I kjølvannet av konflikten mellom Lovdata og retspraksis.no, har flere på sosiale medier hevdet at Lovdata er “et offentlig organ.” Noe lignende synes også å ha vært lagt til grunn i rettspraksis.nos begjæring om muntlig forhandling i saken. De opphavsrettslige spørsmålene har jeg behandlet i Offentliggjøring av dommer — rettspraksis.no og @lovdata.

Det er i beste fall uklart hva man mener med “offentlig organ”, og det er ganske typisk for slike debatter. Noen konstruerer et eller annet uten særlig innhold, og diskuterer for eller mot dette. “Offentlig organ” har ikke noe presist innhold. Men man kan spørre om forvaltningsloven eller offentlighetsloven kommer til anvendelse, og hvilken betydning det eventuelt har. Jeg beveger meg her utenfor de rettsområder jeg vanligvis arbeider med. Men først litt mer om Lovdata. Lovdata og Institutt for rettsinformatikk var lenge nære og gode naboer i Niels Juels gt 16, og mye er basert på det jeg husker fra den tiden.

Norge har aldri hatt noen andre offisielle rettslige publikasjoner enn Norsk Lovtidend. Her publiseres lover og forskrifter etter hvert som de blir vedtatt. Det er ingen konsolidert oversikt over lover og forskrifter. Det var ingen oversikt over gjeldende lovgivning. Hvis man ved hjelp av denne ville finne ut hva som var gjeldende norsk strafferett fram til straffeloven av 2005 trådte i kraft i 2015, måtte man ta utgangspunkt i den straffeloven som ble vedtatt i 1902, og så bla seg gjennom Norsk Lovtidend i de etterfølgende årene, for å se om det var vedtatt endringer. Dette er situasjonen i ganske mange land.

Professorene Knoph og Lindvik foreslo en gang på 1930-tallet, jeg er ikke helt sikker på eksakt årstall, for Justisepartementet at man burde lage en konsolidert lovsamling, en lovsamling hvor endringer ble innarbeidet, slik at den viste gjeldende lovgivning. Justisdepartementet syntes ikke at dette var noen god idé, og ville ikke lage en slik. De to professorene trodde på sin idé, og lånte penger til å gi ut boken. Det ble opprettet et fond ved Det juridiske faklutet ved UiO, Lovsamlingsfondet, som sto som utgiver og har stått for utgivelsen siden. Historien har gitt de to professorene rett, og “Norges Lover” har vært en av de største suksessene i norsk bokhistorie. Den ville ha plassert seg høyt oppe på bestsellerlistene, om man hadde brydd seg om å ta den med. Den store røde, “Norges lover” er og har alltid vært en privat bokutgivelse, ikke en offisiell publikasjon. Redasjonen har vært engasjert av Lovsamlingsfondet, med personer engasjert for å vedlikeholde noteapparat mm til de enkelte lover. Alt betalt av Lovsamlingsfondet, av inntekter de har hatt fra salg av boken.

Lovdata er et barn av virsomheten ved det som da var “Institutt for privatrett, avdeling for edb-spørsmål”, som ble til Institutt for rettsinformatikk, og nå Senter for rettsinformatikk. Dette var før jeg hadde noen tilknytning til IRI/SERI, så jeg kjenner denne delen av historien bare av omtale. Vi regner et seminar i mars 1970 som starten på det som ble IRI/SERI. Jon Bing hadde utarbeidet et notat, hvor han formulerte tre hovedområder: Edb (som det het den gangen) som verktøy for jurister, rettslige spørsmål knyttet til bruk av edb (personvern, opphavsrett mm), og kontrakter knyttet til kjøp og salg av edb-systemer, tjenester mm. Forskning på rettslige informasjonssystemer, og tekstsøkesystemer generelt, var et viktig områe. Jon Bing og Tryge Harvold var sentrale i dette. Jon Bing presenterte status og noen av tankene som ledet til dette i artikkelen “Elektronisk databehandling i rettsvitenskapen”  i Lov og Rett 1970 s 369-382. Artikkelen er tilgjengelig i Lovdata Pro.

Lovsamlingsfondet etablerte på 1970-tallet et Datakontor, som bl.a. skulle utviklet en edb-basert lovsamling. Trygve Harvold ble ansatt som leder for Datakontoret. Trygve Harvold er den noe uvanlige kombinasjonen av en meget kreativ og dyktig programmerer, og jurist. Om jeg har har forstått det rett, skiftet dette navn til Lovdata før stiftelsen ble etablert. I 1981 ble stiftelsen Lovdata etablert. Den ble etablert av Justisdepartementet og Lovsamlingsfondet. Den overtok rettighetene til Lovsamlingen fra Lovsamlingsfondet, blant annet konsolideringen og noteapparatet. Trygve Harvold ble ansatt som leder. Lovdatas første oppgave var å konvertere “Norges lover” fra blysats til edb-basert sats. Jeg tror 1981-utgaven av lovsamlingen var den første utgaven som ble produsert fra Lovdatas edb-sats. Dette er også en interessant historie, som jeg ikke går inn på.

Norge lover var gjennom dette konvertert til en database, og Trygve Harvold hadde gjort mye for å utvikle mark up for at man fra denne skulle kunne produsere bøker og en søkbar database, og sikkert mye annet.

Noen offisiell publikasjon for dommer har vi aldri hatt i Norge. Norsk Retstidende, som inneholdt høyesterettsdommer, og Rettens Gang som inneholdt et utvalg av dommer fra lavere domstoler, ble utgitt av Den norske advokatforening. Lovdata gikk i gang med å legge inn dommer, i første omgang fra Høyesterett. Dommene ble lagt inn fra Norsk Retstidende, og så vidt jeg vet ble det inngått en avtale mellom Lovdata og Advokatforeningen om bruk av sammendragene, som var skrevet av redaktøren i Norsk Retstidende. Det fantes også en del utgivelser av rettskildemateriale innenfor spesielle rettsområde. Om jeg husker rett, var programmene for optisk lesing av tekster ikke gode nok på dette tidspunktet. Lovdata valgte å skrive inn dommene manuelt, fremfor å skanne dem. De engasjerte studenter, og så vidt jeg husker var det ganskje populært studentarbeid. Studentene kunne komme og gå omtrent som de ville, og arbeide omtrent så mye eller lite de ville. Det var vel betalt på samme nivå som andre studentjobber. Selv arbeidet jeg ikke med dette. Om konsoliderte lovsamlinger, se on Bing: “Vern av konsoliderte lovsamlinger og lover etter katalogregelen og databasedirektivet” Lov og Rett 1998 s 488-502.

Vi hadde ikke noen konsolidert samling av forskrifter før Lovdata gikk løs på dette på 1990-tallet. Departementene hadde ikke oversikt over de forskriftene de selv hadde ansvar for. Det ble gjort et stort arbeid med å sjekke hjemmel for forskrifter, om forskrifter var opphevet når det var gitt nye, osv. Lovdata kunne ikke oppheve forskrifter, men de kunne gi melding til de ansvarlige departementer mm om hvilke forskriter som burde oppheves. Det resulterte i opphevelse av et stort antall forskrifter, og den daværende Høyre-regjeringen tok gjerne æren for å ha foretatt en storstilt forenkling av regelverket, ved å oppheve disse forskritene. Men det var altså Lovdata som gjorde jobben på eget initiativ og for egen regning.

Lovdata er finansiert av inntekter fra de tjenester Lovdata tilbyr. Så vidt jeg vet har de ikke mottatt offentlig støtte utover statens innskudd av grunnkapital i 1981. Jeg representer ikke Lovdata, og kjenner ikke detaljene. I den første tiden var en viktig del av inntektsgrunnlaget leveranse av grunnlaget for produksjon av bøker som Norges lover, og en del andre pubikasjoner.

Lovdata begynte også å produsere papirutgaven av Norsk Lovtidend på oppdrag fra det offentlige. Siden forsvant papirutgaven, slik at Norsk Lovtidend nå bare finnes i elektronisk utgave, fritt tilgjengelig fra Lovdata. Norsk Lovtidne er regulert i en egen lov. Det er gitt en egen forskrift fra 1994 om Lovdatas publisering av Norsk Lovtidend. Det er et rundskriv fra 1992 om kunngjøring i Norsk Lovtidend avdeling I og II. Tidspunktene for disse er ikke helt uinteressante. På nettet har noen spurt om dette ble gjennomført etter reglene om offentlige anskaffelser, mm. Jeg var ikke inne i denne prosessen, og kan ikke svare. Offentlige anskaffelser mm er ikke mitt arbeidsområde. Men om jeg har forstått det rett, var disse reglene og statsstøttereglene noe som kom inn i norsk rett med EØS-avtalen. EØS-avtalen ble inngått i 1992, og trådte i kraft i 1994, uten at jeg vet dato for ikrafttredelse. Jeg vet heller ikke om disse reglene var en del av den opprinnelige EØS-avtalen, eller om de har kommet til siden. Men det kan se ut til at dette var en ordning som ble etablert før vi fikk disse reglene.

Med tiden ble søketjenesten viktigere for Lovdatas inntekter.

Lovdata er organisert som en stiftelse, hvilket vil si at ingen eier Lovdata. Den har til formål å tilby rettslige informasjonstjenester. Den drives forretningsmessig, slik at de lever av inntekter fra sine betalingstjenester. Men det er ingen eiere som skal ha noe utbytte. Dette har nok bidratt til at vi i Norge har fått meget gode og rimelige rettslige informasjonstjenester. Som norske jurister er vi ganske bortskjemte, noe vi raskt merker om vi leter etter rettskilder fra andre land. Det var kanskje også dette som gjorde at Lovdata valgte å gjøre alle lover og forskriter fritt tilgjengelig, i stedet for f.eks. å dele ut større utbytte til noen aksjonærer.

Lovdatas tjenester har blitt stadig rimeligere. Jeg tolker dette som et resultat av at de initielle investeringene er avskrevet, og at gevinsten gis ut i form av bedre og rimeligere tjenester. I dag har f.eks. alle jusstudenter gratis tilgang til Lovdata Pro. Kommersielle abonnementer har også blitt rimeligere, uten at jeg har prisdata.

Forvaltningsloven § 1 angir forvaltningslovens anvendelsesormåde. Denne lyder:

Loven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Som forvaltningsorgan reknes i denne lov et hvert organ for stat eller kommune. Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

Man kan hevde at Lovdata er organ for staten når de gir ut Norsk Lovtidend. Men det ville i såfall bare gjelde denne delen av virksomheten, ikke Lovdatas øvrige virksomhet. Men Lovdata treffer ikke enkeltvedtak og utferdiger ikke forskrifter, så vi kan ganske enkelt konkludere med at forvaltningsloven ikke gjelder for Lovdatas virksomhet.

Offentleglovas § 2 angir denne lovens anvendelsesområde:

Lova gjeld for
a) staten, fylkeskommunane og kommunane,
b) andre rettssubjekt i saker der dei gjer enkeltvedtak eller utferdar forskrift,
c) sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har ein eigardel som gir meir enn halvparten av røystene i det øvste organet i rettssubjektet, og
d) sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har rett til å velje meir enn halvparten av medlemmene med røysterett i det øvste organet i rettssubjektet.

Bokstavane c og d gjeld ikkje rettssubjekt som hovudsakleg driv næring i direkte konkurranse med og på same vilkår som private. For verksemder som etter offentleg oppkjøp eller liknande kjem inn under bokstavane c eller d, gjeld lova frå og med fjerde månadsskiftet etter den månaden da vilkåra vart oppfylte.

Alternativene a og b kan vi utelukke med en gang. Bokstav d kan i utgangspunktet komme til anvendelse, da det er et flertall av offentlig oppnevnte styremedlemmer.

Men Lovdata driver næring i konkurranse med og på samme vilkår som private. Hovekonkurrenten er Gyldendal rettsdata. Det finnes noen andre innenfor avgrensede områder. Og i  vet i dag ikke hva Universitetsforlagets satsing Juridika vil utvikle seg til. Da Det juridiske fakultet ved UiO skulle legge til rette for å ha tilgang til digitale kilder under eksamen, ble det gjennomført en anskaffelsesprosedyre etter reglene for offentlige anskaffelser.  Lovdata og Gyldendal rettsdata var aktuelle tilbydere, og valget falt på Lovdata. Jeg var ikke involvert i den prosessen, og kan derfor ikke si noe om gjennomføringen.

Oppsummeringsvis:

• Lovdata publiserer Norsk Lovtidend for det offentlige, omtrent som andre forlag gir ut publikasjoner på vegne av det offentlige. Ut over dette publiserer ikke Lovdata noe på vegne av det offentlige.
• Lovdata finansieres gjennom betaling for de tjenster som ytes. Basene og tjenestene er bygget opp på Lovdatas initiativ og for Lovdatas regning.
• Lovdata driver næringsvirksomhet, i konkurranse med andre rettslige informasjontjenester.
• Forvaltningsloven og offentleglova kommer ikke til anvendelse på Lovdata.

Det ville være fint om dommer, i alle fall fra Høyesterett, er gratis tilgjengelig. Hvis Justisdepartementet eller Domstolsadministrasjone skulle ønske å gjøre dette, vil det enkleste og billigste antagelig være å inngå en avtale med Lovdata om å gjøre disse dommene tilgjengelig. Men noe viktig rettssikkerhetstiltak vil ikke dette være. Hvis man vil styrke rettssikkerheten, da styrker man domstolene og bedrer rettshjelpsordningene.