Stjel en sang og la den vandre

Den islands­ke kom­po­nis­ten Johann Hel­ga­son tru­er med søks­mål med påstand om at Rolv Løv­lands hit «You rise me up» er et pla­giat at Johann Hel­ga­sons «Søknu­dur». Rolv Løv­land kan ta det med knu­sen­de ro, og vil fort­satt kun­ne tje­ne mye pen­ger på noe han har tatt fra and­re — men ikke fra Johann Hel­ga­son.

Vi får star­te med ori­gi­na­len: Den irs­ke san­gen “Lon­don­der­ry Air” eller “Danny Boy”, også kjent som Nord-Irlands nasjo­nal­sang.

Så til “You rai­se me up”, her i Johs Gro­bans inn­spil­ling. Lik­he­ten er så slå­en­de at det ikke kan være til­fel­dig.

Så til Johann Hel­ga­son, er i en engelsk­språk­lig ver­sjon, “Into the light”.

 “Lon­don­der­ry Air” er kom­po­nert av den meget pro­duk­ti­ve kom­po­nis­ten Ano­ny­mous også kjent som Tra­ditio­nal. Det er lite sann­syn­lig at han kom­mer til å sak­søke noen.

Jeg vil ikke beskyl­de ver­ken Rolv Løv­land eller Johann Hel­ga­son for bevisst pla­giat. Det vil ikke være førs­te gang at noen har “kom­po­nert” en melo­di de tror er deres egen. Men “You rise me up” er bl.a. spilt inn av den irs­ke san­ge­ren John­ny Logan, og det er over­ras­ken­de at ikke han kjen­te igjen den irs­ke san­gen.

Det er ikke noe galt i å bru­ke en folke­me­lo­di som utgangs­punkt for nye san­ger, enten det skjer i form av ny kom­po­si­sjo­ner basert på folke­mu­sikk, som bl.a. Edvard Grieg gjor­de. Og man kan set­te en ny tekst til en gam­mel melo­di. Bob Dylan laget teks­ten “Bob Dylan’s Dream” til melo­di­en fra den engels­ke folke­san­gen “Lord Frank­lin”, som han lær­te av Mar­tin Cart­hy.

Her er Lord Frank­lin, i en inn­spil­ling med The Pen­tang­le:

Bob Dylan har ald­ri lagt skjul på hvor melo­di­en kom­mer fra og hvem han har lært den av. Men han har også sine svin på sko­gen. Det­te er san­gen “The Patrioat Game” av den irs­ke san­ge­ren Domi­nic Behan:

Og her er Bob Dylans “With God on our Side”, med en melo­di Bob Dylan angi­ve­lig skal ha laget selv. Så vidt jeg vet ble Bob Dylan sak­søkt av Domi­nic Behan, og tap­te.

Vi kan også ta den bri­tis­ke folke­san­gen “Not­ta­mun Town”, er i en inn­spil­ling med Fair­port Con­ven­tion:

Her er Bob Dylans “Mas­ters of War”. Det er ikke sær­lig mye tvil om hvor den melo­di­en kom­mer fra.

Noen gan­ger tar noen and­res arran­ge­men­ter av folke­san­ger. Paul Simon lær­te den gam­le engels­ke folke­san­gen “Scar­bo­rough Fair” av Mar­tin Cart­hy da han besøk­te Lon­don i 1965. “Scabo­rough Fair” er en sang som kan spo­res i alle fall til­ba­ke til midt­en av 1600-tal­let. Her er Mar­tin Cart­hys inn­spil­ling av san­gen:

I 1966 had­de Simon & Gar­fun­kel en stor hit med san­gen, og den var kredi­tert Paul Simon. Det var ikke nevnt at det var en engelsk folke­sang, og at den ble frem­ført slik Paul Simon had­de lært den av Mar­tin Cart­hy. Til musikk­ner­de­ne der ute, kan jeg nev­ne det­te: Scar­bo­rough Fair går på en dorisk ska­la i 3/4 takt. Det Mar­tin Cart­hy gjor­de, som løf­tet san­gen (og som Paul Simon bruk­te) var å lage et gitar­ar­ran­ge­ment i 6/8 takt, i til­legg til noen små har­mo­nis­ke fines­ser. Det er den­ne rela­tivt enk­le poly­ryt­mik­ken, med 6/8 mot 3/4 som får det til å svin­ge. Hvis man prø­ver seg på san­gen, vil man opp­da­ge at det ikke er så vel­dig vans­ke­lig å spil­le gitar­ar­ran­ge­men­tet (ok, helt enkelt er det ikke), og det er ikke så vel­dig vans­ke­lig å syn­ge san­gen, selv om den spen­ner over et regis­ter som man­ge vil ha pro­ble­mer med. Men å syn­ge og spil­le det­te sam­ti­dig, det er gans­ke kre­ven­de.

En av de størs­te musikk­ty­ve­ne er Led Zep­pe­lin. Det vil­le bli alt­for langt å gå gjen­nom alle deres pla­giat­lå­ter. Jeg skal nøye meg med to, som pas­ser godt inn i den­ne sam­men­hen­gen. Jeg går til­ba­ke til Irland, til san­gen “She Walked Through the Fair”, er i en inn­spil­ling med Sine­ad O’Connor.

Davy Gra­ham er en gita­rist som er ukjent for de fles­te, men han har vært en musician’s musician’s musi­ci­an, og har hatt vel­dig stor inn­fly­tel­se. Det var han som utvik­let gitar­stem­min­gen DADGAD, for gitarner­der. Den er basert på ara­bisk Oud (ara­bisk lutt) og moun­tain ban­jo stem­ming. Her er hans ver­sjon av av “She Moved Through the Fair”.

Det­te lik­te Jim­my Page. Han stjal hele arran­ge­men­tet, og spil­te det inn med Led Zep­pe­lin med tit­te­len Whi­te Sum­mer, som han hev­det å ha laget selv.

Men å set­te en ny tekst til san­gen, som Simp­le Minds har gjort i san­gen Bel­fast Child er selv­sagt helt OK.

Men Led Zep­pe­ling stop­pet ikke der. Bert Jansch laget et arran­ge­ment til den engels­ke folke­san­gen “Black Water Side”, er i et gam­melt NRK-opp­tak fra 1973, men en gans­ke ung Finn Kal­vik i bak­grun­nen.

Jim­my Page stjal den også, og spil­te den inn som sin egen under nav­net “Black Moun­tain Side”. Vi bør mer­ke oss at Bert Jansch spil­ler det­te som komp, mens Jim­my Page spil­ler det som instru­men­tal. Det er mye vans­ke­li­ge­re å spil­le noe mens man syn­ger til, enn det er å spil­le arran­ge­men­tet som instru­men­tal.

Rol­ling Sto­nes har hel­ler ikke all­tid bare rent mel i posen. En av de sto­re blues­le­gen­de­ne er Robert John­sons. Her er hans “Love in Vain”.

Her er Rol­ling Sto­nes’ ver­sjon, som ikke er kredi­tert Robert John­son.

Men de har også for­synt jeg av musik­ken til folk som var høyst leven­de da det skjed­de. Her er Mis­sis­sip­pi Fred McDowell’s “You Got­ta Move”.

Og her er Rol­ling Sto­nes’ rip off. Men Fred McDow­ell had­de sin musikk­for­leg­ger og plate­sel­skaps­ei­er Chris Stra­chwitz som var vil­lig til å gå i kri­gen for ham. De sak­søk­te Rol­ling Sto­nes og vant.

Det er selv­sagt helt greit å bli inspi­rert av musikk. Jeg spil­ler ofte det­te musikklip­pet.

Jeg spør hvil­ken musikk folk ten­ker på, og de fles­te kom­mer nev­ner den­ne.

Lik­he­ten er gans­ke slå­en­de. Men mitt musikk­ek­sem­pel er ikke fra den­ne. Det er fra åpnin­gen av Jean Sibe­li­us’ Fio­lin­kon­sert i d-moll, her spilt av Hen­ning Krag­ge­rud. Jeg mener ikke å anty­de at Rolv Løv­land har pla­giert Jean Sibe­li­us. Men han må ha hørt den fio­lin­kon­ser­ten.

Det­te kun­ne vært gjort mye len­ger. Men jeg stop­per her.

 

Print Friendly, PDF & Email