Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2018: 13. etappe. Ferrara — Nervesa della Battaglia

Leave a comment

I dag er det nok en flat etappe. Det er en fjerdekategori ca 20 km får mål, men den bør ikke by på noen problemer. Så det blir nok spurtoppgjør i dag også. Men i morgen er det fjell for alvor, så dette kan være dagen hvor noen begynner å kjenne på gamle skader, gryende sykdomstegn og annet som kan gi dem et påskudd til å stå av før den siste delen med harde fjell.

Vi starter i Ferrara, som skal være den første planlagte byen.  Ercole I d’Este var hertug i Ferrara fra 1471 til 1505. Han engasjerte i 1484 arkitekten Biagio Rossetti for å lage en masterplan for utvidelse av byen. Den mer typiske byutvikingen var nok som det som nå graves fram i Gamlebyen i Oslo, i forbindelse med arbeidet med Follobanen: “Byen og gatene vokste organisk og utviklet seg uten noen overordnet plan, først og fremst tilpasset topografien.” Ferrara er en nesten intakt middelalder- og renessanseby, som står på UNESCOs “World Heritage List”.

Det har noen ganger slått meg, som et deprimerende paradoks for byplanleggere, at det vi i dag gjerne setter pris på i gamle, idylliske byer, kjennetegnes ved at det ikke var planlagt.

Noen av oss fobinder også Ferrara med Mozart opera “Cosi fan Tutte”. Cosi fan tutte betyr slik gjør alle, hvilket her betyr at ingen damer er trofaste, og alle lar seg forøre — særlig damene i Ferrara, hvor handlingen finner sted.

Operaen har en libretto, som egentlig betyr liten bok, og er teksten i en opera, av Lorenzo da Ponte, som også skrev libretti til “Figaros bryllup” og “Don Giovanni”, to operaer jeg setter høyere enn “Cosi fan Tutte”. Historien i operaen er en klassisk comedia del arte historie med partnerforveklsing. Den gamle luringen Don Alfonso hevder overfor de to herrer Ferrando og Guglielmo at det ikke finnes noe slikt som en trofast kvinne. Han vil vise at det også gjelder deres forloveder, Dorabella og Fiordiligi, som de mener vil være evig trofaste. Columbina er en klassisk comedia del arte rolle, en smart tjener som setter spillet i gang, i denne opearen representert ved tjenestepiken Despina. Damene skal settes på prøve. Ferrando og Guglielmo later som  om de har fått en innkalling til det militære, og må reise med en gang. De reiser bort, og kommer tilbake i forkledning, og hver av dem skal forføre den andres forlovede, og så er spillet i gang.

Det høres ikke akkurat ut som noen Shakespeare- eller Ibsen-kvalitet i denne historien. Skjønt mye av den sammen historien finnes i Boccaccios “Decameronen”, og i nettopp Shakespeares “Cymberline”. Man finner også noen av elementene i Shakespeares “The Taming of the Shrew”, som har fått tittelen “Troll kan temmes” i norsk oversettelse. Så kanskje er det litt Shakespeare-kvaliteter i historien likevel. Men Ibsen? Han skrev ingen komedier. Når dette er sagt om litt lettbente komedier, er det fristende å legge til Piet Heins ord:

Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvorlig.
Den har i gruenn fatte begge dele
ganske dårlig.

Ingen kunne som Mozart karakterisere personer gjennom musikken, ikke minst der Ferrando og Guglielmo går over fra å være med på et spill satt i scene av Don Alfonos og Despina, til faktisk å ville forføre den andres forlovede, samtidig som de tror at deres egen forlovede vil være trofast og motstå den andres tilnærmelser.

Mange kjenner Mozart særlig gjennom Milos Formans film “Amadeus”, et navn Mozart selv aldri brukte. Fimen har gitt Antonio Salieri et nytt, om enn ikke særlig ærefullt liv. Det er ingen holdepunkter for filmens konspirasjonsteori om at Salieri forgiftet Mozart. Men Salieri  forsøkte først å sette musikk til da Pontes libretto til “Cosi fan Tutte”, men fullførte det ikke. Og Mozart overtok librettoen.

Men dette var et sidesprang, som det er noen av i Cosi fan Tutte. TIlbake til sykkel og vin. Som jeg nevnte i går, er ikke Po-deltaet et område for interessant vin, heller ikke området rundt Ferrara.  Så vi kan ikke ta med oss noe drikke fra start. Skjønt vi kan gjøre et billig poeng av hvitvinsområdet Albana di Romagna DOCG, som omfatter en stor del av området et stykke syd for Ferrara, er laget av druen Albana, og at Ferrando og Guglielmo i Cosi fan Tutte kom tilbake til Ferrara utkledd som albanere. Klassifiseringen Albana di Romagna DOCG er kontroversiell. Mange mener at vinen ikke holder god nok kvalitet til å forsvare en DOCG-klassifisering.

Vi kan nyte noen bobler også dagen derpå, men ikke like edle bobler som til feiring av nasjonaldagen. Vi skal i dag inn i området for prosecco, som har blitt en motevin. Når jeg kaller den motevin, så er det ikke noe kritikk i det, bare en konstatering at det er en vin som for tiden er svært popluær.

Først etter at vinen hadde blitt veldig populær, tok produsentene inititativ til å beskytte vinen. Men de hadde et problem: Prosecco var navnet på en drue, og hvem som helst kunne lage vin på den druen og bruke betegnelsen Prosecco. Skulle man avgrense et produksjonsområde, måtte man ha en geografisk forankring.

Italienerne fant en kreativ løsning. De fant en landsby i nærheten av Trieste, som heter Prosecco, markert med røde bokstaver på kartet nedenfor. Så man definerte produksjonsområdet med utgangspunkt i denne.  Landsbyen Prosecco ligger langt øst for det klassiske produksjonsområdet for prosecco. Det betød samtidig en betydelig utvidelse av produksjonsområdet for prosecco. Tradisjonelt har proseocco blitt produsert i Veneto.  Nå inkluderer det også fire områder i Fruili Venezia Gulio: Gorizia, Pordenone, Trieste and Udine, i tillegg til til fem områder i Veneto: Treviso, Venice, Vicenza, Padua, Belluno. Området for Prosecco DOC ser slik ut:

Hva da med druen prosecco? Som vi har vært innom mange ganger, så har man i Italia mange lokale navn på druene. Det har man også hatt for druen prosecco. Man har hentet fram et slikt lokalt druenavn, Glera. Så nå er det offisielle navnet på druen Glera, ikke prosecco. En slik endring av det offisielle navnet vil selvsagt ikke endre hva folk kaller druen. Men skal druenavnet angis på etikettene, må man angi Glera.

Det er ikke nødvendigvis slik at en klassifisering må ha et geografisk navn, men det kan i alle fall ikke være et navn på noe annet som kan være en mer generisk betegnelse på produktet, som en drue. Holder vi oss til musserende vin, har den spanske Cava ingen geografisk forankring. Cava betyr ganske enkelt kjeller. Men klassifiseringsreglene i EU krever en geografisk avgrensning, så Spania har laget en geografisk avgrensning som i praksis omfatter alle de området hvor det var vanlig å produsere slik vin.

Det klassiske produksjonsområdet er i Treviso, det litt lyse området på kartet over, i området hvor vi finner dagens målby. Her kan vinen klassifiseres som Prosecco di Treviso DOC.

Klatrer vi oppover i hierarkiet har vi Prosecco di Conegliano Valdobbiadene DOCG , som jeg også har sett omtalt som Prosecco di Conegliano Valobbidane Superiore DOCG. Ved siden av denne er Prosecco Colli Asolani DOCG. Dette er de to litt mørkere områdene innenfor Treviso, på kartet over. På toppen av denne pyramiden er Superiore di Cartizze DOCG. Navnet Prosecco skal ikke brukes sammen med denne betegnelsen, men jeg bryter det med en gang: Dette er grand cru blant prosecco.

Det har skjedd store endringer i klassifiseringene etter at man tok tak i dette i 2009, så informasjonen spriker i ulike kilder. Da jeg ikke leser italiensk, kan jeg ikke sjekke offisielle klassifikasjonsdokumenter, så jeg tør ikke garantere at det ikke er noe jeg har oversett eller misforstått her.

Etableringen av Prosecco DOC betyr en stor utvidelse av produksjonsområdet for prosecco. Dette gir stort volum av enkle viner som er lette å drikke og lette å glemme.

Generelt er prosecco en enkel musserende vin. Det er en slags hverdagsvin, og ikke en vin for de store anledninger. Jeg har mange gode minner om prosecco fra diverse utecafeer i Venezia. Skal vi tro forfatterne av boken “Italiensk vin”, kaller man i Venezia prosecco for “englepiss”.

Derfor synes jeg det er helt greit at det er prosecco som søles bort og sprutes på publikum på podiet, etter etappene. Jeg mener at ikke noe vin bør søles bort på denne måten. Når man legger så mye arbeid i å få fine bobler i vinen, som det gjøres med tradisjonelle produksjonsmetoder, er det fælt å se at dette sløses bort ved å sprute på publikum. Men det er i alle fall godt at det ikke er edlere dråper.

Musserende vin er vin med kullsyre, eller karbondioksyd, angitt som CO2. Når sukker gjærer, som ved vinproduksjon, dannes alkohol og CO2. Vanligvis forsvinner denne CO2en ut i atmosfæren under vinproduksjonen. Opprinnelig ble musserende vin dannet ved uhell, og var et problem. Man produserte vin om høsten. Når denne tilsynelatende var ferdig, ble den tappet på flasker. Men noen ganger var det den lave temperaturen som stoppet gjæringen, selv om vinen ikke var utgjæret. Når temperaturen steg utover våren, begynte noe av restsukkeret på noen av flaskene å gjære på nytt. Det ble trykk, noe flaskene ikke var laget for. Så korker spratt ut og flasker eksploderte.

Den aller simpleste måten å lage boblende vin, er ved å tilsette CO2 under trykk, omtrent som det gjøres når man lager brus, og når fatøl settes under trykk ved tapping. Sammen med en venn, forsøkte jeg å lage musserende vin av en flaske rødvin ved hjelp av CO2 fra en stor gassbeholder, hvor den åpnede vinflasken ble satt under CO2-trykk. Det ble veldig mye bobler, men godt ble det ikke. Jeg kjenner ikke til noen seriøs musserende vin som er laget på denne måten.

Musserende vin lages vanligvis ved at man først lager en stille vin, som så tilsettes druemost for at den skal gjære en gang til. Ved enklere musserende vin, som det meste av prosecco, skjer andregangs gjæring i tank. CO2 løses opp i vinen, vinen tappes på flaske og korkes. Vanligvis produseres musserende vin med seks atmosfærers trykk. Prosecco produseres med litt mindre trykk, vanligvis tilsvarende tre atmosfærer.

Finere musserende vin lages ved tradisjonell metode, ofte kalt champagnemetoden. Men produsenter utenfor champagne får ikke lov til å bruke champagnebetegnelsen, heller ikke ved angivelsen av produksjonsprosessen. Så det angis gjerne som tradisjonell, eller klassisk metode, metodo classico i Italia. Andregangsgjæring skjer på flaske, ikke på tank. Noe prosecco produseres på denne måten, men det er unntaket for noen av de mest ekslusive vinene av denne typen. Vi skal komme tilbake til musserende vin produsert på denne måten, ved en senere etappe.

Noe musserende vin lages slik den opprinnelig ble til: Vin som ikke er utgjæret tappes på flaske, og gjærer ferdig der uten tilsetting av most. Jeg kjenner ikke til noen italienske viner produsert på denne måten. Men det produseres slik vin i alle fall i Limoux og Gaillac i Frankrike, og produksjonsmetoden kalles Methode Ancestrale. Jeg har drukket en slik vin fra Limoux, og må si at den er mer interessant enn god. Jeg var i Gaillac for noen dager siden, og kjøpte blant annet en flaske slik musserende vin derfra. Den skal drikkes til neste gang Tour de France passerer nær Gaillac. Det er ofte en etappe som passerer i det området, men ikke i år.

I vini del Giro d’Italia 2018

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.