I vini del Giro d’Italia 2018: 16. etappe: Trento — Rovereto (Tempo).

Lør­dag så det ut som om Chris Froo­me had­de syk­let seg i form, og kun­ne være en å reg­ne med i årets Giro like­vel. Søn­dag så det ikke len­ger sik ut. En ting er at han ikke fulg­te Simon Yates til mål. Mer alvor­lig og et klart svak­hets­tegn var det at han også måt­te slip­pe den and­re for­føl­ger­grup­pen som han satt i. Nå begyn­ner det å bli mye tid å skul­le ta igjen den sis­te uken. Etap­pen var en makt­de­mon­stra­sjon av Simon Yates.

Lan­ge etappe­ritt vin­nes av ryt­te­re som er gode til å klat­re og gode til å syk­le tem­po. Gode spur­te­re kan vin­ne etap­per og poeng­kon­kur­ran­sen. Men de vin­ner ikke tid på de fla­te spurt­etap­pe­ne, så de vin­ner ikke sam­men­lagt. Når sam­men­lagt­po­si­sjo­ne­ne har satt seg, lar man noen gan­ger et brudd med “ufar­li­ge” ryt­te­re få gå inn, slik at en ryt­ter i brud­det vin­ner etap­pen. Men sit­ter det en ryt­ter i brud­det som kon­kur­re­rer om en av sam­men­lagt­pre­mie­ne, enten det er tid, poeng, kla­ring eller ung­doms­trøye, da kjø­res de inn. Etter den 13. etap­pen i Tour de Fran­ce i 2006 har man nok også lært at det er gren­ser for hvor stort for­sprang et “ufar­lig” brudd kan få i mål. Da fikk et brudd gå i mål med 30 minut­ters ledel­se. Jens Voigt vant etap­pen, mens Óscar Pereiro Sío ble num­mer to, og over­tok den gule leder­trøy­en. Etter at Floyd Lan­dis ble ute­stengt for doping, klar­te ingen av de and­re å hen­te inn det for­spran­get Óscar Pereiro Sío fikk ved å sit­te i brud­det på den­ne ene etap­pen. Her fikk det “ufar­li­ge” brud­det et så langt for­sprang at det ble far­lig.

En tempo­etap­pe er vik­tig for ryt­te­re med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner. De bør helst vin­ne, og i alle fall ikke tape tid på dis­se etap­pe­ne. Noen ryt­te­re er tempo­spe­sia­lis­ter, og vil syk­le for etappe­sei­er på tempo­etap­pe­ne. Men for spur­ter­ne og alle hjelpe­ryt­ter­ne i fel­tet, betyr dagens etap­pe ingen ting. De kan ikke hjel­pe sin kap­tein, og har ingen ambi­sjo­ner på egne veg­ne. De skal bare kom­me i mål innen­for tids­gren­sen. Jens Voigt kal­te en gang sli­ke tempo.etapper for “semi-rest­day”.

Dagens tempo­etap­pe er 34,2 km og flat. Både Simon Yates og Tom Dumou­lin er habi­le tempo­syk­lis­ter. Selv en Chris Froo­me i topp­form vil­le ikke ha kun­net hen­te inn deres for­sprang på en tempo­etap­pe som den­ne. Det er førs­te dagen etter en hvile­dag, etter å ha syk­let i to uker. Ryt­ter­ne rea­ge­rer litt uikt på det­te. Noen kan vir­ke uthvil­te og spre­ke, and­re tren­ger en dag eller to for å kom­me ordent­lig i gang igjen.

Etap­pen star­ter i Tren­to og ender i Rove­reto. Vi er i områ­det Tren­ti­no — Alto Adi­ge, Tren­ti­no — Alto Adi­ge  er egent­lig to områ­der, Pro­vin­sen Bol­za­no i nord, og pro­vin­sen Tren­to, gjer­ne kalt Tren­ti­no i sør. Alto Adi­ge lig­ger lengst nord, og er et i hoved­sak tysk­spårk­lig områ­de- Det ita­li­ens­ke nav­net er Alto Adi­ge, mens det tys­ke nav­net er Süd Tirol. Når vi kjø­per epler og eple­juice fra Süd-Tirol, er det fra det­te områ­det de kom­mer. Adi­ge er Ita­lias nest-lengs­te elv etter Po. Litt syd for Bol­za­no ren­ner elven Eisack (Isar­co på ita­li­ensk) sam­men med Adi­ge. Sam­men med Adi­ge nede­for Bol­za­no dan­ner de en slags Y, med Bol­za­no omtrent i splitt­punk­tet Vi skal i dag hol­de oss i stam­men, om vi kan bru­ke et sit bil­de.

Men vi er i Tren­ti­no, og skal la Alto Adi­ge lig­ge den­ne gan­gen.  Det er fle­re over­lap­pen­de områ­der her.

Tren­ti­no DOC er et para­ply­om­rå­de som omfat­ter hele Tren­ti­no. Innen­for det­te er Tren­to DOC og fle­re and­re under­om­rå­der som vi skal kom­me til­ba­ke til.

Innen­for Tren­ti­no kan man skil­le mel­lom tre hoved­ty­per av vin:

  1. Tren­ti­no etter­fulgt av en av fire type­be­teg­nel­ser: Bian­co, Rosa­to (Kret­zer), Ros­so eller Vino San­to.
  2. Tren­ti­no etter­fulgt av en drue­sort, hvor minst 85 % utgjø­res av den eller de nevn­te druesort(er). Det kan være en av 18 drue­sor­ter.
  3. Tren­ti­no etter­fulgt av nav­net på et under­om­rå­de.

Vin San­to er en søt vin som lages på den loka­le dru­en Noisola. Den kan være verdt å lete etter. Men pro­duk­sjons­om­rå­det er bare 6 ha. Det er mind­re enn Slotts­par­ken. Så det er ikke lett å fin­ne den­ne vinen. De øvri­ge vine­ne i kate­go­ri­en Tren­ti­no + type­be­teg­nel­se er det ikke verdt å fes­te seg ved.

Over 70 % av vine­ne er Tren­ti­no + drue­sort. Char­don­nay er den domi­ne­ren­de druese­or­ten. Men rådet i Ita­li­ensk vin er å leg­ge stør­re vekt på pro­du­sent enn drue­sort. Da får vi også ta med de pro­du­sen­te­ne de nev­ner: Canti­na la Vis, Cavit*, Insti­tuto Agra­dio de San Michele alla’Adige, Pojer & Sand­ri, Ceso­ni, Pravis, Maso Fur­li, Lon­gar­via, de Tar­czal, Gai­en­hof og Leta­ri.

Vi tar også med områ­det Sor­ni, hvor det lages en Sor­ni Bian­co og Sor­ni Ros­so. Koope­ra­ti­vet La Vis er helt domi­ne­ren­de. Det sis­te områ­det er Teroldego Rota­li­a­no. Vine­ne kan være alt fra lyse, let­te og like­gyl­di­ge, til kraf­ti­ge, kon­sen­trer­te og mør­ke. Fora­do­ri* ser ut til å være den leden­de pro­du­sen­ten. Teroldego er en inter­es­sant drue som kan gi god og kom­pleks vin hvis avkast­nin­gen begren­ses — noe som ikke all­tid skjer. Den­ne dru­en var helt ukjent for meg, inn­til jeg måt­te fin­ne egent vin til en Giro d’Italia etap­pe i det­te områ­det for noen år siden. Noe av det som har vært mest spen­nen­de for meg ved å srive det­te, er alle de ukjen­te, og ofte utmer­ke­de drue­sor­te­ne og vin­om­rå­de­ne jeg har måt­tet gjø­re meg kjent med.

Tren­to DOC er litt mind­re, men stort sett over­lap­pen­de med Tren­ti­no DOC. Her pro­du­se­res en av Ita­lias bes­te mus­se­ren­de viner med “meto­do clas­si­co”, alt­så i sam­me type pro­sess som Champag­ne. 40 % av Ita­lias mus­se­ren­de vin pro­du­sert på den­ne måten kom­mer fra det­te områ­det. Der­med bør åpnin­gen på den­ne etap­pen bli en mus­se­ren­de vin fra Tren­to. Jeg er fris­tet til å si at her pro­du­se­res Ita­lias nest-bes­te mus­se­ren­de vin. Den bes­te kom­mer vi til på en sene­re etap­pe.

Det er til­latt å bru­ke dru­ene Char­don­nay, Pinot Bian­co, Pinot Nero og Pinot Meuni­er, alt­så de tre dru­ene som benyt­tes i Champag­ne, pluss Pinot Bian­co. I prak­sis domi­ne­rer Char­don­nay.

Huset Fer­ra­ri** har vært sen­tral i utvik­lin­gen av den­ne vinen. Grunn­leg­ge­ren, Giulio Fer­ra­ri, had­de blant annet stu­dert vin­pro­duk­sjon i Champag­ne, og had­de åpen­bart lært et og annet der som han tok med seg hjem.

Print Friendly, PDF & Email