Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 9: Streikerammet togdag med komplikasjoner. Antwerpen — Calais

Dette skulle vært en togdag. Jeg skulle fra Antwerpen til Calais. Det ble  en litt kronglete togrute, og det skulle bli mer kronglete enn planlagt. Tog er vanligvis mer forutsigbart enn sykling når det gjelder hvor langt man kommer. Derfor bestilte jeg hotell i Calais før jeg la ut på dagens etappe.

Jernbanestasjonen i Antwerpen er bygget den gangen jernbanestasjoner var viktige bygg. Den ble enten bygget i 1902 eler 1908, ifølge en jernbanedame jeg snakket med på stasjonen (jeg husker ikke hvilket av de årstallene det var.)  Den gamle hovedbygningen er fredet. (Bilde på toppen). Det er også en nyere del. Selve hallen virker gammel, men innredningen er ny.

Belgia er bl.a. kjent for tegneserier. I den nye delen av stasjonen, var det mange kjente tegneseriemotiver.

Selv om jeg ikke har noen cacheprosjekter om å finne alle provinser i flere land (jeg hadde allerede funnet cacher i alle provinser i Belgia), så betyr ikke det at jeg ikke vil finne noen interessante cacher. Og cacher i regioner og departementer i Frankrike hvor jeg ikke har funnet noen. Det gjelder de fleste regioner og departementer jeg kommer innom på turen.

Michelin er en dekkfabrikant. De startet med å publisere sine kart og guider for å stimulere folk til å kjøre mer bil, og dermed kjøpe flere bildekk. De har to guideserier. Den grønne er vanlige turistguider, den røde, som er hoteller og restauranter. Både for serverdigheter og restauranter klassifiseres de beste med stjerner.

*** verdt en reise.
** verdt en omvei.
* meget godt kjøkken/interessant sted eller severdighet.

Det kunne være fristende å klassifisere geocacher på samme måte. De som kan være verdt en reise er noen av de historiske cachene, som ble lagt ut i pioneertiden. Det kan også være megaevent: Samlinger av geocachere, ofte med et interessant program. For at et event skal kvalifisere til megaevent, må det være mer enn 500 påmeldte deltakere.

Noen cacher kan være verdt en omvei. Det kan være gamle cacher, og cacher av de typer man ikke lenger får lov til å legge ut. En av disse er webcam, som jeg har nevnt før. Disse cachene blir værende så lenge cacheeier vedlikeholder dem. Men slike cacher kan ikke adopteres av andre som fortsetter vedlikeholdet, slik det har skjedd med mange av de gamle cachene. Derfor blir det stadig færre av dem. Jeg tar gjerne en omvei for å finne en webcam-cache. Jeg fant en i utkanten av København, men den var uansett langs ruten. Nå tok jeg en omvei til en i nærheten av Zeebruggen. Det man skal gjøre ved en webcamcahce er å ta et bilde av seg selv med webkameraet. Ikke veldig spennene, men jeg synes det er litt morsomt. Man får da et bilde som dette, hvor jeg har markert meg selv med en rød ring.

En slik ovei gjør at det blir en del togbytter, men det er greit. Torgruten var i utgangspunktet slik:

  • Antwerpen — Gent
  • Gent – Brugge
  • Brugge – Zeebruggen Dorp
  • Knokke Heist (som viste seg å ligge nærmere cachen enne Zeebruggen Dorp)  til Brugge
  • Brugge — Kortrijk
  • Kotrtrijk – Lille
  • Lille – Calais.

I Belgia må man også ha en billett for sykkelen på toget. En dagsbillett koster 8€. På nettsidene til det belgiske jernbaneselskapet står det at man også kan ta med tanden, og sykkeltilhenter. Lastesykler er ikke særskilt nevnt. Men man må kunne få sykkelen ut og inn av toget, og det kan være noen litt høye løft, som kan være en utfordring med de største og tyngste syklene. Det står at det er mer komfortabelt om man reser med sykkel utenom rushtiden, men det står ikke noe om at man ikke har lov til å ta med sykkelen på tog i rushtiden.

På alle de stasjoner jeg har vært på i Tyskland og Nederland har det vært heis til alle perrongene. I Belgia har det vært heis til noen, men ikke alle. Det kan være tungt å skulle ta en sykkel med full feriebagasje opp trappen, og vanskelig å håndtere den ned trapper. Det kan være en interessant øvelse å ta den i en rulletrapp.  Man skal være klar over hva man gjør når man tar en slik sykkel i rulletrapp. Første gang jeg forsøkte dette var i Utrecht for tre år siden (der var det heis, men jeg så den ikke før etterpå). Jeg tok rulletrappen opp, og hele sykkelen holdt på å tippe bakover av vekten over bakhjulet. Nå har jeg lært.

Belgia er et relativt lite land med kort avstander. Likevel synes jeg ikke et tog som stopper seks ganger i løpet av 45 minutter fortjener å bli kalt “InterCity” tog. Det er mer lokaltog for meg.

Belgia er et trespråklig land, men flamsk, fransk og tysk som offisielle språk, i ulike deler av landet. De fleste byer har minst to navn, et flamsk og et fransk. Jeg er vant til å bruke de flamske navnene på byer i det flamsksspråklige Flandern, og de franske navnene i det franskspråklige Wallonia. Det var forvirrende når den ellers utmerkede planleggingsappen fra Interrail sa jeg skulle bytte tog i Courtrai, som for meg var helt ukjent, til jeg oppdaget at det er det franske navnet på den flamske byen Kortrijk. Men jeg lærte i det minste noe nytt.

Jeg hadde nok tid ved det siste togbyttet i Brugge til at jeg rakk å kjøpe meg en sandwich, kaffe og en smoothie hos Starbucks på stasjonen, samtidig som jeg jeg snakket med  en NRK-journalist på telefonen om rettigheter til bunader og tradisjonsbaserte klær. Jeg er ikke helt sikker på i hvilken sammenhenge hun skulle bruke dette. Vanligvis ber jeg om sitatsjekk, og jeg sier omtrent dette: “Hvis du bruker det jeg sier som generell bakgrunnsinformasjon, kan du bruke det som du vil. Men hvis jeg blir sitert, da vil jeg vite hvordan jeg blir sitert.” Men når de ringer når jeg er på reise som nå, da blir det vanskelig. Så da får det gå som det går.

Da jeg var kommet til Lille, måtte jeg forfllytte meg fra en stasjon til en annen. Jeg kom til stasjonen Lille Flanders, som er i gammel stil.

Toget videre skulle gå fra Lille Europe, som har et helt annet arkitektonisk uttrykk.

På turen mellom de stasjonene var det mye veiarbeid. Som så mange moderne byer, holder man i Lille på å anlegge trikk/bybane. Og som i alle fremtidsrettede byer, fjerner man kjørefelt for å gi trikken/bybanen egne traséer. Man kan ikke gjøre som i Oslo, å la trikken bli stående fast i bilkø.

Jeg fant ikke toget mitt til Calais på skjermen som viste avganger fra den stasjonen skulle gå fra. Jeg spurte i informasjonen, og der kunne de fortelle at det toget var innstilt pga streik.

Franskmenn er “flinke” til å streike. Jernbaneansatte har holdt på med dette siden påske i alle fall. På typisk fransk vis, streiker ikke alle på en gang, og man streiker to dager per uke. På streikedagene er mange, men ikke alle tog innstilt.

De streiker mot Macrons forsøk på å modernisere det fraske jernbaneselskapet SNCF. Macron mener at SNCF ikke vil være i stand til å konkurrere med belgiske, tyske, engelske, sveitsiske og spanske jernbaneselskaer, som allerede har ruter til og fra Frankrike.

De ansatte streiker for å beholde sine privilegier, som f.eks. en pensjonsalder på 50 år for lokomitivførere, en aldersgrense som så vidt jeg vet, ble satt da lokomotivførerne skuffet kull i åpne damplokomotiver. Det er ikke lett å streike for å beholde privilegier ingen andre har hatt, og knapt kan drømme om. Selv om fordelene var velbegrunnet da de ble gitt, er det vanskelig å forsvare dem i dag.

Dette får meg til å tenke på Norsk Hydros (nå Yara, som etter min mening er det egentlige Hydro) fabrikker på Herøya. Magnesiumsfabrikken var det verste stedet å jobbe. Det var veldig varmt, og forurenset. Derfor fikk de som arbeidet der mange tillegg. Akkurat det gjorde “Magnesiumen” populær blant studenter som skulle ha sommerjobb, siden det var best betalt. Man fikk etter hvert gjort noe med arbeidsforholdene, slik at det ikke lenger var så ille å arbeide i den fabrikken. Det var ikke overraskende at da de særlig ulempene var borte eller i alle fall redusert, ville Hydro også fjerne eller redusere de særlige ulempetilleggene de som arbeiderne i denne fabrikken hadde. Da protesterte arbeiderne. Det var fint å fjerne ulempene, men ikke ulempetilleggene. Men det ble ikke noen streiker av dette, og jeg husker ikke hva resultatet ble.

Så langt jeg har klart å følge med i franske medier, har streiken liten støtte i den franske befolkningen. Det blir omtrent som de mange streiker blant typografer, heismontøer og flygeledere i Norge. Jeg forstår at folk ikke vil gi fra seg sine goder. Men jeg har ingen sympati med denne streiken.

Jeg hadde reservert et rom på et hotell i Calais, og bekreftelsen sa at jeg måtte avbestille innen kl 18. Jeg trodde i alle fall at jeg hadde gjort det. Det skulle gå et tog til Dunkerque, som ligger drøyt 40 km nord for Calais. Jeg satset på det toget, og å sykle fra Dunkerque til Calais.

Det var et TGV-tog. Der er plassreservasjon obligaorisk, og man skal betale et tillegg når man reiser med Interrail. Så vidt jeg vet har de nå begynt å ta sykkel på alle TGV. Men man skal reserve plass til sykkelen, og man må betale for sykkelen på TGV, Det var 5€ sist jeg hadde med sykkel på TGV. Så vidt jeg vet er det gratis å ha med sykkel på andre tog i Frankrike.

Jeg hadde selvsagt ikke reservert plass, verken til meg eller sykkelen. Men slike tog stopper ikke ofte. Det var ingen stopp mellom Lille og Dunkerque. Så om jeg bare kom meg på toget, risikerte jeg ikke annet enn å få høre at jeg skulle ha reservert plass og at jeg ikke kunne ha med sykkel på det toget, omtrent som på toget fra Puttgarden til Hamburg. Og så bli kastet av på første stasjon. Men første stasjon var Dunkerque.

Det var et tog som kom fra Paris. Det gikk mange folk av toget i Lille, og ikke på langt nær like mange på. Så det var god plass på toget. Om dette toget vanligvis tok med sykler, vet jeg ikke. Jeg bare gikk inn i den første og beste vognen, og der var det i alle fall ikke satt av plass til sykler. Jeg stroppet fast sykkelen til bagasjehyllen, slik at den skulle være minst mulig i veien. Konduktøren reagerte ikke da han gikk gjennom vognen. Han kontrollerte ikke billettene heller.

Da toget var vel rullet i gang, gikk jeg inn på toalettet og skiftet til sykkelklær, for å være klar for den siste eatppen.

Toget var i Dunkerque ca 19.30, omtrent samtidig som det toget jeg hadde planlagt å ta, skulle ha vært i Calais. Men i stedet for middag, som jeg hadde planlagt, ble det en ikke planlagt kveldstur på ca 44 km på sykkel. Jeg tenkte en del ganger underveis at dette var prisen for å reservere hotell tidlig, og ikke vente til man nærmet seg bestemmelsesstedet, og angret litt på mitt valg for dagen.

Da jeg passerte en liten by som heter Gravelines, så jeg et skilt til “Gare SNCF”, altså jernbanestasjonen. Jeg tenkte at jeg nå kanskje var kommet innenfor området for lokaltog til Calais, og hadde et lite håp om at jeg kunne ta toget denne strekningen. Jeg sjekket togtidene, og det var ingen tog om kvelden. Første tog gikk neste morgen, så det var ikke noen mulighet, streik eller ikke.

Det er å ta litt hardt i å kalle en hendelse som dette for en tragedie. Men jeg gjør det for å kunne si at da jeg kom fra vil Calais gikk det fra tragedie til tragikomikk. Da jeg kom på hotellet, sa damen i resepsjonen at de ikke hadde noen reservasjon fra meg. De hadde ledige rom, så det var ikke noe problem på den måten. Jeg sjekket min konto hos Accor (dette var et IBIS Style hotell, og IBIS er en del av Accorgruppen), og jeg hadde ingen registrerte reservasjoner. Jeg gikk også gjennom epost, og fant ingen bekreftelser på hotellreservasjoner, verken fra dette eller fra andre hoteller. Noe må ha gått galt da jeg skulle reservere. Men hvis det ikke hadde vært for at jeg var så sikker på at jeg hadde reservert plass på dette hotellet, og at det var for sent å avbestille uten å bli belastet for i alle fall en del av beløpet, da ville jeg ha funnet meg et hotell i Lille.

Heldigvis var det en restaurant rett ved hotellet som holdt åpent til midnatt, og hvor det ikke var noe problem å komme kl 22 og bestille en treretters meny. Vanlig rutine er at jeg pleier å ta en dusj når jeg kommer fram, og så finne et sted å spise. Men denne gangen gikk jeg rett til restauranten etter å ha fått satt fra meg bagasjen på hotellrommet.

Sammen med sykling til stasjonen i Antwerpen, for å finne webcamcache i Zeebruggen og min kveldstur fra Dunkerque til Calais, ble det i alt ca 60 km på sykkel. Den siste etappen ble en slags 44 km tempoetappe, dog med noen stopp for å kontrollere at jeg var på riktig vei, Det var nok knapt trilletempo for de som virkelig sykler tempoetapper. Men jeg syklet så fort jeg turde ta sjansen på gitt at jeg skulle holde ut drøyt 40 km, og syntes jeg lå på grensen det meste av veien. Det ble en del demensforebygging, altså melkesyre, på den turen.

Hva jeg gjør i dag, har jeg ennå ikke bestemt meg for. Først må jeg ha frokost. Bena er ikke så stive som jeg hadde fryktet etter gårsdagens kveldsetappe. Etter den opprinnelige planen, skulle dagen i dag bli en ren sykkeldag. Men det kan hende at jeg velger å starte med å ta toget et stykke — om det går noen tog. Foreløpig har jeg bare sjekket med den utmerkede planleggingsappen til Interrail. Om de togene går, eller om de er stoppet av streik, vet jeg ikke. Denn appen har ikke sanntidsoppdateringer. Appen fra det franske jernbaneselskapet SNCF gir opplysninger i sanntid, også om hvilke tog som går og hvilke som er kansellert på grunn av streik. Jeg må visst venne meg til å kontrollere med den, nå som jeg skal være i Frankrike resten av turen.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail - utreise: (Oslo - København -- Montpellier.

Sykkelturer