Foto på toppen: Maria Torvund, fra Wikipedia, CC BY-SA 3.0. Jeg har ikke mange vintersportsbilder i mitt eget billedarkiv. Når jeg vil ha bilde av noe jeg ikke har bilder av selv, bruker jeg Googles søkeverktøy for å søke etter bilder som er merket for gjenbruk. Jeg fant dette bilde på Wikipedia, og oppdaget at det bildet jeg valgte var tatt av min niese Maria. Gøy! (Jada, jeg har brukt det før)

Det er vinter-OL. Det har også en som alltid blar forbi sportssidene i avisene fått med seg. Jeg har aldri vært veldig sportsinteressert, og interessen har i de senere år vært jevnt dalende. Det er selvsagt morsomt når nordmenn vinner. Men det engasjerer meg ikke særlig mye.

Det fleste av oss får våre helter mens vi er unge. Vi hører på den musikken som ble spilt da vi vokste opp, og det er gamle musikkhelter, som har beholdt et stort og lojalt publikum, som fyller stadion gang på gang.

Så også med idrettshelter. Da jeg vokste opp var det skøyteløp som var det helt store, og som samlet folk. Vi kjøpte program for NM, EM og VM, noterte passeringstider og rundetider. Vi lærte oss å regne ut poeng, selv om vi var sjanseløse mot Per Jorsett. Heltene for meg var Knut “Kuppern” Johanesen, Per Ivar Moe (skjønt han ga seg litt for tidlig) og Fred Anton Maier. Vi likte best de som gikk godt på de lange distansene, som kunne ta igjen et halvt minutt eller mer på 10.000 meter, og dermed vinne sammenlagt.

Jeg tror folks skøyteinteresse forsvant med TV. Skøyter er egentlig veldig kjedelig. To og to går rundt og rundt. Det er en kamp mot klokka. Passeringstider og rundetider, formidlet av Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Det er lite action og drama, og ikke noen taktiske manøvre underveis. Derfor var det en fantastisk radioidrett. Langrenn med intervallstart var mye av det samme, formidlet av Bjørge Lillelien og Haakon Brusveen. “Bjørge, Bjørge, no kjem’n Gjermund …” Harald Grønningen, Germund Eggen og Ole Ellefsæter var blant min ungdoms helter.

De som følger lagidretter har det på en måte enklere. Fansen er lojale mot sitt fotballag, selv om spillerne kommer og går, eller kjøpes og selges, som det er i det gladiatormarkedet.

Da NRK begynte å sende sport på TV, var det andre og mer actionpregede idretter som fikk folks oppmerksomhet, som alpint. Å formidle alpint på radio, slik at det fanger interesse hos de som ikke kjenner sporten, tror jeg er nesten umulig. Jeg så aldri et skøyteløp da jeg var ung, jeg kjente det kun via radio. Da fotball kom på TV, så folk at Bjørge Lilleliens øyemål ikke var helt godt.

Man har forsøkt å gjøre gamle idretter mer TV-vennlige, med varierende hell. Nå har man visst begynt med fellsstart på skøyter også. Hvor mye man vinner med det, kan diskuteres. 50 km på ski har alltid vært en seig og langdryg affære. Men det var en viss spenning med at noen klarte å holde en høyere fart, og spørsmålet var om de holdt til mål. Nå avgjøres det hele ofte i en spurt. Det blir som i de relativt flate etappene på sykkel. Man har et samlet felt i laaaang tid. De som har ambisjoner om å vinne, gjemmer seg i feltet og lar andre gjøre den tyngste jobben. Noen kilometer før mål begynner man å posisjonere seg i feltet, før det hele gjøres opp i en spurt de siste noen hundre meterne.

Med tiden ble de gamle helter trette, eller i alle fall gamle. De ble utfordret av yngre utøvere, som overtok tronen. En stund klarte vi, eller i alle fall jeg, å henge med. Vi hadde de fire S’ene på skøyter. Og vi hadde Ivar Formo og Oddvar Brå. Skjønt jeg vet ikke hvor jeg var da staven til Oddvar Brå brakk. Og vi fikk Bjørn Dæhlie og Vegard Ullvang. Norge klaret også etter hvert å hevde seg i idretter med hard internasjonal konkurranse, som alpint om vinteren. Spenningen var ikke bare om de kom til mål, men om de klarte å vinne! Og noen hevder seg i store idretter som friidrett og sykkel om sommeren.

Doping har ødelagt mye. Jeg tror ikke at det heller var bedre før, da man ikke hadde dopingkontroller. Det at ingen tas for doping, kan bety at ingen er dopet. Men det kan også bety at kontrollen er for dårlig, slik at de som er dopet slipper unna. Lance Armstrong avga ingen positive dopingprøver i sin karriere. Jeg tror ikke at norske utøvere er så uskyldsrene som de ønsker å fremstille seg. Mistenkelige blodverdier, og veldig høy bruk av astmamedisin, også på utøvere som ikke har astma, svekker norsk idretts troverdighet.

Vi lærer nok nye navn med tiden. Noen holder på så lenge og vinner så mye at de oppnår en viss heltestatus også hos oss gamlinger: Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgen og til en viss grad Petter Northug. Men vi ser dem ikke komme, og når disse ikke lenger hevder seg i toppen, er det ikke like moro lenger. I alle fall ikke før noen andre har dominert lenge nok til at vi på et vis blir kjent med dem.

Simen Hegstad Krüger? Sorry, Simen. Du var et helt ukjent navn for meg. Det var morsomt at du vant. Men du må prege forsidene oftere for at navnet skal feste seg. One hit wonders, de huskes bare av de spesielt interesserte. Sjåvinisten i meg syntes også det var morsomt at det ble tredobbelt norsk. Men egentlig sier det først og fremst at konkurransen er begrenset, og at langrenn internasjonalt er en liten og marginal idrett. Kamelridning er visstnok en større internasjonal idrett enn langrenn.

Noen er genuint interessert, og følger med i det som skjer, enten det er idrett eller populærmusikk. Jeg er ikke blant dem. Idrett følger jeg med et skråblikk til siden. I musikken synes jeg det er mer interessant å gå bakover i musikkhistorien, enn å følge krusningene på overflaten i dagens populærmusikk.

Det er ikke slik at alt var bedre før. Skjønt når det gjelder musikk, skjedde det mer nyskaping på 1950, -60 og -70-tallet, enn i tiårene etter det. Men for den som hører eller opplever noe for førse gang, er det man hører eller opplever like nytt, selv om noen gamlinger kan mene at vi har hørt og opplevd mye av dette før. Den første forelskelsen er like sterk, selv om veldig mange har vært like forelsket før.