Det er ikke ulovlig å offentliggjøre navn på en tiltalt. Nye stunt fra Petter Northug

Foto på top­pen: Tore Sætre , Wiki­me­dia Com­mon, CC 4.0 BY-SA Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion ShareA­like 4.0.

Petter Nort­hug har nok en gang ertet på seg folk, den­ne gan­gen ved å offent­lig­gjø­re nav­net på en fot­ball­spil­ler i Mol­de som er til­talt for vold­tekt. Det er i utgangs­punk­tet ikke noe for­budt mot å offent­lig­gjø­re nav­net å en per­son som er til­talt i en straffe­sak.

Når ved­kom­men­de er til­talt, da er det ikke len­ger bare en beskyld­ning, eller noen som har anmeldt ved­kom­men­de, kan­skje med tyn­ne bevis. Når påtale­myn­dig­he­te­ne har valgt å rei­se til­ta­le, da har de vur­dert bevi­se­ne og fun­net at bevi­se­ne er til­strek­ke­li­ge til at til­tal­te kan døm­mes for for­hol­det. Hvis påtale­myn­dig­he­te­ne ikke anser bevi­se­ne for å være til­strek­ke­lig ster­ke, tar de ikke ut til­ta­le. Til­tal­te er ikke dømt, og skal der­for anses for uskyl­dig inn­til even­tu­ell dom er avsagt. Men det er fore­tatt en kva­li­fi­sert vur­de­ring av saken og bevi­se­ne.

Vi kan star­te med det som er det selv­føl­ge­li­ge utgangs­punk­tet, men som ofte glem­mes når man skal dis­ku­te­re sli­ke saker: Ytrings­fri­het. Ytrings­fri­he­ten er ikke abso­lutt. Men et krav som føl­ger av Grunn­lo­ven § 100 annet ledd, sis­te punkt­um, er at begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten skal være fast­satt i lov.

Spørs­må­let er der­for om de fin­nes noen lov­be­stem­mel­ser som sier at nav­net på til­tal­te ikke kan offent­lig­gjø­res. At man er til­talt i en straffe­sak, er ikke noe som til­hø­rer pri­vat­li­vet. Det er der­for ikke en kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred å offent­lig­gjø­re nav­net. Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen skri­ver om det­te (NOU 1999:27 s. 127):

«det (kan) synes som om per­son­vern­hen­syn får litt for stor plass når det øns­kes holdt hem­me­lig for all­menn­he­ten hvem som pågri­pes, sik­tes og til­ta­les. Sli­ke straffe­pro­ses­su­el­le skritt er offent­li­ge hand­lin­ger — ofte ini­tiert av all­men­ne hen­syn — og et uttrykk for sam­fun­nets orga­ni­ser­te for­føl­gel­se av kri­mi­na­li­tet. Det til­hø­rer ikke pri­vat­li­vets fred at en straffe­sak er inn­le­det mot noen. All­menn­he­tens krav på mest mulig kor­rekt  infor­ma­sjon — også om hvem det­te kon­kret gjel­der — er der­for åpen­bar, både for­di kri­mi­na­li­te­ten angår oss alle og for­di offent­lig­het er nød­ven­dig om all­menn­he­ten skal kun­ne utøve sin kon­troll­funk­sjon.»

Når det er tatt ut til­ta­le, er det uom­tvis­te­lig sant at ved­kom­men­de er til­talt. Å gjen­gi san­ne opp­lys­nin­ger er ikke ære­kren­kel­ser.

Men, og det er et vitig men: Man kan ikke uten vide­re si noe mer enn at ved­kom­men­de er til­talt. Man kan f.eks. ikke si at ved­kom­men­de er skyl­dig, eller har fore­tatt de hand­lin­ger ved­kom­men­de er til­talt for. Man kan dis­ku­te­re om Petter Nort­hug med sin kom­men­tar «ska fengs­les» har gått et skritt for langt, og med det­te har påstått at fot­ball­spil­le­ren er skyl­dig.

Jeg gjen­gir føl­gen­de fra retts­prak­sis om sli­ke spørs­mål. I Rt HR-199274-A - Rt-1992–854 Roga­lands avis sies det:

«Det lig­ger for øvrig innen­for refe­rat­pri­vi­le­gi­et å avslø­re sik­te­des eller til­tal­tes iden­ti­tet, med mind­re det­te skjer uten akt­ver­dig grunn eller er util­bør­lig, noe det nor­malt vil være hvis avslø­rin­gen skjer i strid med et retts­lig påbud.»

Retts­til­stan­den er opp­sum­mert i I HR-19948-A — Rt-1994–50 Arbeiderbladet/Holstad. Arbei­der­bla­det had­de under over­skrif­ten «Nok en FrP-topp anmeldt» skre­vet bl.a:

«Nest­for­mann i Oslo Frem­skritts­par­ti, Hen­ning Hol­stad, er under etter­forsk­ning av poli­ti­et etter en anmel­del­se fra Rome­ri­ke politi­kam­mer. Selv hev­der Hol­stad over­for Arbei­der­bla­det at anmel­del­sen for brudd på skatte­lov­giv­nin­gen er helt ukjent for ham.»

Arbei­der­bla­det påbe­rop­te seg refe­rat­pri­vi­le­gi­um, men fikk ikke med­hold. Først­vo­te­ren­de opp­sum­me­rer retts­til­stan­den, og sier:

«Anmel­del­ser står i en gans­ke annen stil­ling [enn sik­tel­ser og til­ta­ler]. Det inn­gis man­ge anmel­del­ser som viser seg ikke å ha sak­lig grunn­lag. Hen­sy­net til per­son­ver­net til­si­er at det ikke kan være noen almin­ne­lig regel at refe­rat av anmel­del­ser er pri­vi­li­ger­te. Det er da også lagt til grunn i avgjø­rel­sen i Rt-1992–854 flg. På 861 utta­ler først­vo­te­ren­de:

«Det refe­rat­pri­vi­le­gi­et anke­mot­par­te­ne påbe­ro­per seg, er utvik­let i retts­prak­sis. Pri­vi­le­gi­et omfat­ter refe­rat fra retts­for­hand­lin­ger, jf. Rt-1976–1055, og gjen­gi­vel­se av til­tale­be­slut­ning og sik­tel­se — her­under beslut­nin­ger som inne­bæ­rer sik­tel­se — jf. Rt-1979–807. Det omfat­ter ikke en almin­ne­lig rett til fritt å refe­re­re anmel­del­ser og vitne­for­kla­rin­ger til poli­ti­et. Av dom­men i Rt-1990–636 frem­går det vide­re at pri­vi­le­gi­et etter en inter­esse­av­vei­ning kan omfat­te en balan­sert omta­le av sivi­le retts­sa­ker for­ut for hoved­for­hand­ling.»

Jeg til­føy­er imid­ler­tid at det ikke kan leg­ges til grunn som et almin­ne­lig prin­sipp at det over­ho­det ikke kan fore­lig­ge et refe­rat­pri­vi­le­gi­um når det gjel­der anmel­del­ser. Det kan være til­fel­le hvor en anmel­del­se i en sak av stor all­menn inter­es­se må anses som så seriøs at det vil­le vir­ke una­tur­lig om det ikke skul­le være adgang til å refe­re­re den­ne. Man kan for eksem­pel ten­ke seg anmel­del­se fra et offent­lig organ, som har til opp­ga­ve å hånd­heve reg­ler av stor betyd­ning for sam­fun­net, for eksem­pel en anmel­del­se i en alvor­lig for­urens­nings­sak. Der­som det gis et balan­sert refe­rat av en slik anmel­del­se, antar jeg at refe­ra­tet vil være rett­mes­sig. Til­sva­ren­de må gjel­de for anmel­del­ser mot en poli­ti­ker for poli­tis­ke utta­lel­ser, for eksem­pel på det grunn­lag at de anses for å være av rase­dis­kri­mi­ne­ren­de art. Men noe grunn­lag for et refe­rat­pri­vi­le­gi­um når det gjel­der en anmel­del­se av den karak­ter det i saken her er tale om, kan jeg ikke se det er. At til­sva­ren­de anmel­del­ser i atskil­lig utstrek­ning har vært refe­rert i masse­me­dia uten retts­lig reak­sjon, kan ikke være avgjø­ren­de.»

Men man må som nevnt hol­de seg til det fak­tis­ke. I dom­men Rt 1979–807VG

«Gjen­gi­vel­se av en til­tale­be­slut­ning eller sik­tel­se kom­mer her klar­lig­vis i en helt annen stil­ling enn en utta­lel­se om at det går et ryk­te av et bestemt inn­hold eller at en per­son har sagt et eller annet om for eksem­pel sin nabo. Det er et selv­sten­dig, og etter min mening vesent­lig hen­syn at en beslut­ning som påtale­myn­dig­he­ten har truf­fet, og som er gjort kjent, skal kun­ne omta­les.»

De sier sene­re i sam­me sak:

«Jeg kan ikke se at det på det­te punkt er fore­tatt en rik­tig gjen­gi­vel­se av sik­tel­sen, og da det ikke er for­søkt ført sann­hets­be­vis utover hen­vis­ning til sik­tel­sen, fin­ner jeg at byret­tens dom på det­te punkt bør opp­he­ves.»

I Rt 1987–1109 Aktu­ell Rap­port sier Høy­este­rett:

«Repor­ta­sjen i Aktu­ell Rap­port inne­hol­der ikke noen hen­vis­ning til en sik­tel­se, og pre­sen­te­rer stof­fet som en reell hen­del­se. Frem­stil­lin­gen går også utover en aksep­ta­bel ram­me for et even­tu­elt refe­rat, jf. det jeg har sitert fra først­vo­te­ren­des votum i den tid­li­ge­re avgjø­rel­se. I artik­ke­len er såle­des frem­holdt momen­ter som “sik­tel­sen” og til­tale­be­slut­nin­gen ikke inne­hol­der.»

Om Petter Nort­hug har gjort noe ulov­lig, avhen­ger av hva man leg­ger i bemerk­nin­gen «ska fengs­les». Det spørs­må­let har jeg ikke vurert nær­me­re. Navn­gi­vel­sen i seg selv er ikke ulov­lig.

 

Print Friendly, PDF & Email