Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2018: 12. etappe. Osimo — Imola

Leave a comment

Gratulerer med dagen, til alle i Norge. Til folk av alle kjønn, med alle hudfarger, alle religioner og alle seksuelle legninger. Ta på bunaden, sykkelklærne, den fineste hijaben eller noe annet. I dag feirer vi friheten. La ikke rasister og de intolerante ødelegge dagen med sin kvalmende nasjonalisme og mas om “norske verdier”. Ikke glem at han som startet barnetogene, Henrik Wergeland, kjempet hardt for å få fjernet skampletten i vår grunnlov fra 1814: Bestemmelsen om at jøder ikke skulle ha adgang til riket. Han ville nok ha kjempet mot fremmedhatet i dag også.

I dag er det flatt, og en ny dag for spurterne, etter at ryterne har syklet i et ganske så hurtig “17.-mai-tog”.  Etappen starter der gårsdagens etappe endte, går ut til kysten, og følger rivieraen nordover.

Jeg merker at dette ikke er planlagt godt nok i år. Jeg burde ikke ha tatt med Cornero-vinene i går, men ha spart dem til i dag. I dag kan man finne sol (jeg har ikke sjekket værmeldingen) og ferieliv, og sikkert vin som er OK når man er på ferie. Men det er vanskelig å finne noe å skrive hjem om, bortsett fra Cornero i området rund startbyen.

For oss som en gang var, og for de som fortsatt er interessert i motorsport, vekker målbyen Imola vonde minner. Det var på banen i Imola at den brasilianske formel-1 stjernene, Ayrton Senna, kjørte seg ihjel 1. mai 1994.

På 17. mai bør det etter min mening være en god musserende vin. Det lages en Romagna Albana Spumante fra området vi skal gjennom i dag. Det finnes veldig mange italienske spumante-viner, altså musserende viner. Produksjonen av  Romagna Albana Spumante er svært liten. Og 17. mai fortjener uansett noe bedre.

Etter min mening fortjener en dag som denne champagne, og ettersom jeg i øyeblikket er i Frankrike, blir det selvfølgelig champagne for meg. Jeg har akkurat kommet “hjem” til La Grande Motte, etter å ha vært noen dager i området rundt Bordeaux, med bl.a. en innholdsrik vintur i Medoc. Så når sant skal sies er det ikke italiensk vin som har vært mest fremme i bevisstheten.

Men vi får vende tilbake til Marche, og hoppe over Cornero-vinene.

Marche er først og fremst kjent for hvitvin laget av druen Verdicchio, en drue som i liten grad dyrkes utenfor regionen.

Verdicchio-amforaflaskeStorprodusenten Fazi Battaglia fikk i 1954 designet en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Flasken ble nærmest vinens signatur og kjennetegn. En slik flaske kan være en god markedsføringsgimmick, og den ble en suksess. Folk husker fasongen på flasken, oksen eller pinnen rundt halsen, scooteren på etiketten, osv. Men det kan være et tveegget sverd. Når folk først og fremst husker emballasjen, og ikke innholdet, da kan slike flasker stå i veien for en kvalitetsutvikling. Det er vanskelig å kvitte seg med stempelet som billig turistvin når den leveres på en slik flaske. En gang var Chianti vinen på bastflasker. Vi husket ikke vinen, men vi visste at om vi skulle ha ordentlig italiensk rødvin, da skulle vi ha denne vinen på bastflasker. Kanskje husket vi ikke hva den het, men vi husket flaskene. I dag ser man ikke stort til de flaskene. Chianti tappes på vanlige vinflasker, og de konkurrerer på vinens kvalitet, ikke på en flaskegimmick. I Marche var den spesielle flasken i vanlig bruk til godt ut på 80-tallet, men nå ser man ikke lenger så mye til den.

Vi må litt lenger inn i landet for å finne den mest kjente hvitvinen fra Marche. Vi må til området Verdicchio dei Castlli di Jesi, vest for byen Jesi. Som navnet på vinområdet sier, er dette viner av Verdichcion, altså hvitvin. Dette regnes som en av Italias beste hvitviner. Det er en aromatisk, karakterfull og fyldig vin, med ganske høy syre av og aroma av tropisk frukt. Den største produsenten, som lager utmerkede viner, er Fazi Battaglia.

Piceno dekker det meste av kystområdene i den sydlige halvdelen av Marhce. Her produseres Rosso Piceno og Rosso Piceno Superiore, som er den ledende rødvinen fra området.

Jeg tar med en liten godbit fra Marche. Det er en historie jeg har fortalt før, men den tåler å gjentas. Den er fra et beøsk på den utmerkede fiskeresaturanten Mares i Skovveien i Oslo, for noen år siden — en restaurant som dessverre ikke finnes mer. Vi spiste en utmerket fireretter, men tilhørende viner. Vinkelneren var i det rause hjørnet, så vi fikk smake på et par viner i tillegg til de som sto på vinmenyen. Kanskje fikk vi en bonus for å komme ganske sent: Åpnede flasker med vin som de uansett ikke kunne servere dagen etter.

W20130412_223956Etter å ha drukket meg gjennom Tour de France og Giro d’Italia i noen år, har jeg smakt mange viner jeg ellers ikke ville ha hatt fantasi nok til å kjøpe. Ikke minst har jeg oppdaget mange gode dessertviner. Etter først å ha servert en Recioto di Soave, kom vinkelneren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito, som hun sa var fra Marche. Jeg så på flasken, og protesterte: “Alba, det er da i Piemonte, ikke i Marche?”

Italiensk vin er mangfoldig og forvirrende. Det er det som gjør Italia så spennende som vinland. Jeg burde selvsagt ha visst at vinkelnere på gode restauranter kan sitt fag. Jeg skulle ikke ha protestert mot det hun sa. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av fortellingen om vinen.

Alle som kan litt om italiensk vin, vet at Alba ligger i Piemonte, kjent for bl.a. Barbera d’Alba. Men det finnes også en liten by i Marche som heter Alba. Der dyrker de druen Lacrima, og produserer vinen Lacrima di Morro d’Alba. Vi kan gi ordet til forfatterne av boken Italiensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skriver:

“En av Marches — ja, hele Italias — mer spesielle viner har mot alle odds vokst seg større de senere årene. … i en vinverden preget av stadig flere ensrettede “designerviner” og kjønnsløse bag-in-boxer, er viner som er litt annerledes et tiltrengt friskt pust. … Resultatet er meget spesielt, men til velvalgt mat som for eksempel salami eller stekt pattegris fungerer den veldig bra. Stefano Mancinelli er områdets selvbestaltede ambassadør, og hans viner er også blan de beste med en relativt fyldig og aromatisk stil. Han lager også litt av den sjeldne passitovariant, hvor druene henger til tørk i månedsvis og siden lagrer i flytende form på barriques og tonneaux.”

Det var denne sjeldenheten vi ble servert på Mares. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av desserten som var laget av sjokolade. Men som hun sa: Den dreper sorbeten (banan og kiwi, om jeg husker rett). Vi fikk et utmerket måltid, en hyggelig kveld, fikk smake noen for oss ukjente viner, og vi lærte litt mer om italiensk vin.

Jeg avrunder denne lille historien med litt erfaringsbasert vinkunnskap: Spiser du på en god restaurant, så velg vinmenyen om de har det. Et glass vin til hver rett er et utmerket konsept. De har valgt noe som passer, og kanskje får du noen spennende overraskelser. Det er en del viner jeg har lært å kjenne på denne måten. Har de ikke vinmeny, så spør vinkelneren om råd. Det er jobben deres å velge viner som passer til maten, og de kan mye mer enn hva vi amatører har mulighet til å tilegne oss. Hvis jeg velger selv uten veiledning, ender jeg nesten alltid på et trygt valg: En vin jeg kjenner fra før. Men det er mer morsomt nå man får en helt ukjent vin som viser seg å passe svært godt til den maten man spiser.

Vi ender i Emilia-Romagna. Det er Po-dalen og Po-deltaet, Italias mest fruktbare område. Men god og fruktbar jord gir ikke god vin. Druer som har måttet kjempe for tilværelsen i dårlig jord og til tider litt vanskelig klima, gir den beste vinen.

Vi avslutter ikke så langt fra Colli d’Imola, men vinene derfra er ikke særlig interessante. Ta med god hvitvin fra Marche, og finn fram en edel, musserende vin. Gå for kvalitet heller enn geografi når du skal feire 17. mai

.

I vini del Giro d’Italia 2018

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.