Gamle og nye idrettshelter, og dalende sportsinteresse

Foto på top­pen: Maria Tor­vund, fra Wiki­pe­dia, CC BY-SA 3.0. Jeg har ikke man­ge vin­ter­sports­bil­der i mitt eget bil­led­ar­kiv. Når jeg vil ha bil­de av noe jeg ikke har bil­der av selv, bru­ker jeg Goog­les søke­verk­tøy for å søke etter bil­der som er mer­ket for gjen­bruk. Jeg fant det­te bil­de på Wiki­pe­dia, og opp­da­get at det bil­det jeg valg­te var tatt av min nie­se Maria. Gøy! (Jada, jeg har brukt det før)

Det er vin­ter-OL. Det har også en som all­tid blar for­bi sports­si­de­ne i avi­se­ne fått med seg. Jeg har ald­ri vært vel­dig sports­in­ter­es­sert, og inter­es­sen har i de sene­re år vært jevnt dalen­de. Det er selv­sagt mor­somt når nord­menn vin­ner. Men det enga­sje­rer meg ikke sær­lig mye.

Det fles­te av oss får våre hel­ter mens vi er unge. Vi hører på den musik­ken som ble spilt da vi voks­te opp, og det er gam­le musikk­hel­ter, som har beholdt et stort og lojalt pub­li­kum, som fyl­ler sta­dion gang på gang.

Så også med idretts­hel­ter. Da jeg voks­te opp var det skøyte­løp som var det helt sto­re, og som sam­let folk. Vi kjøp­te pro­gram for NM, EM og VM, noter­te pas­se­rings­ti­der og runde­ti­der. Vi lær­te oss å reg­ne ut poeng, selv om vi var sjanse­løse mot Per Jor­sett. Hel­te­ne for meg var Knut “Kup­pern” Johane­sen, Per Ivar Moe (skjønt han ga seg litt for tid­lig) og Fred Anton Mai­er. Vi lik­te best de som gikk godt på de lan­ge dis­tan­se­ne, som kun­ne ta igjen et halvt minutt eller mer på 10.000 meter, og der­med vin­ne sam­men­lagt.

Jeg tror folks skøyte­in­ter­es­se for­svant med TV. Skøy­ter er egent­lig vel­dig kje­de­lig. To og to går rundt og rundt. Det er en kamp mot klok­ka. Pas­se­rings­ti­der og runde­ti­der, for­mid­let av Knut Bjørn­sen og Per Jor­sett. Det er lite action og dra­ma, og ikke noen tak­tis­ke manøv­re under­veis. Der­for var det en fan­tas­tisk radio­idrett. Lang­renn med inter­vall­start var mye av det sam­me, for­mid­let av Bjør­ge Lille­li­en og Haa­kon Brusve­en. “Bjør­ge, Bjør­ge, no kjem’n Gjermund …” Harald Grøn­nin­gen, Ger­mund Eggen og Ole Ellef­sæ­ter var blant min ung­doms hel­ter.

De som føl­ger lag­idret­ter har det på en måte enk­le­re. Fan­sen er loja­le mot sitt fot­ballag, selv om spil­ler­ne kom­mer og går, eller kjø­pes og sel­ges, som det er i det gla­dia­tor­mar­ke­det.

Da NRK begyn­te å sen­de sport på TV, var det and­re og mer action­pre­ge­de idret­ter som fikk folks opp­merk­som­het, som alpint. Å for­mid­le alpint på radio, slik at det fan­ger inter­es­se hos de som ikke kjen­ner spor­ten, tror jeg er nes­ten umu­lig. Jeg  ald­ri et skøyte­løp da jeg var ung, jeg kjen­te det kun via radio. Da fot­ball kom på TV, så folk at Bjør­ge Lille­li­ens øye­mål ikke var helt godt.

Man har for­søkt å gjø­re gam­le idret­ter mer TV-venn­li­ge, med varie­ren­de hell. Nå har man visst begynt med fells­start på skøy­ter også. Hvor mye man vin­ner med det, kan dis­ku­te­res. 50 km på ski har all­tid vært en seig og lang­dryg affæ­re. Men det var en viss spen­ning med at noen klar­te å hol­de en høy­ere fart, og spørs­må­let var om de holdt til mål. Nå avgjø­res det hele ofte i en spurt. Det blir som i de rela­tivt fla­te etap­pe­ne på syk­kel. Man har et sam­let felt i laaa­ang tid. De som har ambi­sjo­ner om å vin­ne, gjem­mer seg i fel­tet og lar and­re gjø­re den tyngs­te job­ben. Noen kilo­me­ter før mål begyn­ner man å posi­sjo­ne­re seg i fel­tet, før det hele gjø­res opp i en spurt de sis­te noen hund­re meter­ne.

Med tiden ble de gam­le hel­ter tret­te, eller i alle fall gam­le. De ble utford­ret av yng­re utøve­re, som over­tok tro­nen. En stund klar­te vi, eller i alle fall jeg, å hen­ge med. Vi had­de de fire S’ene på skøy­ter. Og vi had­de Ivar For­mo og Odd­var Brå. Skjønt jeg vet ikke hvor jeg var da sta­ven til Odd­var Brå brakk. Og vi fikk Bjørn Dæh­lie og Vegard Ullvang. Nor­ge kla­ret også etter hvert å hev­de seg i idret­ter med hard inter­na­sjo­nal kon­kur­ran­se, som alpint om vin­te­ren. Spen­nin­gen var ikke bare om de kom til mål, men om de klar­te å vin­ne! Og noen hev­der seg i sto­re idret­ter som fri­idrett og syk­kel om som­mer­en.

Doping har øde­lagt mye. Jeg tror ikke at det hel­ler var bed­re før, da man ikke had­de doping­kon­trol­ler. Det at ingen tas for doping, kan bety at ingen er dopet. Men det kan også bety at kon­trol­len er for dår­lig, slik at de som er dopet slip­per unna. Lance Arm­strong avga ingen posi­ti­ve doping­prø­ver i sin kar­rie­re. Jeg tror ikke at nors­ke utøve­re er så uskylds­re­ne som de øns­ker å frem­stil­le seg. Mis­ten­ke­li­ge blod­ver­di­er, og vel­dig høy bruk av astma­me­di­sin, også på utøve­re som ikke har ast­ma, svek­ker norsk idretts tro­ver­dig­het.

Vi lærer nok nye navn med tiden. Noen hol­der på så len­ge og vin­ner så mye at de opp­når en viss helte­sta­tus også hos oss gam­lin­ger: Ole Einar Bjørn­da­len, Marit Bjør­gen og til en viss grad Petter Nort­hug. Men vi ser dem ikke kom­me, og når dis­se ikke len­ger hev­der seg i top­pen, er det ikke like moro len­ger. I alle fall ikke før noen and­re har domi­nert len­ge nok til at vi på et vis blir kjent med dem.

Simen Heg­stad Krü­ger? Sor­ry, Simen. Du var et helt ukjent navn for meg. Det var mor­somt at du vant. Men du må pre­ge for­si­de­ne ofte­re for at nav­net skal fes­te seg. One hit won­ders, de hus­kes bare av de spe­si­elt inter­es­ser­te. Sjå­vi­nis­ten i meg syn­tes også det var mor­somt at det ble tre­dob­belt norsk. Men egent­lig sier det først og fremst at kon­kur­ran­sen er begren­set, og at lang­renn inter­na­sjo­nalt er en liten og mar­gi­nal idrett. Kamel­rid­ning er visst­nok en stør­re inter­na­sjo­nal idrett enn lang­renn.

Noen er genuint inter­es­sert, og føl­ger med i det som skjer, enten det er idrett eller popu­lær­mu­sikk. Jeg er ikke blant dem. Idrett føl­ger jeg med et skrå­blikk til siden. I musik­ken synes jeg det er mer inter­es­sant å gå bak­over i musikk­his­to­ri­en, enn å føl­ge krus­nin­ge­ne på over­fla­ten i dagens popu­lær­mu­sikk.

Det er ikke slik at alt var bed­re før. Skjønt når det gjel­der musikk, skjed­de det mer nyska­ping på 1950, -60 og -70-tal­let, enn i tiåre­ne etter det. Men for den som hører eller opp­le­ver noe for før­se gang, er det man hører eller opp­le­ver like nytt, selv om noen gam­lin­ger kan mene at vi har hørt og opp­levd mye av det­te før. Den førs­te for­els­kel­sen er like sterk, selv om vel­dig man­ge har vært like for­els­ket før.

Print Friendly, PDF & Email