Man kan ikke ta patent på ord. @NRKP2 annonserer at de skal gjenta tøv (Studio 2)

Jour­na­lis­ter og de som bur­de  visst bed­re, som språk­fors­ke­re, snak­ker sta­dig om å “ta patent på ord”. Det er tøv. I dag mor­ges rekla­mer­te NRK for at de i etter­mid­da­gens maga­sin­pro­gram på NRK P2, “Stu­dio 2”, skal snak­ke om “patent på ord”. Jeg er ikke blant dem som akku­rat hop­per i sto­len gans­ke tid­lig om mor­ge­nen, men jeg rea­ger­te på det de sa. Skal de nok en gang spre feil­in­for­ma­sjon om det­te?

Jeg vet ikke hva slags “eks­pert” de har hen­tet inn den­ne gan­gen. Det sa de ikke noe om. Men la det være sagt med den gang: Man kan ikke ta patent på ord. Alt­så: Man kan ikke ta patent på ord. Det er fake news og alter­na­ti­ve fak­ta.

Stu­dio 2” har hatt det­te opp før, i juni 2017. Da snak­ket språk­pro­fes­sor Ruth Vat­vedt Fjeld om “patent på ord”. Jeg rea­ger­te, da som nå. Jeg send­te en epost til “Stu­dio 2”, som selv­sagt ikke svar­te, og til Ruth Vat­vedt Fjeld. Hun svar­te føl­gen­de om det­te:

Jeg kan gi deg rett i at de var litt uhend­lig å  bru­ke uttryk­ket “ta patent på” om å få regist­rert et vare­mer­ke. Det var selv­sagt ikke i juri­disk for­stand ment, men slik folk sier om noe som man vil ha for seg sjøl, jf. Norsk riks­måls­ord­boks defi­ni­sjon:

paten­te­re (verb) 
Bøy­nings­for­mer: -te ; -t ; -ing ; 
 (til patent; jf. fr. paten­ter , ty. paten­ti­eren )

1 ta patent på (noget); mest i pf. pt.

  • (sjø­man­nen) med de fine klæ­der og den patente­re­de guld­kjæ­de paa ves­ten(J. Lie S.V. II 122)

2 litt. i adj. pf. pt. paten­tert som man har tatt patent på, som man anser som over­le­gen, best, enes­te ret­te ell. lign.

  • et utall av for­skjel­li­ge sek­ter med hver sin paten­ter­te tyd­ning av det mange­ty­di­ge biblio­tek vi kal­ler Bibe­len (Kir­ke og kul­tur 1969/9/526 ; Inger Hei­berg)”?”

Å vise til en ord­bok som doku­men­ta­sjon av at det er rik­tig språk­bruk, bekref­ter ikke annet enn at mis­for­ståe­len er utbredt, og at ordet har blitt brukt på en slik måte i lit­te­ra­tu­ren. Om jeg har for­stått det rett, så er kri­te­ri­ene for at noe kom­mer inn i ord­bø­ke­ne at ordet blir brukt, ikke at det blir brukt i rik­tig bety­ning. Det er prin­sip­pet om at noe blir “sant” hvis det bare gjen­tas man­ge nok gan­ger. En ord­bok er van­lig­vis ikke en nor­ma­tiv frem­stil­ling av språ­ket. Den skal for­tel­le hvor­dan et ord blir brukt . Men jeg er ikke impo­nert over ord­bo­k­re­dak­tø­rer som ikke kla­rer å få meg ordets hoved­be­ty­ning.

Når “ekse­per­ter” for­stet­ter å bru­ke “patent” om noe som ikke har noe med patent å gjø­re, bidrar de bare til å semen­te­re mis­for­stå­el­sen. De kan vise til at man­ge språk­folk bru­ker ordet feil, og da må det bli rik­tig.

Nå har Det nors­ke aka­de­mis ord­bok, tid­li­ge­re Riks­mål­sor­bo­ken, nett­opp kom­met i ny utga­ve, som er fritt til­gjeng­leig på nett. Under uttryk­ket “paten­te­re” har de nå i alle fall klart å få med den kor­rek­te betyd­nin­gen av ordet som pri­mær­be­ty­ding. Det som står er det­te:

ta patent på (en opp­fin­nel­se); beskyt­te ved patent

SITATER
  • [sjø­man­nen] med de fine klæ­der og den patente­re­de guld­kjæ­de paa ves­ten
     (Jonas Lie: Sam­le­de Dig­ter­ver­ker II 122)
  • den paten­ter­te, ori­gi­na­le AIRBAG
     (Johan Har­stad: Ambu­lan­se LBK)

over­ført, ofte spøke­fullt

 ta eller ha ene­rett på noe
 | jf. patent
SITATER
  • et utall av for­skjel­li­ge sek­ter med hver sin paten­ter­te tyd­ning av det mange­ty­di­ge biblio­tek vi kal­ler Bibe­len
     (Kir­ke og kul­tur 1969/9/526; Inger Hei­berg)
  • han vis­te ten­na i det paten­ter­te ulve­fli­ret
     (Torg­rim Eggen: Den nye Dylan 144)”

Det er sik­kert mulig å for­sva­re slur­ve­te bru­ke ved å hev­de at å regist­re­re et vare­mer­ke er å “beskyt­te ved patent”, og at det like­vel stem­mer med ord­bo­ken. Men ord er ikke opp­fin­nel­ser.

Man kan selv­sagt ikke kre­ve at folk, hel­ler ikke språk­fors­ke­re, all­tid skal bru­ke juri­dis­ke fag­ut­trykk kor­rekt. Men når de snak­ker om “å ta patent på ord”, da snak­ker de om å få en retts­lig bes­yt­tel­se av ord. Da hol­der det ikke å si at det hand­ler om språk, ikke om jus. Da må man kun­ne ven­te at i alle fall “eks­per­ter” er i stand til å bru­ke orde­ne på en måte som stem­mer sånn noen­lun­de med de retts­li­ge rea­li­te­ter.

Vi ven­ter ikke at en språk­pro­fes­sor skal ha inn­gå­en­de kunn­skap om regist­re­ring og den retts­li­ge betyd­nin­gen av vare­mer­ker, like lite som man ven­ter at en jus­pro­fes­sor skal ha inn­gå­en­de kunn­skap om hvor­dan man lager ord­bø­ker. Men når noen utta­ler seg om eks­pert, på en bestemt type språk­bruk, da ven­ter jeg at man fak­tisk har kunn­skap om hva slik bru­ke av språ­ket fak­tisk inne­bæ­rer. Man ven­ter ikke at en språk­pro­fes­sor skal bru­ke den betyd­nin­gen som iføl­ge ord­bo­ken “over­ført, ofte spøke­fullt”, som om det er ordets hoved­be­ty­ding.

Når jeg skri­ver det­te, er dagens “Stu­dio 2” ikke sendt, så jeg vet ikke hva de kom­mer til å si, eller hvil­ken “eks­pert” som skal spre “alter­na­ti­ve fak­ta” den­ne gan­gen. Jeg har ikke så mye annet å vise til enn det som ble sagt for­ri­ge gang de snak­ket om “patent på ord”. For alt jeg vet, kan det hen­de at de bare skal sen­de repri­se.

Print Friendly, PDF & Email