er totalt ukjente havner ikke der.
Noen har minnet om at Hugh Lofting skrev “The Story of Doctor Dolittle”, kjent i Norge som “Doktor Dyregod”. Den norske oversettelsen blir ikke nødvendigvis fri selv om originalen blir fri. Oversetteren har selvstendig vern for sin oversettelse, selv om originalen er fri. Bibeloversettelsen fra 2011 er opphavsrettslig vernet, selv om originalteksten er fri. Den som nyoversetter klassikere som Shakespeare eller Chares Dickens (som Torstein Bugge Høverstad nettopp har gjort), får et selvstendig vern for sin oversettelse.
“The Story of Doctor Dolittle” er oversatt til norsk tre ganger, i følge Wikipedia. Første gang av Ingrid Kobro i 1924 som Historien om Doktor Gosslig. Dette illustrerer et annet problem når man skal forholde seg til vernetid: Jeg finner ikke ut noe om Ingrid Kobro, annet enn at hun oversatte denne boken i 1924. Var hun fortsatt i live i 1947? Hvis ja er hennes oversettelse fortsatt vernet hvis nei er oversettelsen fri.
Zinken Hopp oversatte den i 1949 som Historien om Doktor Dyregod. Zinken Hopp døde i 1987, så hennes oversettelse vil fortsatt være vernet i 40 år til. Den ble så oversatt/gjenfortalt av Thorbjørn Egner i 1954 som Doktor Dyregod. Torbjørn Egner døde i 1990, så hans oversettelse vil ikke være fri før 1. januar 2061. Hvis jeg lever den dagen, vil jeg være 105 år, så det blir neppe jeg som skriver om det.
Ernst Lubitsch var skuespiller og filmregissør. Det er hans virke som regissør som er av interesse i denne sammenhengen. En var tyskfødt jøde, og kom til å arbeide mye i USA. Med utviklingen i Tyskland, var det ikke særlig overraskende at han ikke reiste tilbake til Tyskland.
Film er kompliserte verk, også opphavsrettslig. Mange kan hevde å ha en medopphavsrett til film. Etter vernetidsdirektivet art 2 nr 2, som er gjennomført i åvl § 40, tredje punktum, som lyder:
“For filmverk regnes de 70 årene fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembrakt med henblikk på filminnspillingen.”
Thomas Skogestad skriver følgende på Twitter:
“To Be or Not to Be ble lagd av regi: Lubitsch (død 1947) manus (screenplay): Edwin Mayer (USA, d. 1960) story (tas dette med ved beregningen av vernetiden?): Melchior Lengyel (født Østerrike-Ungarn, d. Ungarn, 1974) filmmusikk: Werner Heymann (f. Østpreussen, d. Tyskland, 1961)”
Jeg legger til grunn at dette er korrekt, uten at jeg har sjekket fakta har. Det betyr at filmen i alle fall ikke er fri før fra 1. januar 2032, kanskje ikke før fra 1. januar 2045. Det siste kommer an på hva som ligger i at Melcior Lengyel skrev “story”. Hvis filmen er basert på en annens fortelling, som når en film er basert på en roman, vil filmen være en bearbeiding av fortellingen, og vil ikke være fri før det verk som er bearbeidet faller i det fri.
Thomas Skogestad peker også på at
“Vernetiden i USA for verk fra 1923–1963 varer nå i 95 år fra det ble offentliggjort, hvis registreringen ble fornyet. Skal man se på om verket _ble_ fornyet, eller at verket _kunne_ fornyes når man vurderer om et eldre verk med hjemland i USA fortsatt skal vernes innenfor EØS?”
Opphavsrett i USA er komplisert, og på mange områder ganske forskjellig fra vår. Som så mye annen lovgivning i USA, synes den å være utformet for å sikre levebrødet til USAs altfor mange advokater. Der kan vernetiden være bestemt med utgangspunkt i verkets offentliggjøring, registrering, fornyelsel av registrering eller opphavsmannens dødsår, avhengig av hva slags verk det er, og når det ble skapt, publisert, registrert eller registrerning fornyet. Vernetiden kan være 70, 95 eller 120 år.
I USA var det lenge et krav om at et verk måtte registreres for at det skulle være vernet. Jeg har sett eksempler på at verk har blitt registrert ganske lenge etter at de ble frembragt, også etter at de var utgitt. Hvordan fristene skal regnes i sike tilfeller, vet jeg ikke. Det er USA-spesifikke spissfindigheter som jeg ikke har sett noen grunn til å sette meg inn i.
Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer her, men US Copyright Office skriver i sitt rundskriv om vernetid, bl.a. dette:
“all works published in the United States before January 1, 1923, are in the public domain.”
Hvor en eventuell vernetid på 120 år kommer inn, vet jeg ikke. Nå behøver ikke en vernetid på 95 eller 120 år bety at et verk er vernet lenger enn hos oss. Når en frist løper ut, her når verket faller i det fri, avgjøres ikke bare ut fra hvor lang fristen er, men også når den begynner å løpe. Hvis vi tar som eksempel en låt publisert i USA i 1962, vil den med 95 års vernetid være fri fra 2058. Velger vi en låt skrevet av Paul McCartney, alene eller sammen med John Lennon, i 1962, vil fristen på 70 år tidligst begynne å løpe 1. januar 2019. Så vidt jeg vet er Paul McCartney fortsatt i live, og dette eksempelet forutsetter at han ikke overlever 2018. Da vil låta være fri fra 2089.
I utgangspunktet behøver vi ikke bry oss om vernetiden i USA. Prinsippet i Bernkonvensjonen art 5 (3) er at vi er forpliktet til å gi utenlandske verk og utenlandske opphavsmenn det samme vern som vi gir norsk verk og norske opphavsmenn. Vi kan behandle nasjonale verk og nasjonale opphavsmenn så dårlig vi vil, uten at det er i strid med konvensjonen. Men konvensjonen setter minimumskrav for behandling av utenlandske verk og utenlandske opphavsmenn, blant annet følger det av art 7 at vernetiden skal være minst 50 år etter opphavsmannns død.
Vernetidsdirektivet art 1 er vernetiden 70 år etter opphanvsmannens død, uavhengig av når det er gjort tilgjengelig for allmennheten.. Etter art 7 er verk fra tredjeland vernet så lenge de er vernet i hjemlandet, men ikke lenger enn det som følger av art 1, altså ikke lenger enn 70 år. Hvis vernetiden i hjemlandet er kortere enn 70 år etter opphavsmannens død, vil verket også i EU være fritt. Dette følger også av Bernkonvensjonen art 7 (8).
Jeg skrev at vi i utgangspunktet ikke behøver å bry oss om USAs opphavsrett. I internasjonale forhold er hovedprinsippet her at man kan saksøkes enten der handlingen skjer, eller der handlingen har sin virkning. Hvis noe gjøres tilgjengelig på nett, har det virkning i alle land hvor det er tilgjengelig, også i USA. Men dette går jeg ikke nærmere inn på her. </edit>
Det var ikke så mange store kulturpersonligheter som gikk ut av livet i 1947. I de foregående år har vi hatt størrelser som Gustav Vigeland (1944) og Edvard Munch (1945). I 1947 var det ingen personer av tilsvarende kaliber som døde, i alle fall ikke som jeg har klart å finne fram til, så jeg ser ikke noen virkelig betydningsfulle verk som er fri fra og med 1. januar 2018.
Den eneste jeg kjenner noe til er den tyske forfatteren Hans Fallada.
Den som jeg fant mest interessant blant de jeg ikke visste noe om, var den equadorianske advokat, komponist og pianist Sixto María Durán Cárdenas.Han var en anerkjent og prisvinnende komponist i Equador, men holdt fast ved sin advokatpraksis fordi man tjente så dårlig som musiker og komponist. Men om jeg fant beskrivelsen av han karriere interessant, kjenner jeg ingen av hans verker.
Her er de som døde i 1947 som jeg har funnet, som ut fra beskrivelsen må antas å etterlate seg opphavsrettslig vernede verk. Alle disse er ukjente for meg.
- Pierre Bonnard, franske maler (b. 1867)
- Luigi Russolo, italiensk Futurist maler og komponist (b. 1885)
- Alfredo Casella, italiensk komponist (b. 1883)
- Arthur Machen, walisisk forfatter (b. 1863)
- Victor Hely-Hutchinson, britisk komponist.
- Prudence Heward, canadisk maler (b. 1896)
- Ferdinand Zecca, fransk filmregissør (b. 1864)
- Chen Cheng-po, taiwanesisk forfatter (b. 1895)
- Willa Siebert Cather, amerikansk forfatter (b. 1873)
- Sukanta Bhattacharya, bengalsk forfatter (b. 1926)
- C. F. Ramuz, sveitsisk forfatter (b. 1878
- Albert Marquet, franske maler (b. 1875)
- Walter Donaldson, amerikansk låtskriver (b. 1893)
- Victor Horta, belgisk Art Nouveau arkitekt (b. 1861)
- Hugh Lofting, britisk forfatter (b. 1886)
- Leevi Madetoja, finsk komponist (b. 1887)
- Mariano Benlliure, spansk skulptør (b. 1862)
- Georg Kolbe, tysk skulptør (b. 1877)
- Léon-Paul Fargue, fransk forfatter (b. 1876)
- Ernst Lubitsch, tysk filmregissør (b. 1892)
- Tristan Bernard, fransk forfatter og advokat (b. 1866)
- Nicholas Roerich, russisk maler (b. 1874)
- Arthur Machen, walisisk maler (b. 1863)
- Han van Meegeren, nederlandsk maler og forfalsker (b. 1889)
Vi kan ta med noen andre interessante personer som døde det året
- Max Planck, tysk fysiker og nobelprisvinner. Han var en av grunnleggerne av kvantemekanikken. Som vitenskapsmann skrev han mange artikler m.m., og de er nå fri. Men det er teoriene, og ikke selve forfatterskapet som er mest interessant. Max Planck instituttet i München er et av de fremste opphavsrettslimiljøen i Europa, så han har i det minste den betydningen for opphavsretten, uten at det er en vernetid som løper for dette.
Arthur E Andersen, grunnleggeren av revisjonsselskapet som gikk med i dragsuget i Enron-skandalen. Jeg kjenner ikke til at han etterlot seg noen opphavsrettslig vernde verk som har interesse i vår tid.
Her er noen andre kjente personer, som neppe etterlater seg opphavsrettslig vernede verk som har interesse i dag.
Al Capone, amerikansk gangster (b. 1899)
Harry Gordon Selfridge, varehusmagnat (b. 1858)
- Henry Ford, grunnlegger av Ford bilindustrier (b. 1863)
Det var også noen nazikoryfeer, som ble henrettet. Blant andre torturisten Herny Rinnan.
Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år: