I vini del Giro d’Italia 2018: 12. etappe. Osimo — Imola

Gra­tu­le­rer med dagen, til alle i Nor­ge. Til folk av alle kjønn, med alle hud­far­ger, alle reli­gio­ner og alle sek­su­el­le leg­nin­ger. Ta på buna­den, syk­kel­klær­ne, den fines­te hija­ben eller noe annet. I dag fei­rer vi fri­he­ten. La ikke rasis­ter og de into­le­ran­te øde­leg­ge dagen med sin kval­men­de nasjo­na­lis­me og mas om “nors­ke ver­di­er”. Ikke glem at han som star­tet barne­to­ge­ne, Hen­rik Wer­ge­land, kjem­pet hardt for å få fjer­net skam­plet­ten i vår grunn­lov fra 1814: Bestem­mel­sen om at jøder ikke skul­le ha adgang til riket. Han vil­le nok ha kjem­pet mot frem­med­ha­tet i dag også.

I dag er det flatt, og en ny dag for spur­ter­ne, etter at ryter­ne har syk­let i et gans­ke så hur­tig “17.-mai-tog”.  Etap­pen star­ter der gårs­da­gens etap­pe end­te, går ut til kys­ten, og føl­ger rivie­ra­en nord­over.

Jeg mer­ker at det­te ikke er plan­lagt godt nok i år. Jeg bur­de ikke ha tatt med Cor­ne­ro-vine­ne i går, men ha spart dem til i dag. I dag kan man fin­ne sol (jeg har ikke sjek­ket vær­mel­din­gen) og ferie­liv, og sik­kert vin som er OK når man er på ferie. Men det er vans­ke­lig å fin­ne noe å skri­ve hjem om, bort­sett fra Cor­ne­ro i områ­det rund start­byen.

For oss som en gang var, og for de som fort­satt er inter­es­sert i motor­sport, vek­ker mål­byen Imo­la von­de min­ner. Det var på banen i Imo­la at den bra­si­li­ans­ke for­mel-1 stjer­ne­ne, Ayr­ton Sen­na, kjør­te seg ihjel 1. mai 1994.

På 17. mai bør det etter min mening være en god mus­se­ren­de vin. Det lages en Romag­na Albana Spu­man­te fra områ­det vi skal gjen­nom i dag. Det fin­nes vel­dig man­ge ita­li­ens­ke spu­man­te-viner, alt­så mus­se­ren­de viner. Pro­duk­sjo­nen av  Romag­na Albana Spu­man­te er svært liten. Og 17. mai for­tje­ner uan­sett noe bed­re.

Etter min mening for­tje­ner en dag som den­ne champag­ne, og etter­som jeg i øye­blik­ket er i Frank­ri­ke, blir det selv­føl­ge­lig champag­ne for meg. Jeg har akku­rat kom­met “hjem” til La Gran­de Mot­te, etter å ha vært noen dager i områ­det rundt Bor­deaux, med bl.a. en inn­holds­rik vin­tur i Medoc. Så når sant skal sies er det ikke ita­li­ensk vin som har vært mest frem­me i bevisst­he­ten.

Men vi får ven­de til­ba­ke til Mar­che, og hop­pe over Cor­ne­ro-vine­ne.

Mar­che er først og fremst kjent for hvit­vin laget av dru­en Ver­dicchio, en drue som i liten grad dyr­kes uten­for regio­nen.

Verdicchio-amforaflaskeStor­pro­du­sen­ten Fazi Bat­tag­lia fikk i 1954 desig­net en spei­sell amfor­aflas­ke, og den ble raskt tatt i bruk av and­re pro­du­sen­ter. Flas­ken ble nær­mest vinens sig­na­tur og kjenne­tegn. En slik flas­ke kan være en god mar­keds­fø­rings­gim­mick, og den ble en suk­sess. Folk hus­ker fason­gen på flas­ken, oksen eller pin­nen rundt hal­sen, scoo­te­ren på eti­ket­ten, osv. Men det kan være et tve­eg­get sverd. Når folk først og fremst hus­ker embal­la­sjen, og ikke inn­hol­det, da kan sli­ke flas­ker stå i vei­en for en kva­li­tets­ut­vik­ling. Det er vans­ke­lig å kvit­te seg med stem­pel­et som bil­lig turist­vin når den leve­res på en slik flas­ke. En gang var Chi­an­ti vinen på bast­flas­ker. Vi hus­ket ikke vinen, men vi viss­te at om vi skul­le ha ordent­lig ita­li­ensk rødvin, da skul­le vi ha den­ne vinen på bast­flas­ker. Kan­skje hus­ket vi ikke hva den het, men vi hus­ket flas­ke­ne. I dag ser man ikke stort til de flas­ke­ne. Chi­an­ti tap­pes på van­li­ge vin­flas­ker, og de kon­kur­re­rer på vinens kva­li­tet, ikke på en flaske­gim­mick. I Mar­che var den spe­si­el­le flas­ken i van­lig bruk til godt ut på 80-tal­let, men nå ser man ikke len­ger så mye til den.

Vi må litt len­ger inn i lan­det for å fin­ne den mest kjen­te hvit­vi­nen fra Mar­che. Vi må til områ­det Ver­dicchio dei Castlli di Jesi, vest for byen Jesi. Som nav­net på vin­om­rå­det sier, er det­te viner av Ver­dichcion, alt­så hvit­vin. Det­te reg­nes som en av Ita­lias bes­te hvit­vi­ner. Det er en aro­ma­tisk, karak­ter­full og fyl­dig vin, med gans­ke høy syre av og aro­ma av tro­pisk frukt. Den størs­te pro­du­sen­ten, som lager utmer­ke­de viner, er Fazi Bat­tag­lia.

Pice­no dek­ker det mes­te av kyst­om­rå­de­ne i den syd­li­ge halv­de­len av Marhce. Her pro­du­se­res Ros­so Pice­no og Ros­so Pice­no Superio­re, som er den leden­de rødvi­nen fra områ­det.

Jeg tar med en liten god­bit fra Mar­che. Det er en his­to­rie jeg har for­talt før, men den tåler å gjen­tas. Den er fra et beøsk på den utmer­ke­de fiske­re­sa­tu­r­an­ten Mares i Skov­vei­en i Oslo, for noen år siden — en res­tau­rant som dess­ver­re ikke fin­nes mer. Vi spis­te en utmer­ket fire­ret­ter, men til­hø­ren­de viner. Vin­kel­ne­ren var i det rau­se hjør­net, så vi fikk sma­ke på et par viner i til­legg til de som sto på vin­me­ny­en. Kan­skje fikk vi en bonus for å kom­me gans­ke sent: Åpne­de flas­ker med vin som de uan­sett ikke kun­ne ser­ve­re dagen etter.

W20130412_223956Etter å ha druk­ket meg gjen­nom Tour de Fran­ce og Giro d’Italia i noen år, har jeg smakt man­ge viner jeg ellers ikke vil­le ha hatt fan­ta­si nok til å kjø­pe. Ikke minst har jeg opp­da­get man­ge gode des­sert­vi­ner. Etter først å ha ser­vert en Recioto di Soave, kom vin­kel­ne­ren med Lacri­ma Di Mor­ro d’Alba Passi­to, som hun sa var fra Mar­che. Jeg så på flas­ken, og pro­te­ster­te: “Alba, det er da i Pie­mon­te, ikke i Mar­che?”

Ita­li­ensk vin er mang­fol­dig og for­vir­ren­de. Det er det som gjør Ita­lia så spen­nen­de som vin­land. Jeg bur­de selv­sagt ha visst at vin­kel­ne­re på gode res­tau­ran­ter kan sitt fag. Jeg skul­le ikke ha pro­te­stert mot det hun sa. På den annen side: Da had­de vi gått glipp av for­tel­lin­gen om vinen.

Alle som kan litt om ita­li­ensk vin, vet at Alba lig­ger i Pie­mon­te, kjent for bl.a. Bar­be­ra d’Alba. Men det fin­nes også en liten by i Mar­che som heter Alba. Der dyr­ker de dru­en Lacri­ma, og pro­du­se­rer vinen Lacri­ma di Mor­ro d’Alba. Vi kan gi ordet til for­fat­ter­ne av boken Ita­li­ensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skri­ver:

En av Mar­ches — ja, hele Ita­lias — mer spe­si­el­le viner har mot alle odds vokst seg stør­re de sene­re åre­ne. … i en vin­ver­den pre­get av sta­dig fle­re ens­ret­te­de “desig­ner­vi­ner” og kjønns­løse bag-in-box­er, er viner som er litt anner­le­des et til­trengt friskt pust. … Resul­ta­tet er meget spe­si­elt, men til vel­valgt mat som for eksem­pel sala­mi eller stekt patte­gris fun­ge­rer den vel­dig bra. Ste­fa­no Man­ci­nel­li er områ­dets selv­be­stal­te­de ambas­sa­dør, og hans viner er også blan de bes­te med en rela­tivt fyl­dig og aro­ma­tisk stil. Han lager også litt av den sjeld­ne passitova­ri­ant, hvor dru­ene hen­ger til tørk i måneds­vis og siden lag­rer i fly­ten­de form på bar­ri­ques og tonneaux.”

Det var den­ne sjel­den­he­ten vi ble ser­vert på Mares. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av des­ser­ten som var laget av sjo­ko­la­de. Men som hun sa: Den dre­per sor­be­ten (banan og kiwi, om jeg hus­ker rett). Vi fikk et utmer­ket mål­tid, en hyg­ge­lig kveld, fikk sma­ke noen for oss ukjen­te viner, og vi lær­te litt mer om ita­li­ensk vin.

Jeg avrun­der den­ne lil­le his­to­ri­en med litt erfa­rings­ba­sert vin­kunn­skap: Spi­ser du på en god res­tau­rant, så velg vin­me­ny­en om de har det. Et glass vin til hver rett er et utmer­ket kon­sept. De har valgt noe som pas­ser, og kan­skje får du noen spen­nen­de over­ras­kel­ser. Det er en del viner jeg har lært å kjen­ne på den­ne måten. Har de ikke vin­meny, så spør vin­kel­ne­ren om råd. Det er job­ben deres å vel­ge viner som pas­ser til maten, og de kan mye mer enn hva vi ama­tø­rer har mulig­het til å til­eg­ne oss. Hvis jeg vel­ger selv uten vei­led­ning, ender jeg nes­ten all­tid på et trygt valg: En vin jeg kjen­ner fra før. Men det er mer mor­somt nå man får en helt ukjent vin som viser seg å pas­se svært godt til den maten man spi­ser.

Vi ender i Emi­lia-Romag­na. Det er Po-dalen og Po-del­ta­et, Ita­lias mest frukt­ba­re områ­de. Men god og frukt­bar jord gir ikke god vin. Dru­er som har måt­tet kjem­pe for til­væ­rel­sen i dår­lig jord og til tider litt vans­ke­lig kli­ma, gir den bes­te vinen.

Vi avslut­ter ikke så langt fra Col­li d’Imola, men vine­ne der­fra er ikke sær­lig inter­es­san­te. Ta med god hvit­vin fra Mar­che, og finn fram en edel, mus­se­ren­de vin. Gå for kva­li­tet hel­ler enn geo­gra­fi når du skal fei­re 17. mai

.

I vini del Giro d’Italia 2018

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly, PDF & Email