Fri fra 2018

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Jeg er nok ikke ale­ne om å mene at 70 år er for mye, men det er en dis­ku­sjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år star­ter, vil en rek­ke verk “fal­le i det fri”, alt­så ikke len­ger være opp­havs­retts­lig ver­net. Da 2017 måt­te trek­ke seg til­ba­ke for å gi plass for 2018, var det verk av opp­havs­menn som døde i 1947 som ble fri.

<edit 2018–01-07>Etter noen kom­men­ta­rer på Face­bo­ok og Twit­ter kan det være på plass med en opp­da­te­ring. For det førs­te: At jeg ikke vet noe om en del av de per­soner som er nevnt, betyr selv­sagt ikke at de er helt ukjen­te. Jeg har tross alt hen­tet dis­se nav­ne­ne fra diver­se lis­ter over folk som døde i 1947, og de som er totalt ukjen­te hav­ner ikke der.

Noen har min­net om at Hugh Lof­ting skrev “The Story of Doc­tor Dolitt­le”, kjent i Nor­ge som “Dok­tor Dyre­god”. Den nors­ke over­set­tel­sen blir ikke nød­ven­dig­vis fri selv om ori­gi­na­len blir fri. Over­set­te­ren har selv­sten­dig vern for sin over­set­tel­se, selv om ori­gi­na­len er fri. Bibel­over­set­tel­sen fra 2011 er opp­havs­retts­lig ver­net, selv om ori­gi­nal­teks­ten er fri. Den som nyover­set­ter klas­si­ke­re som Shake­spea­re eller Cha­res Dick­ens (som Tor­stein Bug­ge Høver­stad nett­opp har gjort), får et selv­sten­dig vern for sin over­set­tel­se.

The Story of Doc­tor Dolitt­le” er over­satt til norsk tre gan­ger, i føl­ge Wiki­pe­dia. Førs­te gang av Ing­rid Kob­ro i 1924 som His­to­ri­en om Dok­tor Gos­s­lig. Det­te illust­re­rer et annet pro­blem når man skal for­hol­de seg til verne­tid: Jeg fin­ner ikke ut noe om Ing­rid Kob­ro, annet enn at hun over­sat­te den­ne boken i 1924. Var hun fort­satt i live i 1947? Hvis ja er hen­nes over­set­tel­se fort­satt ver­net hvis nei er over­set­tel­sen fri.

Zin­ken Hopp over­sat­te den i 1949 som His­to­ri­en om Dok­tor Dyre­god.  Zin­ken Hopp døde i 1987, så hen­nes over­set­tel­se vil fort­satt være ver­net i 40 år til. Den ble så  oversatt/gjenfortalt av Thor­bjørn Egner i 1954 som Dok­tor Dyre­god. Tor­bjørn Egner døde i 1990, så hans over­set­tel­se vil ikke være fri før 1. janu­ar 2061. Hvis jeg lever den dagen, vil jeg være 105 år, så det blir nep­pe jeg som skri­ver om det.

Ernst Lubitsch var skue­spil­ler og film­re­gis­sør. Det er hans vir­ke som regis­sør som er av inter­es­se i den­ne sam­men­hen­gen. En var tysk­født jøde, og kom til å arbei­de mye i USA. Med utvik­lin­gen i Tysk­land, var det ikke sær­lig over­ras­ken­de at han ikke reis­te til­ba­ke til Tysk­land.

Film er kom­pli­ser­te verk, også opp­havs­retts­lig. Man­ge kan hev­de å ha en med­opp­havs­rett til film. Etter verne­tids­di­rek­ti­vet art 2 nr 2, som er gjen­nom­ført i åvl § 40, tred­je punkt­um, som lyder:

For film­verk reg­nes de 70 åre­ne fra utlø­pet av døds­året for den lengst­le­ven­de av hoved­re­gis­sø­ren, for­fat­te­ren av film­ma­nu­skript, dia­log­for­fat­te­ren og kom­po­nis­ten av musikk som er frem­brakt med hen­blikk på film­inn­spil­lin­gen.”

Tho­mas Skoge­stad skri­ver føl­gen­de på Twit­ter:

To Be or Not to Be ble lagd av regi: Lubitsch (død 1947) manus (scre­en­play): Edwin May­er (USA, d. 1960) story (tas det­te med ved bereg­nin­gen av verne­ti­den?): Melchior Len­g­y­el (født Øster­rike-Ungarn, d. Ungarn, 1974) film­mu­sikk: Wer­ner Hey­mann (f. Øst­preus­sen, d. Tysk­land, 1961)”

Jeg leg­ger til grunn at det­te er kor­rekt, uten at jeg har sjek­ket fak­ta har. Det betyr at fil­men i alle fall ikke er fri før fra 1. janu­ar 2032, kan­skje ikke før fra 1. janu­ar 2045. Det sis­te kom­mer an på hva som lig­ger i at Mel­cior Len­g­y­el skrev “story”. Hvis fil­men er basert på en annens for­tel­ling, som når en film er basert på en roman, vil fil­men være en bear­bei­ding av for­tel­lin­gen, og vil ikke være fri før det verk som er bear­bei­det fal­ler i det fri.

Tho­mas Skoge­stad peker også på at

Verne­ti­den i USA for verk fra 1923–1963 varer nå i 95 år fra det ble offent­lig­gjort, hvis regist­re­rin­gen ble for­ny­et. Skal man se på om ver­ket _ble_ for­ny­et, eller at ver­ket _kunne_ for­nyes når man vur­de­rer om et eld­re verk med hjem­land i USA fort­satt skal ver­nes innen­for EØS?”

Opp­havs­rett i USA er kom­pli­sert, og på man­ge områ­der gans­ke for­skjel­lig fra vår. Som så mye annen lov­giv­ning i USA, synes den å være utfor­met for å sik­re leve­brø­det til USAs alt­for man­ge advo­ka­ter. Der kan verne­ti­den være bestemt med utgangs­punkt i ver­kets offent­lig­gjø­ring, regist­re­ring, for­ny­el­sel av regist­re­ring eller opp­havs­man­nens døds­år, avhen­gig av hva slags verk det er, og når det ble skapt, pub­li­sert, regist­rert eller regist­rer­ning for­ny­et. Verne­ti­den kan være 70, 95 eller 120 år.

I USA var det len­ge et krav om at et verk måt­te regist­re­res for at det skul­le være ver­net. Jeg har sett eksemp­ler på at verk har blitt regist­rert gans­ke len­ge etter at de ble frem­bragt, også etter at de var utgitt. Hvor­dan fris­te­ne skal reg­nes i sike til­fel­ler, vet jeg ikke. Det er USA-spe­si­fik­ke spiss­fin­dig­he­ter som jeg ikke har sett noen grunn til å set­te meg inn i.

Jeg har ikke satt meg inn i alle detal­jer her, men US Copy­right Office skri­ver i sitt rund­skriv om verne­tid, bl.a. det­te:

all  works pub­lis­hed in the Uni­ted Sta­tes before Janua­ry 1, 1923, are in the pub­lic domain.”

Hvor en even­tu­ell verne­tid på 120 år kom­mer inn, vet jeg ikke. Nå behø­ver ikke en verne­tid på 95 eller 120 år bety at et verk er ver­net len­ger enn hos oss. Når en frist løper ut, her når ver­ket fal­ler i det fri, avgjø­res ikke bare ut fra hvor lang fris­ten er, men også når den begyn­ner å løpe. Hvis vi tar som eksem­pel en låt pub­li­sert i USA i 1962,  vil den med 95 års verne­tid være fri fra 2058. Vel­ger vi en låt skre­vet av Paul McCart­ney, ale­ne eller sam­men med John Len­non, i 1962, vil fris­ten på 70 år tid­ligst begyn­ne å løpe 1. janu­ar 2019. Så vidt jeg vet er Paul McCart­ney fort­satt i live, og det­te eksem­pe­let for­ut­set­ter at han ikke over­le­ver 2018. Da vil låta være fri fra 2089.

I utgangs­punk­tet behø­ver vi ikke bry oss om verne­ti­den i USA. Prin­sip­pet i Bern­kon­ven­sjo­nen art 5 (3) er at vi er for­plik­tet til å gi uten­lands­ke verk og uten­lands­ke opp­havs­menn det sam­me vern som vi gir norsk verk og nors­ke opp­havs­menn. Vi kan behand­le nasjo­na­le verk og nasjo­na­le opp­havs­menn så dår­lig vi vil, uten at det er i strid med kon­ven­sjo­nen. Men kon­ven­sjo­nen set­ter mini­mums­krav for behand­ling av uten­lands­ke verk og uten­lands­ke opp­havs­menn, blant annet føl­ger det av art 7 at verne­ti­den skal være minst 50 år etter opp­havs­mannns død.

Verne­tids­di­rek­ti­vet art 1 er verne­ti­den 70 år etter opp­hanvs­man­nens død, uav­hen­gig av når det er gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten.. Etter art 7 er verk fra tredje­land ver­net så len­ge de er ver­net i hjem­lan­det, men ikke len­ger enn det som føl­ger av art 1, alt­så ikke len­ger enn 70 år. Hvis verne­ti­den i hjem­lan­det er kor­te­re enn 70 år etter opp­havs­man­nens død, vil ver­ket også i EU være fritt. Det­te føl­ger også av Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 (8).

Jeg skrev at vi i utgangs­punk­tet ikke behø­ver å bry oss om USAs opp­havs­rett. I inter­na­sjo­na­le for­hold er hoved­prin­sip­pet her at man kan sak­sø­kes enten der hand­lin­gen skjer, eller der hand­lin­gen har sin virk­ning. Hvis noe gjø­res til­gjen­ge­lig på nett, har det virk­ning i alle land hvor det er til­gjen­ge­lig, også i USA. Men det­te går jeg ikke nær­me­re inn på her. </edit>

Det var ikke så man­ge sto­re kul­tur­per­son­lig­he­ter som gikk ut av livet i 1947. I de fore­gå­en­de år har vi hatt stør­rel­ser som Gus­tav Vige­land (1944) og Edvard Munch (1945). I 1947 var det ingen per­soner av til­sva­ren­de kali­ber som døde, i alle fall ikke som jeg har klart å fin­ne fram til, så jeg ser ikke noen vir­ke­lig betyd­nings­ful­le verk som er fri fra og med 1. janu­ar 2018.

Den enes­te jeg kjen­ner noe til er den tys­ke for­fat­te­ren Hans Fal­la­da.

Den som jeg fant mest inter­es­sant blant de jeg ikke viss­te noe om, var den equa­do­ri­ans­ke advo­kat, kom­po­nist og pia­nist Six­to María Durán Cár­de­nas.Han var en aner­kjent og pris­vin­nen­de kom­po­nist i Equa­dor, men holdt fast ved sin advo­kat­prak­sis for­di man tjen­te så dår­lig som musi­ker og kom­po­nist. Men om jeg fant beskri­vel­sen av han kar­rie­re inter­es­sant, kjen­ner jeg ingen av hans ver­ker.

Her er de som døde i 1947 som jeg har fun­net, som ut fra beskri­vel­sen må antas å etter­late seg opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk. Alle dis­se er ukjen­te for meg.

Vi kan ta med noen and­re inter­es­san­te per­soner som døde det året

  • Max Planck, tysk fysi­ker og  nobel­pris­vin­ner. Han var en av grunn­leg­ger­ne av kvante­me­ka­nik­ken. Som viten­skaps­mann skrev han man­ge artik­ler m.m., og de er nå fri. Men det er teori­ene, og ikke selve for­fat­ter­ska­pet som er mest inter­es­sant. Max Planck insti­tut­tet i Mün­chen er et av de frems­te opp­havs­retts­li­mil­jø­en i Euro­pa, så han har i det mins­te den betyd­nin­gen for opp­havs­ret­ten, uten at det er en verne­tid som løper for det­te.

Arthur E Ander­sen, grunn­leg­ge­ren av revi­sjons­sel­ska­pet som gikk med i drag­su­get i Enron-skan­da­len.  Jeg kjen­ner ikke til at han etter­lot seg noen opp­havs­retts­lig vern­de verk som har inter­es­se i vår tid.

Her er noen and­re kjen­te per­soner, som nep­pe etter­la­ter seg opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk som har inter­es­se i dag.

Al Capone, ame­ri­kansk gang­ster (b. 1899)

Har­ry Gor­don Sel­frid­ge, vare­hus­mag­nat (b. 1858)

Det var også noen nazi­kory­fe­er, som ble hen­ret­tet. Blant and­re tor­tu­ris­ten Her­ny Rin­nan.

Opp­havs­menn hvis verk har falt i det fri fra

 

Print Friendly, PDF & Email