Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 3: Køge — Rødbyhavn

Dagen i går var ikke særlig begivenhetsfull. Jeg syklet fra Køge, nesten til Rødbyhavn. Været var grått, og litt kjølig. Jeg fikk også regn. Jeg fant noen få geocacher. Men man må gjøre et valg: Enten er man på sykkeltur og sykler forbi mange cacher, eller man er på cachetur. Min erfaring fra å dra på cachetur med sykkel, er at omtrent halvparten av tiden går med til å lete etter cachene, halvparten går med til å sykle. Det er fint å dra på cachetur med sykkel. Men hvis man har ambisjoner om å sykle drøyt 100 km, da kan man ikke bruke mye tid på å lete etter cacher.

Jeg må undersøke oppsettet på sykkel-GPSen. Den har det med å ville sende meg ut på en del omveier, som jeg ikke er interessert i å ta. Tidligere år har jeg navigert etter Strava-genererte ruter. De har fungert godt. I år har jeg basert meg på punkt til punkt navigering, i praksis cache til cache navigering. Jeg hadde valgt meg ut noen cacher som så ut til å ligge greit til langs en rute, og brukte disse som waypoint for navigering. Men GPSen syntes å velge en annen rute, med avstikkere til de cachene jeg hadde valgt meg ut. Etter en helt meningsløs avstikker, sjekket jeg alltid rutevalget mot kart på mobiltelefonen. Ved et par anledninger ville GPSen ha meg til å sykle omveier på mer enn 20 km, for å komme til et angitt punkt. Kanskje var det veier med bedre tilrettelegging for å sykle. Men jeg velger stort sett heller å sykle 8 km på en trafikkert vei, med i alle fall periodevis tilrettelegging for å sykle, fremfor 28 km på en bedre tilrettelagt vei.

På deler av strekningen var det fin sykkelvei. Andre steder var det “blandet trafikk”, hvilket vil si ingen tilrettelegging. Men på Storestrømsbroen, som forbinder Sjælland og Flaster, var det i alle fall en slags sykkelvei. Man kan ikke akkurat kalle det en høykvalitets sykkelvei, og med sterk vind fra siden var den en litt blandet fornøyelse å sykle her for en som syntes dagens etappe begynte å bli lang. Men det var da noe.

I Norge bygge man selv i 2018 broer uten at det legges til rette for sykling, i tillegg til alle tunnelene som stenger sykkelforbindelser.

Jeg fikk bekreftet at formen ikke er så god som den burde være. Det har ikke blitt særlig mange lange sykkelturer hittil i år. Det bedrer seg forhåpentligvis i løpet av turen. Men i dag var drøyt 100 km sykkeltur med feriebagasje, langt.

Da jeg kom til Skandskøbing, hadde klokken passert 18.30, og det var fortsatt ca 34 km igjen til Rødbyhavn, hvilket med mitt tempo på slutten av en lang etappe vil bety ca 1,5 til 2 timer. Jeg sjekket GPSen, og konstaterte at Stravas krav for månedens Gran Fondo (100 km) var oppfylt. Et raskt Google søk viste at det gikk et tog om ca 7 minutter. Jeg syklet til jernbanestasjonen, og tok toget den siste strekningen. Dermed fikk jeg en liten erfaring med sykkel på tog i Danmark. Det gikk greit. Men jeg lærte at man må ha en egen billett til sykkelen i Danmark, på den samme måte jeg lærte at man må ha billett til sykkelen i Nederland. Konduktøren sjekket billetten, spure etter billett til sykkelen, og jeg sa at jeg ikke visste at man trenge billett til den. Du husker nok det til neste gang, sa konduktøren, uten å gjøre noe mer nummer ut av det.

Jeg hadde bestilt overnatting på noe som heter Home Apartement i Rødbyhavn. I morgen er togdag. Det er da jeg tester “Bikerail” konseptet. Fergen fra Røybyhavn til Puttbarten er også inkludert i Interrailbilletten. Derfor valgte jeg å overnatte her, for så å ta båten i morgen tidlig. Da begynner jeg å bruke av de togdagene som er omfattet av min Interrailbillett.

Som jeg pleier å gjøre, søkte jeg etter overnatting når jeg var kommet såpass langt at jeg regnet med å kunne nå fram til dette stedet. Jeg bekreftet bookingen med en epost, og antydet når jeg regnet med å være fremme. Ved inngangen sto det et telefonnummer man skulle ringe ved adkomst. Jeg ringte, og i løpet av få minutter var verten der for å slippe meg inn.

Jeg valgte Home Apartement fordi det var den billigste overnattingen jeg fant i Rødbyhavn, og den har en grei beliggenhet. Jeg har en leilighet, med soverom, kjøkken, stue og selvsagt et bad. Det er en dobbeltseng, pluss en barneseng i soverommet, og to sovesofaer i stuen. Jeg tror disse kan slås ut til dobbeltsenger, men det har jeg ikke testet. Så de bør være plass til seks personer i den leiligheten jeg nå har alene. Ulempen med å ha leilighet i stedet for hotell, er at de ikke serverer frokost. Men det er et supermarked rett over gaten, og som ikke alle danske byer, er det ikke langt til nærmeste baker. Kanskje velger jeg å spise frokost på fergen — jeg har ikke bestemt meg ennå. Skulle du ha behov for overnatting i Rødbyhavn, kan jeg varmt anbefale Home Apartement.

Jeg regnet ikke med at dette ville være en begivenhetsrik etappe. Det har vært en ren transportetappe, i hovedsak på sykkel. Jeg har derfor planlagt at dette kunne være dagen å si noe om hva man, eller i alle fall jeg, har med på en tur som denne.

Hva jeg har med på sykkeltur

Det er nok mange som har mer erfaring med sykkelturer enn meg. Men her er hva jeg tar med på denne, min fjerde relativt lange sykkeltur.

Jeg kommer til å nevne en del produkter. Jeg vil derfor presisere følende: Alle produkter har jeg selv valgt, og har betalt ordinær pris for. Jeg har ingen avtaler med noen av leverandørene, og får ingen form for godtgjørelse for å omtale produktene.

Sykkelen

Det viktigste er sykkelen. Min tursykkel er en cyclo cross (CX), Cannondale CAADX/Rival, som jeg kjøpte i 2015. En cyclo cross er en slags mellomting mellom en landeveissykkel og en hybrid. Noen har kalt dem hybridsykkel med bukkehornstyre. Min sykkel har SRAM/Rival gruppe, med hydrauliske skivebremser.

Hvis jeg skal være ærlig, liker jeg girskifterne til Shimano bedre enn SRAM. Shimano bruker to girhendler. Den store, som er bremsehåndtaket, skifter til et større tannhjul, hvilket vil si at man girer ned når man skifter bak, og opp når man skifter krankskiver. Den lille girer andre veien. SRAM bruker bare en hendel. Et klikk inn girer til mindre drev, et lenger klkk til større drev. Det er en smaksak, og sier ikke noe om kvaliteten. Jeg har Shimano på mine landeveissykler, og SRAM på denne. Det er unasett ikke noe problem å skifte mellom dem. Det tar ikke lang tid å omstille seg fra den ene til den andre.

Da jeg undersøkte markedet, konsaterte jeg raskt at det ikke var noen grunn til å se etter sykler med karbonrammer. Ingen av syklene med karbonramme var forberedt for å feste bagasjebrett, som gjorde de ubrukelige som tursykler. (Det finnes vesker som også kan festes på landeveissykler, men da får men ikke med seg særlig mye.). Det måtte bli en sykkel med aluminiumsramme, og Cannondale er kjent for å lage gode aluminiumsrammer. Sykkelen har karbongaffel, hvilket i alle fall gjør det problematisk å feste vesker foran. Jeg er ikke blant dem som hele tiden følger med i hva nytt som kommer på markedet så lenge jeg ikke er ute etter å kjøpe sykkel. Så jeg er ikke oppdatert når det gjelder hva slags sykler som har kommet å markedet de siste tre årene.

Da jeg kjøpte min sykkel, kom de fleste CX-sykler med en 36/46 krank. En kompaktkrank, som jeg har på mine landeveissykler, har 34/50. Det gir litt lavere letteste utveksling, og høyere høyeste utveksling. De har sikker sine grunner til å velte 36/46 hvis man skal sykle CX. Men jeg ville ha 34/50, og fikk sykkelen levert med dette.

Om jeg husker rett, kom sykkelen som standard med en 11-delt 11/28 kassett. Jeg er ingen utpreget bakkeklatrer, og ville ha 11/32. Om jeg forsto det rett, måtte også girskifteren bak skiftes for å kunne håndtere dette større tannhjulet. Det gir meg en letteste utvekling på 34×32. Hvis jeg skulle ha kjøpt sykkel i dag, ville jeg kanskje ha gått for 11/34. Den utvekslingen kan fås med noen gruppesett, uten at jeg har undersøkt dette nøye. Jeg holder meg til den sykkelen jeg har. Jeg har kommet opp alle bakkene så langt med den utvekslingen jeg har. Men jeg har ikke oppsøkt de lengste og bratteste bakkene.

Sykkelen er selvsagt utstyrt med lys både foran og bak. Selv om man i utgangspunktet bare planlegger å sykle i dagslys, kan det bli forsinkelser som gjør at man ikke har kommet fram til bestemmelsesstedet før det begynner å bli mørkt. Jeg har baklys fra Cannondale som er festet på bagsjebrettet. Jeg har ennå ikke funnet frontlys som jeg er fornøyd med. Hvis jeg fester et frontlys på styret, som jeg pleier å gjøre, vil denne lykten stort sett bare lyse opp baksiden av styrevesken, og det er ikke til noen nytte. De få gangene jeg har hatt bruk for slikt lys, har jeg festet det på venstre side av gaffelen. Det er ikke på noen måte ideelt, bl.a. fordi lykten blir stående i 90 graders vinker i forhold til det den er designet for. Men det viktigste med å ha lys på sykkelen er å bli sett, og den fungerer godt nok til det.

Bagasjebrett.

Et bagasjebrett bør være slik at sykkelveskene kan plasseres realtivt lavt, slik at tyngdepunktet blir så lavt som mulig. Jeg valgte bagasjebrettet Tubus Locc.

Tubus er kjent som produsent av blant annet gode bagasjebærere. Jeg valgte Locc fordi den har feste for en bøylelås integrert i bagasjebæreren. Jeg vil ha en solid lås. Vanligvis foretrekker jeg låsen ABUS Bordo, som man bretter sammen og plasserer i en brakett som festet i skruehullene for et flaskestativ. Men på en sykkel for langtur, vil jeg ha to drikkeflasker, så da kunne jeg ikke bruke et feste til lås. Dermed falt valget på Tubus Locc. Denne bagasjebæreren er dessverre gått ut av produksjon.

Pedaler

Jeg foretrekker å sykle med klikkpedaler, hvor foten festes i pedalene. Det gir et bedre tråkk, og jeg synes det gir meg bedre kontroll. Det tar litt tid å venne seg til slike, og at man må fri foten ut av pedalen når man skal stoppe. Gjør man ikke det, går man rett i bakken når sykkelen mister styrefart. Man skal ikke ha dårlige venner med et mobilkamera i nærheten når man forsøker seg med slike.

Da jeg kjøpte min første landeveissykkel, hadde jeg Shimano XT, terrengsykkelpedaler på denne. Jeg vet at mange mener at det er nærmest blasfemi å ha terrengpedaler på en landeveissykkel. Men slikt bryr ikke jeg meg noe om. Det ga meg muligheten til å bruke de sykkelskoene jeg allerede hadde på denne sykkelen.

Jeg konstaterte at jeg på lange turer, som for meg er turer på mer enn ca 100 km, ble litt nummen under føttene. Jeg tolket dette som et utslag av at terrengpedalene har relativt liten flate, slik at det meste av trykket kom på et ganske lite område under foten. Jeg skiftet til landeveispedaler, og kjøpet et par sykkelsko med cleats for disse pedalene. Jeg syntes det ble bedre.

Jeg kjøpte landeveispedaler til min CAADX, og brukte disse på min første tur, reTour de France i 2015. De fungerte utmerket. Ulempen er at sykkelsko for landeveispedaler er nærmest umulige å gå med, så jeg måtte ha med meg et annet par sko til bruk når jeg ikke syklet. Det ble ekstra bagasje og ekstra vekt.

En av mine sykkelvenner, som er en meget erfaren tursyklist, ga meg følgende råd: Prøv Shimano A/520-pedaler. Det ser på mange måter ut som landeveispedaler, men er laget for vanlige SPD-cleats. Jeg er godt fornøyd med disse, og har brukt disse siden. Dette bringer meg over ti neste tema:

Sko.

Klikkpedaler krever sykkelsko med feste for cleats. Jeg har en del slike par, fra sandaler til vinterstøvler. Jeg har lenge jaktet på sykkelsko som fungerer som sykkelsko, og samtidig er såpass gode å gå med at man ikke trenger å ha med flere par sko. Det vil være et kompromiss. En sykkelsko bør ha en så stiv såle som mulig. Sykler til å gå med bør derimot ha en ganske myk såle. Sålen må dessuten være tykk nok til at man kan feste cleats i en fordypning i sålen, slik at man ikke går på metallet når man går på et gulv. Men går man på grus, kan det knase ganske mye. Jeg har funnet noen slike sko. Det viktigste når man skal kjøpe sko, er at skoen passer til foten. Vi har alle ulike føtter. Jeg har en bred fot med høy vrist, hvilket gjør at sko som passer meg, ikke passer for alle andre. Og det er mange sko på markedet som jeg ikke kan bruke. Her vil jeg derfor ikke si noe om merker. Man må prøve seg fram til man finne det skoen som passer ens egne føtter.

Hjul

På min første tur hadde jeg problemer med eikebrudd. Ryker først en eike, får man kast i hjulet som lett fører til at flere eiker ryker. Så dette nøvendiggjorde noen besøk på sykkelverksteder, med derav følgende forsinkelser. Da jeg kom hjem, skiftet jeg det originale hjulsettet med et Mavic Aksium Disc. Det er generelt et bedre hjulsett, og jeg har ikke hatt problemer med eikebrudd etter at jeg byttet hjulsett. Det originale hjulsettet er nå utstyrt med piggdekk, slik at jeg kan sette på de hjulene hvis jeg skal ut på litt mer enn bare en helt kort tur om vinteren.

De som kan mer om sykler enn meg, sier at hvis du skal oppgradere en sykkel, da får du mest igjen for å kjøpe et bedre hjulsett.

Dekk

Min sykkelvenn som anbefalte meg Shimano A/520 pedaler, anbefalte også varmt Schwalbe Marathon Plus dekk. Disse har et tykt og solid beskyttelselag som gjør dem meget punkteringssikre. De er ikke de billigste dekkene man kan kjøpe, og nok heller ikke de raskeste. I en test jeg en gang leste, hevdet testeren at han brukte et minutt mer på en “45 minutes commute” med disse dekkene, sammenlignet med noen andre dekk. Det betyr sikkert litt i en konkurranse hvor man kniver om sekunder, men ikke for meg når jeg er på tur, eller sykler i det daglige. Da betaler jeg gjerne litt ekstra for dekkene, og bruker noen få minutter lenger tid, fremfor å måtte stå i veikanten å skifte slange etter en punktering. Jeg har syklet noen tusen kilometer på denne sykkelen med slike dekk, og jeg har også slike dekk på den sykkelen jeg bruker til daglig. Fram til nå har jeg ikke punktert med slike dekk.

Vesker

Jeg har et par Ortlieb Back Roller Classic sykkelvesker og en Ortlieb Rack Pack bag som jeg fester på bagasjebrettet. Ortlieb gullstandarden når det gjelder sykkelvesker. Som medlem av Syklistenes landforening kan du kjøpe disse til en gunstig medlemspris.

Jeg har også en styreveske. Jeg har mange ganger irritert meg over at f.eks. produsenter av styrevesker har hver sine festeanordninger, slik at om man skulle ønske seg en annen veske, passer den ikke med det festebrakettet man har. Kanskje er produktene ikke lener i handelen, slik at man ikke kan kjøpe en ny veske med et festebrakett man ikke bruker, eventuelt fester på en annen sykkel. Jeg har derfor valgt å holde meg til styrevesker som har Klick Fix feste. Ortlieb har noen med slikt feste, men jeg har en styreveske fra en annen produsent.

Jeg har med meg reserveslange, lappesaker, et multiverktøy og dekkspaker.

Jeg har også med meg noe jeg heldigvis aldri har fått bruk for: Et førstehjelpsett, også det fra Ortlieb.

Litt “leketøy”.

Jeg er glad i “leketøy”. Jeg har en Garmin Edge 800 GPS sykkelcomputer. Den begynner å bli noen år gammel, og der er fristende å bytte til en nyere modell, f.eks. en Edge 1030. Jeg har oppdatert den med nye, gratis kart fra Open Cycling Maps for de landene jeg har tenkt å besøke på turen. Den får holde denne sesongen også, så får vi se hva jeg gjør neste år.

Jeg har også en Garmin Vivoactive HR pulsklokke/aktivitetsmåler. Jeg kan bruke et pulsbelte sammen med min Edge 800. Men jeg har vennet meg til min Vivoactive, som måler puls på håndleddet, og i tillegg registrerer rute, fart etc, skritt og andre aktiviteter. Det som er logget på Strava er logget med Vivoactive.

Jeg har også ambisjoner om å finne noen geocacher i løpet av turen. Til dette formålet har jeg en Garmin Oregon 650t GPS. Det er kanskje litt unødvendig med to GPSer på turen, ikke minst når jeg også har med to mobiltelefoner som begge har GPS og geocaching apper. Men jeg foretrekker vanligvis å bruke min Garmin Oregon til dette. På min sykkel-GPS har jeg sykkelkart med sving for sving navigasjon, mens jeg på min Oregon har topografiske kart som er bedre når man beveger seg utenfor vei.

Når jeg har med to telefoner, er det fordi jeg har en med norsk og en med fransk abonnement. Etter at det ble fri dataroaming innenfor EU/EØS, er det ikke like mye poeng som det en gang var å ha en telefon med fransk abonnement til bruk i Frankrike. Men mobildekningen i Frankrike og mange andre steder i Europa er ikke så god som den er i Norge. Vi venter at det skal være 4G-dekning i fjellheimen. I andre land, til dels også i Frankrike, er det knapt mobildekning i det hele tatt på landsbygden. I en del områder i Frankrike har jeg opplevd at jeg har dekning på min franske telefon, men ikke på min norske. Det skal ikke være slik, men det synes å være i teorien, ikke i praksis.

Jeg har også med meg en bærbar PC, en ASUS UX390UAK. Tidligere hadde jeg med nettbrett, men det har jeg i praksis brukt lite etter at jeg kjøpte denne PCen. Et nettbrett er utmerket hvis man skal konsumere et innhold, men er mindre egnet når man skal produsere noe. Jeg hadde alltid med meg et løst tastatur til mitt Sony nettbrett. Min ASUS laptop veier 911 gram, mens nettbrett og tastatur til sammen veier 1057 gram. Min PC har en 13″ skjerm, 16 Gb minne og 1 TB SSD. Det gir en ytelse som intet nettbrett kan hamle opp med.

Med alt man har med av elektronisk utstyr, blir det mye som skal lades. Jeg har med en USB-lader med fem USB-kontaker, i tillegg til strømforsyning til PC (den spiser nok opp vektgevinsten sammenlignet med nettbrett, som lader på USB), og lader til kamerabatterier. Min erfaring er at det nesten alltid er for få stikkontakter på hotellrom, til alt som skal lades. Så lenge jeg er alene, peleier det ikke å være noe stort problem. Men når vi er fler, kan resultatet lett bli at vi må lade etter tur. Jeg pleier derfor alltid å ha med en forgreningskontakt, slik at jeg har nok stikkontakter til det som skal lades. Det er særlig praktisk om man er i Storbritannia, USA eller andre land som har en annen standard på stikkontakter enn den som er mest vanlig i Europa, da det betyr at man klarer seg med ett adapter.

Kamera og billedbehandling

På min første sykkeltur hadde jeg med min Canon EOS 6D speilrefleks, med en 24-105 mm og en 70-200 mm zoom, men en 2x telekonverter til den siste som gjorde at den kunne bli 140-400 mm. I tillegg hadde jeg med en Olympus TG3. Min Canon EOS 6D er et godt kamera. Jeg har riktignok hatt det i snart fem år, så kanskje begynner tiden å bli moden for å se etter et nytt. Men det er tungt når man skal ha med et par objektiver. Det er litt for stort, og også litt for tungt til å gå i min styreveske. Det første året startet jeg med å se finalen i Tour de France i Paris, før jeg syklet til Kiel. Da brukte jeg min Canon EOS 6D. Men ellers ble det for det meste liggende nede i en av sykkelveskene, og jeg tok det fram når jeg hadde kommet fram til et sted jeg ville slå meg til for natten, og brukte det når jeg gikk rundt på stedet.

Olympus TG3 er et kamera som tåler det meste, ikke minst vann. Jeg har ikke forsøkt å dykke med det, selv om det skal være vanntett ned til en del meter. Men jeg har badet med det mange ganger, også i saltvann. Det går helt utmerket. Min største innvending mot det kameraet er at det ikke tar bilder i RAW-format, som er det formatet jeg foretrekker. Hvis du ikke vet hva RAW-format er, vil jeg ikke bruke plass på å forklare det. Da er de sannsynligvis ikke et problem for deg. Den har kommet i nyere utgaver, og i dag er TG5 den modellen som er på markedet. Det har hatt RAW-format fra TG4, så jeg kommer nok til å kjøpe en nyere utgave av dette.

Etter min første tur, kom jeg til at jeg ville ha et kamera som dekker det området jeg ønsker, og samtidig ikke er for stort og ikke veier for mye. Valget falt på en Canon G3X. Canons G-serie er Canons “halvproffe” kompaktkameraer. G3X har en zoom med et område som tilsvarer 24-600 mm for et 35mm kamera, eller fullformat digitalkamera (som 6D). I praksis er dette nå mitt viktigste og mest brukte kamera. Hvis jeg drar et sted med det mål å ta bilder, tar jeg med min Canon EOS 6D, med dertil egnede objektiver. Men putter jeg et kamera i vesken, “just in case”, da blir det min G3X Min eneste innvending mot det kameraet, er at det ikke har GPS. Når alle mobiltelefoner har GPS, burde det ikke være noe problem å putte det i kameraer (EOS 6D og Olympus TG har GPS). Det er ikke noe problem å lage et GPS-spor på telefonen, som så lastes opp på kameraet for å geotagge bildene, med en app fra Canon. Men jeg foretrekker likevel å ha GPS i kameraet.

Jeg bruker programmet Photomecanic 5 til å laste bildene opp på min PC. Jeg har satt det opp slik at bidene sorteres i den rekkefølgen de er tatt, uavhengig av hvilket kamera jeg har brukt. Jeg pleier så å endre navn på billedfilene og utstyre dem med metadata. Noen setter navn som identifiserer prosjekt, oppdrag osv. Som glad amatør, som stort sett ikke gjør fotooppdrag for andre, trenger jeg ikke identifisere oppdrag eller prosjekt. Jeg navngir billedfilene etter dato, nummer i sekvens per måned, og som regel stedsnavn. Men det kunne også vært et prosjektnavn. Et bilde kan f.eks. være 2018-06 01582 København. De metadata jeg legger til på dette stadiet, er som regel stedsnavn, “prosjekt”, navn på personer m.m. Disse lagres i IPTC-format.

Jeg pleier så å la programmet DxO Photo Studio ta hånd om mine RAW-filer. Jeg synes at dette programmet gjør underverker med bildene, ved å få mer ut av skyggepartiene, redusere billedstøy, osv. Det behandler RAW-filer uten å endre dem, og lager utmerkede jpg-bilder som resultat. Det er hva dette programmet kan få ut av RAW-filer som gjør at jeg vil ha bildene i RAW-format. Programmet kan brukes til mye mer enn hva jeg bruker det til. Jeg har aldri tatt meg tid til å lære dette ordentlig. Jeg bruker de ulike standardoppsettene for behandling av bilder. Min erfaring er at om jeg forsøker å justere noe av dette manuelt, blir resultatet dårligere enn om jeg holder med til standardoppsettene.

Selv om min bærbare PC har ganske god lagringsplass, er det lett å fylle opp den plassen som er tilgjengelig med bl.a. billedfiler. Jeg har derfor med meg to disker, ja to, litt paranoid må man være, hver på 4 Tb. Jeg kopierer bildene over på disse to, de samme på begge diskene. Og jeg passer på at de ligger i hver sin av de to sykkelveskene. Ved behov sletter jeg bildene på PCen for å frigjøre plass, og jeg formaterer jevnlig minnekortene i kameraene.

Ekstra batterier og minnekort

Lite er så irriterende som at motivet er der og lyset er der, og så er enten batteriet tomt eller minnekortet fullt. Jeg har derfor alltid flere fulladede batterier, samt ekstra minnekort. Hvor mange batterier man trenger, avhenger av hvor mye strøm kamearaet bruker, hvor stor kapasitet batteriet har, og hvor mange bilder man tar. Jeg pleier å ha fire batterier til hvert kamera (gikk at det bare er et batteri i kameraet).

Alt skal lades. Nødlader og forgreningskontakt.

Man bør også ha minst en “nødlader”, som er et oppladbatteri som man kan bruke for å lade andre enheter med USB. Det er alltid noe (ofte telefonen) som trekker mer strøm enn man hadde trodd, slik at de må lades fra et batteri, inntil man har fått installert seg et sted med stikkontakter og lademuligheter.

Klær mm

I utgangspunktet trenger man to sett sykkelklær. Det forutsetter at man alltid vasker det man har brukt etter dagens etappe. Jeg vasker disse klærne omtrent samtidig som jeg tar en dusj. De bli selvfølgelig ikke ordentlig rene, men rene nok. For å få dem tørre, ruller man tøyet stramt inn i et håndkle, som man så vrir, og lar ligge en stund. Så kan man henge dem til tørk, og de er klare til neste dag.

Når muligheten byr seg, f.eks. om man har en hviledag, må man finne et vaskeri og få vasket klærne ordentlig.

Jeg foretrekker å skifte til “sivilt” tøy når dagens etappe er unnagjort. Jeg har med en langbukse, en shorts, noen underbukser, noen par sokker og noen skjorter. Jeg liker skjorter bedre enn T-skjorter. Det er en smaksak. Skjorter veier uansett ikke mer enn T-skjorter. Hvis man stort sett sykler hver dag, har man bare på slikt tøy når man har kommet fram til et sted man skal bli værende over natten. Man kan ikke være så kresen at man tar på seg nyvaskede klær når man bare skal ha dem på noen få timer. Da må man tåle å bruke dem et par-tre dager. Nå planlegger jeg å reise med tog en god del av tiden, så da trenger jeg litt mer av slikt tøy, Men finner man et vaskeri, kan man vaske det også.

Jeg er prinsipiell tilhenger av at det alltid skal være fint være når jeg er på ferie. Det skal ikke være for varmt, og ikke kaldt, og det skal ikke regne. Dessverre hører ikke alltid de som styrer været på meg. Vi må være forberedt på kjølige dager og regn. Skal man opp i fjellene, må man regne med at det er kjølig. Det var ganske kjølig over 2.000 meter i Sveits, selv om været i utgangspunktet var OK. Jeg har sykkelshorts og kortermet sykkeltrøye, og har i tillegg løse ermer og ben som jeg kan ta på hvis det er kjølig. Jeg har også med en relativt tynn fleecegenser, og en “buff” som kan varme halsen. Jeg har fått diverse slike som reklame, og velger den fra den som jeg er mest villig til å reklamere for: Bibsys.

Along with the sunshine,
there’s gonna be a little rain sometimes.

Synger Lynn Andersson i “(I never promised you a) Rose garden”. Vi må være forberedt på regn. Regntøy er vanskelig, og det vil alltid være et kompromiss. Ideelt sett skal regntøyet holde regnet ute, og samtidig slippe fuktighet fra kroppen ut. Mange produsenter hevder at deres regntøy gjør det. Min erfaring er at det aldri er helt slik som reklamen sier. Enten slipper det for mye regn inne, eller det slipper for lite fuktighet ut. Min erfaring er at hvis man sykler 3-4 timer i ordentlig regnvær, blir man våt uansett. Enten trenger regnet gjennom regntøyet, eller man blir våt av kondens fra kroppen som ikke slipper ut.

Hvis det er varmt, gjør det ikke så mye om man blir våt. Men kulde og regn, det kan være en prøvelse. Jeg har en regntett sykkelcaps som jeg kan ta under hjelmen. Jeg har også regntrekk til hjelmen, men det lar jeg ligge hjemme. Men jeg tar med meg skotrekk, slik at jeg kan unngå å bli gjennomvåt på føttene.

Jeg sykler alltid med hansker når jeg sykler langt. Hansker uten fingre på fine dager, men jeg har også et par gore-tex hansker med fingre for kjølige og eventuelt regnfulle dager. På en av mine turer fikk forfengeligheten overtaket, og jeg startet uten hansker — for ikke å få typiske syklisthender hvor hendene er likbleke og fingrene brune. Jeg vet at noen mener det skal være slik, for å vise at man virkelig er syklist. Men jeg ville helst unngå det. Ette en uke på sykkelen, begynte jeg å få tendenser til vannblemmer i hendene. Da var de på med hanskene, men det var egentlig litt for sent. Jeg smørte håndflatene med Compeed stick, som skal beskytte mot gnagsår, før jeg startet dagens etappe. Det gikk greit, og jeg fikk ikke gnagsår som ble et alvorlig problem. Men nå starter jeg med hansker.

Jeg bruker også alltid sykkelbriller. På fine dager er de solbriller. Men de beskytter også mot støv, innsekter, regn og mot bilbøller som plutselig kommer på at de må spyle vinduene i det de passerer en som sykler. En del briller har uskiftbare glass: Solbriller, blanke og oransje som visstnok skal gjøre at man ser bedre på grå dager. Men min erfaring med rimelige briller med utskiftbare glass, er at glassene har en tendens til å falle ut av selv etter at de er skiftet noen ganger.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail - utreise: (Oslo - København -- Montpellier.

Sykkelturer