Foto på toppen: Tore Sætre , Wikimedia Common, CC 4.0 BY-SA Creative Commons Attribution ShareAlike 4.0.

Petter Northug har nok en gang ertet på seg folk, denne gangen ved å offentliggjøre navnet på en fotballspiller i Molde som er tiltalt for voldtekt. Det er i utgangspunktet ikke noe forbudt mot å offentliggjøre navnet å en person som er tiltalt i en straffesak.

Når vedkommende er tiltalt, da er det ikke lenger bare en beskyldning, eller noen som har anmeldt vedkommende, kanskje med tynne bevis. Når påtalemyndighetene har valgt å reise tiltale, da har de vurdert bevisene og funnet at bevisene er tilstrekkelige til at tiltalte kan dømmes for forholdet. Hvis påtalemyndighetene ikke anser bevisene for å være tilstrekkelig sterke, tar de ikke ut tiltale. Tiltalte er ikke dømt, og skal derfor anses for uskyldig inntil eventuell dom er avsagt. Men det er foretatt en kvalifisert vurdering av saken og bevisene.

Vi kan starte med det som er det selvfølgelige utgangspunktet, men som ofte glemmes når man skal diskutere slike saker: Ytringsfrihet. Ytringsfriheten er ikke absolutt. Men et krav som følger av Grunnloven § 100 annet ledd, siste punktum, er at begrensninger i ytringsfriheten skal være fastsatt i lov.

Spørsmålet er derfor om de finnes noen lovbestemmelser som sier at navnet på tiltalte ikke kan offentliggjøres. At man er tiltalt i en straffesak, er ikke noe som tilhører privatlivet. Det er derfor ikke en krenkelse av privatlivets fred å offentliggjøre navnet. Ytringsfrihetskommisjonen skriver om dette (NOU 1999:27 s. 127):

«det (kan) synes som om personvernhensyn får litt for stor plass når det ønskes holdt hemmelig for allmennheten hvem som pågripes, siktes og tiltales. Slike straffeprosessuelle skritt er offentlige handlinger – ofte initiert av allmenne hensyn – og et uttrykk for samfunnets organiserte forfølgelse av kriminalitet. Det tilhører ikke privatlivets fred at en straffesak er innledet mot noen. Allmennhetens krav på mest mulig korrekt  informasjon – også om hvem dette konkret gjelder – er derfor åpenbar, både fordi kriminaliteten angår oss alle og fordi offentlighet er nødvendig om allmennheten skal kunne utøve sin kontrollfunksjon.»

Når det er tatt ut tiltale, er det uomtvistelig sant at vedkommende er tiltalt. Å gjengi sanne opplysninger er ikke ærekrenkelser.

Men, og det er et vitig men: Man kan ikke uten videre si noe mer enn at vedkommende er tiltalt. Man kan f.eks. ikke si at vedkommende er skyldig, eller har foretatt de handlinger vedkommende er tiltalt for. Man kan diskutere om Petter Northug med sin kommentar «ska fengsles» har gått et skritt for langt, og med dette har påstått at fotballspilleren er skyldig.

Jeg gjengir følgende fra rettspraksis om slike spørsmål. I Rt HR-1992-74-A – Rt-1992-854 Rogalands avis sies det:

«Det ligger for øvrig innenfor referatprivilegiet å avsløre siktedes eller tiltaltes identitet, med mindre dette skjer uten aktverdig grunn eller er utilbørlig, noe det normalt vil være hvis avsløringen skjer i strid med et rettslig påbud.»

Rettstilstanden er oppsummert i I HR-1994-8-A – Rt-1994-50 Arbeiderbladet/Holstad. Arbeiderbladet hadde under overskriften «Nok en FrP-topp anmeldt» skrevet bl.a:

«Nestformann i Oslo Fremskrittsparti, Henning Holstad, er under etterforskning av politiet etter en anmeldelse fra Romerike politikammer. Selv hevder Holstad overfor Arbeiderbladet at anmeldelsen for brudd på skattelovgivningen er helt ukjent for ham.»

Arbeiderbladet påberopte seg referatprivilegium, men fikk ikke medhold. Førstvoterende oppsummerer rettstilstanden, og sier:

«Anmeldelser står i en ganske annen stilling [enn siktelser og tiltaler]. Det inngis mange anmeldelser som viser seg ikke å ha saklig grunnlag. Hensynet til personvernet tilsier at det ikke kan være noen alminnelig regel at referat av anmeldelser er priviligerte. Det er da også lagt til grunn i avgjørelsen i Rt-1992-854 flg. På 861 uttaler førstvoterende:

«Det referatprivilegiet ankemotpartene påberoper seg, er utviklet i rettspraksis. Privilegiet omfatter referat fra rettsforhandlinger, jf. Rt-1976-1055, og gjengivelse av tiltalebeslutning og siktelse – herunder beslutninger som innebærer siktelse – jf. Rt-1979-807. Det omfatter ikke en alminnelig rett til fritt å referere anmeldelser og vitneforklaringer til politiet. Av dommen i Rt-1990-636 fremgår det videre at privilegiet etter en interesseavveining kan omfatte en balansert omtale av sivile rettssaker forut for hovedforhandling.»

Jeg tilføyer imidlertid at det ikke kan legges til grunn som et alminnelig prinsipp at det overhodet ikke kan foreligge et referatprivilegium når det gjelder anmeldelser. Det kan være tilfelle hvor en anmeldelse i en sak av stor allmenn interesse må anses som så seriøs at det ville virke unaturlig om det ikke skulle være adgang til å referere denne. Man kan for eksempel tenke seg anmeldelse fra et offentlig organ, som har til oppgave å håndheve regler av stor betydning for samfunnet, for eksempel en anmeldelse i en alvorlig forurensningssak. Dersom det gis et balansert referat av en slik anmeldelse, antar jeg at referatet vil være rettmessig. Tilsvarende må gjelde for anmeldelser mot en politiker for politiske uttalelser, for eksempel på det grunnlag at de anses for å være av rasediskriminerende art. Men noe grunnlag for et referatprivilegium når det gjelder en anmeldelse av den karakter det i saken her er tale om, kan jeg ikke se det er. At tilsvarende anmeldelser i atskillig utstrekning har vært referert i massemedia uten rettslig reaksjon, kan ikke være avgjørende.»

Men man må som nevnt holde seg til det faktiske. I dommen Rt 1979-807VG

«Gjengivelse av en tiltalebeslutning eller siktelse kommer her klarligvis i en helt annen stilling enn en uttalelse om at det går et rykte av et bestemt innhold eller at en person har sagt et eller annet om for eksempel sin nabo. Det er et selvstendig, og etter min mening vesentlig hensyn at en beslutning som påtalemyndigheten har truffet, og som er gjort kjent, skal kunne omtales.»

De sier senere i samme sak:

«Jeg kan ikke se at det på dette punkt er foretatt en riktig gjengivelse av siktelsen, og da det ikke er forsøkt ført sannhetsbevis utover henvisning til siktelsen, finner jeg at byrettens dom på dette punkt bør oppheves.»

I Rt 1987-1109 Aktuell Rapport sier Høyesterett:

«Reportasjen i Aktuell Rapport inneholder ikke noen henvisning til en siktelse, og presenterer stoffet som en reell hendelse. Fremstillingen går også utover en akseptabel ramme for et eventuelt referat, jf. det jeg har sitert fra førstvoterendes votum i den tidligere avgjørelse. I artikkelen er således fremholdt momenter som “siktelsen” og tiltalebeslutningen ikke inneholder.»

Om Petter Northug har gjort noe ulovlig, avhenger av hva man legger i bemerkningen «ska fengsles». Det spørsmålet har jeg ikke vurert nærmere. Navngivelsen i seg selv er ikke ulovlig.