Regjeringen gir til de rike og sender regningen til de fattige. Nå med koppskatt på døden.

En av regje­rin­gens fane­sa­ker har vært å fjer­ne arve­av­gif­ten. Det har man gjort. Men nå vil jus­tis­mi­nis­te­ren fra Hel­ve­te, Syl­vi List­haug, inn­føre en ny døds­av­gift, som skal ram­me fat­ti­ge mer enn rike. For de aller fat­tigs­te, som den slit­ne nar­ko­ma­ne som døde av over­dose og ikke eide annet enn de klær­ne han døde i, kan man drop­pe skifte­at­tes­ten. Det er ikke noe å dele like­vel. Men for den som etter­la­ter seg en beskje­den bolig eller litt opp­spar­te mid­ler, da skal Syl­vi List­haug ha døds­av­gif­ten sin. Dis­se betal­te stort sett ikke arve­av­gift tid­li­ge­re, da de ikke arvet sto­re beløp.

Døds­skatt”, det var en mis­vi­sen­de beteg­nel­se som ble tatt i bruk av de som vil­le fjer­ne arve­av­gif­ten. Det var ingen “døds­skatt”, men en skatt på å over­ta for­mue som man ikke had­de gjort noe for selv. Men det Syl­vi List­haug vil inn­føre, det er en avgift på døden. Plas­pose­av­gif­ter, flysete­av­gif­ter og suk­ker­av­gif­ter, det er langt bed­re enn en døds­av­gift.

Det er ikke så mye pen­ger. Folk med rime­lig god råd, som kan­skje arver en del etter avdøde, vil kna­pt mer­ke den. Den vil bare svi for de som har minst fra før. Bidra­get til stats­kas­sen er kna­pt lom­me­rusk.

Vi ser et tyde­lig møns­ter: Skat­ter som i prak­sis beta­les av de rikes­te, som for­mues­skatt, arve­av­gift og sel­skaps­skatt skal bort eller redu­se­res. I ste­det inn­fø­res det øko­no­mis­ke byr­der som først og fremst ram­mer sva­ke og fat­ti­ge, som den­ne døds­av­gif­ten. Som å fjer­ne trygde­re­fu­sjon på en rek­ke behand­lin­ger, som å øke egen­an­de­ler, osv. Høy­re- og FrPs rike onk­ler får mye igjen for det de har betalt inn.

Arv og for­mue er det som ska­per og opp­rett­hol­der de sto­re for­skjel­le­ne. Et av argu­men­te­ne mot for­mues­skatt har vært at det er alle­re­de beskat­te­de mid­ler. Det stem­mer ikke. Den størs­te delen av vår for­mue består i verdi­stig­ning på bolig. Den har vi ald­ri betalt skatt av. Ikke rea­li­ser­te gevins­ter på aksjer, er det hel­ler ikke betalt skatt av. De sto­re for­mu­e­ne er stort sett byg­get opp skatte­fritt.

Det er små lønns­for­skjel­ler i Nor­ge, så det er ikke de som ska­per for­skjel­ler. Skal skatt ha utjev­nen­de effekt, bør man skatt­leg­ge for­mue og arv.

Sis­te året det var arve­av­gift i Nor­ge, i 2013, var sat­se­ne slik:

Til hvem Av de førs­te
470 000
Av de nes­te
330 000
Av over­sky­ten­de
Barn, fos­ter­barn og for­eld­re Ingen avgift 6 pro­sent avgift 10 pro­sent avgift
And­re Ingen avgift 8 pro­sent avgift 15 pro­sent avgift

Før det ble reg­net arve­av­gift, ble det truk­ket fra et stan­dard­be­løp på 41 061 kr for begra­vel­ses­o­most­nin­ger.

For arv fra tid­li­ge­re for­sør­ger til per­soner under 21 år, ble det truk­ket fra 82 122 kr for hvert år ved­kom­men­de mang­let på å fyl­le 21 år. En 16 åring som arvet en av sine for­eld­re, fikk et fra­drag på 410 610 kr, før man begyn­te å se på sat­ser og van­lig fri­be­løp for arve­av­gift.

Arve­av­gift ble reg­net per arving per arve­la­ter. Hvis to arvin­ger deler boet etter sine for­eld­re når lengst­le­ven­de, som i det­te eksem­pe­let had­de sit­tet i uskif­te, var det arv etter to per­soner som skul­le del­ses på to. For hver av dem vil­le da de førs­te 940.000, til sam­men 1.880.000 være fri­tatt for arve­av­gift. Av de nes­te 660.000, til sam­men 1.320.000 vil­le avgif­ten være 6%, alt­så hvis hver av dem arver 1,6 mill etter sine for­eld­re, vil­le hver av dem ha måt­tet beta­le 39.960 kr i arve­av­gift, eller til sam­men 79.920 kr av en sam­let arv tak­sert til 3.212.000 kr.

Nylig arvet vi noe etter en tan­te i Fin­land. Det drei­de seg ikke om noen sto­re beløp, noen hundre­tu­sen på hver av oss arvin­ger. I Fin­land er det arve­av­gift, og om jeg hus­ker rett, betal­te vi 20% arve­av­gift til Fin­land. I like­het med de fles­te and­re, liker hel­ler ikke jeg å beta­le skat­ter og avgif­ter. Men jeg aksep­te­rer at det er nød­ven­dig. Jeg synes det er langt mind­re surt å beta­le 20% avgift på noe jeg har arvet, enn å beta­le inn­tekts­skatt av lønn hver måned, eller 25% moms på alt jeg kjø­per. (Med mind­re jeg skul­le fin­ne på å kjø­pe elbil. Det er som kjent så miljø­venn­lig, i mot­set­ning til f.eks. å syk­le eller å rei­se kol­lek­tivt, så det har sta­ten valgt å spon­se med moms­fri­tak i til­legg til mye annet).

Den som arver nes­ten 1,9 mill, som i eksem­pe­let over, har liten grunn til å kla­ge over å måt­te beta­le kna­pt 40.000 i arve­av­gift.

For beløp over 940.000 var arve­av­gif­ten 10% ved arv fra for­eld­re. Det er fort­satt helt over­kom­me­lig å beta­le.

For de vir­ke­lig rike, kun­ne arve­av­gif­ten utgjø­re gans­ke sto­re beløp. Det ble kla­get mye over hvor dyrt det var å arve fami­lie­be­drif­ter. Man­ge advo­ka­ter har tjent godt på krea­ti­ve opp­legg for å over­fø­re bedrif­ter slik at man unn­går arve­av­gift. Jeg har ikke sær­lig stor sym­pa­ti med de som kla­ger over en arve­av­gift på det­te nivå­et. Hvis vi for enkel­hets skyld lager et eksem­pel med noen som arver ver­di­er for 1 mrd kr, vil­le arve­av­gif­ten bli ca 100 mill. Sik­kert surt å beta­le. Men det bør være mulig å låne det­te. Hvis man låner 100 mill til 5% ren­te for å beta­le arve­av­gif­ten, er det ca 5 mill per år, eller 0,5% av de arve­de ver­di­er. Hvis en bedrift ikke kan for­ren­te 0,5% av kapi­ta­len per år, da er den så lite lønn­som at den ikke er liv laga uan­sett. Med så lav lønn­som­het, bur­de vel hel­ler ikke taks­ten ha vært så høy, men det går jeg ikke inn på.

Om noen nå skul­le trek­ke den kort­slut­nin­gen at den bedrif­ten som arves kan ha annen gjeld, så må jeg leg­ge til at det var netto­ver­di­en man skul­le beta­le arve­av­gift av. Så om bedrif­ten med en brutto­ver­di på 1 mrd har 500 mill i gjeld, da skul­le det “bare” beta­les arve­av­gift av 500 mill.

I Grunn­lo­ven § 118 heter det:

Ingen grev­ska­per, baro­ni­er, stam­hus og fidei­kom­mis­ser må for etter­ti­den opp­ret­tes.”

Et fidei­ko­miss vil si at det bestem­mes, typisk i et tes­ta­ment, at en eien­dom skal være sam­let på en hånd, ikke skal kun­ne deles og ikke skal kun­ne sel­ges. Vi har ingen tra­di­sjo­nell adel i Nor­ge. Men en bor­ger­lig adel, hvor sto­re for­muer akku­mu­le­res og over­fø­res uav­kor­tet fra gene­ra­sjon til gene­ra­sjon, det har vi. Og det vil åpen­bart den sit­ten­de regje­rin­gen at vi skal ha. Bor­ger­li­ge fidei­ko­mis­ser kan vi også ha. De kal­les stif­tel­ser, som f.eks. Olav Thons stif­tel­sen. Da kan man sør­ge for at for­mues hol­des sam­let, og for­fal­tes slik den som har etab­lert stif­tel­sen øns­ker. Også de som har barn, kan la største­de­len av sin for­mue gå inn i en stif­tel­se. Hvert av bar­na har ikke krav på en plikt­del som er stør­re enn 1 mill kr. Når hvert av bar­na er sik­ret 1 mill hver, kan man fritt råde over det res­te­ren­de i tes­ta­ment. Eller man kan, som Olav Thon, etab­le­re stif­tel­sen mens man fort­satt er i live. Noen arve­retts­li­ge utford­rin­ger ved det­te, går jeg ikke inn på.

Men en kopp­skatt på død, som er lik enten man er rik eller fat­tig, det vil Syl­vi List­haug ha. Syl­vi List­haug tåler ikke kri­tikk, en av hen­nes man­ge dår­li­ge, (u)menneskelige egen­ska­per. Så hun raser når noen kri­ti­se­rer døds­skat­ten hen­nes.

 

Print Friendly, PDF & Email