En av regjeringens fanesaker har vært å fjerne arveavgiften. Det har man gjort. Men nå vil justisministeren fra Helvete, Sylvi Listhaug, innføre en ny dødsavgift, som skal ramme fattige mer enn rike. For de aller fattigste, som den slitne narkomane som døde av overdose og ikke eide annet enn de klærne han døde i, kan man droppe skifteattesten. Det er ikke noe å dele likevel. Men for den som etterlater seg en beskjeden bolig eller litt oppsparte midler, da skal Sylvi Listhaug ha dødsavgiften sin. Disse betalte stort sett ikke arveavgift tidligere, da de ikke arvet store beløp.

“Dødsskatt”, det var en misvisende betegnelse som ble tatt i bruk av de som ville fjerne arveavgiften. Det var ingen “dødsskatt”, men en skatt på å overta formue som man ikke hadde gjort noe for selv. Men det Sylvi Listhaug vil innføre, det er en avgift på døden. Plasposeavgifter, flyseteavgifter og sukkeravgifter, det er langt bedre enn en dødsavgift.

Det er ikke så mye penger. Folk med rimelig god råd, som kanskje arver en del etter avdøde, vil knapt merke den. Den vil bare svi for de som har minst fra før. Bidraget til statskassen er knapt lommerusk.

Vi ser et tydelig mønster: Skatter som i praksis betales av de rikeste, som formuesskatt, arveavgift og selskapsskatt skal bort eller reduseres. I stedet innføres det økonomiske byrder som først og fremst rammer svake og fattige, som denne dødsavgiften. Som å fjerne trygderefusjon på en rekke behandlinger, som å øke egenandeler, osv. Høyre- og FrPs rike onkler får mye igjen for det de har betalt inn.

Arv og formue er det som skaper og opprettholder de store forskjellene. Et av argumentene mot formuesskatt har vært at det er allerede beskattede midler. Det stemmer ikke. Den største delen av vår formue består i verdistigning på bolig. Den har vi aldri betalt skatt av. Ikke realiserte gevinster på aksjer, er det heller ikke betalt skatt av. De store formuene er stort sett bygget opp skattefritt.

Det er små lønnsforskjeller i Norge, så det er ikke de som skaper forskjeller. Skal skatt ha utjevnende effekt, bør man skattlegge formue og arv.

Siste året det var arveavgift i Norge, i 2013, var satsene slik:

Til hvem	Av de første 470 000	Av de neste 330 000	Av overskytende
Barn, fosterbarn og foreldre	Ingen avgift	6 prosent avgift	10 prosent avgift
Andre	Ingen avgift	8 prosent avgift	15 prosent avgift

Før det ble regnet arveavgift, ble det trukket fra et standardbeløp på 41 061 kr for begravelsesomostninger.

For arv fra tidligere forsørger til personer under 21 år, ble det trukket fra 82 122 kr for hvert år vedkommende manglet på å fylle 21 år. En 16 åring som arvet en av sine foreldre, fikk et fradrag på 410 610 kr, før man begynte å se på satser og vanlig fribeløp for arveavgift.

Arveavgift ble regnet per arving per arvelater. Hvis to arvinger deler boet etter sine foreldre når lengstlevende, som i dette eksempelet hadde sittet i uskifte, var det arv etter to personer som skulle delses på to. For hver av dem ville da de første 940.000, til sammen 1.880.000 være fritatt for arveavgift. Av de neste 660.000, til sammen 1.320.000 ville avgiften være 6%, altså hvis hver av dem arver 1,6 mill etter sine foreldre, ville hver av dem ha måttet betale 39.960 kr i arveavgift, eller til sammen 79.920 kr av en samlet arv taksert til 3.212.000 kr.

Nylig arvet vi noe etter en tante i Finland. Det dreide seg ikke om noen store beløp, noen hundretusen på hver av oss arvinger. I Finland er det arveavgift, og om jeg husker rett, betalte vi 20% arveavgift til Finland. I likehet med de fleste andre, liker heller ikke jeg å betale skatter og avgifter. Men jeg aksepterer at det er nødvendig. Jeg synes det er langt mindre surt å betale 20% avgift på noe jeg har arvet, enn å betale inntektsskatt av lønn hver måned, eller 25% moms på alt jeg kjøper. (Med mindre jeg skulle finne på å kjøpe elbil. Det er som kjent så miljøvennlig, i motsetning til f.eks. å sykle eller å reise kollektivt, så det har staten valgt å sponse med momsfritak i tillegg til mye annet).

Den som arver nesten 1,9 mill, som i eksempelet over, har liten grunn til å klage over å måtte betale knapt 40.000 i arveavgift.

For beløp over 940.000 var arveavgiften 10% ved arv fra foreldre. Det er fortsatt helt overkommelig å betale.

For de virkelig rike, kunne arveavgiften utgjøre ganske store beløp. Det ble klaget mye over hvor dyrt det var å arve familiebedrifter. Mange advokater har tjent godt på kreative opplegg for å overføre bedrifter slik at man unngår arveavgift. Jeg har ikke særlig stor sympati med de som klager over en arveavgift på dette nivået. Hvis vi for enkelhets skyld lager et eksempel med noen som arver verdier for 1 mrd kr, ville arveavgiften bli ca 100 mill. Sikkert surt å betale. Men det bør være mulig å låne dette. Hvis man låner 100 mill til 5% rente for å betale arveavgiften, er det ca 5 mill per år, eller 0,5% av de arvede verdier. Hvis en bedrift ikke kan forrente 0,5% av kapitalen per år, da er den så lite lønnsom at den ikke er liv laga uansett. Med så lav lønnsomhet, burde vel heller ikke taksten ha vært så høy, men det går jeg ikke inn på.

Om noen nå skulle trekke den kortslutningen at den bedriften som arves kan ha annen gjeld, så må jeg legge til at det var nettoverdien man skulle betale arveavgift av. Så om bedriften med en bruttoverdi på 1 mrd har 500 mill i gjeld, da skulle det “bare” betales arveavgift av 500 mill.

I Grunnloven § 118 heter det:

“Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser må for ettertiden opprettes.”

Et fideikomiss vil si at det bestemmes, typisk i et testament, at en eiendom skal være samlet på en hånd, ikke skal kunne deles og ikke skal kunne selges. Vi har ingen tradisjonell adel i Norge. Men en borgerlig adel, hvor store formuer akkumuleres og overføres uavkortet fra generasjon til generasjon, det har vi. Og det vil åpenbart den sittende regjeringen at vi skal ha. Borgerlige fideikomisser kan vi også ha. De kalles stiftelser, som f.eks. Olav Thons stiftelsen. Da kan man sørge for at formues holdes samlet, og forfaltes slik den som har etablert stiftelsen ønsker. Også de som har barn, kan la størstedelen av sin formue gå inn i en stiftelse. Hvert av barna har ikke krav på en pliktdel som er større enn 1 mill kr. Når hvert av barna er sikret 1 mill hver, kan man fritt råde over det resterende i testament. Eller man kan, som Olav Thon, etablere stiftelsen mens man fortsatt er i live. Noen arverettslige utfordringer ved dette, går jeg ikke inn på.

Men en koppskatt på død, som er lik enten man er rik eller fattig, det vil Sylvi Listhaug ha. Sylvi Listhaug tåler ikke kritikk, en av hennes mange dårlige, (u)menneskelige egenskaper. Så hun raser når noen kritiserer dødsskatten hennes.