Svaret er digitalisering. Eh … hva var spørsmålet?

Det­te skri­ves i bak­kant av to semi­na­rer som jeg har del­tok på i går. Det førs­te var i regi av Koip­nor, om lære­mid­ler i høy­ere utdan­ning. Det and­re var på By:Larm, om musikk­øko­no­mi, hvor vi pre­sen­ter­te pro­sjek­tet MUSTEC.

Når de poli­ti­ker­ne som står for en van­vit­tig over­skri­del­se når de skal byg­ge til seg selv, skal ha and­re til å spa­re, kal­ler man det “Effek­ti­vi­se­rings­pro­sjek­tet”, og har ikke annet å kom­me med en gene­rell poli­tisk sva­da om digi­ta­li­se­ring. Det er selv­føl­ge­lig ikke effek­ti­vi­se­ring. Det er oste­hø­vel­kutt, uten ret­ning og mening, og uten and­re mål enn å spa­re pen­ger. Poli­ti­ker­ne kan star­te med å digi­ta­li­se­re Stor­tings­byg­get. Skjønt star­ter de med det, får vi nok bare enda et eksem­pel på et skan­da­løst, offent­lig IT-pro­sjekt. Så det er best de ikke prø­ver.

Om vi ser på bok­bran­sjen og musikk­bran­sjen, som jeg beg­ge var inn­om i går, pre­ges de av noen av de sam­me utford­rin­ge­ne. Skjønt musikk­bran­sjen er mer gjen­nom­kom­mer­sia­li­sert enn for­lags­bran­sjen, i alle fall så len­ge vi hol­der oss til fag­bok­bran­sjen. Jeg mer­ket meg det­te fra for­lags­sjef Hege Gun­der­sen i Uni­ver­si­tets­for­la­get:

Vi lever av å tje­ne litt på man­ge tit­ler, vi har ikke best­sel­ler­fo­kus.”

For enkel­te små plate­sel­ska­per er målet kan­skje at man i det mins­te ikke skal tape pen­ger på noen gans­ke få utgi­vel­ser.

Ver­den uten­for synes å mene at de krea­ti­ve, det er de som kla­rer å utvik­le nye for­ret­nings­mo­del­ler, ikke de som skri­ver bøker eller lager musikk. Og man tror at når det gjø­res digi­talt, er alt gra­tis. Det tar like lang tid å skri­ve en god bok i dag som det gjor­de for noen tiår siden — da dek­ker jeg omtrent den peri­oden hvor jeg selv har skre­vet bøker. Og det tar like mye tid å lage god musikk i dag som det gjor­de tid­li­ge­re. Det er bare dis­tri­bu­sjo­nen som har blitt bil­li­ge­re, om man hol­der seg til det digi­ta­le. Etter min mening bur­de det vært slik at hvis bru­ken av musikk og teks­ter øker, bør kom­po­nis­ter, musi­ke­re og for­fat­te­re sit­te igjen med mer enn de gjor­de før. Men man­ge synes å mene at når dis­tri­bu­sjo­nen har blitt så bil­lig, skal hel­ler ikke de som pro­du­se­rer det som dis­tri­bu­eres, få noe.

Det min­ner litt om mat­vare­bran­sjen, hvor noen i dis­tri­bu­sjons­led­det tje­ner mye pen­ger, mens bøn­de­ne får lite.

For bøker sin del synes man­ge også å tro at den størs­te kost­na­den ved bok­pro­duk­sjon er trykke­kost­na­de­ne. Men det er gans­ke lite. Jeg kjen­ner ikke tal­le­ne, så her for noen som kan bran­sjen bed­re enn hva jeg gjør, kor­ri­ge­re meg. Men jeg har hørt anty­det ca 10%. Det som kos­ter er kva­li­tets­sik­ring, i til­legg til den tiden det tar å skri­ve boken. Redak­sjo­nell bear­bei­del­se av manus, kor­rek­tur, språk­vask, osv. Hvis man vil opp­rett­hol­de kva­li­te­ten, kos­ter det­te like mye også for det som skal ut i digi­tal form. Hvis digi­ta­li­se­rings­evan­ge­lis­te­ne mener at vi skal redu­se­re kva­li­te­ten, for å spa­re pen­ger, da bør de være ærli­ge nok til å si det. Da Sto­re Nors­ke Lek­si­kon var i ferd med å ta far­vel med papi­ret, snak­ket jeg med Wil­liam Nygaard om det­te. Han sa at trykke­kost­na­de­ne ved SNL var en for­svin­nen­de liten del av pro­duk­sjons­kost­na­de­ne.

Vi som er uni­ve­ris­tets­an­sat­te får også høre at vi skri­ver jo i arbeids­ti­den, og da skal vi ikke i til­legg få betalt for å ha skre­vet bøke­ne. Feil. Av de bok­si­de­ne jeg har skre­vet, har ikke man­ge blitt skre­vet i arbeids­ti­den. Å skri­ve bøker kre­ver kon­sen­tra­sjon i leng­re peri­oder. Det blir mest kvelds- og helge­ar­beid, og stort sett vel­dig dår­lig betalt kvelds- og helge­ar­beid. Man had­de tjent mer på å kjø­re taxi eller sit­te i kas­sen hos KIWI.

I alle fall er et slik for meg. “Telle­kant­sys­te­met” gir ikke uttel­ling for å skri­ve lære­bø­ker. Det har dess­ver­re vist seg å være mer sty­ren­de enn hva jeg had­de ven­tet. Noen ste­der har lede­re sagt at ansat­te ikke får bru­ke arbeids­ti­den til å skri­ve slikt som ikke gir pub­li­se­rings­po­eng. Idio­tisk, men dess­ver­re sant.

Da pub­li­se­rings­po­en­ge­ne ble inn­ført, tenk­te jeg at det­te skul­le jeg for­hol­de meg til omtrent som jeg gjør til bonus­po­eng hos fly­sel­ska­per og hotell­kje­der. Jeg tar dem gjer­ne med, med de skal ikke få sty­re mine valg. Det har ikke vært lett å hol­de fast ved det, når man sta­dig blir min­net om dis­se pub­li­se­rings­po­en­ge­ne. Men jeg begyn­ner å bli såpass gam­mel at jeg uten for stor risi­ko kan la være å bry meg for mye om dem. Jeg bru­ker de kana­ler hvor jeg tror jeg best kan nå ut til de jeg øns­ker å nå, helt uav­hen­gig av telle­kan­ter. Det kan godt være den­ne blog­gen. Den gir null pub­li­se­rings­po­eng. Men jeg slip­per i alle fall å ven­te i uker og måne­der på at noe blir pub­li­sert, slik at jeg kan skri­ve om noe mens det fort­satt er aktu­elt.

Rela­tivt lite er vun­net hvis digi­ta­li­se­rin­gen inne­bæ­rer at vi får tekst i form av en fil i ste­det for i form av en bok. “Å set­te strøm på papi­ret” som det tref­fen­de ble sagt på gårs­da­gens bok­se­mi­nar. Så langt viser erfa­ring og under­sø­kel­ser at stu­den­ter fore­trek­ker bøker på papir, og at de som leser bøker lærer mer enn de som leser på skjerm. Hvis man skal skri­ve ut selv det man får til­gang til digi­talt, blir det både dyre­re og dår­li­ge­re enn om man kjø­per boken — i alle fall hvis man må beta­le utskrifts­kost­na­de­ne selv.

Det er all­tid risi­ka­belt å gene­ra­li­se­re ut fra seg selv. Rik­tig­nok reg­ner jeg meg for å være mer “digi­tal” enn de fles­te noen­og­seks­ti-årin­ger. Jeg har brukt Inter­nett siden begyn­nel­sen av 1980-tal­let, og bort­sett fra den førs­te boken som jeg skrev i 1980, er alle mine bøker skre­vet med tekst­be­hand­ling. Min førs­te PC kjøp­te jeg i 1983. Så langt jeg har kun­net brin­ge det på det rene, skrev jeg de tre førs­te gitar­lek­sjo­ne­ne som ble pub­li­sert på Inter­nett. Men his­to­ri­en om inn­hold på Inter­nett, er vans­ke­lig å klar­leg­ge. Uan­sett skal jeg ikke late som om jeg for­står eller kan snak­ke på veg­ne av unge stu­den­ter. Like­vel nev­ner jeg litt om mine lese­er­fa­rin­ger.

Hvis jeg leser for å lære, noe det fort­satt hen­der at jeg gjør, da fore­trek­ker jeg å lese bøker, eller i alle fall på papir.

Hvis det er en bok jeg leser mer av gene­rell inter­es­se, kan jeg godt lese den som en ebok. Det gjel­der både sak­pro­sa og skjønn­lit­te­ra­tur. Tor­stein Bug­ge Høver­stad bruk­te en gang beteg­nel­sen “bruk og kast-bøker”, om sli­ke bøker han les­te én gang, og sann­syn­lig­vis ald­ri vil­le lese igjen. De kan man gjer­ne lese som ebø­ker. Da slip­per man pro­ble­met med at de fyl­ler opp bok­hyl­ler, sær­lig hos oss som har et litt sen­ti­men­talt for­hold til bøker, og ikke liker å kas­te dem.

Hvis opp­slags­verk er godt til­rette­lagt, er digi­talt bed­re. Men hvis det bare er en digi­ta­li­sert ver­sjon av en papir­bok, synes jeg ofte det er bed­re å ha dem på papir. Det er bed­re å bla fram og til­ba­ke i en papir­bok enn i en pdf-fil, eller en fil i et e-bok­for­mat. Jeg kjøp­te et år Gam­bero Ros­so, en bok om ita­li­ensk vin som gis ut hvert år, som ebok. Det fun­ger­te ikke, så siden har jeg kjøpt den som papir­bok. Og jeg har i det mins­te fått meg til å kas­te eld­re årgan­ger av sli­ke bøker som kom­mer i ny utga­ve hvert år.

Om jeg hol­der meg til retts­li­ge infor­ma­sjons­tje­nes­ter, er Lov­data tenkt som en digi­tal tje­nes­te fra start, mens Gyl­den­dal Retts­data er pre­get av at den i utgangs­punk­tet er basert på en bok (Karn­ov). Jeg fore­trek­ker Lov­data. Men det er man­ge grun­ner til at et godt laget opp­slags­verk er mye bed­re digi­talt enn på papir. Det kan opp­da­te­res ofte­re. Man slip­per å kom­pri­me­re artik­ler for mye, for å unn­gå at bøke­ne blir for tyk­ke. Og det er lett å slå opp om søke og hen­vis­nings­sys­te­me­ne er god.

Når det gjel­der mer forsk­nings­pre­ge­de teks­ter, leser jeg dem nes­ten all­tid på skjerm. Jeg leser kna­pt tids­skrifts­ar­tik­ler på papir. Det er len­ge siden jeg slut­tet å bru­ke tryk­te doms­sam­lin­ger og tryk­te lov­for­ar­bei­der. For en del år siden bruk­te jeg Lov­data for å søke etter dom­mer, og les­te dem der­et­ter i de tryk­te utga­ve­ne. Det er len­ge siden jeg slut­tet med det. Dels har jeg blitt mer vant til å lese på skjerm, og vel så vik­tig er anta­ge­lig­vis at skjer­me­ne har blitt mye bed­re.

Jeg tar gans­ke man­ge utskrif­ter av manus­ut­kast når jeg skri­ver bøker. Når jeg skal lese hele eller stør­re deler av et manus, fore­trek­ker jeg å ha det på papir.

God bruk av multi­me­dia kan gi bed­re lærings­res­sur­ser enn tryk­te bøker. Men det er dess­ver­re man­ge eksemp­ler på dår­lig bruk av slik tek­no­lo­gi, og da er lite eller ingen ting vun­net. Opp­tak av en fore­les­ning, enten det er bare lyd eller video, kan ha ver­di som repe­ti­sjon for de som har fulgt fore­les­nin­gen, og kan være et dår­lig sub­sti­tutt om man ikke kan kom­me på fore­les­nin­ger. Men de kan ikke erstat­te det å være til ste­de på en fore­les­ning.

Vi må inn­se at det kan være sto­re varia­sjo­ner fra fag til fag. Vi juris­ter arbei­der mye med teks­ter. Så len­ge det er de sam­me teks­te­ne som er pri­mær­ma­te­ria­let, er mulig­he­te­ne for god bruk av multi­me­dia, begren­set. Det er gans­ke enkelt vans­ke­lig å visu­ali­se­re jus, selv om det sik­kert ikke er umu­lig.

Jeg har to kla­re min­ner om multi­me­dia­le lære­mid­ler som jeg har likt, og som har gitt meg opp­le­vel­sen av at det­te kan være vei­en å gå vide­re. Det er gans­ke man­ge år siden jeg så dem, så de var sik­kert vel­dig pri­mi­ti­ve etter dagens stan­dard.

Det førs­te eksem­pe­let er 30 år gam­melt. Den enes­te gan­gen jeg har blitt påspan­dert en tur av en leve­ran­dør, var i 1988 da Apple invi­ter­te meg og betal­te rei­sen til en stor Apple-mes­se i Amster­dam. Det var ikke noen god inves­te­ring for dem. Jeg var ingen Apple­bru­ker den gan­gen, og har hel­ler ikke blitt det etter­på.

Det var et språk­kurs, åpen­bart utvik­let for menn (anta­ge­lig­vis også av menn). Man skul­le lære fransk. Kon­sep­tet var at man som bru­ker skul­le date en dame, og det måt­te man selv­sagt gjø­re på fransk. Hvis språk­fer­dig­he­te­ne var for dår­lig, had­de man ikke sjans hos den­ne damen. Sli­ke spill­kon­sep­ter kan sik­kert bru­kes til mye. Folk bru­ker vel­dig mye tid og ener­gi for å kun­ne kva­li­fi­se­re seg til et høy­ere nivå i et data­spill. Hvis vi had­de klart å få det­te til å bli et spørs­mål om fag­lig nivå, og spil­let had­de vært spen­nen­de nok til at stu­den­ter vil­le spil­le det, kun­ne vi hatt en vin­ner.

Det and­re eksem­pe­let er fra den tiden jeg satt i sty­ret for Inter­me­dia ved UiO. På et styre­møte fikk vi demon­strert et sys­tem fra Det medi­sins­ke fakul­tet. Det var et pro­gram for å tre­ne stu­den­ter i å bru­ke ste­to­skop. Man fikk et bil­de av en bryst­kas­se eller en rygg på skjer­men, og man kun­ne mar­ke­re uli­ke ste­der med musen. Og fikk lyden avspilt i hode­te­le­fo­ner. Man kun­ne høre hvor­dan uli­ke sym­pto­mer vil­le høres ut, også sym­pto­mer på sjeld­ne syk­dom­mer. Det var så enkelt og så ele­gant gjort. Jeg hus­ker jeg gikk fra det styre­mø­tet og tenk­te jeg skul­le øns­ke jeg kun­ne lage noe lig­nen­de for jus. Det øns­ker jeg fort­satt, men jeg har ikke sett hvor­dan det­te skal gjø­res.

Jeg har hørt på man­ge fore­les­nin­ger om musikk­his­to­rie i et lyd­bok­for­mat. (De er pro­du­sert for oss som hører opp­ta­ke­ne eller ser dem som video, ikke for de som er til ste­de i stu­dio, selv om de gjer­ne er tatt opp med pub­li­kum.) Mulig­he­ten til å inte­gre­re musikk­ek­semp­le­ne i frem­stil­lin­gen gjør for­ma­tet langt bed­re enn en van­lig tekst­bok. Å vise til musikk­ek­semp­ler på en CD, blir ikke det sam­me som når fore­le­se­ren kan set­te seg til pia­no­et og demon­stre­re hvor­dan f.eks. et motiv utvik­let, stem­me­fø­ring osv. Jeg er sik­ker på at om man skal for­mid­le en form for film­kunn­skap, er et multi­me­dia­for­mat med man­ge video­klipp, langt bed­re enn bøker. Men jeg har ald­ri stu­dert film, så der har jeg ingen erfa­ring. At man kan få til mye med rela­tivt enk­le adio­vi­su­el­le hjelpe­mid­ler innen­for noen fag, betyr ikke at det­te er egnet til alle fag. For oss som pri­mært arbei­der med teks­ter, vil bøke­ne fort­satt være sen­tra­le.

Jeg har vært gjen­nom det­te i man­ge run­der med uli­ke rol­ler. Jeg har sit­tet i og i en peri­ode ledet det som het “Rådet for fjern­un­der­vis­ning” ved UiO, som sene­re skif­tet navn fra “fjern­un­der­vis­ning” til “flek­sib­le læring”. Jeg har sit­tet i og i en peri­ode ledet sty­ret i Inter­me­dia, et sen­ter ved UiO som arbei­det med digi­tal læring. UiO var tid­lig ute, men synes ute av stand til å orga­ni­se­re slikt på en hen­sikts­mes­sig måte. Det var tverr­fa­kul­tært, noe UiO har vans­ke­lig­he­ter med å hånd­te­re. Det måt­te inn i lin­jen, hvil­ket vil si at det måt­te under­leg­ges et fakul­tet. Fakul­te­ter prio­ri­te­rer gjer­ne sin “kjerne­virk­som­het”, som er det de all­tid har holdt på med.

Tverr­fag­lig­het og sam­ar­beid på tvers er inter­es­sant, men det er ikke vik­tig. En grunn­hol­ding man­ge ste­der er en lett omskri­ving av Dovre­gub­ben: Fag, vær deg selv, nok! Der­for blir det ned­prio­ri­tert og koker ofte bort når de leg­ges inn i en lin­je under et fakul­tet. Inter­me­dia hav­net under UV-fakul­te­tet, hvor det har for­vit­ret og blitt borte. Det­te har jeg nylig fått bekref­tet av tid­li­ge­re leder for Inter­me­dia og nåvæ­ren­de dekan ved UV-fak­lul­tet, Sten Lud­vig­sen. Jeg går ut fra at han kjen­ner den­ne saken langt bed­re enn hva jeg gjør.

Inter­me­dia er langt fra det enes­te eksem­pe­let på at UiO ikke kla­rer å hånd­te­re slikt på en god måte. Nå kan UiB skry­te av sin Media City, og Oslo­Met vil byg­ge opp noe til­sva­ren­de. Inter­me­dia kun­ne ha vært en spyd­spiss på det­te områ­det, om UiO vir­ke­lig had­de vil­let.

Det har til tider vært stor entu­si­as­me for å utvik­let digi­ta­le lære­mid­ler, eller opp­legg for “flek­si­bel læring”. Jeg har fulgt en del sli­ke pro­sjek­ter, her­under ved å bevil­ge pen­ger til og føl­ge opp noen sli­ke pro­sjek­ter, i de posi­sjo­ne­ne som er nevnt oven­for.

Pro­sjek­te­ne har stort sett hatt det til fel­les at har vært dyre. Det tar minst like lang tid å lage et godt manus og drei­e­bok til multi­me­dia­le lære­mid­ler, som å skri­ve en bok. I til­legg kom­mer pro­duk­sjons­kost­na­der som er mye høy­ere. Skal det blir bra, må man ha pro­fe­sjo­nelt stu­dio, pro­fe­sjo­nell tek­nisk bistand, og gjer­ne en pro­fe­sjo­nell pro­du­sent, som vet hvor­dan slikt bør lages.

En tom­mel­fin­ger­re­gel for pro­fe­sjo­nel­le radio­folk er at det lig­ger omtrent en time arbeid bak hvert minutt radio. Det er ikke helt over­før­bart til vår sek­tor. Jeg reg­ner med at det­te inklu­de­rer tid til rese­arch. Hvis jeg skul­le lage noe slikt i et fag hvor jeg selv fors­ker og under­vi­ser, vil jeg ikke ha like mye behov for å gjø­re rese­arch som en jour­na­list som skal lage et radio­pro­gram. Jeg bør kjen­ne tema­et. Til gjen­gjeld vil jeg kan­skje ha behov for mer pro­duk­sjons­bi­stand.

Man kan ikke lage noe slikt for et fag hvor det kan­skje er 100 stu­den­ter per år.

Jeg har laget noen podkas­ter, eller kan­skje man kan kal­le dem radio­fore­les­nin­ger, som ikke er opp­tak av van­li­ge fore­les­nin­ger. Det var inter­es­sant og mor­somt å lage dem, og jeg får sta­dig til­bake­mel­din­ger fra stu­den­ter som sier at de har hatt stort utbyt­te av dem — selv om de bur­de vært opp­da­tert. Det tok vel­dig mye tid å lage dem. Jeg gjør det ikke en gang til, uten at jeg har pro­fe­sjo­nell pro­du­sent­hjelp, og jeg får det god­skre­vet som under­vis­ning på en måte som står i rime­lig for­hold til den tiden det tar.

Hvis man først har utvik­let noe som har kos­tet vel­dig mye, er det en stor fare for at det bru­kes alt­for len­ge. Det­te har vi brukt så mye pen­ger på, og det er både arbeids­kre­ven­de og dyrt å opp­da­te­re det, så vi må bru­ke det noen semest­re til. Gode lære­bø­ker, kom­bi­nert med gode, leven­de lære­re, er både bed­re og bil­li­ge­re.

Print Friendly, PDF & Email