Nettavisen for for høyere utdanning og forskning, Khrono,  har satt søkelys på sidegjøremål ved Det juridiske fakultet. Det må vi tåle. Det er viktig at det også rettes et kritisk søkelys mot denne siden av vår virksomhet. Vi kan ikke alltid være åpne om alle oppdrag, men vi må kunne være åpne om typer oppdrag og omfang, og vi må kunne forsvare virksomheten. Hvis vi bare vil at andre skal lukke øynene, og late som om det ikke skjer, da har vi et problem.

Jeg får også legge til at jeg ikke har eller har hatt omfattende sidegjøremål, selv om jeg har hatt og har noen. Jeg har aldri vært i nærheten av å tjene tre ekstra årsinntekter på dette, slik det i artikkelen hevdes at noen gjør. Men jeg har ikke noe imot å tjene litt ekstra. (Jeg har aldri vært interessert i å følge med på hva mine kolleger gjør i så måte, så jeg har ingen andre kilder for slike tall, enn det som står i artikkelen.)

Et ugangspunkt på være helt klart: Våre oppgaver på Universitetet skal prioriteres foran sidegjøremålene. Våre arbeidsoppgaver er å drive forskning og å undervise, og de må oppfylles før vi kan bruke tid på sidegjøremål. Dette gjelder ikke bare tidsbruk, men også hvordan vi prioriterer vår oppmerksomhet.

Vi har også i utgangspunktet 37,5 timers arbeidsuke, og vi har ikke plikt til å gjøre mer enn det vi kan gjøre innenfor rammen av disse 37,5 timene. Vi har også en fleksibel arbeidssituasjon, som gjør at vi ikke alltid behøver å gjøre arbeidet på kontoret, en gang mellom 0800 og 1600 på hverdager. Vi fører heldigvis ikke timer, og har verken formell fleksitid eller betalt overtid.

Som mange har erfart, har uken langt fler enn 37,5 timer, og for mange av oss har den langt flere enn 37,5 arbeidstimer. Fritid er fritid, som vi i utgangspunktet kan bruke som vi vil. Om vi bruker vår fritid til å spille musikk, være stand up komiker, skrive skjønnliteratur, skrive juridiske utredninger, være trener eller noe annet, er det noe som ikke vedkommer vår arbeidsgiver, uavhengig om det er noe vi tjener penger på eller ikke. Når det i tidligere runder har vært sett på dette, har man ofte sett at de som gjøre mest av ekstern virksomhet, også er de mest aktive og produktive i det de skal gjøre innenfor sin stilling.

Det passer godt for tabloidiserte media å fokusere på penger. De elsker alt som kan pirke i folks misunnelse. Men penger er egentlig mindre interessant i denne sammenhengen, bortsett fra for den som tjener dem og de som eventuelt betaler.

Voldgiftsoppdrag nevnes. Voldgift er en form for privat, men lovregulert rettergang, som brukes en del ved tvister i næringslivet. Man har et behov for å få isolert en konflikt og få den avgjort, slik at man i størst mulig grad kan konsentrere seg om næringsvirksomheten, ikke om konflikten. Voldgiftsoppdrag er godt betalt, i alle fall sammenlignet med universitetslønn, og mange fremholder at det er dyrt. Men sammenlignet med en rettssak som kan gå gjennom flere instanser, koster det ikke veldig mye. Det som koster mest ved slike konflikter, at man har en konflikt gående over lang tid, som tar oppmerksomheten bort fra bedriftens kjernevirksomhet. Det koster mye mer enn selve voldgiftsbehandlingen.

Nok om det. Hvis man er dommer i en sak, som man er i en voldgiftssak, får man som universitetsjurist ikke noen interessekonflikt ved at man får bindinger til en part eller partsinteresser. Som dommer skal man være uavhengig av partene og deres interesser, akkurat som man skal være som universitetsjurist. At man får godt betalt, gir i seg selv ingen interessekonflikter.

Det å skrive en utredning eller en betenkning, gir i utgangspunktet heller ikke noen bindinger. Når det gjelder de rettslige vurderingene, vil ikke de være forskjellig i en utredning enn de vil være i en fagartikkel. Men det kan hende at jeg i en betenkning også vil vurdere oppdragsgivers stilling og komme med noen strategiske og taktiske vurderinger for hvordan denne etter min vurdering kan, og i noen tilfeller bør forholde seg. Men det er mine egne vurderinger, basert på min faglige innsikt og mitt faglige skjønn. Det er nettopp vår uavhengighet, kombinert med solid faglig innsikt, som gjør av vi som universitetsjurister fra tid til annen spørres om å gjøre slikt.

Noen av mine sidegjøremål betstår i å holde kurs eller foredrag. Det anser jeg for å være helt uproblematisk. Noen er godt betalt, andre ganger får man kanskje en flaske vin eller blomster. Det kommer an på hvem som er oppdragsgiver, og omstendighetene rundt det. Hvis jeg skal holde kurs eller foredrag for næringslivet, er det ingen grunn til at de ikke skal betale for det — fortrinnsvis ganske godt. Men holder jeg foredrag for en studentorgansisasjon, ville det ikke falle meg inn å be om betaling.

Hvis vi er heldige, selger noen av de bøkene vi skriver såpass godt at det faktisk blir en inntekt som kan bety litt. Men stort sett er det å skrive bøker dårlig betalt fritidsarbeid.

I tillegg til det som er nevnt ovenfor, har mine sidegjøremål i noen grad bestått av, og består forstsatt av visse tillitsverv. Noen har vært betalte, andre ikke. I den grad de er betalte, er det stort sett så lite at det ikke er noe jeg gjør for pengenes skyld. Egentlig synes jeg slike tillitsverv kan være mer problematiske enn andre sidegjøremål. Men det har alltid vært akseptert at man kan drive fagforeningsvirksomhet. Mine viktigste tillitsverv i øyeblikket er at jeg leder Forskerforbundets opphavsrettsutvalg, og jeg sitter i styret i Norges faglitterære forfatter- og oversetterforening.

Det kan gi visse interessekonflikter når jeg arbeider med opphavsrett. På den annen side gjelder begge å ivareta mine egne interesser som henholdsvis universitetsansatt og faglitterær forfatter. Mine egentinteresser, som jeg ville hatt uansett, vil nok prege mine synspunkter mer enn at jeg har valgt å arbeide med dette innfor disse organisasjonene. Jeg ble medlem i disse organisasjone lenge før jeg fikk noen tillisverv der, og våger den påstand at mine interesser ikke har endret seg med tillitsvervene. Jeg er også styremedlem i Syklistenes landsforenings lokallag i Oslo, som i alle fall foreløpig ikek har gitt noen interessekonflikter. Jeg vurderer å skrive mer om sykkeljuss. Men at jeg da vil velge å se reguleringen og trafikken fra den syklendes perspektiv, vil ikke gjøre meg noe mindre uavhengig enn alle de som har skrevet om lignende spørsmål, sett i et bilistperspektiv.

Men jeg vil legge til at jeg også har sagt nei til enkelte tillitsverv, fordi det kunne gi interessekonflikter.

Alt annet samfunnsengasjement, betalt eller ubetalt, kan gi tilsvarende konflikter, med interesser man identifiserer seg med, Det kan selvfølgelig ikke være slik at vi som universitetsjurister ikke kan engasjere oss i samfunnet, fordi det kan komme til å prege våre faglige prioriteringer og rettslige vurderinger.

I et praksisnært fag som jus, mener jeg det har stor betydning og ha nærkontakt med ulike sider av det praktiske rettsliv. Den danske tegneren Storm P har laget en tegning hvor han lar en av sine gamle gubber si omtrent dette: “En akademiker, det er en som må lese seg til det andre vet.”

Jeg ville ha vært en dårligere jurist, også en dårligere rettsforsker og underviser, om jeg kun kjente den rettslige virkelighet gjennom å lese om den i bøker, dommer og artikler. Vi trenger egen erfaring. Hvis vi arbeider med næringslivsspørsmål, lærer vi mye ved å delta i  voldgift eller annen form for tvisteløsning. Jeg har lært mye av å delta i dette.

Utredninger, særlig for private parter, gir oss innsikt i virksomheter og prosesser som vi sjelden får muligheter til å lese om. Vi lærer hvordan den jusen vi som universitetsjurister arbeider med på et mer teoretisk og generelt plan, fungerer når den møter virkeligheten. Og vi kan fordype oss i enkelte rettsområder. Det er ikke tilfeldig hvem som blir spurt om å gjøre slike utredninger. Det er gjerne folk som har god innsikt i det aktuelle området. Den innsikt vi får gjennom slik utredningsvirksomhet, vil komme senere forskning og undervisning til gode.

Kaster vi et sideblikk på et annet praksisnært fag, medisin, er kombinasjonen av en akademisk stilling og en klinisk praksis helt vanlig. Jeg snakket nylig med en som er professor i allmennmedisin, og samtidig driver allmennpraksis og er fastlege. Han synes dette er en utmerket kombinasjon, og han uttrykte det omrtrent slik: Som allmennpraktiker tenker jeg de korte tankene, med praktiske tilfeller som jeg må ta stilling til der og da, som professor tenker jeg de lange tankene. De utfyller hverandre på en utmerket måte. Han mente at hans professorrolle tjente mer på erafingen som allmennpraktiker, enn allmennpraktikeren tjente på hans virke som professor.

Det er en viktig forskjell mellom medisinere og jurister. Medisinere representerer vanligvis ingen parter, og har ingen motparter. Dermed vil de i mye mindre grad ha interesskonflikter når de kombinerer rollene som akademiker og kliniker. Jeg mener likevel at vi som universitetsjurister bør oppfordres til å kombinere teori og praksis. I en del land er det vanlig å kombinere det å være advokat med det å være professor. Jeg har tidligere hørt hevdet at vi er så få i Norge, og at derfor kan vi ikke gjøre slikt hos oss. De senere årene har det blitt så mange flere univeristetsjurister, at det ikke lenger vil være noe stort problem. Det er ikke lenger slik at enkeltprofessorer “eier” sitt fag.

Det er noen utfordringer. De må vi kunne håndtere.  Her er egentlig tillistverv det enkeleste, for det er helt upoblematisk å være åpen om dem.

Mye av det vi ellers måte ha av sidegjøremål, kan være konfidensielt. Vi kan ikke publisere at for tiden arbeider jeg med å få løst tvist X mellom selskapene A og B, så lenge partene vil unngå offentlighet om dette. Konfidensialitet er ofte en grunn til å velge voldgift eller en annen form for privat tvisteløsning. At noen ønsker å få utredet sørsmål Y, kan også være noe de ønsker taushet om. Det må vi respektere. Jeg kaster igjen et sideblikk på medisinerne: De har streng taushetsplikt, og kan ikke si noe om sine pasienter. Men det betyr ikke at de ikke gjennom behandling av disse pasientene lærer mye som kommer til nytte i forskning og undervisning. Det betyr at en oversikt over sidegjøremål i praksis bare vil kunne gi begrenset informasjon.

Det økonomiske er selvsagt ikke uinteressant. Sammenlignet med gjennomsnittet i samfunnet tjener vi ikke dårlig som jusprofessorer. Vi er også en av de best betalte professorgruppene, i alle fall ved UiO. Jeg må innrømme at jeg er såpass lite opptatt av dette, at jeg faktisk ikke er helt sikker på hva min lønn er. Men den ligger et sted rundt 950.000. Livet har mer å by på enn penger, og det er en grunn til at mange av oss har valgt å arbeide ved universitetet. Men det er ikke det samme som å si at vi ikke er interessert i penger. De fleste av oss kunne nok ønske å tjene litt mer enn vi gjør, selv om penger også kan koste for mye. Når vi vurderer hva vi skal velge å drive med her i livet, er vi ganske lite opptatt av hva som er gjennomstnittslønn, eller for den saks skyld hva som er vanlig professorlønn. Vi ser på hvilke muligheter vi selv har, blant de ganske mange juristyrkene som kan være interessante.

Noen partnere i de store forretningsadvokatfirmaene tjener mye mer enn hva vi gjør. Men når vi ser på deres inntekter, skal vi huske at de er medeiere i lønnsomme kunnskapsbedrifter, og de har ikke nødvendigvis noen høyere eierinntekt enn andre eiere. En del dyktige juridiske forskere er tapt til forretningsadvokatstanden, og de kommer ikke tilbake. Om de skulle ha lyst, vil det i praksis bety en så stor nedgang i inntekt, at det ikke er aktuelt å komme tilbake til akademia.

For noen kan nok muligheten til store ekstrainntekter ved sidegjøremål ha medvirket til at de har valgt, og har valgt å bli værende i, akademia fremfor f.eks. å arbeide som forretningsadvokat. Vi har sikkert ulike prioriteringer, også på dette området. For meg var også muligheten til å kunne tjene noe ved siden av universitetsstillingen medvirkende da jeg søkte meg til Universitetet. Men hvis jeg først og fremst hadde vært opptatt av å tjene mest mulig penger, da hadde jeg arbeidet et annet sted.

Også innen det offentlige er det interessant stillinger som er bedre betalt enn professorstillinger. En tingrettsdommer tjener i utgangspunktet ca 150.000 mer enn meg, og en lagdommer rundt 50.000 mer enn tingrettsdommeren. Lønn sier noe om verdsetting av yrker. Jeg mener at det ikke burde være et steg oppover karrierestigen å gå fra å være professor til å bli tingrettsdommer eller lagdommer. Men i den grad vi skal se på lønn, vil det være det.