Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 11: Amiens — Rouen

Syk­ke­len strei­ker ikke, selv om moto­ren enkel­te dager kan være litt svak. Den­ne dagen var det syk­kel­dag. Det var på tide å få rørt seg litt igjen. Som nevnt før, er det mål­gang i Ami­ens på 8. etap­pe i Tour de Fran­ce 14. juli. Hvis man er start­by for hele Touren, er det stort. Da jeg var i Düs­sel­dorf i 2016, var byen alle­re­de pre­get av at “Grand Depart” skul­le være her i 2017. Men mål­gang på en enkelt­etap­pe for en fransk by, det er ikke noe å ta på vei for. Jeg har set­te det før: Kvel­den før mål­gang er det ikke noe som tyder på at Touren skal kom­me. I løpet av mor­gen­ti­me­ne rig­ges alt, og det rig­ges ned på ettermiddagen/kvelden. Men omtrent her skal det være mål­gang, bare et par kav­rat­ler fra hotel­let hvor jeg bod­de.

Det var en god del vei­ar­bei­der. Det så ut som om man også i Ami­nes byg­ger trikke­lin­jer. Selv­sagt fjer­ner man kjøre­felt for å gi trik­ken egne trasé­er.

Turen var rela­tivt begi­ven­hets­løs. Da jeg had­de kom­met godt ut av byen, syk­let jeg stort sett på lite tra­fik­ker­te vei­er på bon­de­lan­det. Syk­ler man langs tra­fik­ker­te vei­er, er det mye støy, selv om det er egne syk­kel­vei­er. Det ble en tur på ca 114 km.

Når solen skin­ner og det er varmt, er det flott å syk­le på sli­ke strek­nin­ger. Av en eller annen mer­ke­lig grunn er det mye bed­re å syk­le i sol og varmt vær, enn når det reg­ner og er mot­vind. Bort­sett fra i sei­ge mot­bak­ker, mer­ker man ikke så mye til var­men når man syk­ler, for­ut­satt at det ikke blir for varmt. Vin­den og svet­ten som for­dam­per fra krop­pen, kjø­ler en ned. Rundt 30 gra­der er ikke noe pro­blem. Men det går med mye drik­ke når det er varmt.

Den­ne type etap­per, rela­tivt lan­ge etter min stan­dard, i et rolig tem­po, pas­ser meg. Under Tour de Fran­ce for noen år siden, had­de TV2 en serie inn­slag hvor Dag Otto Lau­rit­zen inter­vju­et syk­kel­fo­to­gra­fen Gra­ham Wat­son om noen av  hans bes­te syk­kel­bil­der. Gra­ham Wat­son for­tal­te om sin kor­te kar­rie­re som syk­list da han var ung. Om jeg hus­ker rett, sa han at han kun­ne syk­le langt, men når det begyn­te å gå fort, da klar­te han ikke å hen­ge med. Jeg kjen­te meg litt igjen i det, selv om jeg ikke har hatt noen kar­rie­re som aktiv syk­list. Jeg fore­trek­ker etap­per som den­ne, frem­for “tempo­etap­pen” inn til Calais. Jeg har ald­ri vært noen sprin­ter.

Jeg stop­pet på en café i et vei­kryss, som jeg ikke hus­ker nav­net på, for å spi­se lunsj. Det går med mye lun­kent vann på en slik tur, og jeg blir gans­ke lei av å drik­ke det. Jeg er ikke noe glad i søtt drik­ke. På mine førs­te turer drakk jeg gjer­ne alko­hol­fritt øl til lunsj. Det var ikke for­di jeg var redd for å syk­le med en liten pro­mil­le at jjeg valg­te alko­hol­fritt. Men alko­hol redu­se­rer ytel­ses­ev­nen. Det er for meg helt ufor­ståe­lig at folk tid­li­ge­re kun­ne drik­ke brenne­vin, f.eks. i syk­kel­ritt, i den tro at det skul­le være pre­sta­sjons­frem­men­de.

Men jeg synes alko­hol­fritt øl er gns­ke tamt, sam­men­lig­net med ordent­lig øl. Så jeg prøv­de meg noen gan­ger med ordent­lig øl. Jeg kon­sta­ter­te at én øl går bra, to er én for mye. Så nå vel­ger jeg gjer­ne en øl til lunsj. Jeg pas­ser selv­føl­ge­lig også på å få fylt opp drikke­flas­ke­ne ved sli­ke stopp.

Så var det det­te med våre ø’er igjen. Det blir visst mer Viking-Sti­hl om man skri­ver Pøle i ste­det for Pole.

Jeg synes gene­relt at Goog­le gir bed­re vei­valg enn Gar­min, i alle fall når det gjel­der å fin­ne en god rute for en rel­taivt lang dis­an­se. Gar­min har vil­let lede meg inn på litt for man­ge gans­ke ufrem­kom­me­li­ge små­vei­er og sti­er. Jeg må  prø­ve å få tak i en hol­der for tele­fo­nen som jeg kan set­te på sty­ret. Det blir litt for man­ge stopp når jeg må pluk­ke fram tele­fo­nen fra lom­men, for å se om jeg er på rett kurs og hva som er vei­en vide­re. Rik­tig­nok får jeg beskje­der fra lom­men om “om seks hund­re meter, ta vil venst­re”, “ta til venst­re”, osv. Men jeg sto­ler ikke all­tid på at jeg får med meg dis­se.

Men også Goog­le kan ha sine mer­ke­li­ge inn­fall. Da jeg kom til det­te ste­det, begyn­te jeg å lure på hva Goog­le nå vil­le at jeg skul­le gjø­re. Kan­skje sjar­me­ren­de og idyll­lisk, og fint for en sti­syk­list. Men ikke når man syk­ler med ferie­ba­ga­sje.

Brenne­nes­ler er ikke idyl­lis­ke eller sjar­me­ren­de, uan­sett hvem som leder deg inn i dem.

Etter en stund til, vil­le Goog­le ha meg inn her, ret­ning rett fram til høy­re, der skil­tet står. Ved skil­tet var det en grøft, og helt ufrem­kom­me­lig.

Jeg for­søk­te vei­en til venst­re. Der kom jeg inn på en gårds­plass, og møt­te en dame som spur­te: “Er det Goog­le?” Folk had­de åpen­bart kom­met syk­len­de dit før. Vei­en er stengt, men Goog­le er ikke opp­da­tert, sa damen. Jeg har for­be­redt meg men­talt på det­te, og på å si at som all­tid når det gjel­der dum­me rei­sen­de som ender på mer­ke­li­ge ste­der, så føl­ger jeg bare GPS’en. Men det må tross alt være bed­re at det duk­ker opp en syk­list enn en trai­ler på gårds­plas­sen.

Hel­di­vis var det ikke vel­dig langt rundt, på ordent­lig vei.

Selv om land­ska­pet i utgangs­punk­tet er det man vil reg­ne som flatt, kan det være gans­ke bøl­gen­de. Bak­ker som dis­se kan være tun­ge nok når de er lan­ge, kom­mer på slut­ten av en lang etap­pe, og man har tungt las­tet syk­kel — i til­legg til en gans­ke tung syk­list. Her må man trå på for å få størst mulig fart ned bak­ken, og så tråk­ke for å hol­de far­ten best mulig inn i og lengst mulig opp i bak­ken.

Jeg gikk tom for drik­ke for and­re gang, og begyn­te å se meg om etter ste­der hvor jeg kun­ne få fylt opp drikke­flas­ke­ne. Jeg had­de håpet på å fin­ne en café, ben­sin­sta­sjon eller noe annet hvor jeg kun­ne kjø­pe en is og en kopp kaf­fe, og sam­ti­dig fyl­le opp drik­kel­flas­ke­ne. Men det er ikke så man­ge sli­ke langs vei­en, i alle fall ikke langs de vei­ene hvor jeg syk­ler. Jeg syk­let de sis­te mile­ne paral­lelt med motor­vei­en. Et områ­de mel­lom meg og motor­vei­en, med en del byg­nin­ger og man­ge par­ker­te biler, kun­ne kan­skje være en av raste­plas­se­ne, “aire”, man fin­ner langs frans­ke motor­vei­er. Så jeg syk­let inn der. Men det vis­te seg bare å være et indu­s­tri­om­rå­de.

Til slutt gikk jeg inn i en jakt­bu­tikk, hvor det var rif­ler og hag­ler langs alle veg­ge­ne, samt annet jakt­ut­syr og jakt­klær. Jeg føl­ger meg ald­ri helt hjem­me sli­ke ste­der. Men jeg fikk vann.

Rou­en er byen hvor Jean­ne d’Arc ble brent. Det kun­ne vært sagt mye om Jean­ne d’Arc, men det er ikke menin­gen at det­te skal være en his­to­rie­lek­sjon. Så jeg tar bare med noen hoved­punk­ter. Hun var født i 1412, under “hundre­års­kri­gen” mel­lom Eng­land og Frank­ri­ke. Hun fikk en visjon, angi­ve­lig fra erke­en­ge­len Mikael, Sankt Mar­ga­ret og Sankt Cat­h­e­ri­ne av Alex­and­ria, om at hun skul­le støt­te kro­nin­gen av Char­les VII, og vin­ne Frank­ri­ke til­ba­ke fra Eng­land. I dag vil­le nok per­soner som hev­der å utfø­re opp­drag de har fått gjen­nom sli­ke visjo­ner, blitt over­latt til psy­kia­tri­en.

Den ukro­ne­de Char­les VII send­te Jean­ne på et fri­gjø­ring­sopp­drag til den belei­re­de byen Orlé­ans. Etter noen sei­ere ble belei­rin­gen opp­he­vet, noe som gjor­de Jean­ne d’Arc kjent i Frank­ri­ke. Char­les VII ble kro­net i Reims, hvor alle frans­ke kon­ger har blitt kro­net. Krigs­lyk­ken snud­de til Frank­ri­kes for­del, og Jean­ne d’Arc ble en stor helt for Frank­ri­ke. I 1430 ble hun fan­get og over­gitt til den pro-engels­ke bis­ko­pen av Beau­vais, Pier­re Cau­chon. Bis­ko­pen fant hen­ne skyl­dig i man­ge for­bry­tel­ser, det var man­ge rolle­blan­din­ger den gan­gen. Jean­ne d’Arc ble brent på bål i Rou­en, 30. mai 1431, 19 år gam­mel. Hun ble kano­ni­sert til hel­gen, og er fort­satt stor helt i Frank­ri­ke.

Rou­en er en fin by, med man­ge gam­le bin­dings­verks­hus. Noen gan­ger i en litt bru­tal blan­ding med nye hus.

Jeg spis­te på en ute­res­tau­rant. Når man sit­ter ale­ne på et slikt sted, er det ikke til å kom­me bort fra at man bedri­ver litt peop­le-watch­ing. Jeg synes sli­ke elekst­ro­nis­ke smok­ker ser vel­dig tåpe­li­ge ut. Men de er vel kke ver­re enn den snu­sin­gen folk dri­ver med hjem­me.

Nes­te etap­pe går i ret­ning Cal­va­dos. Jeg drik­ker ikke mye brenne­vin. Men jeg må nok sma­ke på de loka­le spe­sia­li­te­ter når jeg kom­mer dit. Pla­nen er å syk­le til Hon­fleur. Det er en kor­te­re etap­pe enn gårs­da­gens, ca 79 km iføl­ge Goog­le. Men etap­pe­ne har en tendens til å bli litt len­ger i prak­sis enn i teori­en.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail — utreise: (Oslo — København — Montpellier.

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email