RINF 1200. Eksamen høst 2017, med kommentarer

Dette er en gjennomgang av den oppgaven som ble gitt til eksamen i faget RINF 1200, Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2017. Den er skrevet først og fremst med tanke på de studenter som var oppe til eksamen, og fremtidige studenter som vil se på tidligere eksamensoppgaver.

Oppgaveteksten finnes her.

Spørsmål 1. Hvem har rettighetene til boken som Karoline Vold har skrevet: Karoline Vold eller Høgskolen i Storevik?

Utgangspunktet er klart: Opphavsretten oppstår hos den eller de som står for den skapende innsats, i dette tilfellet Karoline Vold. Høgskolen har ikke ytt noen skapende innsats.

Enkelte studenter trekker inn konflikten med Ståle Brannfjell (spørsmål 3 og 4), men denne berører i utgangspunktet ikke forholdet mellom Karoline Vold og Høgskolen.

Hvis Høgskolen i Storevik skal ha noen rettigheter til boken, må det være basert på en avtale hvor Karoline Vold helt eller delvis overdras til Høgskolen i Storevik. Det er ikke opplyst at det sto noe i Karoline Volds arbeidsavtale om overdragelse av rettigheter, og da må vi legge til grunn at de tikke er avtalt noe om dette.

Det ulovfestede utgangspunktet for å vurdere om opphavsrettigheter har gått over til arbeidsgiver, er dette:

«Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mere.»

Karoline Vold er ansatt for å undervise,  drive forskning og utvikling og for å utføre administrative oppgaver hun måtte bli pålagt. Det er ikke nødvendig for hennes undervisning og forskning at rettighetene til hennes lærebok går over til høgskolen. Høgskolen har heller ikke inntekter fra salg av ansattes bøker, så det er ingen grunn til at dette skal gå over til høgskolen.

Jeg legger til dette avsnittet fra Ot. prp. nr 104L (2016-2017) avsnitt 6.8.1, forslag til ny åndsverklov:

“For vitenskapelig ansattes virksomhet har den tradisjonelle oppfatning vært at det ikke er nødvendig eller rimelig at rettighetene til deres forskningsarbeider går over til universitetet eller høyskolen.”

Men akkurat dette er noe vi ikke kan regne med at studenter på dette nivået kjenner til.

Det bør ikke være særlig tvil om konklusjonen her: Karoline Vold har rettighetene til sin bok.

Spørsmål 2:  Hvis Høgskolen i Storevik hadde overtatt rettightene til Karoline Volds bok, kan hun likevel kreve at hun skal stå som forfatter av boken?

Åndsverkloven § 3, første ledd, lyder:

Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for almenheten.

Utgangspunktet er at Karoline Vold har krav på å bli navngitt. I § 3, tredje ledd, står det:

“Sin rett efter første og annet ledd kan opphavsmannen ikke fraskrive seg, med mindre den bruk av verket som det gjelder, er avgrenset efter art og omfang.”

Opphavsmannen kan ikke fraskrive seg sin rett til navngivelse, annet enn ved bruk som er avgrenset etter art og omfang. Man kan avtale dette i enkelttilfeller, men det kan ikke avtales generelt, som del av en ansettelsesavtale. Dessuten må man i slike tilfeller kunne kreve klar avtale, og her er det ingen avtale som regulerer disse spørsmålene.

Hovedbestemmelsen om overdragelse av rettigheter i åvl § 39 første ledd, lyder:

Opphavsmannen kan med den begrensning som følger av § 3 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.

Opphavsmannen kan ikke overdra retten til navngivelse.

Dette spørsmålet kan besvares ganske kort. Det er tilstrekkelig å vise til at opphavsmann har krav på å bli navngitt etter åvl § 3 første ledd, og at dette er en rett opphavsmannen ikke kan fraskrive seg.

Noen er innom vilkåret om “god skikk”. Retten til navngivelse er ikke absolutt. I noen situasjoner er det i praksis vanskelig. Men det er ingen grunn til å ikke navngi forfatteren ved en bokutgivelse. Noen av de som tar opp dette drøfter om Høkskolen i Storevik kan stå som en slags hovedforfatter, og det ellers står at boken er skrevet av Karoline Vold. Svaret på det må bli et klart nei. Det er heller slik at det kan stå på f.eks. en baksidetekst at “Karoline Vold er høgskolelektor ved Høgskolen i Storevik …”

Også dette spørsmålet har et klart svar: Karoline Vold har krav på å bli navngitt.

Spørsmål 3: Kan man gi ut en bok som mer eller mindre er et referat av andres forelesninger, uten foreleserens samtykke?

Vi kan starte med åvl § 1 nr 2: Muntlige foredrag kan være åndsverk. Ikke alle foredrag er nødvendigvis det, det forutsetter at foredraget har verkshøyde. Men det er ingen grunn til å gå inn i den diskusjonen.

Vi har ikke så veldig mange opplysninger om Ståle Brannfjellsforelesninger. Strengt tatt spør ikke oppgaven om Karoline Volds bok krenker Ståle Brannfjells opphavsrett. Men det er likevel nærliggende å ta utgangspunkt i det, når det i oppgaveteksten står at Brannfjell mente at boken krenket hans opphavsrett, og krevde at boken skulle trekkes tilbake.

Som mange påpeker, er ideer og kunnskap fri. Alle har rett til å gjøre bruk av den kunnskap de har fått som studenter, enten det er gjennom forelesninger, lærebøker eller på annen måte.

Opphavsretten verner den form som kunnskap har blitt presentert i. Hvis man skriver ned alt som sies på en forelesning, enten basert på opptak eller på annen måte, og utgir dette, er det en åpenbar krenkelse av foreleserens opphavsrett.

I oppgaven sies det at Karoline i stor grad har basert sine forelesninger på Ståle Brannfjells forelesninger, og at hun igjen har basert sin bok på sine egne forelesninger. Videre at hu har hatt opptak av Ståles forelesninger, og har hentet ned presentasjonene. Da Ståle Brannfjell leser boken, mente han

” at den var en trykt utgave av hans forelesninger, med noen oppdateringer. Han viste til at disposisjon og struktur var de samme som hans forelesninger, at det var hans eksempler og anekdoter, at det var hans figurer, og at mange av formuleringene var hans egne. “

Som nevnt spør ikke oppgaven om Karoline Volds bok krenker Ståle Brannfjells opphavsrett, men mer generelt om man kan “gi ut en bok som mer eller mindre er et referat av andres forelesninger, uten foreleserens samtykke“. Det er nærliggende å ta utgangspunkt i den skisserte situasjonen, men vi slipper å ta standpunkt til å ta standpunkt til om likeheten er så stor som Ståle Brannfjell mener.

Det blir et spørsmål om Karolines bok må regnes som en bearbeidelse av Ståles forelesninger, eller om hun har laget et nytt og selvstendig verk. Begge deler er regulert av åvl § 4.

Hvis vi legger til grunn Ståle Brannfjells beskrivelse av boken, vil det etter min vurdering være en bearbeiding.

Uansett er svaret på det spørsmålet som stilles, at man ikke kan gi ut en bok som er mer eller mindre referat av andres forelesninger.

Spørsmål 4: Hvis Karoline Volds bok krenker Ståle Brannfjells opphavsrett, kan han da kreve å kunne bearbeide og utgi boken med seg selv som hovedforfatter? Drøft hva han kan kreve i en slik situasjon.

Spørsmålet forutsetter at Ståle Brannfjells opphavsrett krenkes, hvilket igjen vil si at Karolines bok må regnes som en bearbeiding av hans forelesninger, og ikke et nytt og selvstendig verk.

Karoline har rettighetene til verket i bearbeidet form. Dette følger av åvl § 4, annet ledd.

“Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket.”

Hun kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket, hvilket innebærer at hun ikke kunne gi ut boken uten samtykke fra Ståle Brannfjell. Men Ståle Brannfjell har heller ingen rettigheter til Karoline Volds bearbeidinger, og kan ikke kreve å få bearbeide boken og utgi den med seg selv som hovedforfatter.

Ganske mange drøfter erstatnings og andre sansksjonsbestemmelser i §§ 54-56, men det spørres det etter. Noen mener at § 56 gir Ståle Brannfjell rett til å kreve boken og kunne bearbeide den. Det er feil. § 56 gjelder bare allerede fremstilte eksemplarer. Oppgaven spør ikke etter noen situasjon hvor § 56 er aktuell, men jeg tar likevel med dette (som man ikke burde ha tatt med til eksamen, siden det ikke spørres etter dette): § 56 kunne kanskje ha gitt Ståle Brannfjell rett til å kreve bøkene, mot det som det kostet å produsere dem. Men det er tvilsomt, og bestemmelsen passer dårlig når det er en bearbeidelse av hans verk, og ikke en kopi. Han ville uansett ikke ha kunnet selge Karoline volds bearbeidelse. Kanskje kunne en domstol også ha ha bestemt, i medhold av § 56, at de bøkene som allerede var trykket kunne selges. Men som sagt, dette spørres det ikke etter.

Spørsmål 5: Kan Karoline Vold bruke Peder Ås’ oppgave som grunnlag for et kapittel i sin bok?

Spørsmålet er generelt formulert, og spør ikke om hennes bruk i dette konkrete tilfelle. Kunnskap er ikke vernet, slik at rent opphavsrettslig kan hun bruke det hun har lært fra Peder Ås’ oppgave. Det er ikke noe vilkår at det er offentliggjort.

Forskningsetisk er det ikke akseptabelt å bruke andres arbeider uten å kreditere. Man behøver ikke innhente samtykke, men man skal kreditere det arbeidet man gjør bruk av. Men forskningsetikk er ikke en del av RINF 1200. Jeg nevner dette for helhetens skyld, og for å få fram at det er regler som kan ramme dette, hvis noen mener at det Karoline Vold her gjør er urimelig.

Spørsmål 6: Hvis Karoline Vold bruker innholdet i Peder Ås’ oppgave, men presenterer det i sin egen form, vil det da krenke Peder Ås’ eventuelle opphavsrett?

Spørsmål 5 og 6 er ganske like, kanskje for like. Noen valgte å drøfte de to samlet, som er OK. Her er vi tilbake ved at opphavsretten verner form, ikke innhold, så det blir mye av det samme som i spørsmål 3.

Rent opphavsrettslig kan man bruke innholdet i en annens arbeid, så lenge man presenterer det i si egen form.

Spørsmål 7: Kan Karoline Vold bruke Peders Ås’ bilder?

Spørsmålet må forstås som om Karoline Vold kan bruke Peder Ås’ bilder uten å innhente hans samtykke. Hvis han samtykker til bruken, er det selvsagt OK.

I oppgaven står følgende:

“Peder Ås hadde ikke noe imot at han arbeid og bilder ble formidlet i en lærebok. Han mente at det var en form for anerkjennelse som kunne være verdifull når han selv skulle søke jobber.  Men han krevde at det skulle stå at dette kapittelet i hovedsak bygget på hans oppgave, og det skulle stå «Foto: Peder Ås» alle steder hvor hans fotografier var brukt.”

Dette kan ikke tolkes som et samtykke fra Peder Ås, men heller at han er villig til å gi samtykke hvis han krediteres.

Karoline hevder at fotografier ikke er vernet av opphavsrett. Det kan være et spørsmål om fotografiene er vernet som fotografiske verk eller som fotografisk bilde (åvl § 43a). I denne sammenhengen er det uten betydning om fotografiene faller i den ene eller andre kategorien. Peder Ås har uansett enerett til sine fotografier. Karoline Vold kan ikke bruke dem uten samtykke, med mindre det er noen lovbestemmelser som gjør hennes bruk tillatt.

Hun hevdet videre at høgskolen og høgskolens ansatte hadde rett til å bruke det studentene hadde gjort som en del av sine studier. Som alle andre har også studenter rettigheter til sine åndsverk og sine fotografier. De er ikke ansatt ved høgskolen, og han ingen avtale som kan gi grunnlag for å hevde at rettighetene er overdratt.

Noen kommentarer om oppgaveteknikk her. Karoline hevder, eller anfører som det er vanlig å si i juridisk terminologi, at hun har rett til å hente kunnskap der kunnskap er å finne, som vi har behandlet under spørsmål 5 og 6. Ellers anfører hun at fotografier ikke er vernet, og at høgskolen og høgskolens ansatte sto fritt til å gjøre bruk av studenters arbeider.

Alle anførsler som er nevnt i en oppgave skal drøftes.

Spørsmålet er så om det finnes noen bestemmelser som kan gi Karoline rett til å bruke Peder Ås’ bilder uten å innhente samtykke. Den bestemmelsen som kan være aktuell, er åvl § 23. Dennes første og annet ledd lyder:

“Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Med samme begrensning kan offentliggjort fotografisk verk mot vederlag gjengis også i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og i tilslutning til teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring.”

Første ledd gjelder for kunstver og for fotografisk verk, men det fremgår av § 43a tredje ledd, at denne også gjelder for fotografisk bilde. Første ledd er en fribruksbestemmelse, slik at hvis Karoline kommer inn under denne, kan hun bruke bildene uten å innhente samtykke, og uten å betale vederlag.

Det er et vilkår at bildene er offentliggjort. Oppgaveteksten sier ikke at Peder Ås’ oppgave, med bildene, er offentliggjort. Dermed kan Karoline Vold ikke bruke dem.

Her møter vi en annen oppgaveteknisk utfordring: En besvarelse som dette skal være en betenkning, ikke en dom, slik at alle spørsmål som reises må besvares. Det holder ikke å konstatere at bildene ikke er offentliggjort, og at hun av den grunn ikke kan bruke dem, selv om dommer kunne ha avgjort et slikt arbeid.

Det er et vilkår i første ledd at bildene gjengis “tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter”.

Vi har ikke fått opplyst noe om hvordan Karoline Vold har brukt bildene, men vi må kunne legge til grunn at når de er brukt i et kapittel i en bok, da er de gjengitt i tilslutning til teksten.

Det er Karoline Volds bok som må være “kritisk eller vitenskapelig”, det er ikke Peder Ås’ oppgave. Det skal ikke mye til før en fremstilling regnes som vitenskapelig i forhold til denne bestemmelsen. Det kan ikke være særlig tvil om at en lærebok til bruk ved en høgskole vil være vitenskapelig i denne sammenhengen.

Vi kan ikke forutsette at studenter på dette nivået kjenner det lille som er av praksis når det gjelder denne bestemmelsen, så noen fornuftige resonnementer rundt dette vil være tilstrekkelig.

Er den så av allmennopplysende karakter? Heller ikke her har vi gode holdepunkter. Bestemmelsen er nok utformet først og fremst med tanke på kunsthistorie og kunstnerbiografier, og blant disse kan det være mange bøker som er av allmennopplysende karakter. Etter min vurdering vil en lærebok skrevet for høgskolestudenter ikke være av allmennopplysende karakter. Men også dette er det vanskelig å ha noen mening om, uten å ha sett boken. Uansett er dette også et spørsmål hvor det er tilstrekkelig at man ser problemstillingen, og resonnerer fornuftig rundt den.

Annet ledd gjelder bl.a. vitenskapelige verk som er av allmennopplysende karakter, samt skrifter til bruk i opplæring. Hvis vi konkluderer med at det er en vitenskapelig fremstilling, er det ingen grunn til også å gå videre til at de er til bruk i utdanning. Det er ingen grunn til å gjenta drøftelsen av dette. Den viktigste forskjellen mellom første og annet ledd, er at første ledd er en fribruksbestemmelse hvor man verken trenger samtykke eller må betale, mens annet ledd er en tvangslisensbestemmelse hvor man ikke trenger samtykke, men må betale for bruken.

Noen går også videre til fjerde ledd, om gjengivelse i maskinlesbar form. Så lenge det er snakk om en bok, er det ingen grunn til å drøfte dette.

Bildene er ikke offentliggjort med Peder Ås’ samtykke, og dermed kommer denne bestemmelsen ikke til anvendelse. Karoline Vold har ikke rett til å bruke bildene.

Spørsmål 8: Kan Peder Ås kreve å bli navngitt som fotograf, og har han krav på å få betaling for bildene?

Åvl § 43a  sier at § 3 også gjelder for fotografisk bilde. Det kan ikke være noen tvil om at Pede Ås har krav på å bli navngitt som fotograf.

Karoline Vold må ha samtykke for å kunne bruke Peder Ås’ bilder. Da bildene ikke er offentliggjort, kan hun ikke bruke dem i medhold av § 23. Peder Ås kan da kreve vederlag som vilkår for at Karoline Vold skal kunne bruke bildene. Han kan kreve at boken stanses. I praksis er denne forbudsretten et av opphavsmannens viktigste virkemider. Han kan si at boken ikke kan utgis, uten avtale om bruk av fotografiene.

Man kunne tenke seg at Karoline Vold kunne få lov til å selge boken i medhold av § 56 annet ledd, annet punktum, som lyder:

“Hvis betydelige økonomiske eller kunstneriske verdier ville gå tapt, kan likevel retten efter omstendighetene tillate at fremstilte eksemplar gjøres tilgjengelig for almenheten mot erstatning eller oppreisning til fornærmede.”

At et opplag av en bok blir inndratt eller tilintegjort, vil nok ikke representere betydelige økonomiske eller kunstneriske verdier, så det er vanskelig å se at den kan anvendes i et tilfelle som dette. Dessuten sier bestemmelsen at retten kan tillate dette. Den gir ikke Karoline Vold noen slik rett. Det er en løsning som bare kan velges hvis saken har havnet for retten, noe denne saken, ut fra det som er opplyst, ikke har.

RINF 1200 - kommenterte eksamensoppgaver