Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 2: København til Køge

Dan­mark har ikke man­ge mot­bak­ker. Men de har mye mot­vind. I 1994 ble den dans­ke klov­nen Jacob Hau­gaard valgt inn på Folke­tin­get, blant annet med løf­ter om med­vind på alle syk­kel­vei­er. Jeg kan for­stå at noen stem­te på ham.

I for­mid­dag syk­let jeg rundt i Køben­havn, dels for å få litt mer eraf­ring med hvor­dan det er å være sylist i Køben­havn  Køben­hav er, i mot­set­ning til Oslo, en syk­kel­by. Den mest mar­kan­te for­skjel­len mel­lom syk­kel­byer og byer som ikke er syk­kel­byer, er at i en syk­kel­by behø­ver man ikke ten­ke og plan­leg­ge en rute når man skal syk­le. Man vel­ger kor­tes­te vei fra A til B, og kan reg­ne med at det er til­rette­lagt for å syk­le der. I Køben­havn har man nok ald­ri hatt som mål at ingen skal bo mer enn 200 meter fra en vei som er til­rette­lagt for syk­ling. Her skal man åpen­bart kun­ne syk­le fra dør til dør, på vei­er som er til­rette­lagt for syk­ling. Slik bør det være i en syk­kel­by.

En vik­tig for­skjell mel­lom byer som Køben­havn og Amster­dam på den ene side, og Oslo på den annen, er at da man må 1970-tal­let begyn­te å snak­ke om og leg­ge pla­ner for bed­re til­rette­le­ging for å syk­le, begyn­te man i Køben­havn og Amster­dam å gjø­re noe, mens man i Nor­ge stort sett bare pra­tet og plan­la, uten å gjen­nom­føre, i de nes­te 40 åre­ne.

I Køben­havn har man laget bro­er for syk­len­de og gåen­de, som er stengt for bil­tra­fikk. Slik gjør man det når man ikke bare snak­ker om, men også prak­ti­se­rer at man prio­ri­te­rer syk­len­de og gåen­de frem­fror bilis­ter. I Nor­ge plan­leg­ger man for bilen først, uan­sett hva de sier.

Det er stort sett syk­kel­sti­er, som de kal­ler det i Dan­mark, som er fysiks adskilt fra kjøre­felt og for­tau. De er stort sett bre­de nok til at man enkelt kan pas­se­re en annen syk­list, og til at man kan syk­le to i bred­den, hvil­ket man selv­sagt skal kun­ne gjø­re.

Nå sit­ter bilis­ter stort sett ale­ne i bile­ne sine, men like­vel kre­ver de plass nok til at de gan­ge­ne de har med en pas­sa­sjer, så skal de kun­ne sit­te ved siden av hver­and­re og snak­ke sam­men. Selv­sagt skal også folk kun­ne syk­le ved siden av hver­and­re og snak­ke sam­me. De tar uan­sett  mind­re plass enn en bil.

Selv­sagt føres syk­kel­til­rette­leg­ging gjen­nom krys­se­ne. Det er ikke som i Nor­ge, hvor en gans­ke dår­lig syk­kel­til­rette­leg­ging har det med å for­svin­ne når man  vir­ke­lig har bruk for den.

Grønn bøl­ge, til­pas­set syk­len­de. Slik gjør man i en by som ikke bare snak­ker om å prio­ri­te­re syk­len­de, men som fak­tisk gjør det. For å kun­ne ha noe slikt, må man ha sam­men­hen­gen­de syk­kel­vei­er, noe som gjør det lite aktu­elt i Nor­ge. Dess­uten vil de som har ansvar for sig­nal­sys­te­me­ne si at det ikke er mulig. Det sier de all­tid år det er noe de ikke liker. Når man har viet livet sitt til å ska­pe best mulig flyt for bilis­ter, da blir det blas­fe­mi å kre­ve at man skal prio­ri­te­re på en annen måte. Da er det enk­lest å si at det ikke er mulig.

Tra­fikk­lys som ikke gjel­der for syk­len­de der det ikke er noe poeng at de skal gjel­de for syk­len­de. Tra­fikk­re­gu­le­ring som er pre­get av at de som har plan­lagt ikke har tenkt på syk­len­de, og laget regu­le­rin­ger som er og opp­le­ves som menings­løse hind­re for syk­len­de, det bidrar ikke til respekt for regu­le­rin­gen.

Noen sier at det er så mye bed­re syk­kel­kul­tur i Køben­havn enn i Oslo. Det er på en måte rik­tig. Når de som plan­leg­ger og utfor­mer regel­verk tar syk­len­de på alvor, kan man også reg­ne med at de som syk­ler i stør­re grad tar reg­le­ne og regu­le­rin­gen på alvor. Når det er grønn bøl­ge som for­ut­set­ter at man syk­ler 20 km/t, da er det ikke noe poeng å syk­le for­te­re enn flok­ken.

Men først og fremst er det en bed­re tra­fikkul­tur. Fot­gjen­ge­re og bilis­ter tar folk som syk­ler på alvor, og aksep­te­rer deres plass i tra­fik­ken. Man ser ikke man­ge fot­gjen­ge­re som går i syk­kel­vei­ene i Køben­havn, og i alle fall jeg har ikke opp­levd bilis­ter som vil pres­se seg fram, som ikke over­hol­der vike­plikt, etc.

Det ble ca 18 km med syk­ling og geocaching inne i Køben­havn, før lunsj.

Etter lunsj ble det mer syk­ling enn geocaching, og etap­pen ble på ca 58 km.

Geocaching er en jakt på små bok­ser, noen kal­ler dem skat­ter. De er skjult på alle muli­ge og umu­li­ge ste­der, også i byer. Man fin­ner dem på net­tet og kan las­te dem ned på en GPS, eller man kan bru­ke en tele­fon med GPS — i prak­sis en van­lig smart­te­le­fon. Hvem som helst kan leg­ge ut geocacher, men de må god­kjen­nes av en reviewer før de blir pub­li­sert. Folk leg­ger de gjer­ne på ste­der de vil vise fram, enten for­di ste­de er inter­es­sant i seg selv, eller det knyt­ter seg en inter­es­sant his­to­rie til det.

Cacher gra­de­res fra 1 til 5 etter vans­ke­lig­hets­grad og ter­reng­vans­ke­lig­hets­grad. Noen øns­ker å utford­re (og utford­res) med cacher som er vans­ke­lig, eller er i kre­ven­de ter­reng som kan kre­ve tre­klat­ring, fjell­klat­ring, dyk­king, osv.

Det er fle­re typer cacher. De “tra­di­sjo­nel­le” består stort sett av en boks, fra helt små til tem­me­lig sto­re, med en logg­bok og kan­skje noe mer inni. De lig­ger på de opp­git­te kor­or­di­na­te­ne.

Mul­ti­er består av fle­re steg. Start­punk­tet er de opp­git­te koor­di­na­ter. Så må man fin­ne fle­re opp­lys­nin­ger under­veis, som til sam­men vil gi deg koor­di­na­te­ne til ste­det der cachen er gjemt.

Noen cacher er mys­te­ri­er. Det kan være mer eller mind­re vans­ke­li­ge opp­ga­ver som man må løse, for å fin­ne koor­di­na­te­ne til der hvor cachen er gjemt. En under­grup­pe av dis­se cache­ne er chal­len­ge. For å kun­ne log­ge dis­se, må man opp­fyl­le vis­se kri­te­ri­er. Ha fun­net et antall cacher, et antall cacher med en spei­si­fi­sert vas­ke­lig­hets­grad, ha fun­net cacher i man­ge land, fle­re land på en dag, osv Jeg liker å fin­ne dis­se når jeg er kva­li­fi­sert.

Earth cacher kre­ver at du besva­rer spørs­mål om natu­ren, ofte geo­lo­gi­en, på ste­det. På dis­se er det van­lig­vis ikke noen logg­bok som skal sig­ne­res.

Event er en sam­men­komst. Det kan være alt fra at man møtes på en pub, til sto­re even­ter med hundre­vis, kan­skje tusen­vis av del­ta­ke­re. Noen aran­ge­rer “meet & gre­et” event når de besø­ker et sted. De sier i prak­sis “her er jeg”, og spør om and­re geocache­re har lyst til å møte dem på angitt sted til angitt tid. Så vidt jeg vet må alle even­ter være offent­lig annon­sert og åpne for alle. De gir en fin mulig­het til å bli kjent med and­re som dri­ver med det­te.

Noen cache­ty­per får man ikke len­ger lage. En type er webcam-cacher. Man må stil­le seg opp foran et angitt webka­me­ra, og kopiere bil­det av seg selv. For en del år siden kre­de det at man sam­ar­bei­det med noen som satt ved en PC. Nå lag­rer man bil­det selv med smart­te­le­fon. Det at det har blitt så lett, er kan­skje noe av grun­nen til at man ikke får lage fler. Men de som alle­re­de er laget, blir væren­de.

Vir­tu­el­le cacher inne­bæ­rer også at man skal sam­le opp­lys­nin­ger, og ofte ta et bil­de av seg selv på ste­det. Nylig ble noen av de som har lagt ut de mest popu­læ­re cache­ne beløn­net med at de kun­ne leg­ge ut vir­tu­el­le cacher, til sam­men ble det gitt 4.000 sli­ke til­la­tel­ser. Der­med har det kom­met en del nye.

Noen cacher er mer attrak­ti­ve enn and­re. Noen for­di de er spe­si­elt flot­te, noen sam­ler på trær, osv. Man kan lage man­ge kon­kur­ran­ser og man­ge typer mål for seg selv.

Den førs­te geocachen ble lagt ut i mai 2000. Gam­le cacher er attrak­ti­ve. Den elds­te i Dan­mark, Kip­pers in the Jung­le (Denmark’s first), ble lagt ut i sep­tem­ber 2000. Men den lig­ger på en annen kant av Skjel­land, og pas­set ikke inn i ruten den­ne gan­gen. Det får bli en annen gang. Jeg liker å fin­ne cacher i man­ge land, og vil gjer­ne ha en del land kom­plett på fylke/provins/delstatsnivå. Dess­uten liker jeg å fin­ne gam­le cacher og caher som de ikke lages fle­re  av, så som webcam og vir­tu­el­le. Alle sli­ke resul­ta­ter vises på ens offent­li­ge cache­pro­fil, hvis man øns­ker at det skal være til­gjen­ge­lig.

Da den­ne turen star­tet så mitt cachekart for Dan­mark, på pro­vins­nivå, slik ut:

Jeg mang­let en pro­vins. Men jeg er i den pro­vin­sen nå, og har fun­net en cache her. Det tar litt tid før kar­tet opp­da­te­res, men i mor­gen bør “Det grøn­ne skif­tet” ha skjedd også for Dan­mark. Og nå har det det blitt “imor­gen”, og kar­tet er slik jeg øns­ker at det skal være:

Jeg har pla­ner om å gå gjort noen pro­vin­ser grøn­ne i and­re land også.

Etter å ha syk­let rundt i Køben­havn, syk­let jeg til Køge, med noen stopp for å fin­ne noen cacher på vei­en Hoved­grun­nen til å dra hit, er at det gjør mor­gen­da­gens etap­pe ca 40 km kor­te­re, sam­men­lig­net med om jeg had­de blitt væren­de i Køben­havn.

Køge er en fin, liten by. Jeg opp­da­get at det er mye idyll inne i bak­går­de­ne er, men butik­ker, cafe­er, osv.

Men jeg opp­da­get også at det er en by som sten­ger tid­lig. Jeg kom hit ca kl. 19.30. Etter en dusj og diver­se annet, begyn­te klok­ken å nær­me seg 21 innen jeg gikk ut for å få meg noe å spi­se. Man­ge ste­der kun­ne mel­de at “kjøk­ke­net er stengt”. Men jeg fikk mat til slutt.

Nå har det blitt tors­dag mor­gen. Pla­nen for i dag er å syk­le til Rødby­havn, samt å pluk­ke noen, men ikke man­ge cah­cer under­veis. Det kom­mer til å bli en lang etap­pe. Hel­dig­vis sier vær­mel­din­gen at vin­den skal dreie noe, slik at det blir litt mer med­vind, eller “gode bein” som det også kal­les.

I mor­gen er den førs­te tog­da­gen, hvor jeg får tes­tet bike­rail kon­sep­tet.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail — utreise: (Oslo — København — Montpellier.

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email