Lørdag så det ut som om Chris Froome hadde syklet seg i form, og kunne være en å regne med i årets Giro likevel. Søndag så det ikke lenger sik ut. En ting er at han ikke fulgte Simon Yates til mål. Mer alvorlig og et klart svakhetstegn var det at han også måtte slippe den andre forfølgergruppen som han satt i. Nå begynner det å bli mye tid å skulle ta igjen den siste uken. Etappen var en maktdemonstrasjon av Simon Yates.
Lange etapperitt vinnes av ryttere som er gode til å klatre og gode til å sykle tempo. Gode spurtere kan vinne etapper og poengkonkurransen. Men de vinner ikke tid på de flate spurtetappene, så de vinner ikke sammenlagt. Når sammenlagtposisjonene har satt seg, lar man noen ganger et brudd med “ufarlige” ryttere få gå inn, slik at en rytter i bruddet vinner etappen. Men sitter det en rytter i bruddet som konkurrerer om en av sammenlagtpremiene, enten det er tid, poeng, klaring eller ungdomstrøye, da kjøres de inn. Etter den 13. etappen i Tour de France i 2006 har man nok også lært at det er grenser for hvor stort forsprang et “ufarlig” brudd kan få i mål. Da fikk et brudd gå i mål med 30 minutters ledelse. Jens Voigt vant etappen, mens Óscar Pereiro Sío ble nummer to, og overtok den gule ledertrøyen. Etter at Floyd Landis ble utestengt for doping, klarte ingen av de andre å hente inn det forspranget Óscar Pereiro Sío fikk ved å sitte i bruddet på denne ene etappen. Her fikk det “ufarlige” bruddet et så langt forsprang at det ble farlig.
En tempoetappe er viktig for ryttere med sammenlagtambisjoner. De bør helst vinne, og i alle fall ikke tape tid på disse etappene. Noen ryttere er tempospesialister, og vil sykle for etappeseier på tempoetappene. Men for spurterne og alle hjelperytterne i feltet, betyr dagens etappe ingen ting. De kan ikke hjelpe sin kaptein, og har ingen ambisjoner på egne vegne. De skal bare komme i mål innenfor tidsgrensen. Jens Voigt kalte en gang slike tempo.etapper for “semi-restday”.
Dagens tempoetappe er 34,2 km og flat. Både Simon Yates og Tom Dumoulin er habile temposyklister. Selv en Chris Froome i toppform ville ikke ha kunnet hente inn deres forsprang på en tempoetappe som denne. Det er første dagen etter en hviledag, etter å ha syklet i to uker. Rytterne reagerer litt uikt på dette. Noen kan virke uthvilte og spreke, andre trenger en dag eller to for å komme ordentlig i gang igjen.
Etappen starter i Trento og ender i Rovereto. Vi er i området Trentino — Alto Adige, Trentino — Alto Adige er egentlig to områder, Provinsen Bolzano i nord, og provinsen Trento, gjerne kalt Trentino i sør. Alto Adige ligger lengst nord, og er et i hovedsak tyskspårklig område- Det italienske navnet er Alto Adige, mens det tyske navnet er Süd Tirol. Når vi kjøper epler og eplejuice fra Süd-Tirol, er det fra dette området de kommer. Adige er Italias nest-lengste elv etter Po. Litt syd for Bolzano renner elven Eisack (Isarco på italiensk) sammen med Adige. Sammen med Adige nedefor Bolzano danner de en slags Y, med Bolzano omtrent i splittpunktet Vi skal i dag holde oss i stammen, om vi kan bruke et sit bilde.
Men vi er i Trentino, og skal la Alto Adige ligge denne gangen. Det er flere overlappende områder her.
Trentino DOC er et paraplyområde som omfatter hele Trentino. Innenfor dette er Trento DOC og flere andre underområder som vi skal komme tilbake til.
Innenfor Trentino kan man skille mellom tre hovedtyper av vin:
- Trentino etterfulgt av en av fire typebetegnelser: Bianco, Rosato (Kretzer), Rosso eller Vino Santo.
- Trentino etterfulgt av en druesort, hvor minst 85 % utgjøres av den eller de nevnte druesort(er). Det kan være en av 18 druesorter.
- Trentino etterfulgt av navnet på et underområde.
Vin Santo er en søt vin som lages på den lokale druen Noisola. Den kan være verdt å lete etter. Men produksjonsområdet er bare 6 ha. Det er mindre enn Slottsparken. Så det er ikke lett å finne denne vinen. De øvrige vinene i kategorien Trentino + typebetegnelse er det ikke verdt å feste seg ved.
Over 70 % av vinene er Trentino + druesort. Chardonnay er den dominerende drueseorten. Men rådet i Italiensk vin er å legge større vekt på produsent enn druesort. Da får vi også ta med de produsentene de nevner: Cantina la Vis, Cavit*, Instituto Agradio de San Michele alla’Adige, Pojer & Sandri, Cesoni, Pravis, Maso Furli, Longarvia, de Tarczal, Gaienhof og Letari.
Vi tar også med området Sorni, hvor det lages en Sorni Bianco og Sorni Rosso. Kooperativet La Vis er helt dominerende. Det siste området er Teroldego Rotaliano. Vinene kan være alt fra lyse, lette og likegyldige, til kraftige, konsentrerte og mørke. Foradori* ser ut til å være den ledende produsenten. Teroldego er en interessant drue som kan gi god og kompleks vin hvis avkastningen begrenses — noe som ikke alltid skjer. Denne druen var helt ukjent for meg, inntil jeg måtte finne egent vin til en Giro d’Italia etappe i dette området for noen år siden. Noe av det som har vært mest spennende for meg ved å srive dette, er alle de ukjente, og ofte utmerkede druesortene og vinområdene jeg har måttet gjøre meg kjent med.
Trento DOC er litt mindre, men stort sett overlappende med Trentino DOC. Her produseres en av Italias beste musserende viner med “metodo classico”, altså i samme type prosess som Champagne. 40 % av Italias musserende vin produsert på denne måten kommer fra dette området. Dermed bør åpningen på denne etappen bli en musserende vin fra Trento. Jeg er fristet til å si at her produseres Italias nest-beste musserende vin. Den beste kommer vi til på en senere etappe.
Det er tillatt å bruke druene Chardonnay, Pinot Bianco, Pinot Nero og Pinot Meunier, altså de tre druene som benyttes i Champagne, pluss Pinot Bianco. I praksis dominerer Chardonnay.
Huset Ferrari** har vært sentral i utviklingen av denne vinen. Grunnleggeren, Giulio Ferrari, hadde blant annet studert vinproduksjon i Champagne, og hadde åpenbart lært et og annet der som han tok med seg hjem.