Jeg må først ta dette forbeholdet: Jeg arbeider vanligvis ikke med strafferett, og beveger meg nå ut på tynn is. Jurister som kan strafferett bedre enn meg, må gjerne korrigere eventuelle feil og supplere der noe måtte mangle.
Vi kan starte med noe som ikke er særlig juridisk: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, og ikke straffe alle dumheter som folk gjør. Jeg tror ikke noen forsvarer den så altfor mye omtalte SMS-meldingen som SP-gutta sendte til Liv Signe Navarsete. Det var dumt, og i beste fall en særdeles dårlig spøk fra bondemenn som synes å ha vært litt for mye ute etter øl, og kanskje noen ikke lovlige husflidsprodukter. En av de ti fulle SP-gutter føler seg nok usannsynlig dum for tiden, i den grad han er i stand til å huske hva han gjorde på den hytteturen. Med med så mye mediestyr som det har vært rundt den saken, er det svært lite sannsynlig at noen vil stå fram og tilstå. Vedkommende vil ikke bare fremstå som en ynkelig liten mann som kunne sende en slik melding, men som en enda mer ynkelig liten mann ved ikke å erkjenne forholdet. Å etterforske en slik to år gammel sak vil være mildt sagt vanskelig. Men så til det juridiske.
Det står i Grunnloven § 96:
“Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.”
Når det står at ingen kan dømmes uten etter lov, så betyr det at ingen kan dømmes til straff uten etter lov. Sagt på en annen måte: Hvis noen skal kunne straffes, må det være en lovbestemmelse som sier at den aktuelle handlingen er straffbar. Jeg starter med å vise til en kjent avgjørelse fra Høyesterett på 1950-tallet, om telefonsjikane, Rt-1952-989. Tiltalte hadde
“i tiden fra og med november måned 1951 til og med januar 1952, stadig har ringt i telefonen til B og dennes hustru fru B. Oppringningene er foregått fra ved 8-tiden om morgenen og til ved 10-tiden om aftenen, dels også ved 11-tiden og inntil henimot kl. 12 (24). Videre har retten funnet bevist at domfeltes hensikt med oppringningene for en vesentlig del har vært å sjikanere de personer han ringte til.”
Dette ble han dømt for i byretten. Både påtalemyndighetene og tiltalte anket. Påtalemyndighetene fordi de mente straffen var for mild, tiltalte på grunn av feil lovandvendelse. Tiltalte var i byretten dømt for overtredelse av den dagjeldende straffeloven § 350, som b.a. lød:
“Den som ved slagsmål, støy eller annen utilbørlig atferd forstyrrer
a) den alminnelige fred og orden,?
b) …
c) omgivelsenes nattero eller”
Førstvoterende i Høyesterett starter med å skrive at han mener at forholdet er forkastelig og at det burde være straffbart, men at det ikke ble rammet av den aktuelle bestemmelsen.
“Jeg er enig med byretten i at de handlinger den har funnet bevist, er forkastelige og at de burde være belagt med straff, men jeg er kommet til at de ikke rammes av straffelovens § 350 første ledd.”
Handlingen forstyrret etter Høyesteretts vurdering verken “den alminnelige fred og orden” eller “omgivelsenes nattero”. Førstvoterende konkluderte slik, og fikk tilslutning av de øvrige dommere:
“Etter min forståelse rammes domfeltes handlinger således overhodet ikke av straffelovens § 350 første ledd, og iallfall bare for en dels vedkommende av § 350 annet ledd. Jeg vil tilføye at jeg heller ikke kjenner noen annen bestemmelse i straffeloven som forholdet kan henføres under, for så vidt annet ledd i § 350 ikke kan anvendes og der heller ikke er brukt ukvemsord eller lignende som kan rammes på annen måte. Dommen vil derfor måtte bli å oppheve.”
Som et svar på denne dommen, fikk vi i 1955 en ny § 390a i straffeloven, som rammet hensynsløs adferd. Men lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft, så tidligere handlinger kunne ikke straffes etter den nye bestemmelsen.
Jeg tar med en nyere dom, HR-2012-409-A – Rt-2012-313, som gjaldt grov kreditorsvik og hvitvasking av penger. Men kravet om lovhjemmel for å kunne straffes er det samme. Her sies det i dommen avsnitt 29:
«Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»
Dermed står vi med det spørsmålet som media ikke har klart å belyse i sin overdrevne interesse for denne meldingen: Er det noen lovbestemmelse som sier at det er straffbart å sende en slik melding?
Det nærmeste jeg har funnet, er strl § 266 om Hensynsløs atferd, som lyder:
“Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.”
En enkelt melding kan ikke anses for en forfølgelse, så det alternativet må i alle fall være utelukket. I HR-2010-1126-A – Rt-2010-845 hadde en person daglig i to måneder sendt tekstmeldinger til direktøren i Utlendingsnemnda angående hjemsendelsen av asylsøkere til Afghanistan. Dette ble ansett for å rammes av den dagjeldende § 390a, som er videreført i dagens § 266.
I HR-2014-1336-A – Rt-2014-669 viser Høyesterett til forarbeidene til den da vedtatte, men ennå ikke ikraftsatte § 266, og siterer dette avsnittet:
«Det er imidlertid klart at et slikt straffebud ikke kan ha som oppgave å beskytte individet mot enhver form for forstyrrende eller plagsom opptreden. Et stykke på vei må man nøye seg med å være helt uten eller bare ha sivilrettslig beskyttelse. Det blir her som så ofte ellers domstolenes oppgave å trekke grensen mellom de straffbare og de ikke straffbare krenkelser …»
Videre:
«Kravet om at adferden skal være ‘hensynsløs’ gjelder også den plagsomme eller skremmende opptreden og medfører at dagliglivets små krenkelser faller utenfor straffebudet. Hensynsløs er en ganske sterk karakteristikk og vil iallfall som oftest forutsette at adferden helt klart er moralsk forkastelig. Avgjørelsen må foretas konkret, og omstendigheter som tid, sted og fornærmedes individuelle forhold vil få betydning ved bedømmelsen.»
I avsnitt 17 skriver førsvoterende:
“På bakgrunn av ordlyden og de forarbeidsuttalelsene jeg har nevnt, legger jeg til grunn at en fredskrenkelse først blir straffbar etter § 390a dersom den går markert ut over slike ubehageligheter som alminnelig menneskelig samkvem regelmessig kan føre med seg. En krenkelse rammes således bare dersom den kan karakteriseres som «hensynsløs», eller som «kvalifisert klanderverdig», se Matningsdal og Bratholm, kommentarutgave til straffeloven, tredje del, side 230..”
Spørsmålet er så om denne SMS-meldingen er
“skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd [som på] på annen måte krenker en annens fred”
Det var sikkert ubehagelig å få meldingen, men slik den er referert var det ikke noe truende i den. Gikk meldingen “markert ut over slike ubehageligheter som alminnelig menneskelig samkvem regelmessig kan føre med seg”? Jeg heller mot å svare nei på det spørsmålet, og da er handlingen ikke straffbar.
Statsadvokat Jørn Sigurd Maurud har sagt at politiet ikke bør prioritere en sak som dette. Ser man på alt det andre som politiet burde ha gjort, men som de ikke gjør, er det ikke vanskelig å være enig med ham i det. De må i så fall sette i gang et etterforskningsarbeid som kan vise seg vanskelig, for eventuelt å finne bevis for en handling som skjedde for to år siden, og som kanskje viser seg ikke å være straffbar. Ikke uventet fikk han kritikk for dette, og han blir beskyldt for å sende ut et signal om at det er greit å sende slike meldinger. Jeg synes det er en uberettiget kritikk. Hvis Liv Signe Navarsete hadde anmeldt saken da meldingen ble sendt for to år siden, kunne saken ha stilt seg annerledes. Men i dag bør politiet ikke prioritere slikt.
Selv om man skulle finne tilstrekkelig bevis for hvem som sendte meldingen, og man mener å ha tilstrekkelig grunnlag for å mene at det er straffbart, er det likevel ikke åpenbart at det bør føre til tiltale. Straffeprosessloven § 62a, annet ledd, lyder:
“For overtredelse av straffebud med en strafferamme på 2 år eller lavere kan påtale unnlates hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale. Ved vurderingen av om allmenne hensyn foreligger, legges det blant annet vekt på overtredelsens grovhet, hensynet til den alminnelige lovlydighet og om den fornærmede, en annen som har lidt skade ved overtredelsen, eller vedkommende berørte myndighet ønsker påtale.”
Strafferammen etter strl § 266 er to år. Tilsier allmenne hensyn påtale, altså at det reises offentlig straffesak mot han som sende meldingen? Etter min vurdering: Nei. Jeg kan heller ikke se at en enkelt melding representerer en så grov overstredelse at det tilsier påtale. Jeg har ikke sett at fornmærmede, Liv Signe Navrsete, har ønsket påtale — men jeg har ikke sett noen grunn til å bruke tid på å lese alle detlajer i denne saken. Kanskje er Senterpartiet “annen som har lidt skade ved overtredelsen”, men de har først og fremst lidt skade ved sin dårlige behandling av saken siden den først ble meldt i partiet, ikke ved meldingen i seg selv. Jeg mener også at dette er en sak som politiet og påtalemyndighetene ikke bør prioritere, uten at jeg dermed mener det er greit å sende slike meldinger.
Bildet på toppen: Foto Helge Høifødt, Wikimedia Common, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported.