Lovdata, forvaltningsloven og offentlighetsloven

I kjøl­van­net av kon­flik­ten mel­lom Lov­data og retspraksis.no, har fle­re på sosia­le medi­er hev­det at Lov­data er “et offent­lig organ.” Noe lig­nen­de synes også å ha vært lagt til grunn i rettspraksis.nos begjæ­ring om munt­lig for­hand­ling i saken. De opp­havs­retts­li­ge spørs­må­le­ne har jeg behand­let i Offent­lig­gjø­ring av dom­mer — rettspraksis.no og @lovdata.

Det er i bes­te fall uklart hva man mener med “offent­lig organ”, og det er gans­ke typisk for sli­ke debat­ter. Noen kon­stru­erer et eller annet uten sær­lig inn­hold, og dis­ku­te­rer for eller mot det­te. “Offent­lig organ” har ikke noe pre­sist inn­hold. Men man kan spør­re om for­valt­nings­lo­ven eller offent­lig­hets­lo­ven kom­mer til anven­del­se, og hvil­ken betyd­ning det even­tu­elt har. Jeg beve­ger meg her uten­for de retts­om­rå­der jeg van­lig­vis arbei­der med. Men først litt mer om Lov­data. Lov­data og Insti­tutt for retts­in­for­ma­tikk var len­ge nære og gode nabo­er i Niels Juels gt 16, og mye er basert på det jeg hus­ker fra den tiden.

Nor­ge har ald­ri hatt noen and­re offi­si­el­le retts­li­ge pub­li­ka­sjo­ner enn Norsk Lov­ti­dend. Her pub­li­se­res lover og for­skrif­ter etter hvert som de blir ved­tatt. Det er ingen kon­so­li­dert over­sikt over lover og for­skrif­ter. Det var ingen over­sikt over gjel­den­de lov­giv­ning. Hvis man ved hjelp av den­ne vil­le fin­ne ut hva som var gjel­den­de norsk straffe­rett fram til straffe­lo­ven av 2005 tråd­te i kraft i 2015, måt­te man ta utgangs­punkt i den straffe­lo­ven som ble ved­tatt i 1902, og så bla seg gjen­nom Norsk Lov­ti­dend i de etter­føl­gen­de åre­ne, for å se om det var ved­tatt end­rin­ger. Det­te er situa­sjo­nen i gans­ke man­ge land.

Pro­fes­so­re­ne Knoph og Lind­vik fore­slo en gang på 1930-tal­let, jeg er ikke helt sik­ker på eksakt års­tall, for Jus­ti­se­par­te­men­tet at man bur­de lage en kon­so­li­dert lov­sam­ling, en lov­sam­ling hvor end­rin­ger ble inn­ar­bei­det, slik at den vis­te gjel­den­de lov­giv­ning. Jus­tis­de­par­te­men­tet syn­tes ikke at det­te var noen god idé, og vil­le ikke lage en slik. De to pro­fes­so­re­ne trod­de på sin idé, og lån­te pen­ger til å gi ut boken. Det ble opp­ret­tet et fond ved Det juri­dis­ke fak­lu­tet ved UiO, Lov­sam­lings­fon­det, som sto som utgi­ver og har stått for utgi­vel­sen siden. His­to­ri­en har gitt de to pro­fes­so­re­ne rett, og “Nor­ges Lover” har vært en av de størs­te suk­ses­se­ne i norsk bok­his­to­rie. Den vil­le ha plas­sert seg høyt oppe på best­sel­ler­lis­te­ne, om man had­de brydd seg om å ta den med. Den sto­re røde, “Nor­ges lover” er og har all­tid vært en pri­vat bok­ut­gi­vel­se, ikke en offi­si­ell pub­li­ka­sjon. Reda­sjo­nen har vært enga­sjert av Lov­sam­lings­fon­det, med per­soner enga­sjert for å ved­li­ke­hol­de note­ap­pa­rat mm til de enkel­te lover. Alt betalt av Lov­sam­lings­fon­det, av inn­tek­ter de har hatt fra salg av boken.

Lov­data er et barn av vir­som­he­ten ved det som da var “Insti­tutt for pri­vat­rett, avde­ling for edb-spørs­mål”, som ble til Insti­tutt for retts­in­for­ma­tikk, og nå Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk. Det­te var før jeg had­de noen til­knyt­ning til IRI/SERI, så jeg kjen­ner den­ne delen av his­to­ri­en bare av omta­le. Vi reg­ner et semi­nar i mars 1970 som star­ten på det som ble IRI/SERI. Jon Bing had­de utar­bei­det et notat, hvor han for­mu­ler­te tre hoved­om­rå­der: Edb (som det het den gan­gen) som verk­tøy for juris­ter, retts­li­ge spørs­mål knyt­tet til bruk av edb (per­son­vern, opp­havs­rett mm), og kon­trak­ter knyt­tet til kjøp og salg av edb-sys­te­mer, tje­nes­ter mm. Forsk­ning på retts­li­ge infor­ma­sjons­sys­te­mer, og tekst­søke­sys­te­mer gene­relt, var et vik­tig områe. Jon Bing og Try­ge Har­vold var sen­tra­le i det­te. Jon Bing pre­sen­ter­te sta­tus og noen av tan­ke­ne som ledet til det­te i artik­ke­len “Elekt­ro­nisk data­be­hand­ling i retts­vi­ten­ska­pen”  i Lov og Rett 1970 s 369–382. Artik­ke­len er til­gjen­ge­lig i Lov­data Pro.

Lov­sam­lings­fon­det etab­ler­te på 1970-tal­let et Data­kon­tor, som bl.a. skul­le utvik­let en edb-basert lov­sam­ling. Tryg­ve Har­vold ble ansatt som leder for Data­kon­to­ret. Tryg­ve Har­vold er den noe uvan­li­ge kom­bi­na­sjo­nen av en meget krea­tiv og dyk­tig pro­gram­me­rer, og jurist. Om jeg har har for­stått det rett, skif­tet det­te navn til Lov­data før stif­tel­sen ble etab­lert. I 1981 ble stif­tel­sen Lov­data etab­lert. Den ble etab­lert av Jus­tis­de­par­te­men­tet og Lov­sam­lings­fon­det. Den over­tok ret­tig­he­te­ne til Lov­sam­lin­gen fra Lov­sam­lings­fon­det, blant annet kon­so­li­de­rin­gen og note­ap­pa­ra­tet. Tryg­ve Har­vold ble ansatt som leder. Lov­da­tas førs­te opp­ga­ve var å kon­ver­te­re “Nor­ges lover” fra bly­sats til edb-basert sats. Jeg tror 1981-utga­ven av lov­sam­lin­gen var den førs­te utga­ven som ble pro­du­sert fra Lov­da­tas edb-sats. Det­te er også en inter­es­sant his­to­rie, som jeg ikke går inn på.

Nor­ge lover var gjen­nom det­te kon­ver­tert til en data­base, og Tryg­ve Har­vold had­de gjort mye for å utvik­le mark up for at man fra den­ne skul­le kun­ne pro­du­se­re bøker og en søk­bar data­base, og sik­kert mye annet.

Noen offi­si­ell pub­li­ka­sjon for dom­mer har vi ald­ri hatt i Nor­ge. Norsk Rets­ti­den­de, som inne­holdt høy­este­retts­dom­mer, og Ret­tens Gang som inne­holdt et utvalg av dom­mer fra lave­re dom­sto­ler, ble utgitt av Den nors­ke advo­kat­for­ening. Lov­data gikk i gang med å leg­ge inn dom­mer, i førs­te omgang fra Høy­este­rett. Dom­me­ne ble lagt inn fra Norsk Rets­ti­den­de, og så vidt jeg vet ble det inn­gått en avta­le mel­lom Lov­data og Advo­kat­for­enin­gen om bruk av sam­men­dra­ge­ne, som var skre­vet av redak­tø­ren i Norsk Rets­ti­den­de. Det fan­tes også en del utgi­vel­ser av retts­kilde­ma­te­ria­le innen­for spe­si­el­le retts­om­rå­de. Om jeg hus­ker rett, var pro­gram­me­ne for optisk lesing av teks­ter ikke gode nok på det­te tids­punk­tet. Lov­data valg­te å skri­ve inn dom­me­ne manu­elt, frem­for å skan­ne dem. De enga­sjer­te stu­den­ter, og så vidt jeg hus­ker var det gan­skje popu­lært stu­dent­ar­beid. Stu­den­te­ne kun­ne kom­me og gå omtrent som de vil­le, og arbei­de omtrent så mye eller lite de vil­le. Det var vel betalt på sam­me nivå som and­re stu­dent­job­ber. Selv arbei­det jeg ikke med det­te. Om kon­so­li­der­te lov­sam­lin­ger, se on Bing: “Vern av kon­so­li­der­te lov­sam­lin­ger og lover etter kata­log­re­ge­len og data­base­di­rek­ti­vet” Lov og Rett 1998 s 488–502.

Vi had­de ikke noen kon­so­li­dert sam­ling av for­skrif­ter før Lov­data gikk løs på det­te på 1990-tal­let. Depar­te­men­te­ne had­de ikke over­sikt over de for­skrif­te­ne de selv had­de ansvar for. Det ble gjort et stort arbeid med å sjek­ke hjem­mel for for­skrif­ter, om for­skrif­ter var opp­he­vet når det var gitt nye, osv. Lov­data kun­ne ikke opp­he­ve for­skrif­ter, men de kun­ne gi mel­ding til de ansvar­li­ge depar­te­men­ter mm om hvil­ke fors­kri­ter som bur­de opp­he­ves. Det resul­ter­te i opp­he­vel­se av et stort antall for­skrif­ter, og den davæ­ren­de Høy­re-regje­rin­gen tok gjer­ne æren for å ha fore­tatt en stor­stilt for­enk­ling av regel­ver­ket, ved å opp­he­ve dis­se fors­kri­te­ne. Men det var alt­så Lov­data som gjor­de job­ben på eget ini­tia­tiv og for egen reg­ning.

Lov­data er finan­siert av inn­tek­ter fra de tje­nes­ter Lov­data til­byr. Så vidt jeg vet har de ikke mot­tatt offent­lig støt­te utover sta­tens inn­skudd av grunn­ka­pi­tal i 1981. Jeg repre­sen­ter ikke Lov­data, og kjen­ner ikke detal­je­ne. I den førs­te tiden var en vik­tig del av inn­tekts­grunn­la­get leve­ran­se av grunn­la­get for pro­duk­sjon av bøker som Nor­ges lover, og en del and­re pubi­ka­sjo­ner.

Lov­data begyn­te også å pro­du­se­re papir­ut­ga­ven av Norsk Lov­ti­dend på opp­drag fra det offent­li­ge. Siden for­svant papir­ut­ga­ven, slik at Norsk Lov­ti­dend nå bare fin­nes i elekt­ro­nisk utga­ve, fritt til­gjen­ge­lig fra Lov­data. Norsk Lov­tid­ne er regu­lert i en egen lov. Det er gitt en egen for­skrift fra 1994 om Lov­da­tas pub­li­se­ring av Norsk Lov­ti­dend. Det er et rund­skriv fra 1992 om kunn­gjø­ring i Norsk Lov­ti­dend avde­ling I og IITids­punk­te­ne for dis­se er ikke helt uin­ter­es­san­te. På net­tet har noen spurt om det­te ble gjen­nom­ført etter reg­le­ne om offent­li­ge anskaf­fel­ser, mm. Jeg var ikke inne i den­ne pro­ses­sen, og kan ikke sva­re. Offent­li­ge anskaf­fel­ser mm er ikke mitt arbeids­om­rå­de. Men om jeg har for­stått det rett, var dis­se reg­le­ne og stats­støtte­reg­le­ne noe som kom inn i norsk rett med EØS-avta­len. EØS-avta­len ble inn­gått i 1992, og tråd­te i kraft i 1994, uten at jeg vet dato for ikraft­tre­del­se. Jeg vet hel­ler ikke om dis­se reg­le­ne var en del av den opp­rin­ne­li­ge EØS-avta­len, eller om de har kom­met til siden. Men det kan se ut til at det­te var en ord­ning som ble etab­lert før vi fikk dis­se reg­le­ne.

Med tiden ble søke­tje­nes­ten vik­ti­ge­re for Lov­da­tas inn­tek­ter.

Lov­data er orga­ni­sert som en stif­tel­se, hvil­ket vil si at ingen eier Lov­data. Den har til for­mål å til­by retts­li­ge infor­ma­sjons­tje­nes­ter. Den dri­ves for­ret­nings­mes­sig, slik at de lever av inn­tek­ter fra sine beta­lings­tje­nes­ter. Men det er ingen eiere som skal ha noe utbyt­te. Det­te har nok bidratt til at vi i Nor­ge har fått meget gode og rime­li­ge retts­li­ge infor­ma­sjons­tje­nes­ter. Som nors­ke juris­ter er vi gans­ke bort­skjem­te, noe vi raskt mer­ker om vi leter etter retts­kil­der fra and­re land. Det var kan­skje også det­te som gjor­de at Lov­data valg­te å gjø­re alle lover og fors­kri­ter fritt til­gjen­ge­lig, i ste­det for f.eks. å dele ut stør­re utbyt­te til noen aksjo­næ­rer.

Lov­da­tas tje­nes­ter har blitt sta­dig rime­li­ge­re. Jeg tol­ker det­te som et resul­tat av at de ini­ti­el­le inves­te­rin­ge­ne er avskre­vet, og at gevins­ten gis ut i form av bed­re og rime­li­ge­re tje­nes­ter. I dag har f.eks. alle jus­stu­den­ter gra­tis til­gang til Lov­data Pro. Kom­mer­si­el­le abon­ne­men­ter har også blitt rime­li­ge­re, uten at jeg har pris­data.

For­valt­nings­lo­ven § 1 angir for­valt­nings­lo­vens anven­del­ses­or­må­de. Den­ne lyder:

Loven gjel­der den virk­som­het som dri­ves av for­valt­nings­or­ga­ner når ikke annet er bestemt i eller i med­hold av lov. Som for­valt­nings­or­gan rek­nes i den­ne lov et hvert organ for stat eller kom­mu­ne. Pri­vat retts­sub­jekt reg­nes som for­valt­nings­or­gan i saker hvor det tref­fer enkelt­ved­tak eller utfer­di­ger for­skrift.

Man kan hev­de at Lov­data er organ for sta­ten når de gir ut Norsk Lov­ti­dend. Men det vil­le i såfall bare gjel­de den­ne delen av virk­som­he­ten, ikke Lov­da­tas øvri­ge virk­som­het. Men Lov­data tref­fer ikke enkelt­ved­tak og utfer­di­ger ikke for­skrif­ter, så vi kan gans­ke enkelt kon­klu­de­re med at for­valt­nings­lo­ven ikke gjel­der for Lov­da­tas virk­som­het.

Offent­leg­lovas § 2 angir den­ne lovens anven­del­ses­om­rå­de:

Lova gjeld for
a) sta­ten, fyl­kes­kom­mu­na­ne og kom­mu­na­ne,
b) and­re retts­sub­jekt i saker der dei gjer enkelt­ved­tak eller utfer­dar for­skrift,
c) sjølv­sten­di­ge retts­sub­jekt der stat, fyl­kes­kom­mu­ne eller kom­mu­ne direk­te eller indi­rek­te har ein eigar­del som gir meir enn halv­par­ten av røys­te­ne i det øvs­te orga­net i retts­sub­jek­tet, og
d) sjølv­sten­di­ge retts­sub­jekt der stat, fyl­kes­kom­mu­ne eller kom­mu­ne direk­te eller indi­rek­te har rett til å vel­je meir enn halv­par­ten av med­lem­me­ne med røyste­rett i det øvs­te orga­net i retts­sub­jek­tet.

Bok­sta­va­ne c og d gjeld ikkje retts­sub­jekt som hovud­sak­leg driv næring i direk­te kon­kur­ran­se med og på same vil­kår som pri­va­te. For verk­sem­der som etter offent­leg opp­kjøp eller lik­nan­de kjem inn under bok­sta­va­ne c eller d, gjeld lova frå og med fjer­de månads­skif­tet etter den måna­den da vil­kå­ra vart opp­fyl­te.

Alter­na­ti­ve­ne a og b kan vi ute­luk­ke med en gang. Bok­stav d kan i utgangs­punk­tet kom­me til anven­del­se, da det er et fler­tall av offent­lig opp­nevn­te styre­med­lem­mer.

Men Lov­data dri­ver næring i kon­kur­ran­se med og på sam­me vil­kår som pri­va­te. Hove­kon­kur­ren­ten er Gyl­den­dal retts­data. Det fin­nes noen and­re innen­for avgren­se­de områ­der. Og i  vet i dag ikke hva Uni­ver­si­tets­for­la­gets sat­sing Juri­dika vil utvik­le seg til. Da Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO skul­le leg­ge til ret­te for å ha til­gang til digi­ta­le kil­der under eksa­men, ble det gjen­nom­ført en anskaf­fel­ses­pro­se­dy­re etter reg­le­ne for offent­li­ge anskaf­fel­ser.  Lov­data og Gyl­den­dal retts­data var aktu­el­le til­by­de­re, og val­get falt på Lov­data. Jeg var ikke involvert i den pro­ses­sen, og kan der­for ikke si noe om gjen­nom­fø­rin­gen.

Opp­sum­me­rings­vis:

  • Lov­data pub­li­se­rer Norsk Lov­ti­dend for det offent­li­ge, omtrent som and­re for­lag gir ut pub­li­ka­sjo­ner på veg­ne av det offent­li­ge. Ut over det­te pub­li­se­rer ikke Lov­data noe på veg­ne av det offent­li­ge.
  • Lov­data finan­sie­res gjen­nom beta­ling for de tjenster som ytes. Base­ne og tje­nes­te­ne er byg­get opp på Lov­da­tas ini­tia­tiv og for Lov­da­tas reg­ning.
  • Lov­data dri­ver nærings­virk­som­het, i kon­kur­ran­se med and­re retts­li­ge infor­ma­sjontje­nes­ter.
  • For­valt­nings­lo­ven og offent­leg­lova kom­mer ikke til anven­del­se på Lov­data.

Det vil­le være fint om dom­mer, i alle fall fra Høy­este­rett, er gra­tis til­gjen­ge­lig. Hvis Jus­tis­de­par­te­men­tet eller Dom­stols­ad­mi­ni­stra­sjo­ne skul­le øns­ke å gjø­re det­te, vil det enk­les­te og bil­ligs­te anta­ge­lig være å inn­gå en avta­le med Lov­data om å gjø­re dis­se dom­me­ne til­gjen­ge­lig. Men noe vik­tig retts­sik­ker­hets­til­tak vil ikke det­te være. Hvis man vil styr­ke retts­sik­ker­he­ten, da styr­ker man dom­sto­le­ne og bed­rer retts­hjelps­ord­nin­ge­ne.

Print Friendly, PDF & Email