På et medlemsmøte i SLF-Oslo for en del år siden, hvor den første lederen for sykkelprosjektet, Eirik Øimoen, presenterte planer for sykkeltilrettelegging i Oslo, sa han omtrent dette:
“Dere skremmer folk fra å sykle, med alt det negative dere kommer med. Finnes det ikke noe positivt å si om Oslo som sykkelby?”
Det er fortsatt mye å kritisere, og vi kommer til å fortsette å komme med kritikk. Men det har blitt bedre, og det går riktig vei.
Likevel: Det er for lite, det går for langsomt og kvaliteten er ikke god nok. Ser man seg om i verden, går man for separate sykkelveier. Dessuten svikter håndhevingen totalt. Det er helt uholdbart at de sykkelfeltene til stadighet er sperret av “skal bare” bilister.
Her bør Bymiljøetaten skjerpe beredskapen. Her skal det vanke store gebyrer, og aller helst skal bilene være tauet bort i løpet av få minutter. Det hjelper lite å lage sykkelfelt når de er fylt opp av parkerte biler. Bymlijøetaten bør skaffe seg en hær, eller kanskje er det et kavaleri, av syklende trafikkbetjenter, og en flåte av effektive inntauingsbiler.
På Norges mest trafikkerte sykkelvei, langs Frognerstranden, risikerer man stadig å møte bilister.
Det er båtfolket som har så svake ben at de ikke er i stand til å parkere bilen og GÅ til båten. De har angivelige vakter som er så svake til bens at de må kjøre bil til en vaktbod uten lovlig biladkomst. Hvilken verdi har vakter som ikke klarer å gå et par hundre meter?
En selvbestaltet “havnesjef” deler ut ulovlige parkeringsplasser, og har selvfølgelig gitt en til seg selv.
Statens vegvesen har ansvaret for den strekningen. De synes åpenbart at det er helt greit at båtfolket kjører bil i sykkelveien, for de har ikke gjort en dritt for hindre det. Nedsenkbare pullerter og sikring som gjør at disse ikke kan omkjøres må til.
Men Statens vegvesen, eller Satans bilvegvesen, vil ikke. De prioriterer adkomst for bil, også på sykkelveier. Slik blir det når den ansvarlige etaten ikke tar folk som sykler på alvor. Et sykkelfiendtlig politi har aldri gjort noe for syklende, så de håndhever ikke ulovlig kjøring her. Dette er uakseptabelt.
I Oslo satses det på sykkelfelt, som ikke kan betraktes som mer enn en midlertidig mellomløsning, på vei mot noe bedre. Jeg har sans for at man forsøker å høste lavthengende frukt, og gjør det som man kan få til ganske enkelt. Vi ser litt for ofte at det beste bli det godes fiende. Alt skal gjøres så fantastisk, men det får man ikke til, og resultatet bli at man ikke får til noe. På den annen siden kan det gode bli det bestes fiende. Man sier set fornøyd med det som er “godt nok”, eller enda dårligere. Det kan se ut som om det er noe slikt som er i ferd med å skje i Bjørvika, skjønt der har det dårlige blitt det godes fiende.
Når det er sagt: Det har blitt mye bedre. Byrådsskiftet betød et taktskifte når det gjelder sykkelutbygging i Oslo. En ting er at man har vedtatt en ny sykkelplan. Det betyr ikke så veldig mye. Oslo har ikke manglet planer. Det er i gjennomføringen det har sviktet. Tidligere byråd har lagt seg flate og veket for de første biltut. Det er ikke helt sant. Jeg synes at Guri Melby gjorde en god jobb som byråd. Men hun hadde ganske halvhjertet støtte i et høyredominert byråd. Hun fikk gjort mye til å være i en slik posisjon. Men i dag står byrådet og bystyreflertallet bak sykkelsatsingen — i alle fall mye mer enn tidligere byråd.
Da Simon Yates var ute av konkurransen om å vinne, kunne Mikel Nieve ta en flott seier på sin 34-årsdag. Selv om Simon Yates ikke holdt til helt til mål, fikk laget 5 etappeseire og et stort antall dager med rosa trøye (jeg har ikke talt opp), så det har ikke vært en veldig dårlig Giro for Mitchelton-Scott, selv om de ble hektet av i sammendraget.
I går var det Thibaut Pinot som fikk “hammeren”. Det var vondt å se hvordan han slet seg oppover. Han kom i mål i grupettoen, sammen med blant andre den forrige dagens store taper Simon Yates, 45.32 etter Mikel Nieve. For dem handler det nå bare om å fullføre.
Chris Froome holdt unna. Tom Dumoulin gjorde noen tapre forsøk, men hadde ikke det som skulle til for å rykke fra Chris Froome.
I dag er det sjarmøretappe. Det er ikke den samme tradisjonen for en sjarmøretappe i Giro d’Italia som i Tour de France. Det har ofte vært en avsluttende tempoetappe, som ofte har vært avgjørende. I år er det en 11,5 km lang rundløype inne i byen mellom de syv fjell, Roma, som skal sykles 10 ganger. Tradisjon eller ikke tradisjon, det er en flat etappe hvor ingen kan regne med å komme fra i noe brudd og vinne tid. Sammenlagtplasseringene er avgjort. Nå gjenstår æren for en av spurterne, ved å vinne den siste etappen.
Jeg har ikke klart å finne noen viner produsert inne i selve Roma. Det hadde uansett ikke vært noen vin av betyding, verken kvalitativt eller kvantitativt. Men det kunne ha vært en interessant kuriositet, akkurat som vinene fra Paris. Nedenfor har en gammel romer satt seg til rette for å se finalen.
Roma er i regionen Lazio. Det er ikke Italias mes spennende vinområde. Jeg tillater meg her en digresjon, før jeg kommer tilbake til vinen. Det vi gjerne tenker på som italiensk mat, er nærmest italiensk turistkjøkken. Det er veldig store regionale forskjeller, ikke minst basert på ulik tilgang til råvarer. Det er store forskjeller mellom den maten man får i en fiskerby i Syd-Italia, og det som serveres under fjellene i nord.
En gang jeg var på et møte i Roma, ville vår vert, en ekte romer, vise oss romersk kjøkken, og at vår oppfatning av italiensk kjøkken er noe som først og finnes på “italienske” restauranter, gjerne utenfor Italia. Han tok oss med på en restaurant med romersk mat. Jeg husker ikke hva den het, og det er kanskje like greit. Han bestilte mange ulike forretter, som vi kunne dele så vi fikk smake litt av hvert. Her var det mye innmat, som lungemos, trippa (kumage), osv. Det er den type mat det kan være greit å ha smakt en gang, slik at man kan krysse det ut på listen over “dette har jeg smakt, så det behøver jeg ikke spise flere ganger”. Jeg husker det som interessant, men på ingen måte godt. Hva vi spiste som hovedrett, husker jeg ikke. Det var sikkert noe som var mindre interessant, og sannsynligvis bedre.
Men tilbake til vinen. En av de mest kjente vinene fra Lazio er “Est! Est! Est!”. Den er nok mer kjent for navnet og historien, enn for selve vinen. Biskop Johannes Függer var i 1111 på vei til Henrik Vs kroning i Roma. Han sendte sin tjener i forveien, for blant annet å finne vertshus med god vin. Der skulle han skrive “Est!” på døren, for “vinum bonum est”, “her er det god vin”.) På et vertshus i Montefiascone ble an så begeistrert for vinen at han skrev “Est! Est! Est!”. Biskopen kom visst aldri videre fra dette vertshuset. Det er mange versjoner av denne historien, og man vet ikke om den er sann eller ikke. I alle fall har historien vært god for markedsføringen av vinen.
Vinen er i seg selv ikke særlig spennende. Det er en hvitvin laget i hvoedsak på Trebbiano toscano, med noe malvesa og trebbiano giallo. Enten har kvaliteten sunket siden 1111, eller kvaliteten på den øvrige vinen var dårlig, om denne skulle ha vært så enestående som historien sier. Falesco er en god produsent om du skulle ønske å smake vinen.
Det området som tradisjonelt har forsynt Roma med mest vin er Frascati. Vinområdene begynner like utenfor ringveien rundt Roma, og italienere har alltid hatt en forkjærlighet for det lokale. Nærheten til Roma gjør at området er under press fra utbyggere. Områdene kjøpes opp av utbyggere, som bygger dyre boliger, og vinområdene krymper.
Det produseres ganske mye uinterressant “terrassevin” i Frascati. Men noen produsenter har også her arbeidet for å heve kvaliteten. Men en og samme produsent kan ha mye likegyldig og enkelte gode viner, så det er ikke nok bare å gå etter produsent. Noen viner som fremheves er Frascati Santa Terasa fra Fontana Candida, Racemo fra Cantina san Maroc og L’oviella, Castel de Paolis, Rumon fra Cantina Conte Zandotti og vinene Villa dei Preti og Vigneto Filonardo fra Villa Simone.
Det er fristende å si: “When in Rome, do as the Romans”, eller drikk vin fra Lazio hvis du er i Roma. Men det er ikke en vin å lete etter hvis man er langt derfra. Selv har jeg fulgt mitt eget råd, og har en flaske franciacorta i bakhånd til dagens etappe — dog ikke rosé, det hadde de ikke på det vinmonopolutsalget jeg var innom. Her markerer noen jagerfly målområdet ved å forurense litt mer enn hva jagerfly vanligvis gjør.
Nå er det slutt med Giro d’Italia for denne gang. på grunn av noen fotbalkamper starter Tour de France en uke senere enn normalt, den 7. juli. Det gir Chris Froome en uke ekstra til restitusjon før han skal prøve å vinne Tour de France. Så vidt jeg forstår har han planer om å forsøke seg på trippel, ved å vinne Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta d’Espagne samme år. Vi får se hvordan det går. Vi møtes i juli til Tour de France, og ta farvel med en utgave av Giro d’Italia hvor man klarte å holde spenningen til siste slutt. Hva kan passe bedre enn å avslutte med denne:
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
