Offentliggjøring av dommer — rettspraksis.no og @lovdata

Håkon Wium Lie og Fredrik Ljone har etablert nettstedet rettspraksis.no, hvor de har lagt ut dommer. De mener at dommer må bør være offentlig tilgjengelig. Det er ikke så vanskelig å være enig i det. Men det betyr ikke at man fritt kan forsyne seg av det andre har gjort. De argumenterer med rettssikkerhet. Jeg tror at fri tilgang til dommer betyr like lite for rettssikkerheten, som fri tilgang til forskningsartikler betyr for kunnskapsnivået i samfunnet. Hvis man vil bedre rettssikkerheten, bør man styrke domstolene og bedre rettshjelpsordningene. Det vil bety langt mer.

Lovdata er en selvstendig stiftelse, ikke et offentlig organ, som man kan få inntrykk av når man leser prosesskrivet fra rettspraksis.no. Den er selvfinansierende, med inntekter fra sine tjenester.  I prosesskrivet står det:

“Lovdata er ikke en privat aktør som har investert midler i innsamling og bearbeiding av materiale. Lovdata er det offentliges publikasjonsplattform for digital innhold.”

Det er etter min vurdering feil. Det offentlige har valgt Lovdata som tjenesteyter for publisering av Norsk Lovtidend, som er den eneste offisielle publikasjonen for lover. Norsk Lovtidend utgis av Lovdata på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet. Norsk Lovtidend er gratis tilgjengelig hos Lovdata. Norsk Lovtidend er ikke vernet.

Utover Norsk Lovtidend har det aldri vært noen offentlig publikasjon av lover. Den store røde “Norges Lover”, publiseres av Det juridiske fakultet ved Universitet i Oslo, ved “Lovsamlingsfondet”. Det har aldri eksistert noen offentlig publikasjoner av dommer. Norsk Retstidend og Rettens Gang var private publikasjoner, publisert av Den norske advokatforening.

Dommer er, i likhet med lovtekster, unntatt fra vern etter åndsverkloven. Det følger uttrykkelig av åndsverkloven § 9 (§ 14 i den nye loven). At dommene er lagret i en database endrer ikke dette, selv om databasen skulle være beskyttet. Hvis jeg eller andre ønsker å gjengi en dom, kan vi hente den dommen hos Lovdata, Gyldendal rettsdata eller andre, og gjøre den tilgjengelig. Jeg har lagt ut en del dommer, og har blitt omtalt for det i rettspraksis.nos begjæring. Om jeg skal være helt ærlig, så hadde jeg glemt at de ligger der. Og jeg var overrasket over antallet. Jeg har stort sett lagt ut dommer som jeg har vist til i noen jeg har skrevet på nettet. Men jeg husker ikke alle detaljer. De fleste filene er datert i 2011. Men det er sannsynligvis datoen jeg kopierte dem over fra et annet filområde, ikke datoen jeg lastet dem ned. Det var aldri meningen at dette skulle være en offentlig tilgjengelig samling, men ment for min egen bruk. Nå har jeg lagt en index-fil i hver av de katalogene, slik at man ikke uten videre får tilgang til katalogen.

Som jeg skal komme tilbake til, mener jeg at dette er lovlig. Lovdata har dessuten vært klar over dette, og har ikke hatt noen innvendinger.

Lovdata har investert betydelige beløp i å skanne, kontrollere og presentere dommer, med Lovdatas søkesystem. Det er denne investeringen som begrunner Lovdatas databasevern.

Databasevernet gir et vern for en database

“hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering”

Det er en grei beskrivelse av det som Lovdata gjør og har gjort i drøyt 35 år. At innholdet i basen i seg selv ikke er opphavsrettslig vernet, er uten betydning for vern av basen som sådann. De fleste databaser inneholder faktaopplysninger, som i seg selv ikke er vernet. Men hvis man investerer i å samle inn, kontrollere og presentere faktaopplysninger i en database, så vil basen være vernet.

Databasevernet gir et vern for den investering man har foretatt, den gir ikke noen enerett til å lage denne type systemer. Lovdata kan ikk enekte Gyldendal rettsdata eller andre å lage tilsvarende databaser. Rettspraksis.no står helt fritt til å investere i så samle inn, kontrollere og presentere dommer. Men de kan ikke fritt forsyne seg av resultatene av andres investeringer.

En database er vernet i 15 år etter utløpet av det år databasen ble fremstilt, eventuelt 15 år etter utløpet av det år databasen første gang ble offentliggjort, dersom databasen er offentliggjort. Når en database vedlikeholdes og oppdateres, vil nye versjoner av databasen få vern for en ny 15-årsperiode. I praksis har Lovdtas on-line baser et rullerende vern, så lenge basen oppdateres og vedlikeholdes.

Lovdata ga tidligere ut sitt materiale på CD og senere DVD. Hvis man har en slik CD eller DVD offentliggjort i 2002 eller tidligere, vil det ha gått 15 år etter utløpet av det år basen ble offentliggjort, og den vil ikke lenger være vernet, Rettspraksis.no skriver i sitt prosesskriv at de har benyttet en CD-versjon fra 2002. Denne er ikke lenger vernet, så den er det tillatt å kopiere fra. Man kan kopiere alt fra denne, uten at det kommer i konflikt med noens databaserettigheter.

Her vil jeg ta med en presisering. Når en database presenteres på en CD eller DVD, vil disse innholde dataene, som utgjør databasen i rettslig forstand, og i tillegg dataprogram(mer) for søking i basen. Dataprogrammet vil ha opphavsrettslig vern som dataprogram. Den retten varer i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Hvis vi regner med at de som utviklet programmet fortsatt var i live da de utviklet det, vil det fortsatt være vernet — selv om det programmet Lovdata bruket i 2002 kan være utviklet tidligere enn i 2002. Så selv om man i dag fritt kan kopiere innholdet i databasen på CDen fra 2002, kan man ikke fritt kopiere hele CDen, da det også vil innebære en kopiering av programmet.

I prosesskrivet vises det også til at rettspraksis.no har hentet dommer fra en DVD fra 2005. Den vil ikke være fri før fra 1. januar 2021.

Høyesterett gjør nå selv sine dommer tilgjengelig på nettet, og disse kan man fritt laste ned og bruke som man vil. Når jeg i senere tid har kommentert høyesterettsdommer, har jeg som regel vist til dommene som er gjort tilgjengelig under domstol.no, eller jag har lastet dem ned og gjort dem tilgjengelig på mine nettsider. Klok av skade er jeg skeptisk til å vise til viktige dokumenter hos andre, om det ikke er profesjonelle informasjonstjenester. Jeg har litt for ofte oppdaget at de dokumentene jeg viser til har blitt borte eller ha fått ny nettadresse, og dermed i praksis er døde.

Rettspraksis.no sier i prosesskrivet at de har hentet en rekke høysterettsavgjørelser fra perioden 2008-2018 fra domstol.no. Det er også lovlig.

Databaseretten gir “enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av databasens innhold ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.”

Det står videre:

“Eneretten etter første ledd gjelder tilsvarende ved gjentatt og systematisk uttrekk eller gjenbruk av uvesentlige deler av databasen, dersom dette utgjør handlinger som skader den normale bruken av databasen eller urimelig tilsidesetter fremstillerens legitime interesser. “

Man kan altså ikke systematisk tømme en database bit for bit.

Hva som utgjør vesentlige deler av en database, finnes det ikke noe klart svar på. Går vi til databsedirektivet, som bestemmelsen bygger på og må forstås på bakgrunn av, står det i artikkel 7, avsnitt 1:

“a substantial part, evaluated qualitatively and/or quantitatively, of the contents of that database.”

Hva som utgjør en vesentlig del ut fra en kvalitativ vurdering er det ikke lett å si noe sikkert om. Noen har brukt metaforen “juvelen i kronen”, altså det som gjør en base unik og som gjør den særlig verdifull. Det kan ut fra dette argumenteres for at den delen av en database som inneholder materiale man ikke på en enkel måte kan få lovlig tilgang til fra andre kilder, i dette tilfellet dommer fra perioden 2002-CDen slutter til dommene ble tilgjengelige hos Høyesterett, kvalitativt utgjør en vesentlig del.

Det har aldri vært noen systematisk publisering av dommer fra tingretter og lagmannsretter. Det er det heller ikke i dag. Det er et utvalg som publiseres, et utvalg som så vidt jeg har forstått ikke gjøres etter klare kriterier. Det er heller ikke interessant å ha tilgang til alle slike dommer. Mange vil være av typen “Peder Ås dømmes til xx dager i fengsels for å ha kjørt bil med y promille”, “Lars Holm dømmes for salg av x gram hasjis”, “Retten har kommet til at moren, Caroline Vold bør ha omsorgen for barna”, osv. Det er ofte konkrete bevisvurderinger og skjønnsvurderinger, og ganske banal juss.

Det er skrevet sammendrag til i alle fall de fleste dommer som er publisert i Lovdata. Tidligere ble disse sammendragene skrevet av redaktøren i Norsk Retstidend og Rettens Gang. Så vidt jeg vet, har Lovdata betalt Den norske advokatforening for retten til å bruke disse sammendragene. Nå skrives noen sammendrag av dommerne, men mange skrives av Lovdata. Disse sammendragene er ikke en del av selve dommen. Disse sammendragene kan Infopaq-dommen C-2009/465 være opphavsrettslig vernet.

Den som har forsøkt å skrive korte og konsise sammedrag av store og ofte kompliserte dokumenter, vet at dette ikke er noen enkel oppgave. De er kanskje resultat av en selvstendig, skapende innsats, og følgelig opphavsrettslig vernet. I , konkluderte EU-domstolen med at et utdrag på 11 ord kan være opphavsrettslig vernet “if the elements thus reproduced are the expression of the intellectual creation of their author“.  Dommen blir ofte feilaktig utlagt som om den sier at 11 ord er opphavsrettslig vernet. Men det er en viktig forskjell mellom kan være og er i en slik sammenheng. Men det er i alle fall ikke en kvantitativ minstegrense som tilsier at et sammendrag på 11 ord ikke kan være opphavsrettslig vernet.

Det er ikke vanskelig å være enig i det prinsipielle utgangspunktet, at dommer bør være offentlig tilgjengelig. Men Lovdata bør fortsatt være en selvstendig tjeneste, som baserer seg på inntekter fra brukere, ikke en offentlig informasjonstjeneste. For noen år siden kom det en utredning hvor det ble foreslått at det offentlige skulle overta Lovdata. Den hadde mange svakheter, og den kokte bort etter kort tid. Et abonnement på Lovdata Pro koster fra 12.500 til 77.900 kroner per år, avhengig av hvor mange brukere det er. For profesjonelle brukere er ikke det en høy pris. Det er mindre enn hva man betaler for mange av de dataprogrammer man bruker. Lovdata Pro inneholder mye som det neppe noen gang vil være aktuelt å gjøre fritt tilgjengelig, så som langt mer avanserte verktøy for søking og sortering av informasjon enn hva som finnes i gratisutgaven, juridiske fagartikler, osv.

Hvis Lovdata hadde blitt gjort til en offentlig tjeneste, ville man lett å ha fått budsjettmessige prioriteringer som i tabloid fremstilling ville være å velge mellom å bruke penger på overbetalte advokater, eller gamle og syke. Derfor er det bedre at disse overbetalte advokatene betaler for den tjenesten som er utviklet for å dekke deres behov.

Men de kan ikke offentliggjøres i den for dommene avsies, Blant annet vil det være behov for å anonymisere de fleste av sakene. Det er ikke alltid en helt enkel jobb. Det er også en fordel om dommene utstyres med metadata. Alt dette gjøres i dag av Lovdata. Den beste løsningen vil antageligvis være at Domstolsadministrasjonen inngår en avtale med Lovdata om offentliggjøring av dommer, noe tilsvarende den avtalen Lovdata har om å publisere Norsk Lovtidend. Det vil sannsynligvis være både bedre og billigere enn om domstolsadministrasjonen skal etablere og drive sitt eget system.