Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 5: Groeningen

En søndag morgen i Groeningen i en tid med fotballmesterskap, gir flash backs. Jeg har aldri vært særlig opptatt av fotball. Men likevel. Første gangen jeg var i Groeningen, var i 1988. Vi skulle på ferie med bil i Tyskland, Nederland, Belgia, Nord-Frankrike og Luxemburg. Vi startet med å ta båten til Kiel. Da vi kom til Kiel lørdag morgen, gikk det opp for meg at den dagen var det finale i fotball-EM, mellom Nederland og det daværende Sovjet. Å sitte på et hotellrom i Tyskland og se denne kampen, ville ikke være særlig interessant for en som egentlig ikke er særlig interessert i fotball. Vi konkluderte raskt med at vi ville kjøre direkte til Nederland. Vi stoppet i den første lille byen vi kom til over grensen, Bad Nieeuwshans. Vi fant et hotell, og en café hvor man hadde utstyrt seg med et etter datidens standard stort TV. Vi gikk dit for å se kampen. Å se EM-finale med Nederland på en café i Nederland full av gale nederlendere, det er morsomt selv om man ikke bryr seg så veldig mye om det som skjer på banen. At Nederland vant, jeg tror det var 3-1, gjorde det bare enda bedre.

Morgenen eller formiddagen etter var vi i Groeningen. Byen bar sterkt preg av at folk hadde feiret seieren dagen før. Det var en by som bokstavelig talt stinket av øl.

Tilbake til vår egen tid. Når man ikke bare skal overnatte og så sykle videre, er det noen av det første man må gjøre å finne et vaskeri, og få vasket de klærne man har brukt de siste dagene. Noen ganger må man legge inn det også om man bare skal overnatte og sykle videre — enten på kvelden når man kommer, eller den morgenen man skal dra videre. Jeg googlet vaskerier i Groeningen, og fant et i grei avstand fra hotellet. Jeg pakket det som skulle vaskes i en bag, og gikk dit. Jeg hadde tidligere oppdaget at jeg måtte ha glemt å legge de sokkene jeg hadde funnet fram før jeg dro, i bagen. Så jeg hadde færre sokker enn jeg hadde planlagt. Heldigvis er det slik at mye lar seg kjøpe underveis, så jeg var innom en butikk og kjøpte en bunke sokker på veien til vaskeriet.

Det er ikke særlig spennende å se på tøy som snurrer rundt og rundt i en vaskemaskin. Mens vaskemaskinen tok hånd om tøyet, gikk jeg en tur i området, og plukket blant annet med meg en geocache.

Jeg pleier ikke legge inn mange besøk på severdigheter når jeg er på en tur som denne. Det man bør se som turist i Groningen, har jeg så langt gått glipp av. Jeg har ikke undersøkt hva det er jeg har gått glipp av. Jeg liker å gå eller sykle rundt i byer for å få et inntrykk av byen, uten at jeg skal innom alle muséer, kirker, osv. Det varierer selvsagt hva jeg prioriterer. Da jeg var i Amsterdam for to år siden, brukte jeg noen timer i van Gogh-museet og Riksmuseet.

Når man skal oppleve om en by fungerer som sykkelby, må man selvsagt sykle. Men skal man se hvordan de har løst utfordringene kan det være vel så greit å gå. Eller man må sykle og stoppe mange steder. Jeg har valgt å gå rundt i Groeningen. Jeg liker generelt å gå i byer.

Groeningen fungerer som sykkelby, på samme måte som jeg skrev om København. Hvis man skal et sted kan man ta sykkelen og satse på korteste rute, og regne med at det der er tilrettelagt for å sykle. Det er noen gågater i Groeningen, men ikke veldig mange. Så vidt jeg vet er det ikke tillatt å sykle i gågater i Nederland, noe det heller ikke er i Frankrike. Hva som gjelder i andre land, vet jeg ikke. Det er ikke noe problem så lenge det fines mange andre ruter hvor det er lagt godt til rette for å sykle.

De fleste gatene ligner på de gatene man finner i de fleste byer. Det er kjørefelt og fortau. Men kjørefeltene er for en stor del stengt for motorisert trafikk, og fungerer derfor i praksis som sykkelveier. Man kan da ha smalere kjørefelt og bredere fortau enn om man skal tillate bilkjøring. Men om de er bygget om på denne måten, eller om man bare har beholdt gamle kjørefelt som de var, vet jeg ikke. De gatene hvor det er tillatt å kjøre bil, er i stor grad blindet, slik at man ikke kan kjøre gjennom. De ender typisk i fortau, og det synes som om nederlandske bilister respekterer at man ikke kjører over fortauet for å snike  i trafikken, noe vi altfor ote ser i Oslo, blant annet der Universitetsgt munner ut i Pilestredet. Der er den pullerten som en gang var der kjørt ned, og har ikke blitt erstattet.

Det er selvfølgelig tillatt med varelevering, henting av avfall, i noen grad kjøring med taxi, osv. Det kan være regulert slik at dette er tillatt til visse tider. Jeg så gater hvor det er tillatt å kjøre med taxi om kvelden, andre gater hvor det generelt var tillatt å kjøre taxi.

Jeg har ikke sett noe skilt som sier “sykkelprioritert gate”, slik man kan finne i en del andre byer i Nederland og Belgia. Det er forbudt for motorkjøretøy, med noen angitte unntak. Dette kan man gjøre i en hvilken som helst by, uten endringer i trafikkregler og skiltforskrifter. Det forutsette selvsagt at det håndheves. Jeg vet ikke hvordan det er i Groeningen. Men i Norge, og i alle fall i Oslo, er politiet en sykkelfiendtlig biletat. Det saboterer trafikkbegrensende tiltak ved at de ikke håndhever dem. De vil heller bruke tid på å ta ungdom for litt uskyldig hasjrøyking, hjelpe bilister som har fått problemer med bilen. Og hvis en som sykler krenker bilistenes hellige grunn, da rykker de ut med en gang. Vi kan ikke ha et politi som saboterer demokratisk fattede beslutninger ved ikke å håndheve dem.

Jeg tror ikke at noen virkelig ønsker en helt bilfri by. Den helt bilfrie byen er en dårlig kariktaur som Jarle Aabø og andre tegner, med applaus fra bilistpartiene Høyre og FrP. Enhver by har behov for varetransport. Vi ser at en del transportselskaper har begynt å bruke ellastesykler i stedet for bil. Men de kan ikke alltid erstatte bilene for varetransport. Mange byer har restriksjoner når det gjelder hvor store lastebiler som kan kjøre i byen. Jeg har ikke merket meg noen slike skilt i Groeningen, så jeg vet ikke hva som gjelder her.

Det er kjøring med privatbil som må begrenses. Det er alle privatbilene som lager kø. Det er privatbilene som hindrer kollektivtrafikken. Det er privatbilene som hindrer varelevering. Det er privatbilene som gir dårlig fremkommelighet for bevegelseshemmede. Ingen vil nekte bevegelseshemmede å kjøre bil. Fremkommeligheten for folk i rullestol og andre handicapkjøretøy er mye bedre når gatene ikke er fylt opp av privatbiler. At noen har reelle behov for å kjøre bil i byen, er ingen begrunnelse for at slike som meg, som vanligvis ikke har noe slikt behov, skal kunne kjøre bil der. Privatbilen er en stor del av problemet, ikke en del av løsningen når det gjelder byutvikling.

I Norge har man helt ensidig sett på bil først og fremst som et utslippsproblem, og har nærmest blindt og ensidig satset på elbil, som misvisende kalles “nullutslippsbil”. I Norge er det politiske målet at folk skal skifte motor, og ellers kunne kjøre som før. Det er et blindspor. I byer av noen størrelse er privatbilen først og fremst et plassproblem. Det er en særdeles plasskrevende transportform, og det er ganske enkelt ikke plass til alle disse bilene inne i byene. Biltrafikken må ned, det holder ikke bare å bytte motor. Derfor er det meningsløst å gi gratis parkerin, gratis strøm osv til elbilistene. Nå må de heldigvis begynne å betale bompenger. Når det gjelder utslipp må man se på hele livsløpet til en bil, fra produksjon, ikke minst produksjon av batterier når det gjelder elbil, transport av deler som settes sammen til en bil, transport av bil til markedet, svevestøv og mikroplast fra bildekk, osv. Norsk elbilpolitikk er et eksempel å en mislykket satsing. I Norge øker biltrafikken, mens den går ned i de fleste andre land. I Norge øker CO2-utslippene fra transportsektoren til tross for elbilsatsingen, mens den går ned i europeiske land som ikke har hatt en slik satsing på “nullutslippsbiler”. Men dette er en helt annen diskusjon. Bunnlinjen er at i et byuviklingsperspektiv må man satse på å redusere den totale bilbruken, uansett motor, og satse på gange, sykkel og kollektivtransport.

Tilbake til Groeningen. Det finnes elbiler her, som i mange andre land og byer. Jeg har f.eks. observert en Tesla som taxi. Men de er ikke like vanlige som i Norge.

Det er parkerte sykler over alt. Men disse tar mye mindre plass enn om det hadde vært biler. Det er store sykkelparkeringshus på strategiske steder, som på jernbanestasjonen, og sikkert en del andre steder også.

Flokkdyr har instinkter som sier at flokken må holdes samlet. En stor flokk kan være fristende for rovdyr. Flokken kan forsvare seg. Men det er også slik at flokken overlever når den holder seg samlet. Noen enkeltindivider “tar en for laget” og blir spist av rovdyr. Slik er naturens brutale gang. Jeg har noen ganger tenkt på om nederlendere har noe av det samme forholdet til sine sykler. En del steder er det veldig mange parkerte sykler, og de er ikke alltid så veldig grundig låst. Noen blir sikkert stjålet, men sannsynligheten for at det skal bli akkurat min sykkel begrenses av at det er så mange sykler.

Også denne gangen så cafegjester fotball. Skjermene er større nå enn de var i 1988.

Noen ganger år jeg inntrykk av at det er noen nasjonale uvaner når det gjelder sykler og sykling. I Frankrike ser jeg veldig mange som sykler med setet stilt altfor lavt. Det er mye tyngre å sykle med et for lavt sete, en et riktig innstilt sete. I Nederland er det påfallende mange som sykler med for lite luft i dekkene. Hvis man har for lite luft i dekkene, trikker syklende dårligere og det blir tyngre å sykle. Man ødelegger dekk og slange, med økt risiko for punktering. Og er det veldig lite luft, risikere rman å ødelegge felgen.

Etter å ha gjort meg ferdig på vaskeriet, hengt opp tøyet på hotellrommet og ruslet rundt i byen, var det tid for lunsj. Etter lunsj la jeg ut på sykkeltur i området rundt Groeningen, for å finne noen for meg interessante geocacher som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Et av mine cachemål er å finne minst én cache i de nederlandske provinser hvor jeg ikke har funnet noen cacher fra før. Jeg manglet cache i Friesland, og fant en cache like over grensen til den provinsen. Det holder med en. Ved starten av turen så mitt geocachingkart for Nederland slik ut. Målet er at det skal være helt grønt når jeg forlater Nederland for denne gangen.

Jeg fant også noen cacher jeg hadde sett meg ut, i andre provinser hvor  jeg har funnet cacher før. Min tur endte i Assen. Klokken var da blitt så mange, at hvis jeg ikke skulle få en ny runde med å forsøke å finne noe å spise på den tiden hvor de aller fleste restauranter er i ferd med å stenge kjøkkenet, hadde jeg ikke tid til å sykle tilbake. Så det ble toget for den delen av turen. Jeg brukte ikke en interraildag for en slik lokaltur.

Turen ble i alt på ca. 75 km.

Det er en fryd å sykle i Nederland. Nederland har et tett, og meget godt utbygd sykkelveinett, bedre enn i noe annet europeisk land. For en stor del er det sykkelveier.

Jeg registrerer aktiviteter med min Garmin Vivoactive HR. Denne synkroniseres så, via mobiltelefonen med Bluetooth, med programmet Garmin Connect. Dette synkroniseres igjen med Strava, slik at aktivitetene lastes opp på Strava. Da gårsdagens tur var synkronisert, ga Garmin Connect meg meldingen om at jeg hadde beveget meg mer enn på en vanlig lørdag. Det var nok helt riktig. 75 km er litt mer enn det jeg pleier å sykle på en vanlig lørdag.

I dag er målet å sykle til Zwolle. Planen er å sykle en rute som tar meg innom tre provinser og finne minst en geocache i hver av dem. Vi får se hvor langt jeg kommer.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail - utreise: (Oslo - København -- Montpellier.

Sykkelturer