Svaret er digitalisering. Eh … hva var spørsmålet?

Dette skrives i bakkant av to seminarer som jeg har deltok på i går. Det første var i regi av Koipnor, om læremidler i høyere utdanning. Det andre var på By:Larm, om musikkøkonomi, hvor vi presenterte prosjektet MUSTEC.

Når de politikerne som står for en vanvittig overskridelse når de skal bygge til seg selv, skal ha andre til å spare, kaller man det “Effektiviseringsprosjektet”, og har ikke annet å komme med en generell politisk svada om digitalisering. Det er selvfølgelig ikke effektivisering. Det er ostehøvelkutt, uten retning og mening, og uten andre mål enn å spare penger. Politikerne kan starte med å digitalisere Stortingsbygget. Skjønt starter de med det, får vi nok bare enda et eksempel på et skandaløst, offentlig IT-prosjekt. Så det er best de ikke prøver.

Om vi ser på bokbransjen og musikkbransjen, som jeg begge var innom i går, preges de av noen av de samme utfordringene. Skjønt musikkbransjen er mer gjennomkommersialisert enn forlagsbransjen, i alle fall så lenge vi holder oss til fagbokbransjen. Jeg merket meg dette fra forlagssjef Hege Gundersen i Universitetsforlaget:

“Vi lever av å tjene litt på mange titler, vi har ikke bestsellerfokus.”

For enkelte små plateselskaper er målet kanskje at man i det minste ikke skal tape penger på noen ganske få utgivelser.

Verden utenfor synes å mene at de kreative, det er de som klarer å utvikle nye forretningsmodeller, ikke de som skriver bøker eller lager musikk. Og man tror at når det gjøres digitalt, er alt gratis. Det tar like lang tid å skrive en god bok i dag som det gjorde for noen tiår siden — da dekker jeg omtrent den perioden hvor jeg selv har skrevet bøker. Og det tar like mye tid å lage god musikk i dag som det gjorde tidligere. Det er bare distribusjonen som har blitt billigere, om man holder seg til det digitale. Etter min mening burde det vært slik at hvis bruken av musikk og tekster øker, bør komponister, musikere og forfattere sitte igjen med mer enn de gjorde før. Men mange synes å mene at når distribusjonen har blitt så billig, skal heller ikke de som produserer det som distribueres, få noe.

Det minner litt om matvarebransjen, hvor noen i distribusjonsleddet tjener mye penger, mens bøndene får lite.

For bøker sin del synes mange også å tro at den største kostnaden ved bokproduksjon er trykkekostnadene. Men det er ganske lite. Jeg kjenner ikke tallene, så her for noen som kan bransjen bedre enn hva jeg gjør, korrigere meg. Men jeg har hørt antydet ca 10%. Det som koster er kvalitetssikring, i tillegg til den tiden det tar å skrive boken. Redaksjonell bearbeidelse av manus, korrektur, språkvask, osv. Hvis man vil opprettholde kvaliteten, koster dette like mye også for det som skal ut i digital form. Hvis digitaliseringsevangelistene mener at vi skal redusere kvaliteten, for å spare penger, da bør de være ærlige nok til å si det. Da Store Norske Leksikon var i ferd med å ta farvel med papiret, snakket jeg med William Nygaard om dette. Han sa at trykkekostnadene ved SNL var en forsvinnende liten del av produksjonskostnadene.

Vi som er univeristetsansatte får også høre at vi skriver jo i arbeidstiden, og da skal vi ikke i tillegg få betalt for å ha skrevet bøkene. Feil. Av de boksidene jeg har skrevet, har ikke mange blitt skrevet i arbeidstiden. Å skrive bøker krever konsentrasjon i lengre perioder. Det blir mest kvelds- og helgearbeid, og stort sett veldig dårlig betalt kvelds- og helgearbeid. Man hadde tjent mer på å kjøre taxi eller sitte i kassen hos KIWI.

I alle fall er et slik for meg. “Tellekantsystemet” gir ikke uttelling for å skrive lærebøker. Det har dessverre vist seg å være mer styrende enn hva jeg hadde ventet. Noen steder har ledere sagt at ansatte ikke får bruke arbeidstiden til å skrive slikt som ikke gir publiseringspoeng. Idiotisk, men dessverre sant.

Da publiseringspoengene ble innført, tenkte jeg at dette skulle jeg forholde meg til omtrent som jeg gjør til bonuspoeng hos flyselskaper og hotellkjeder. Jeg tar dem gjerne med, med de skal ikke få styre mine valg. Det har ikke vært lett å holde fast ved det, når man stadig blir minnet om disse publiseringspoengene. Men jeg begynner å bli såpass gammel at jeg uten for stor risiko kan la være å bry meg for mye om dem. Jeg bruker de kanaler hvor jeg tror jeg best kan nå ut til de jeg ønsker å nå, helt uavhengig av tellekanter. Det kan godt være denne bloggen. Den gir null publiseringspoeng. Men jeg slipper i alle fall å vente i uker og måneder på at noe blir publisert, slik at jeg kan skrive om noe mens det fortsatt er aktuelt.

Relativt lite er vunnet hvis digitaliseringen innebærer at vi får tekst i form av en fil i stedet for i form av en bok. “Å sette strøm på papiret” som det treffende ble sagt på gårsdagens bokseminar. Så langt viser erfaring og undersøkelser at studenter foretrekker bøker på papir, og at de som leser bøker lærer mer enn de som leser på skjerm. Hvis man skal skrive ut selv det man får tilgang til digitalt, blir det både dyrere og dårligere enn om man kjøper boken — i alle fall hvis man må betale utskriftskostnadene selv.

Det er alltid risikabelt å generalisere ut fra seg selv. Riktignok regner jeg meg for å være mer “digital” enn de fleste noenogseksti-åringer. Jeg har brukt Internett siden begynnelsen av 1980-tallet, og bortsett fra den første boken som jeg skrev i 1980, er alle mine bøker skrevet med tekstbehandling. Min første PC kjøpte jeg i 1983. Så langt jeg har kunnet bringe det på det rene, skrev jeg de tre første gitarleksjonene som ble publisert på Internett. Men historien om innhold på Internett, er vanskelig å klarlegge. Uansett skal jeg ikke late som om jeg forstår eller kan snakke på vegne av unge studenter. Likevel nevner jeg litt om mine leseerfaringer.

Hvis jeg leser for å lære, noe det fortsatt hender at jeg gjør, da foretrekker jeg å lese bøker, eller i alle fall på papir.

Hvis det er en bok jeg leser mer av generell interesse, kan jeg godt lese den som en ebok. Det gjelder både sakprosa og skjønnlitteratur. Torstein Bugge Høverstad brukte en gang betegnelsen “bruk og kast-bøker”, om slike bøker han leste én gang, og sannsynligvis aldri ville lese igjen. De kan man gjerne lese som ebøker. Da slipper man problemet med at de fyller opp bokhyller, særlig hos oss som har et litt sentimentalt forhold til bøker, og ikke liker å kaste dem.

Hvis oppslagsverk er godt tilrettelagt, er digitalt bedre. Men hvis det bare er en digitalisert versjon av en papirbok, synes jeg ofte det er bedre å ha dem på papir. Det er bedre å bla fram og tilbake i en papirbok enn i en pdf-fil, eller en fil i et e-bokformat. Jeg kjøpte et år Gambero Rosso, en bok om italiensk vin som gis ut hvert år, som ebok. Det fungerte ikke, så siden har jeg kjøpt den som papirbok. Og jeg har i det minste fått meg til å kaste eldre årganger av slike bøker som kommer i ny utgave hvert år.

Om jeg holder meg til rettslige informasjonstjenester, er Lovdata tenkt som en digital tjeneste fra start, mens Gyldendal Rettsdata er preget av at den i utgangspunktet er basert på en bok (Karnov). Jeg foretrekker Lovdata. Men det er mange grunner til at et godt laget oppslagsverk er mye bedre digitalt enn på papir. Det kan oppdateres oftere. Man slipper å komprimere artikler for mye, for å unngå at bøkene blir for tykke. Og det er lett å slå opp om søke og henvisningssystemene er god.

Når det gjelder mer forskningspregede tekster, leser jeg dem nesten alltid på skjerm. Jeg leser knapt tidsskriftsartikler på papir. Det er lenge siden jeg sluttet å bruke trykte domssamlinger og trykte lovforarbeider. For en del år siden brukte jeg Lovdata for å søke etter dommer, og leste dem deretter i de trykte utgavene. Det er lenge siden jeg sluttet med det. Dels har jeg blitt mer vant til å lese på skjerm, og vel så viktig er antageligvis at skjermene har blitt mye bedre.

Jeg tar ganske mange utskrifter av manusutkast når jeg skriver bøker. Når jeg skal lese hele eller større deler av et manus, foretrekker jeg å ha det på papir.

God bruk av multimedia kan gi bedre læringsressurser enn trykte bøker. Men det er dessverre mange eksempler på dårlig bruk av slik teknologi, og da er lite eller ingen ting vunnet. Opptak av en forelesning, enten det er bare lyd eller video, kan ha verdi som repetisjon for de som har fulgt forelesningen, og kan være et dårlig substitutt om man ikke kan komme på forelesninger. Men de kan ikke erstatte det å være til stede på en forelesning.

Vi må innse at det kan være store variasjoner fra fag til fag. Vi jurister arbeider mye med tekster. Så lenge det er de samme tekstene som er primærmaterialet, er mulighetene for god bruk av multimedia, begrenset. Det er ganske enkelt vanskelig å visualisere jus, selv om det sikkert ikke er umulig.

Jeg har to klare minner om multimediale læremidler som jeg har likt, og som har gitt meg opplevelsen av at dette kan være veien å gå videre. Det er ganske mange år siden jeg så dem, så de var sikkert veldig primitive etter dagens standard.

Det første eksempelet er 30 år gammelt. Den eneste gangen jeg har blitt påspandert en tur av en leverandør, var i 1988 da Apple inviterte meg og betalte reisen til en stor Apple-messe i Amsterdam. Det var ikke noen god investering for dem. Jeg var ingen Applebruker den gangen, og har heller ikke blitt det etterpå.

Det var et språkkurs, åpenbart utviklet for menn (antageligvis også av menn). Man skulle lære fransk. Konseptet var at man som bruker skulle date en dame, og det måtte man selvsagt gjøre på fransk. Hvis språkferdighetene var for dårlig, hadde man ikke sjans hos denne damen. Slike spillkonsepter kan sikkert brukes til mye. Folk bruker veldig mye tid og energi for å kunne kvalifisere seg til et høyere nivå i et dataspill. Hvis vi hadde klart å få dette til å bli et spørsmål om faglig nivå, og spillet hadde vært spennende nok til at studenter ville spille det, kunne vi hatt en vinner.

Det andre eksempelet er fra den tiden jeg satt i styret for Intermedia ved UiO. På et styremøte fikk vi demonstrert et system fra Det medisinske fakultet. Det var et program for å trene studenter i å bruke stetoskop. Man fikk et bilde av en brystkasse eller en rygg på skjermen, og man kunne markere ulike steder med musen. Og fikk lyden avspilt i hodetelefoner. Man kunne høre hvordan ulike symptomer ville høres ut, også symptomer på sjeldne sykdommer. Det var så enkelt og så elegant gjort. Jeg husker jeg gikk fra det styremøtet og tenkte jeg skulle ønske jeg kunne lage noe lignende for jus. Det ønsker jeg fortsatt, men jeg har ikke sett hvordan dette skal gjøres.

Jeg har hørt på mange forelesninger om musikkhistorie i et lydbokformat. (De er produsert for oss som hører opptakene eller ser dem som video, ikke for de som er til stede i studio, selv om de gjerne er tatt opp med publikum.) Muligheten til å integrere musikkeksemplene i fremstillingen gjør formatet langt bedre enn en vanlig tekstbok. Å vise til musikkeksempler på en CD, blir ikke det samme som når foreleseren kan sette seg til pianoet og demonstrere hvordan f.eks. et motiv utviklet, stemmeføring osv. Jeg er sikker på at om man skal formidle en form for filmkunnskap, er et multimediaformat med mange videoklipp, langt bedre enn bøker. Men jeg har aldri studert film, så der har jeg ingen erfaring. At man kan få til mye med relativt enkle adiovisuelle hjelpemidler innenfor noen fag, betyr ikke at dette er egnet til alle fag. For oss som primært arbeider med tekster, vil bøkene fortsatt være sentrale.

Jeg har vært gjennom dette i mange runder med ulike roller. Jeg har sittet i og i en periode ledet det som het “Rådet for fjernundervisning” ved UiO, som senere skiftet navn fra “fjernundervisning” til “fleksible læring”. Jeg har sittet i og i en periode ledet styret i Intermedia, et senter ved UiO som arbeidet med digital læring. UiO var tidlig ute, men synes ute av stand til å organisere slikt på en hensiktsmessig måte. Det var tverrfakultært, noe UiO har vanskeligheter med å håndtere. Det måtte inn i linjen, hvilket vil si at det måtte underlegges et fakultet. Fakulteter prioriterer gjerne sin “kjernevirksomhet”, som er det de alltid har holdt på med.

Tverrfaglighet og samarbeid på tvers er interessant, men det er ikke viktig. En grunnholding mange steder er en lett omskriving av Dovregubben: Fag, vær deg selv, nok! Derfor blir det nedprioritert og koker ofte bort når de legges inn i en linje under et fakultet. Intermedia havnet under UV-fakultetet, hvor det har forvitret og blitt borte. Dette har jeg nylig fått bekreftet av tidligere leder for Intermedia og nåværende dekan ved UV-faklultet, Sten Ludvigsen. Jeg går ut fra at han kjenner denne saken langt bedre enn hva jeg gjør.

Intermedia er langt fra det eneste eksempelet på at UiO ikke klarer å håndtere slikt på en god måte. Nå kan UiB skryte av sin Media City, og OsloMet vil bygge opp noe tilsvarende. Intermedia kunne ha vært en spydspiss på dette området, om UiO virkelig hadde villet.

Det har til tider vært stor entusiasme for å utviklet digitale læremidler, eller opplegg for “fleksibel læring”. Jeg har fulgt en del slike prosjekter, herunder ved å bevilge penger til og følge opp noen slike prosjekter, i de posisjonene som er nevnt ovenfor.

Prosjektene har stort sett hatt det til felles at har vært dyre. Det tar minst like lang tid å lage et godt manus og dreiebok til multimediale læremidler, som å skrive en bok. I tillegg kommer produksjonskostnader som er mye høyere. Skal det blir bra, må man ha profesjonelt studio, profesjonell teknisk bistand, og gjerne en profesjonell produsent, som vet hvordan slikt bør lages.

En tommelfingerregel for profesjonelle radiofolk er at det ligger omtrent en time arbeid bak hvert minutt radio. Det er ikke helt overførbart til vår sektor. Jeg regner med at dette inkluderer tid til research. Hvis jeg skulle lage noe slikt i et fag hvor jeg selv forsker og underviser, vil jeg ikke ha like mye behov for å gjøre research som en journalist som skal lage et radioprogram. Jeg bør kjenne temaet. Til gjengjeld vil jeg kanskje ha behov for mer produksjonsbistand.

Man kan ikke lage noe slikt for et fag hvor det kanskje er 100 studenter per år.

Jeg har laget noen podkaster, eller kanskje man kan kalle dem radioforelesninger, som ikke er opptak av vanlige forelesninger. Det var interessant og morsomt å lage dem, og jeg får stadig tilbakemeldinger fra studenter som sier at de har hatt stort utbytte av dem — selv om de burde vært oppdatert. Det tok veldig mye tid å lage dem. Jeg gjør det ikke en gang til, uten at jeg har profesjonell produsenthjelp, og jeg får det godskrevet som undervisning på en måte som står i rimelig forhold til den tiden det tar.

Hvis man først har utviklet noe som har kostet veldig mye, er det en stor fare for at det brukes altfor lenge. Dette har vi brukt så mye penger på, og det er både arbeidskrevende og dyrt å oppdatere det, så vi må bruke det noen semestre til. Gode lærebøker, kombinert med gode, levende lærere, er både bedre og billigere.