I vini del Giro d’Italia 2018: 13. etappe. Ferrara — Nervesa della Battaglia

I dag er det nok en flat etap­pe. Det er en fjer­de­ka­te­go­ri ca 20 km får mål, men den bør ikke by på noen pro­ble­mer. Så det blir nok spurt­opp­gjør i dag også. Men i mor­gen er det fjell for alvor, så det­te kan være dagen hvor noen begyn­ner å kjen­ne på gam­le ska­der, gry­en­de syk­doms­tegn og annet som kan gi dem et påskudd til å stå av før den sis­te delen med har­de fjell.

Vi star­ter i Fer­ra­ra, som skal være den førs­te plan­lag­te byen.  Erco­le I d’Este var her­tug i Fer­ra­ra fra 1471 til 1505. Han enga­sjer­te i 1484 arki­tek­ten Bia­gio Ros­set­ti for å lage en mas­ter­plan for utvi­del­se av byen. Den mer typis­ke byut­vi­kin­gen var nok som det som nå gra­ves fram i Gam­le­byen i Oslo, i for­bin­del­se med arbei­det med Follo­b­a­nen: “Byen og gate­ne voks­te orga­nisk og utvik­let seg uten noen over­ord­net plan, først og fremst til­pas­set topo­gra­fi­en.” Fer­ra­ra er en nes­ten intakt mid­del­al­der- og renes­sanse­by, som står på UNESCOs “World Her­ita­ge List”.

Det har noen gan­ger slått meg, som et depri­me­ren­de para­doks for byplan­leg­ge­re, at det vi i dag gjer­ne set­ter pris på i gam­le, idyl­lis­ke byer, kjenne­teg­nes ved at det ikke var plan­lagt.

Noen av oss fobin­der også Fer­ra­ra med Mozart ope­ra “Cosi fan Tut­te”. Cosi fan tut­te betyr slik gjør alle, hvil­ket her betyr at ingen damer er tro­fas­te, og alle lar seg for­øre — sær­lig dame­ne i Fer­ra­ra, hvor hand­lin­gen fin­ner sted.

Ope­ra­en har en libret­to, som egent­lig betyr liten bok, og er teks­ten i en ope­ra, av Loren­zo da Pon­te, som også skrev libret­ti til “Figa­ros bryl­lup” og “Don Gio­van­ni”, to ope­ra­er jeg set­ter høy­ere enn “Cosi fan Tut­te”. His­to­ri­en i ope­ra­en er en klas­sisk come­dia del arte his­to­rie med part­ner­for­ve­klsing. Den gam­le lurin­gen Don Alfon­so hev­der over­for de to her­rer Fer­ran­do og Gugliel­mo at det ikke fin­nes noe slikt som en tro­fast kvin­ne. Han vil vise at det også gjel­der deres for­lo­ve­der, Dora­bel­la og Fio­rdi­li­gi, som de mener vil være evig tro­fas­te. Colum­bi­na er en klas­sisk come­dia del arte rol­le, en smart tje­ner som set­ter spil­let i gang, i den­ne opea­ren repre­sen­tert ved tje­neste­pi­ken Despina. Dame­ne skal set­tes på prø­ve. Fer­ran­do og Gugliel­mo later som  om de har fått en inn­kal­ling til det mili­tæ­re, og må rei­se med en gang. De rei­ser bort, og kom­mer til­ba­ke i for­kled­ning, og hver av dem skal for­fø­re den and­res for­lo­ve­de, og så er spil­let i gang.

Det høres ikke akku­rat ut som noen Shake­spea­re- eller Ibsen-kva­li­tet i den­ne his­to­ri­en. Skjønt mye av den sam­men his­to­ri­en fin­nes i Boc­cac­cios “Deca­me­ro­nen”, og i nett­opp Shake­spea­res “Cym­ber­line”. Man fin­ner også noen av ele­men­te­ne i Shake­spea­res “The Taming of the Shrew”, som har fått tit­te­len “Troll kan tem­mes” i norsk over­set­tel­se. Så kan­skje er det litt Shake­spea­re-kva­li­te­ter i his­to­ri­en like­vel. Men Ibsen? Han skrev ingen kome­di­er. Når det­te er sagt om litt lett­ben­te kome­di­er, er det fris­ten­de å leg­ge til Piet Heins ord:

Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvor­lig.
Den har i gru­enn fat­te beg­ge dele
gans­ke dår­lig.

Ingen kun­ne som Mozart karak­te­ri­se­re per­soner gjen­nom musik­ken, ikke minst der Fer­ran­do og Gugliel­mo går over fra å være med på et spill satt i sce­ne av Don Alfo­nos og Despina, til fak­tisk å vil­le for­fø­re den and­res for­lo­ve­de, sam­ti­dig som de tror at deres egen for­lo­ve­de vil være tro­fast og mot­stå den and­res til­nær­mel­ser.

Man­ge kjen­ner Mozart sær­lig gjen­nom Milos For­mans film “Ama­deus”, et navn Mozart selv ald­ri bruk­te. Fimen har gitt Anto­nio Salie­ri et nytt, om enn ikke sær­lig ære­fullt liv. Det er ingen holde­punk­ter for fil­mens kon­spi­ra­sjons­teori om at Salie­ri for­gif­tet Mozart. Men Salie­ri  for­søk­te først å set­te musikk til da Pon­tes libret­to til “Cosi fan Tut­te”, men full­før­te det ikke. Og Mozart over­tok libret­to­en.

Men det­te var et side­sprang, som det er noen av i Cosi fan Tut­te. TIl­ba­ke til syk­kel og vin. Som jeg nevn­te i går, er ikke Po-del­ta­et et områ­de for inter­es­sant vin, hel­ler ikke områ­det rundt Fer­ra­ra.  Så vi kan ikke ta med oss noe drik­ke fra start. Skjønt vi kan gjø­re et bil­lig poeng av hvit­vins­om­rå­det Albana di Romag­na DOCG, som omfat­ter en stor del av områ­det et styk­ke syd for Fer­ra­ra, er laget av dru­en Albana, og at Fer­ran­do og Gugliel­mo i Cosi fan Tut­te kom til­ba­ke til Fer­ra­ra utkledd som alba­ne­re. Klas­si­fi­se­rin­gen Albana di Romag­na DOCG er kon­tro­ver­si­ell. Man­ge mener at vinen ikke hol­der god nok kva­li­tet til å for­sva­re en DOCG-klas­si­fi­se­ring.

Vi kan nyte noen bob­ler også dagen der­på, men ikke like edle bob­ler som til fei­ring av nasjo­nal­da­gen. Vi skal i dag inn i områ­det for prosecco, som har blitt en mote­vin. Når jeg kal­ler den mote­vin, så er det ikke noe kri­tikk i det, bare en kon­sta­te­ring at det er en vin som for tiden er svært pop­lu­ær.

Først etter at vinen had­de blitt vel­dig popu­lær, tok pro­du­sen­te­ne initi­ta­tiv til å beskyt­te vinen. Men de had­de et pro­blem: Prosecco var nav­net på en drue, og hvem som helst kun­ne lage vin på den dru­en og bru­ke beteg­nel­sen Prosecco. Skul­le man avgren­se et pro­duk­sjons­om­rå­de, måt­te man ha en geo­gra­fisk for­ank­ring.

Ita­lie­ner­ne fant en krea­tiv løs­ning. De fant en lands­by i nær­he­ten av Tries­te, som heter Prosecco, mar­kert med røde bok­sta­ver på kar­tet neden­for. Så man defi­ner­te pro­duk­sjons­om­rå­det med utgangs­punkt i den­ne.  Lands­byen Prosecco lig­ger langt øst for det klas­sis­ke pro­duk­sjons­om­rå­det for prosecco. Det betød sam­ti­dig en bety­de­lig utvi­del­se av pro­duk­sjons­om­rå­det for prosecco. Tra­di­sjo­nelt har proseocco blitt pro­du­sert i Vene­to.  Nå inklu­de­rer det også fire områ­der i Frui­li Vene­zia Gulio: Gorizia, Porde­none, Tries­te and Udi­ne, i til­legg til til fem områ­der i Vene­to: Tre­vi­so, Venice, Vicen­za, Padua, Bell­uno. Områ­det for Prosecco DOC ser slik ut:

Hva da med dru­en prosecco? Som vi har vært inn­om man­ge gan­ger, så har man i Ita­lia man­ge loka­le navn på dru­ene. Det har man også hatt for dru­en prosecco. Man har hen­tet fram et slikt lokalt drue­navn, Glera. Så nå er det offi­si­el­le nav­net på dru­en Glera, ikke prosecco. En slik end­ring av det offi­si­el­le nav­net vil selv­sagt ikke end­re hva folk kal­ler dru­en. Men skal drue­nav­net angis på eti­ket­te­ne, må man angi Glera.

Det er ikke nød­ven­dig­vis slik at en klas­si­fi­se­ring må ha et geo­gra­fisk navn, men det kan i alle fall ikke være et navn på noe annet som kan være en mer gene­risk beteg­nel­se på pro­duk­tet, som en drue. Hol­der vi oss til mus­se­ren­de vin, har den spans­ke Cava ingen geo­gra­fisk for­ank­ring. Cava betyr gans­ke enkelt kjel­ler. Men klas­si­fi­se­rings­reg­le­ne i EU kre­ver en geo­gra­fisk avgrens­ning, så Spa­nia har laget en geo­gra­fisk avgrens­ning som i prak­sis omfat­ter alle de områ­det hvor det var van­lig å pro­du­se­re slik vin.

Det klas­sis­ke pro­duk­sjons­om­rå­det er i Tre­vi­so, det litt lyse områ­det på kar­tet over, i områ­det hvor vi fin­ner dagens mål­by. Her kan vinen klas­si­fi­se­res som Prosecco di Tre­vi­so DOC.

Klat­rer vi opp­over i hie­rar­ki­et har vi Prosecco di Coneg­li­a­no Val­dob­bia­de­ne DOCGsom jeg også har sett omtalt som Prosecco di Coneg­li­a­no Val­ob­bi­da­ne Superio­re DOCG. Ved siden av den­ne er Prosecco Col­li Aso­la­ni DOCG. Det­te er de to litt mør­ke­re områ­de­ne innen­for Tre­vi­so, på kar­tet over. På top­pen av den­ne pyra­mi­den er Superio­re di Car­tiz­ze DOCG. Nav­net Prosecco skal ikke bru­kes sam­men med den­ne beteg­nel­sen, men jeg bry­ter det med en gang: Det­te er grand cru blant prosecco.

Det har skjedd sto­re end­rin­ger i klas­si­fi­se­rin­ge­ne etter at man tok tak i det­te i 2009, så infor­ma­sjo­nen spri­ker i uli­ke kil­der. Da jeg ikke leser ita­li­ensk, kan jeg ikke sjek­ke offi­si­el­le klas­si­fi­ka­sjons­do­ku­men­ter, så jeg tør ikke garan­te­re at det ikke er noe jeg har over­sett eller mis­for­stått her.

Etab­le­rin­gen av Prosecco DOC betyr en stor utvi­del­se av pro­duk­sjons­om­rå­det for prosecco. Det­te gir stort volum av enk­le viner som er let­te å drik­ke og let­te å glem­me.

Gene­relt er prosecco en enkel mus­se­ren­de vin. Det er en slags hver­dags­vin, og ikke en vin for de sto­re anled­nin­ger. Jeg har man­ge gode min­ner om prosecco fra diver­se uteca­fe­er i Vene­zia. Skal vi tro for­fat­ter­ne av boken “Ita­li­ensk vin”, kal­ler man i Vene­zia prosecco for “engle­piss”.

Der­for synes jeg det er helt greit at det er prosecco som søles bort og spru­tes på pub­li­kum på podi­et, etter etap­pe­ne. Jeg mener at ikke noe vin bør søles bort på den­ne måten. Når man leg­ger så mye arbeid i å få fine bob­ler i vinen, som det gjø­res med tra­di­sjo­nel­le pro­duk­sjons­me­to­der, er det fælt å se at det­te slø­ses bort ved å spru­te på pub­li­kum. Men det er i alle fall godt at det ikke er edle­re drå­per.

Mus­se­ren­de vin er vin med kull­syre, eller kar­bon­di­ok­syd, angitt som CO2. Når suk­ker gjæ­rer, som ved vin­pro­duk­sjon, dan­nes alko­hol og CO2. Van­lig­vis for­svin­ner den­ne CO2en ut i atmo­sfæ­ren under vin­pro­duk­sjo­nen. Opp­rin­ne­lig ble mus­se­ren­de vin dan­net ved uhell, og var et pro­blem. Man pro­du­ser­te vin om høs­ten. Når den­ne til­syne­la­ten­de var fer­dig, ble den tap­pet på flas­ker. Men noen gan­ger var det den lave tem­pe­ra­tu­ren som stop­pet gjæ­rin­gen, selv om vinen ikke var utgjæ­ret. Når tem­pe­ra­tu­ren steg utover vår­en, begyn­te noe av rest­suk­ke­ret på noen av flas­ke­ne å gjæ­re på nytt. Det ble trykk, noe flas­ke­ne ikke var laget for. Så kor­ker spratt ut og flas­ker eks­plo­der­te.

Den aller sim­ples­te måten å lage bob­len­de vin, er ved å til­set­te CO2 under trykk, omtrent som det gjø­res når man lager brus, og når fatøl set­tes under trykk ved tap­ping. Sam­men med en venn, for­søk­te jeg å lage mus­se­ren­de vin av en flas­ke rødvin ved hjelp av CO2 fra en stor gass­be­hol­der, hvor den åpne­de vin­flas­ken ble satt under CO2-trykk. Det ble vel­dig mye bob­ler, men godt ble det ikke. Jeg kjen­ner ikke til noen seriøs mus­se­ren­de vin som er laget på den­ne måten.

Mus­se­ren­de vin lages van­lig­vis ved at man først lager en stil­le vin, som så til­set­tes drue­most for at den skal gjæ­re en gang til. Ved enk­le­re mus­se­ren­de vin, som det mes­te av prosecco, skjer andre­gangs gjæ­ring i tank. CO2 løses opp i vinen, vinen tap­pes på flas­ke og kor­kes. Van­lig­vis pro­du­se­res mus­se­ren­de vin med seks atmo­sfæ­rers trykk. Prosecco pro­du­se­res med litt mind­re trykk, van­lig­vis til­sva­ren­de tre atmo­sfæ­rer.

Fine­re mus­se­ren­de vin lages ved tra­di­sjo­nell meto­de, ofte kalt champag­ne­me­to­den. Men pro­du­sen­ter uten­for champag­ne får ikke lov til å bru­ke champagne­be­teg­nel­sen, hel­ler ikke ved angi­vel­sen av pro­duk­sjons­pro­ses­sen. Så det angis gjer­ne som tra­di­sjo­nell, eller klas­sisk meto­de, meto­do clas­si­co i Ita­lia. Andre­gangs­gjæ­ring skjer på flas­ke, ikke på tank. Noe prosecco pro­du­se­res på den­ne måten, men det er unn­ta­ket for noen av de mest ekslu­si­ve vine­ne av den­ne typen. Vi skal kom­me til­ba­ke til mus­se­ren­de vin pro­du­sert på den­ne måten, ved en sene­re etap­pe.

Noe mus­se­ren­de vin lages slik den opp­rin­ne­lig ble til: Vin som ikke er utgjæ­ret tap­pes på flas­ke, og gjæ­rer fer­dig der uten til­set­ting av most. Jeg kjen­ner ikke til noen ita­li­ens­ke viner pro­du­sert på den­ne måten. Men det pro­du­se­res slik vin i alle fall i Limoux og Gail­lac i Frank­ri­ke, og pro­duk­sjons­me­to­den kal­les Met­hode Ancest­ra­le. Jeg har druk­ket en slik vin fra Limoux, og må si at den er mer inter­es­sant enn god. Jeg var i Gail­lac for noen dager siden, og kjøp­te blant annet en flas­ke slik mus­se­ren­de vin der­fra. Den skal drik­kes til nes­te gang Tour de Fran­ce pas­se­rer nær Gail­lac. Det er ofte en etap­pe som pas­se­rer i det områ­det, men ikke i år.

I vini del Giro d’Italia 2018

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly, PDF & Email