Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 11: Amiens – Rouen

Sykkelen streiker ikke, selv om motoren enkelte dager kan være litt svak. Denne dagen var det sykkeldag. Det var på tide å få rørt seg litt igjen. Som nevnt før, er det målgang i Amiens på 8. etappe i Tour de France 14. juli. Hvis man er startby for hele Touren, er det stort. Da jeg var i Düsseldorf i 2016, var byen allerede preget av at “Grand Depart” skulle være her i 2017. Men målgang på en enkeltetappe for en fransk by, det er ikke noe å ta på vei for. Jeg har sette det før: Kvelden før målgang er det ikke noe som tyder på at Touren skal komme. I løpet av morgentimene rigges alt, og det rigges ned på ettermiddagen/kvelden. Men omtrent her skal det være målgang, bare et par kavratler fra hotellet hvor jeg bodde.

Det var en god del veiarbeider. Det så ut som om man også i Amines bygger trikkelinjer. Selvsagt fjerner man kjørefelt for å gi trikken egne traséer.

Turen var relativt begivenhetsløs. Da jeg hadde kommet godt ut av byen, syklet jeg stort sett på lite trafikkerte veier på bondelandet. Sykler man langs trafikkerte veier, er det mye støy, selv om det er egne sykkelveier. Det ble en tur på ca 114 km.

Når solen skinner og det er varmt, er det flott å sykle på slike strekninger. Av en eller annen merkelig grunn er det mye bedre å sykle i sol og varmt vær, enn når det regner og er motvind. Bortsett fra i seige motbakker, merker man ikke så mye til varmen når man sykler, forutsatt at det ikke blir for varmt. Vinden og svetten som fordamper fra kroppen, kjøler en ned. Rundt 30 grader er ikke noe problem. Men det går med mye drikke når det er varmt.

Denne type etapper, relativt lange etter min standard, i et rolig tempo, passer meg. Under Tour de France for noen år siden, hadde TV2 en serie innslag hvor Dag Otto Lauritzen intervjuet sykkelfotografen Graham Watson om noen av  hans beste sykkelbilder. Graham Watson fortalte om sin korte karriere som syklist da han var ung. Om jeg husker rett, sa han at han kunne sykle langt, men når det begynte å gå fort, da klarte han ikke å henge med. Jeg kjente meg litt igjen i det, selv om jeg ikke har hatt noen karriere som aktiv syklist. Jeg foretrekker etapper som denne, fremfor “tempoetappen” inn til Calais. Jeg har aldri vært noen sprinter.

Jeg stoppet på en café i et veikryss, som jeg ikke husker navnet på, for å spise lunsj. Det går med mye lunkent vann på en slik tur, og jeg blir ganske lei av å drikke det. Jeg er ikke noe glad i søtt drikke. På mine første turer drakk jeg gjerne alkoholfritt øl til lunsj. Det var ikke fordi jeg var redd for å sykle med en liten promille at jjeg valgte alkoholfritt. Men alkohol reduserer ytelsesevnen. Det er for meg helt uforståelig at folk tidligere kunne drikke brennevin, f.eks. i sykkelritt, i den tro at det skulle være prestasjonsfremmende.

Men jeg synes alkoholfritt øl er gnske tamt, sammenlignet med ordentlig øl. Så jeg prøvde meg noen ganger med ordentlig øl. Jeg konstaterte at én øl går bra, to er én for mye. Så nå velger jeg gjerne en øl til lunsj. Jeg passer selvfølgelig også på å få fylt opp drikkeflaskene ved slike stopp.

Så var det dette med våre ø’er igjen. Det blir visst mer Viking-Stihl om man skriver Pøle i stedet for Pole.

Jeg synes generelt at Google gir bedre veivalg enn Garmin, i alle fall når det gjelder å finne en god rute for en reltaivt lang disanse. Garmin har villet lede meg inn på litt for mange ganske ufremkommelige småveier og stier. Jeg må  prøve å få tak i en holder for telefonen som jeg kan sette på styret. Det blir litt for mange stopp når jeg må plukke fram telefonen fra lommen, for å se om jeg er på rett kurs og hva som er veien videre. Riktignok får jeg beskjeder fra lommen om “om seks hundre meter, ta vil venstre”, “ta til venstre”, osv. Men jeg stoler ikke alltid på at jeg får med meg disse.

Men også Google kan ha sine merkelige innfall. Da jeg kom til dette stedet, begynte jeg å lure på hva Google nå ville at jeg skulle gjøre. Kanskje sjarmerende og idylllisk, og fint for en stisyklist. Men ikke når man sykler med feriebagasje.

Brennenesler er ikke idylliske eller sjarmerende, uansett hvem som leder deg inn i dem.

Etter en stund til, ville Google ha meg inn her, retning rett fram til høyre, der skiltet står. Ved skiltet var det en grøft, og helt ufremkommelig.

Jeg forsøkte veien til venstre. Der kom jeg inn på en gårdsplass, og møtte en dame som spurte: “Er det Google?” Folk hadde åpenbart kommet syklende dit før. Veien er stengt, men Google er ikke oppdatert, sa damen. Jeg har forberedt meg mentalt på dette, og på å si at som alltid når det gjelder dumme reisende som ender på merkelige steder, så følger jeg bare GPS’en. Men det må tross alt være bedre at det dukker opp en syklist enn en trailer på gårdsplassen.

Heldivis var det ikke veldig langt rundt, på ordentlig vei.

Selv om landskapet i utgangspunktet er det man vil regne som flatt, kan det være ganske bølgende. Bakker som disse kan være tunge nok når de er lange, kommer på slutten av en lang etappe, og man har tungt lastet sykkel — i tillegg til en ganske tung syklist. Her må man trå på for å få størst mulig fart ned bakken, og så tråkke for å holde farten best mulig inn i og lengst mulig opp i bakken.

Jeg gikk tom for drikke for andre gang, og begynte å se meg om etter steder hvor jeg kunne få fylt opp drikkeflaskene. Jeg hadde håpet på å finne en café, bensinstasjon eller noe annet hvor jeg kunne kjøpe en is og en kopp kaffe, og samtidig fylle opp drikkelflaskene. Men det er ikke så mange slike langs veien, i alle fall ikke langs de veiene hvor jeg sykler. Jeg syklet de siste milene parallelt med motorveien. Et område mellom meg og motorveien, med en del bygninger og mange parkerte biler, kunne kanskje være en av rasteplassene, “aire”, man finner langs franske motorveier. Så jeg syklet inn der. Men det viste seg bare å være et industriområde.

Til slutt gikk jeg inn i en jaktbutikk, hvor det var rifler og hagler langs alle veggene, samt annet jaktutsyr og jaktklær. Jeg følger meg aldri helt hjemme slike steder. Men jeg fikk vann.

Rouen er byen hvor Jeanne d’Arc ble brent. Det kunne vært sagt mye om Jeanne d’Arc, men det er ikke meningen at dette skal være en historieleksjon. Så jeg tar bare med noen hovedpunkter. Hun var født i 1412, under “hundreårskrigen” mellom England og Frankrike. Hun fikk en visjon, angivelig fra erkeengelen Mikael, Sankt Margaret og Sankt Catherine av Alexandria, om at hun skulle støtte kroningen av Charles VII, og vinne Frankrike tilbake fra England. I dag ville nok personer som hevder å utføre oppdrag de har fått gjennom slike visjoner, blitt overlatt til psykiatrien.

Den ukronede Charles VII sendte Jeanne på et frigjøringsoppdrag til den beleirede byen Orléans. Etter noen seiere ble beleiringen opphevet, noe som gjorde Jeanne d’Arc kjent i Frankrike. Charles VII ble kronet i Reims, hvor alle franske konger har blitt kronet. Krigslykken snudde til Frankrikes fordel, og Jeanne d’Arc ble en stor helt for Frankrike. I 1430 ble hun fanget og overgitt til den pro-engelske biskopen av Beauvais, Pierre Cauchon. Biskopen fant henne skyldig i mange forbrytelser, det var mange rolleblandinger den gangen. Jeanne d’Arc ble brent på bål i Rouen, 30. mai 1431, 19 år gammel. Hun ble kanonisert til helgen, og er fortsatt stor helt i Frankrike.

Rouen er en fin by, med mange gamle bindingsverkshus. Noen ganger i en litt brutal blanding med nye hus.

Jeg spiste på en uterestaurant. Når man sitter alene på et slikt sted, er det ikke til å komme bort fra at man bedriver litt people-watching. Jeg synes slike elekstroniske smokker ser veldig tåpelige ut. Men de er vel kke verre enn den snusingen folk driver med hjemme.

Neste etappe går i retning Calvados. Jeg drikker ikke mye brennevin. Men jeg må nok smake på de lokale spesialiteter når jeg kommer dit. Planen er å sykle til Honfleur. Det er en kortere etappe enn gårsdagens, ca 79 km ifølge Google. Men etappene har en tendens til å bli litt lenger i praksis enn i teorien.

Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail - utreise: (Oslo - København -- Montpellier.

Sykkelturer