Sidegjøremål ved Det juridiske fakultet

Nett­avi­sen for for høy­ere utdan­ning og forsk­ning, Khrono,  har satt søke­lys på side­gjøre­mål ved Det juri­dis­ke fakul­tet. Det må vi tåle. Det er vik­tig at det også ret­tes et kri­tisk søke­lys mot den­ne siden av vår virk­som­het. Vi kan ikke all­tid være åpne om alle opp­drag, men vi må kun­ne være åpne om typer opp­drag og omfang, og vi må kun­ne for­sva­re virk­som­he­ten. Hvis vi bare vil at and­re skal luk­ke øyne­ne, og late som om det ikke skjer, da har vi et pro­blem.

Jeg får også leg­ge til at jeg ikke har eller har hatt omfat­ten­de side­gjøre­mål, selv om jeg har hatt og har noen. Jeg har ald­ri vært i nær­he­ten av å tje­ne tre eks­tra års­inn­tek­ter på det­te, slik det i artik­ke­len hev­des at noen gjør. Men jeg har ikke noe imot å tje­ne litt eks­tra. (Jeg har ald­ri vært inter­es­sert i å føl­ge med på hva mine kol­le­ger gjør i så måte, så jeg har ingen and­re kil­der for sli­ke tall, enn det som står i artik­ke­len.)

Et ugangs­punkt på være helt klart: Våre opp­ga­ver på Uni­ver­si­te­tet skal prio­ri­te­res foran side­gjøre­må­le­ne. Våre arbeids­opp­ga­ver er å dri­ve forsk­ning og å under­vi­se, og de må opp­fyl­les før vi kan bru­ke tid på side­gjøre­mål. Det­te gjel­der ikke bare tids­bruk, men også hvor­dan vi prio­ri­te­rer vår opp­merk­som­het.

Vi har også i utgangs­punk­tet 37,5 timers arbeids­uke, og vi har ikke plikt til å gjø­re mer enn det vi kan gjø­re innen­for ram­men av dis­se 37,5 time­ne. Vi har også en flek­si­bel arbeids­si­tua­sjon, som gjør at vi ikke all­tid behø­ver å gjø­re arbei­det på kon­to­ret, en gang mel­lom 0800 og 1600 på hver­da­ger. Vi fører hel­dig­vis ikke timer, og har ver­ken for­mell fleksi­tid eller betalt over­tid.

Som man­ge har erfart, har uken langt fler enn 37,5 timer, og for man­ge av oss har den langt fle­re enn 37,5 arbeids­ti­mer. Fri­tid er fri­tid, som vi i utgangs­punk­tet kan bru­ke som vi vil. Om vi bru­ker vår fri­tid til å spil­le musikk, være stand up komi­ker, skri­ve skjønn­li­te­ra­tur, skri­ve juri­dis­ke utred­nin­ger, være tre­ner eller noe annet, er det noe som ikke ved­kom­mer vår arbeids­gi­ver, uav­hen­gig om det er noe vi tje­ner pen­ger på eller ikke. Når det i tid­li­ge­re run­der har vært sett på det­te, har man ofte sett at de som gjø­re mest av eks­tern virk­som­het, også er de mest akti­ve og pro­duk­ti­ve i det de skal gjø­re innen­for sin stil­ling.

Det pas­ser godt for tab­lo­id­i­ser­te media å foku­se­re på pen­ger. De els­ker alt som kan pir­ke i folks mis­un­nel­se. Men pen­ger er egent­lig mind­re inter­es­sant i den­ne sam­men­hen­gen, bort­sett fra for den som tje­ner dem og de som even­tu­elt beta­ler.

Vold­gifts­opp­drag nev­nes. Vold­gift er en form for pri­vat, men lov­re­gu­lert ret­ter­gang, som bru­kes en del ved tvis­ter i nærings­li­vet. Man har et behov for å få iso­lert en kon­flikt og få den avgjort, slik at man i størst mulig grad kan kon­sen­tre­re seg om nærings­virk­som­he­ten, ikke om kon­flik­ten. Vold­gifts­opp­drag er godt betalt, i alle fall sam­men­lig­net med uni­ver­si­tets­lønn, og man­ge frem­hol­der at det er dyrt. Men sam­men­lig­net med en retts­sak som kan gå gjen­nom fle­re instan­ser, kos­ter det ikke vel­dig mye. Det som kos­ter mest ved sli­ke kon­flik­ter, at man har en kon­flikt gåen­de over lang tid, som tar opp­merk­som­he­ten bort fra bedrif­tens kjerne­virk­som­het. Det kos­ter mye mer enn selve vold­gifts­be­hand­lin­gen.

Nok om det. Hvis man er dom­mer i en sak, som man er i en vold­gifts­sak, får man som uni­ver­si­tets­ju­rist ikke noen inter­esse­kon­flikt ved at man får bin­din­ger til en part eller parts­in­ter­es­ser. Som dom­mer skal man være uav­hen­gig av par­te­ne og deres inter­es­ser, akku­rat som man skal være som uni­ver­si­tets­ju­rist. At man får godt betalt, gir i seg selv ingen inter­esse­kon­flik­ter.

Det å skri­ve en utred­ning eller en betenk­ning, gir i utgangs­punk­tet hel­ler ikke noen bin­din­ger. Når det gjel­der de retts­li­ge vur­de­rin­ge­ne, vil ikke de være for­skjel­lig i en utred­ning enn de vil være i en fag­ar­tik­kel. Men det kan hen­de at jeg i en betenk­ning også vil vur­de­re opp­drags­gi­vers stil­ling og kom­me med noen stra­te­gis­ke og tak­tis­ke vur­de­rin­ger for hvor­dan den­ne etter min vur­de­ring kan, og i noen til­fel­ler bør for­hol­de seg. Men det er mine egne vur­de­rin­ger, basert på min fag­li­ge inn­sikt og mitt fag­li­ge skjønn. Det er nett­opp vår uav­hen­gig­het, kom­bi­nert med solid fag­lig inn­sikt, som gjør av vi som uni­ver­si­tets­ju­ris­ter fra tid til annen spør­res om å gjø­re slikt.

Noen av mine side­gjøre­mål bet­s­tår i å hol­de kurs eller fore­drag. Det anser jeg for å være helt upro­ble­ma­tisk. Noen er godt betalt, and­re gan­ger får man kan­skje en flas­ke vin eller bloms­ter. Det kom­mer an på hvem som er opp­drags­gi­ver, og omsten­dig­he­te­ne rundt det. Hvis jeg skal hol­de kurs eller fore­drag for nærings­li­vet, er det ingen grunn til at de ikke skal beta­le for det — for­trinns­vis gans­ke godt. Men hol­der jeg fore­drag for en stu­dent­or­gan­si­sa­sjon, vil­le det ikke fal­le meg inn å be om beta­ling.

Hvis vi er hel­di­ge, sel­ger noen av de bøke­ne vi skri­ver såpass godt at det fak­tisk blir en inn­tekt som kan bety litt. Men stort sett er det å skri­ve bøker dår­lig betalt fri­tids­ar­beid.

I til­legg til det som er nevnt oven­for, har mine side­gjøre­mål i noen grad bestått av, og består forst­satt av vis­se til­lits­verv. Noen har vært betal­te, and­re ikke. I den grad de er betal­te, er det stort sett så lite at det ikke er noe jeg gjør for pen­ge­nes skyld. Egent­lig synes jeg sli­ke til­lits­verv kan være mer pro­ble­ma­tis­ke enn and­re side­gjøre­mål. Men det har all­tid vært aksep­tert at man kan dri­ve fag­for­enings­virk­som­het. Mine vik­tigs­te til­lits­verv i øye­blik­ket er at jeg leder Fors­ker­for­bun­dets opp­havs­retts­ut­valg, og jeg sit­ter i sty­ret i Nor­ges fag­lit­te­rære for­fat­ter- og over­set­ter­for­ening.

Det kan gi vis­se inter­esse­kon­flik­ter når jeg arbei­der med opp­havs­rett. På den annen side gjel­der beg­ge å iva­re­ta mine egne inter­es­ser som hen­holds­vis uni­ver­si­tets­an­satt og fag­lit­te­rær for­fat­ter. Mine egent­in­ter­es­ser, som jeg vil­le hatt uan­sett, vil nok pre­ge mine syns­punk­ter mer enn at jeg har valgt å arbei­de med det­te inn­for dis­se orga­ni­sa­sjo­ne­ne. Jeg ble med­lem i dis­se orga­ni­sa­sjo­ne len­ge før jeg fikk noen til­lis­verv der, og våger den påstand at mine inter­es­ser ikke har end­ret seg med til­lits­ver­ve­ne. Jeg er også styre­med­lem i Syk­lis­te­nes lands­for­enings lokal­lag i Oslo, som i alle fall fore­lø­pig ikek har gitt noen inter­esse­kon­flik­ter. Jeg vur­de­rer å skri­ve mer om syk­kel­juss. Men at jeg da vil vel­ge å se regu­le­rin­gen og tra­fik­ken fra den syk­len­des per­spek­tiv, vil ikke gjø­re meg noe mind­re uav­hen­gig enn alle de som har skre­vet om lig­nen­de spørs­mål, sett i et bilist­per­spek­tiv.

Men jeg vil leg­ge til at jeg også har sagt nei til enkel­te til­lits­verv, for­di det kun­ne gi inter­esse­kon­flik­ter.

Alt annet sam­funns­en­ga­sje­ment, betalt eller ube­talt, kan gi til­sva­ren­de kon­flik­ter, med inter­es­ser man iden­ti­fi­se­rer seg med, Det kan selv­føl­ge­lig ikke være slik at vi som uni­ver­si­tets­ju­ris­ter ikke kan enga­sje­re oss i sam­fun­net, for­di det kan kom­me til å pre­ge våre fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger og retts­li­ge vur­de­rin­ger.

I et prak­sis­nært fag som jus, mener jeg det har stor betyd­ning og ha nær­kon­takt med uli­ke sider av det prak­tis­ke retts­liv. Den dans­ke teg­ne­ren Storm P har laget en teg­ning hvor han lar en av sine gam­le gub­ber si omtrent det­te: “En aka­de­mi­ker, det er en som må lese seg til det and­re vet.”

Jeg vil­le ha vært en dår­li­ge­re jurist, også en dår­li­ge­re retts­fors­ker og under­vi­ser, om jeg kun kjen­te den retts­li­ge vir­ke­lig­het gjen­nom å lese om den i bøker, dom­mer og artik­ler. Vi tren­ger egen erfa­ring. Hvis vi arbei­der med nærings­livs­spørs­mål, lærer vi mye ved å del­ta i  vold­gift eller annen form for tviste­løs­ning. Jeg har lært mye av å del­ta i det­te.

Utred­nin­ger, sær­lig for pri­va­te par­ter, gir oss inn­sikt i virk­som­he­ter og pro­ses­ser som vi sjel­den får mulig­he­ter til å lese om. Vi lærer hvor­dan den jusen vi som uni­ver­si­tets­ju­ris­ter arbei­der med på et mer teo­re­tisk og gene­relt plan, fun­ge­rer når den møter vir­ke­lig­he­ten. Og vi kan for­dy­pe oss i enkel­te retts­om­rå­der. Det er ikke til­fel­dig hvem som blir spurt om å gjø­re sli­ke utred­nin­ger. Det er gjer­ne folk som har god inn­sikt i det aktu­el­le områ­det. Den inn­sikt vi får gjen­nom slik utred­nings­virk­som­het, vil kom­me sene­re forsk­ning og under­vis­ning til gode.

Kas­ter vi et side­blikk på et annet prak­sis­nært fag, medi­sin, er kom­bi­na­sjo­nen av en aka­de­misk stil­ling og en kli­nisk prak­sis helt van­lig. Jeg snak­ket nylig med en som er pro­fes­sor i all­menn­me­di­sin, og sam­ti­dig dri­ver all­menn­prak­sis og er fast­le­ge. Han synes det­te er en utmer­ket kom­bi­na­sjon, og han uttryk­te det omrtrent slik: Som all­menn­prak­ti­ker ten­ker jeg de kor­te tan­ke­ne, med prak­tis­ke til­fel­ler som jeg må ta stil­ling til der og da, som pro­fes­sor ten­ker jeg de lan­ge tan­ke­ne. De utfyl­ler hver­and­re på en utmer­ket måte. Han men­te at hans pro­fes­sor­rol­le tjen­te mer på era­fin­gen som all­menn­prak­ti­ker, enn all­menn­prak­ti­ke­ren tjen­te på hans vir­ke som pro­fes­sor.

Det er en vik­tig for­skjell mel­lom medi­si­ne­re og juris­ter. Medi­si­ne­re repre­sen­te­rer van­lig­vis ingen par­ter, og har ingen mot­par­ter. Der­med vil de i mye mind­re grad ha inter­ess­kon­flik­ter når de kom­bi­ne­rer rol­le­ne som aka­de­mi­ker og kli­ni­ker. Jeg mener like­vel at vi som uni­ver­si­tets­ju­ris­ter bør opp­ford­res til å kom­bi­ne­re teori og prak­sis. I en del land er det van­lig å kom­bi­ne­re det å være advo­kat med det å være pro­fes­sor. Jeg har tid­li­ge­re hørt hev­det at vi er så få i Nor­ge, og at der­for kan vi ikke gjø­re slikt hos oss. De sene­re åre­ne har det blitt så man­ge fle­re uni­ve­ris­tets­ju­ris­ter, at det ikke len­ger vil være noe stort pro­blem. Det er ikke len­ger slik at enkelt­pro­fes­so­rer “eier” sitt fag.

Det er noen utford­rin­ger. De må vi kun­ne hånd­te­re.  Her er egent­lig til­list­verv det enke­les­te, for det er helt upo­ble­ma­tisk å være åpen om dem.

Mye av det vi ellers måte ha av side­gjøre­mål, kan være kon­fi­den­si­elt. Vi kan ikke pub­li­se­re at for tiden arbei­der jeg med å få løst tvist X mel­lom sel­ska­pe­ne A og B, så len­ge par­te­ne vil unn­gå offent­lig­het om det­te. Kon­fi­den­sia­li­tet er ofte en grunn til å vel­ge vold­gift eller en annen form for pri­vat tviste­løs­ning. At noen øns­ker å få utre­det sør­s­mål Y, kan også være noe de øns­ker taus­het om. Det må vi respek­te­re. Jeg kas­ter igjen et side­blikk på medi­si­ner­ne: De har streng taus­hets­plikt, og kan ikke si noe om sine pasi­en­ter. Men det betyr ikke at de ikke gjen­nom behand­ling av dis­se pasi­en­te­ne lærer mye som kom­mer til nyt­te i forsk­ning og under­vis­ning. Det betyr at en over­sikt over side­gjøre­mål i prak­sis bare vil kun­ne gi begren­set infor­ma­sjon.

Det øko­no­mis­ke er selv­sagt ikke uin­ter­es­sant. Sam­men­lig­net med gjen­nom­snit­tet i sam­fun­net tje­ner vi ikke dår­lig som jus­pro­fes­so­rer. Vi er også en av de best betal­te pro­fes­sor­grup­pe­ne, i alle fall ved UiO. Jeg må inn­røm­me at jeg er såpass lite opp­tatt av det­te, at jeg fak­tisk ikke er helt sik­ker på hva min lønn er. Men den lig­ger et sted rundt 950.000. Livet har mer å by på enn pen­ger, og det er en grunn til at man­ge av oss har valgt å arbei­de ved uni­ver­si­te­tet. Men det er ikke det sam­me som å si at vi ikke er inter­es­sert i pen­ger. De fles­te av oss kun­ne nok øns­ke å tje­ne litt mer enn vi gjør, selv om pen­ger også kan kos­te for mye. Når vi vur­de­rer hva vi skal vel­ge å dri­ve med her i livet, er vi gans­ke lite opp­tatt av hva som er gjen­nom­st­nitts­lønn, eller for den saks skyld hva som er van­lig pro­fes­sor­lønn. Vi ser på hvil­ke mulig­he­ter vi selv har, blant de gans­ke man­ge juri­styr­ke­ne som kan være inter­es­san­te.

Noen part­ne­re i de sto­re for­ret­nings­ad­vo­kat­fir­ma­ene tje­ner mye mer enn hva vi gjør. Men når vi ser på deres inn­tek­ter, skal vi hus­ke at de er med­ei­ere i lønn­som­me kunn­skaps­be­drif­ter, og de har ikke nød­ven­dig­vis noen høy­ere eier­inn­tekt enn and­re eiere. En del dyk­ti­ge juri­dis­ke fors­ke­re er tapt til for­ret­nings­ad­vo­kat­stan­den, og de kom­mer ikke til­ba­ke. Om de skul­le ha lyst, vil det i prak­sis bety en så stor ned­gang i inn­tekt, at det ikke er aktu­elt å kom­me til­ba­ke til aka­de­mia.

For noen kan nok mulig­he­ten til sto­re eks­tra­inn­tek­ter ved side­gjøre­mål ha med­vir­ket til at de har valgt, og har valgt å bli væren­de i, aka­de­mia frem­for f.eks. å arbei­de som for­ret­nings­ad­vo­kat. Vi har sik­kert uli­ke prio­ri­te­rin­ger, også på det­te områ­det. For meg var også mulig­he­ten til å kun­ne tje­ne noe ved siden av uni­ver­si­tets­stil­lin­gen med­vir­ken­de da jeg søk­te meg til Uni­ver­si­te­tet. Men hvis jeg først og fremst had­de vært opp­tatt av å tje­ne mest mulig pen­ger, da had­de jeg arbei­det et annet sted.

Også innen det offent­li­ge er det inter­es­sant stil­lin­ger som er bed­re betalt enn pro­fes­sor­stil­lin­ger. En ting­retts­dom­mer tje­ner i utgangs­punk­tet ca 150.000 mer enn meg, og en lag­dom­mer rundt 50.000 mer enn ting­retts­dom­me­ren. Lønn sier noe om verd­set­ting av yrker. Jeg mener at det ikke bur­de være et steg opp­over kar­rie­re­sti­gen å gå fra å være pro­fes­sor til å bli ting­retts­dom­mer eller lag­dom­mer. Men i den grad vi skal se på lønn, vil det være det.

 

Print Friendly, PDF & Email