Stjel en sang og la den vandre

Den islandske komponisten Johann Helgason truer med søksmål med påstand om at Rolv Løvlands hit «You rise me up» er et plagiat at Johann Helgasons «Søknudur». Rolv Løvland kan ta det med knusende ro, og vil fortsatt kunne tjene mye penger på noe han har tatt fra andre — men ikke fra Johann Helgason.

Vi får starte med originalen: Den irske sangen “Londonderry Air” eller “Danny Boy”, også kjent som Nord-Irlands nasjonalsang.

Så til “You raise me up”, her i Johs Grobans innspilling. Likheten er så slående at det ikke kan være tilfeldig.

Så til Johann Helgason, er i en engelskspråklig versjon, “Into the light”.

 “Londonderry Air” er komponert av den meget produktive komponisten Anonymous også kjent som Traditional. Det er lite sannsynlig at han kommer til å saksøke noen.

Jeg vil ikke beskylde verken Rolv Løvland eller Johann Helgason for bevisst plagiat. Det vil ikke være første gang at noen har “komponert” en melodi de tror er deres egen. Men “You rise me up” er bl.a. spilt inn av den irske sangeren Johnny Logan, og det er overraskende at ikke han kjente igjen den irske sangen.

Det er ikke noe galt i å bruke en folkemelodi som utgangspunkt for nye sanger, enten det skjer i form av ny komposisjoner basert på folkemusikk, som bl.a. Edvard Grieg gjorde. Og man kan sette en ny tekst til en gammel melodi. Bob Dylan laget teksten “Bob Dylan’s Dream” til melodien fra den engelske folkesangen “Lord Franklin”, som han lærte av Martin Carthy.

Her er Lord Franklin, i en innspilling med The Pentangle:

Bob Dylan har aldri lagt skjul på hvor melodien kommer fra og hvem han har lært den av. Men han har også sine svin på skogen. Dette er sangen “The Patrioat Game” av den irske sangeren Dominic Behan:

Og her er Bob Dylans “With God on our Side”, med en melodi Bob Dylan angivelig skal ha laget selv. Så vidt jeg vet ble Bob Dylan saksøkt av Dominic Behan, og tapte.

Vi kan også ta den britiske folkesangen “Nottamun Town”, er i en innspilling med Fairport Convention:

Her er Bob Dylans “Masters of War”. Det er ikke særlig mye tvil om hvor den melodien kommer fra.

Noen ganger tar noen andres arrangementer av folkesanger. Paul Simon lærte den gamle engelske folkesangen “Scarborough Fair” av Martin Carthy da han besøkte London i 1965. “Scaborough Fair” er en sang som kan spores i alle fall tilbake til midten av 1600-tallet. Her er Martin Carthys innspilling av sangen:

I 1966 hadde Simon & Garfunkel en stor hit med sangen, og den var kreditert Paul Simon. Det var ikke nevnt at det var en engelsk folkesang, og at den ble fremført slik Paul Simon hadde lært den av Martin Carthy. Til musikknerdene der ute, kan jeg nevne dette: Scarborough Fair går på en dorisk skala i 3/4 takt. Det Martin Carthy gjorde, som løftet sangen (og som Paul Simon brukte) var å lage et gitararrangement i 6/8 takt, i tillegg til noen små harmoniske finesser. Det er denne relativt enkle polyrytmikken, med 6/8 mot 3/4 som får det til å svinge. Hvis man prøver seg på sangen, vil man oppdage at det ikke er så veldig vanskelig å spille gitararrangementet (ok, helt enkelt er det ikke), og det er ikke så veldig vanskelig å synge sangen, selv om den spenner over et register som mange vil ha problemer med. Men å synge og spille dette samtidig, det er ganske krevende.

En av de største musikktyvene er Led Zeppelin. Det ville bli altfor langt å gå gjennom alle deres plagiatlåter. Jeg skal nøye meg med to, som passer godt inn i denne sammenhengen. Jeg går tilbake til Irland, til sangen “She Walked Through the Fair”, er i en innspilling med Sinead O’Connor.

Davy Graham er en gitarist som er ukjent for de fleste, men han har vært en musician’s musician’s musician, og har hatt veldig stor innflytelse. Det var han som utviklet gitarstemmingen DADGAD, for gitarnerder. Den er basert på arabisk Oud (arabisk lutt) og mountain banjo stemming. Her er hans versjon av av “She Moved Through the Fair”.

Dette likte Jimmy Page. Han stjal hele arrangementet, og spilte det inn med Led Zeppelin med tittelen White Summer, som han hevdet å ha laget selv.

Men å sette en ny tekst til sangen, som Simple Minds har gjort i sangen Belfast Child er selvsagt helt OK.

Men Led Zeppeling stoppet ikke der. Bert Jansch laget et arrangement til den engelske folkesangen “Black Water Side”, er i et gammelt NRK-opptak fra 1973, men en ganske ung Finn Kalvik i bakgrunnen.

Jimmy Page stjal den også, og spilte den inn som sin egen under navnet “Black Mountain Side”. Vi bør merke oss at Bert Jansch spiller dette som komp, mens Jimmy Page spiller det som instrumental. Det er mye vanskeligere å spille noe mens man synger til, enn det er å spille arrangementet som instrumental.

Rolling Stones har heller ikke alltid bare rent mel i posen. En av de store blueslegendene er Robert Johnsons. Her er hans “Love in Vain”.

Her er Rolling Stones’ versjon, som ikke er kreditert Robert Johnson.

Men de har også forsynt jeg av musikken til folk som var høyst levende da det skjedde. Her er Mississippi Fred McDowell’s “You Gotta Move”.

Og her er Rolling Stones’ rip off. Men Fred McDowell hadde sin musikkforlegger og plateselskapseier Chris Strachwitz som var villig til å gå i krigen for ham. De saksøkte Rolling Stones og vant.

Det er selvsagt helt greit å bli inspirert av musikk. Jeg spiller ofte dette musikklippet.

Jeg spør hvilken musikk folk tenker på, og de fleste kommer nevner denne.

Likheten er ganske slående. Men mitt musikkeksempel er ikke fra denne. Det er fra åpningen av Jean Sibelius’ Fiolinkonsert i d-moll, her spilt av Henning Kraggerud. Jeg mener ikke å antyde at Rolv Løvland har plagiert Jean Sibelius. Men han må ha hørt den fiolinkonserten.

Dette kunne vært gjort mye lenger. Men jeg stopper her.