Etter at jeg skrev kommentaren om “Digitaliseringsnaivistene”, har noen hevdet at det finnes mange forelesningsopptak som er veldig gode, og at store universiteter i USA har lagt ut dette. Jeg må erkjenne at jeg så gjennom en del slike for en del tid tilbake, og var ikke imponert. Men man må være åpen for at også her skjer det forbedreinger. Jeg har derfor nå sett på noe av det som for tiden ligger ute fra noen universiteter, men selvfølgelig ikke alt som finnes.

Det meste av det som folk har vist til, er ikke enkle forelesningsopptak. Det er påkostede TV- eller videoproduksjoner gjort med utgangspunkt i en forelesning, og det er faktisk noe helt annet. Det er typisk tatt opp med flere kameraer styrt av ordentlige fotografer, kanskje også med en produsent som har regien under opptaket. Sannsynligvis er det også profesjonelle lydfolk som sørger for at lyden er god. Selvfølgelig kan det lages utmerkede video- (og audioproduksjoner) som er utmerkede læremidler. Men det er ressurskrevende. Vi kan ikke ha et profesjonelt TV-team på enhver forelesning for å sørge for gode opptak. Det er kanskje mulig, men vil være helt feil bruk av ressurser.

For universiteter i USA, som krever skyhøy studentbetaling, og som har mye penger, vil dette være god reklame. Hele verden, eller i alle fall store deler av den, vil se til Harvard, Yale, MIT, Stanford etc, og holde dem fram som eksempler på det beste av det beste, og bidra til at de får mer av det de tjener godt på: Betalende studenter.

Jeg har vært gjennom dette under mange overskrifter: Fjernundervisning, “fleksibel læring”, via MOOC til man nå bruker ordet “digitalisering”. Det er for det meste det samme, i ny innpakning: En drøm om å bringe kunnskap ut til folket, uten at det skal koste noe særlig. Stort sett har det vært dyrt, men i beste fall begrensede resultater. MOOC var en bølge. Mange kastet seg på og meldte seg på kursene. Det var fristene å få et papir på at man hadde kurs fra f.eks. Harvard, uten å måtte flytte dit og uten å måtte betale dere høye studieavgifter. Og uten å måtte slike med strenge opptakskrav.  Men resultatene uteble.

Hvis man skal investere i dyre videoproduksjoner, må det være “forelesninger” som man kan regne med vil kunne brukes i en del år. Noe har et visst tidløst preg, og er ikke avhengig av å være oppdatert til enhver tid. Jeg tror at man i mange fag vil kunne presentere en del grunnproblemer i denne formen, som man så kan bygge videre på i annen undevisning.

Jeg har selv laget noen podkaster, eller radioforelesninger om man vil, i noen juridiske emner. Det var interessant og morsomt å lage dem, og jeg gjorde det fordi jeg hadde lyst til å prøve formatet. Men det var også veldig tidkrevende, så det er noe jeg ikke kommer til å gjøre igjen. De burde også vært oppdatert, men det kommer heller ikke til å bli gjort. Det vil si: Jeg kommer ikke til å gjøre det med mindre jeg får en rimelig kompensasjon for å gjøre det, enten i form av penger, eller fritak for annen undervisning. Og jeg skal ha et produksjonsteam som tar hånd om det tekniske. Med slike betingelser er nok det mest realistiske å konkludere med at det ikke vil skje.

Jeg får stadig hyggelige tilbakemeldinger fra folk som har hatt utbytte av dem. Da jeg møtte Høyres Petter Frølich til debatt om digitalisering av læremidler i Dagsnytt 18 10. april 2018, sa han før vi gikk i studio at han hadde hatt stort utbytte av noen av disse da han studerte i Bergen. Det var nesten litt synd at han ikke gjentok det i studio.

En del av vidoeproduksjonene fra forelesninger som jeg har sett, er fortsatt preget av at de er tatt opp i et auditorium, med de svakhetene det innebærer. Foreleseren henvender seg stort sett til de som sitter i auditoriet, ikke til meg som ser på videoen. Kanskje det er meg det er noe galt med, men jeg synes det er vanskelig å henge med når de ikke snakker til meg. Dette er fra MIT:

Det er interessant å merke seg at det som er tilgjengelig om dette fra MIT er tatt opp høsten 2008, og ble publisert august 2009. De presenterer altså en nesten 10 år gammel forelesning, og det har vært nær et års produskjonstid fra forelesningen ble holdt til opptaket ble publisert. Jeg er ikke programmerer, men jeg er litt overrasket over at MIT presenterer ti år gamle forelesninger i programmering.

Den neste er fra Stanford, om Einsteins relativitetsteori. Interessant nok er også dette en forelesning holdt i 2008, og publisert i 2009. Ti år gammel, et års produksjonstid fra forelesning til publisering. Men jeg regner med at relativitetsteorien ikke utvikler seg like mye som programmering.

Jeg nevnte det i min forrige kommentar om dette. Men en av mine absolutte favoritter av produksjoner av denne type er Leonard Bernsteins seks Harvard forelesninger om musikk. Jeg har sett gjennom den første av disse seks på nytt nå. Jeg merket meg at han på slutten av den første snakker om noe som hendte under den første presentasjonen av denne forelesningen, i “Harvard Square Theater”. Dette hadde jeg ikke lagt merke til tidligere. Når jeg har sett på disse opptakene tidligere, har jeg trodd at det faktisk var opptak, om enn gode opptak, av de forelesningene han holdt for en utvalgt gruppe studenter. Men det er det ikke.

Det vi ser i opptaket, er en versjon laget for video med publikum i studio. Det må ha vært en opplevelse for de utvalgte som fikk være til stede, og f.eks. stå tett sammen med Leonard Bernsteins bøyd over dirigentpartituret mens de følger med den musikken som er forhåndsinnspilt, med Boston Sympony Orchestra, dirigert av Leonard Bernstein.

Han henvender seg til kameraet, altså til oss som ser dette som video. Rulleteksten viser at det er et helt filmteam som står bak denne produksjonen: Regissør, lydfolk, “Exectutive diretor”, scenografi, lysfolk, fotografer, osv, osv. Dette er med andre ord en påkostet produksjon. Og det var det selvfølgelig all mulig grunn til å gjøre, da Harvard fikk besøk av en av sine særdeles suksessfulle tidligere studenter: Leonard Bernstein.

Jeg har med stort utbytte sett og hørt mange kommersielle produksjoner fra “The Great Courses” eller “The Teaching Company”. De fungerer omtrent som et forlag, bare at de lager audio- og videoproduksjoner i stedet for bøker (det kommer gjerne en bok med kursene, så de lager det også). Hvis noen skulle bli fristet til å prøve noen av disse kursene, bør man være klar over at en stor del av kursene er til enhver tid på salg — og da er prisen gjerne redusert med 70%. Så man må ha litt tålmodighet og vente til det kurset man er interessert i, kommer på salg.

Jeg har mest holdt meg til musikk, og Robert Greenberg er en av mine favoritter. Her er en smakebit fra et av hans kurs. Jeg har alle hans kurs, og har hørt gjennom dem mange ganger. Jeg har dem i audio-, ikke videoformat. Musikk er for meg å høre, ikke så mye å se. Jeg synes han kan bli litt overveldende på video.

https://www.youtube.com/watch?v=7jUqgQ0G1Yc

Robert Greenbergs serier er gjerne fra 24 til 32 45 minutters episoder, forelesninger eller hva man velger å kalle dem. (Noen består av 6 leksjoner). Han sier det tar 18 til 24 måneder å produsere en slik serie. Det er litt mer tid enn hva vi kan bruke på en forelesningsserie.

Her er et mer typisk forelesningsopptak, fortsatt om musikk, denne gangen fra Yale University. Jeg synes dette er gode forelesninger. Men de fungerer ikke like godt som de som er produsert for video. Vi får blant annet ikke med oss særlig mye av hans interaksjon med studentene.

Men jeg har også med stort utbytte gått gjennom en del serier om fotografering, som er produsert av The Great Courses sammen med National Geographic.

https://www.youtube.com/watch?v=0MHUF2d2c_M

Jeg tar også med noe om kunsthistorie.

https://www.youtube.com/watch?v=ocpp9msXJ2g

Jeg må også ta med noe fra mitt eget fag, denne gangen fra Yale Law School. Men også dette er en profilert gjesteforelesning, ikke fra vanlig undervisning. Glenn Greenwald at Yale Law School – “With Liberty and Justice for Some”

Det er også en annen viktig forskjell når vi sammenligner oss med USA. Det er ingen flat lønnsstruktur ved universiteter i USA. Uten at jeg har spurt folk om dette direkte, så er mitt inntrykk at jusprofessorer i utgangspunktet tjener en del mer enn hva vi gjør i Norge. Men det er nok også slik at de som bidrar til å profilere universitetet på en god måte, f.eks. gjennom videoproduksjoner som blir godt mottatt, får høyere lønn enn de som er mer anonyme.

Jeg synes at slike produksjoner kan kalles læremidler, mer enn undervisning — uten at det er noen grunn til å trekke noen skarpe skiller mellom disse. Men de har det til felles med andre læremidler, at de kan ikke lages i nye utgaver hvert semester — mens undervisningen alltid vil være oppdatert ferskvare.

Hvilket format som fungerer best som læremidler, vil variere både med faget og med personene. Noen lærer mest av det de hører, andre lærer mer av å lese. Jeg synes derfor det er bra at vi kan tilby ulike læremidler gjennom forskjellige kanaler. Noen vil ha mer utbytte av det ene enn det andre, de fleste vil ha ubytte av å kombinere flere kanaler. Vi husker alle bedre det vi har sett eller opplevd, enn det vi har hørt eller lest.

Men snakker vi om læring, da fortusetter det aktiv deltakelse fra de som studerer. Man blir ikke en god musiker uten å spille musikk, og man blir ikke en god jurist uten å arbeide med å analysere og løse juridiske problemer gjennom oppgaver, før man får sitt “førerkort” og slippes løs på samfunnet. Innenfor mange fag og områder finnes det digitale treningsprogrammer. Men jeg har fortsatt såpass tro på mennesket at jeg har tro på at ingen maskin kan erstatte god kontakt og kommunikasjon mellom en levende lærer og en student.

For musikk bør det være ganske åpenbart at vi må ha med musikken. Noen kan lese et partitur med stort musikalsk utbytte. Jeg er ikke der. Jeg kan riktignok følge partituret når jeg hører musikk, og jeg kan et stykke på vei analysere musikken ut fra partituret. Men jeg må høre den for at den skal bli levende for meg. Integrasjonen mellom tekst og musikk i en god audio- eller videoproduksjon, gjør denne formen langt bedre enn f.eks. tekst kombinert med innspilt musikk, som man kan lytte til ved siden av teksten.

For fotografi må man selvsagt ha bilder. Ren audio fungerer ikke. Jeg synes video er det beste, fordi man da kan vise direkte hva som skjer om f.eks. lyset endres noe. Denne dynamikken får man ikke i en bok med bilder. For kunsthistorie kan en bok med gode bilder fungere like godt som video.

Jus er veldig tekstorientert. Alle viktige rettskilder er tekster: Lover, lovers forarbeider, dommer osv. I tillegg til å tilegne oss juridisk metode og juridiske kunnskaper, skal vi også lære å forholde oss til tekster. Da bør det ikke overraske at tekster, ikke minst i form av bøker, er viktige.

En av undervisningens, herunder forelesningens store fordeler er at den kan være oppdatert. Her vil det sikkert også være store variasjoner. Vi hører av og til om nye oppdagelser “som gjør at historien må skrives om”. Men det skjer vel ikke så veldig ofte, og historien endrer seg ikke veldig mye. Selv om man kan ha helt ulike perspektiver på historien.

Noen fremstillinger er ganske tidløse. Jeg har stort utbyttte av å se og høre de forelesningene Leonard Bernstein holdt for 45 år siden, akkurat som jeg har utbytte av å lese Aaron Coplands bok “What to listen for in music”, som først ble utgitt i 1939.

En undersøkelse som ble gjort for ganske mange år siden, av jusstudenter som slet med studiet, viste at en stor andel av disse studentene hadde problemer med å relatere det de leste til en virkelighet som angikk dem. Det er en av grunnene til at jeg så langt som mulig ønsker å knytte mine forelesninger til det som skjer rundt oss her og nå. Rettsspørsmål handler om samfunnet rundt oss, ikke om en konstruert fantasiverden. Jeg vil gjerne vise denne sammenhengen, og da må forelesningene være aktuelle.

Det skjer endringer hele tiden. Noen ganger kommer det ny lovgivning. Andre ganger kommer det en ny dom fra Høyesterett, EU-domstolen eller Den europeiske menneskerettsdomstolen, som er relevante for det faget vi underviser. Dette må vi kunne ta tak i, og bringe inn i vår undervisning. Da kan vi ikke servere studentene opptak som ble gjort for et par år siden, uansett hvor gode disse produksjonene måtte være.

Dette er en av styrkene ved forelesningene, med høyst levende forelesere: De kan være, og bør være oppdaterte når de holdes. Noe verken lærebøker eller videoproduksjoner vil være.

Det dreier seg om ulike formater. En transkripsjon av en god forelesning blir ikke en god lærebok. På samme måte blir høytlesing fra en god lærebok ikke en god forelesning. Opptak av en god forelesning blir ikke god radio eller godt TV. En radio- eller TV-produksjon med publikum, kan gi begrenset utbytte til de som er til stede i studio.

Vi trenger et mangfold med ulike undervisningsformer og ulike læremidler. Kvalitet koster. Alfor ofte blir politikernes digitaliseringsiver bare innsparingstiltak, hvor realiteten er at vi som er ansatt ved universitetene skal gjøre mer for mindre.