Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 1. Montpellier — Besançon, geocaching med lokaltog

Da har jeg star­tet hjem­tu­ren. Den­ne gan­gen tar jeg toget så nær star­ten på Mosel, eller Mosel­le som den heter i Frank­ri­ke, som jeg kan kom­me med tog. Der star­ter syk­kel­tu­ren langs Moselle/Mosel til Kob­lenz, for så å fort­set­te med tog til Bre­men, Ham­burg og Kiel, og båt hjem fra Kiel.

Det var en alt­for tid­lig start på dagen, i alle fall for B-men­nes­ker som meg. Når man skal rek­ke toget 07.45, og det tar en del tid å kjø­re til sta­sjo­nen, blir det for tid­lig. Men jeg kan hvis jeg vil og må, og rakk toget. Det var ikke and­re TGV til Lyon som tok med syk­ler den dagen.

Jeg ble sit­ten­de sam­men med to eld­re, tys­ke damer på syk­kel­tur. Skjønt eld­re og eld­re, de var nok ikke så vel­dig mye eld­re enn meg. De had­de syk­let langs Atlan­ter­havs­kys­ten og deler av Canal du Midi, og var nå på vei hjem. De had­de vært med toget fra Tou­lou­se, og for­tal­te at de had­de krang­let litt med kon­duk­tø­ren om syk­le­ne. Kon­duk­tø­ren had­de ment at man ikke kun­ne ha med skler på TGV. Men som mag, så had­de de reser­vert plass til syk­le­ne, og had­de fått plass i vog­nen. De lur­te på om kon­duk­tø­ren had­de blitt skremt, for han kom ikke til­ba­ke, i alle fall kom det ingen mens jeg var med toget.

Man kan ta med syk­kel på noen TGV, men ikke alle. Skjønt, pak­ker man syk­ke­len i en bag, kan man ta den med som baga­sje. På de TGV-toge­ne hvor jeg har hatt med syk­kel, har man ikke hatt noe plass­ef­fek­tivt sys­tem for plas­se­ring av syk­ler.

Jeg sa at sys­te­met med kro­ker, hvor man hen­ger opp syk­le­ne etter for­hju­let, ga plass til fle­re syk­ler. Men mine to tys­ke damer bekref­tet det jeg had­de fått inn­trykk av tid­li­ge­re: De klar­te, etter eget utsagn, ikke å løf­te syk­le­ne opp og hen­ge dem på dis­se kro­ke­ne. På sli­ke tog får noen være gent­le­men og gi en hjel­pen­de hånd når det trengs. Det­te bil­det er fra et slikt tog nær Calais.

Som jeg skrev før, har jeg også pla­ner om å få et grønt skif­te også i den­ne delen av Frank­ri­ke, ved å fin­ne cacher i de depar­te­men­ter og regio­ner hvor jeg ikke har fun­net noen cacher tid­li­ge­re. Jeg har der­for tatt en gans­ke krong­le­te rute med tog for å kom­me til Besançon, hvor jeg er når.

Jeg star­tet som nevnt med TGV fra Montpel­li­er til Lyon. For å få reser­va­sjon til syk­ke­len og meg, måt­te jeg stik­ke inn­om sta­sjo­nen i Montpel­li­er. Det var ikke mulig å få gjort det på net­tet, i alle fall har ikke jeg fun­net ut hvor­dan man kan gjø­re det.

I Lyon måt­te jeg for­flyt­te meg fra en sta­sjon til en annen, og jeg tok selv­føl­ge­lig med et par cacher i Lyon, selv om jeg har fun­net cacher der før.Jeg har vært i Lyon et par gan­ger før, men det har all­tid bare vært som stopp på vegen. Jeg har ikke besøkt byen på ordent­lig måte. Det er en by jeg må rei­se til­ba­ke til en gang.

Jeg prøv­de også gang- og syk­kel­tun­ne­len. Her har man vist at det er mulig hvis man vil, å lage en god syk­kel­for­bidn­del­se i en tun­nel som går paral­lelt med tun­ne­len for biler.

Man deler tun­ne­len med noen bus­ser, som kjø­rer i et eget felt. Men jeg lurer på om det er trol­ley­bus­ser, da det er strøm­skin­ne i taket. Jeg så uan­sett ikke noen da jeg syk­let gjen­nom her. Men når det er Satans Bil­veg­ve­sen som står for utbyg­gin­gen, da vil man ikke, og da er selv­sagt ingen ting mulig.

Her­fra var det TER tog til Ville­fran­che-su-Saone, en tog­tur på drøyt 20 minut­ter, hvor jeg gikk av for å fin­ne en cache i depar­te­men­tet Rhô­ne.

Sist jeg var her, var jeg ikke klar over at at Lyon er et eget depar­te­ment, så jeg trod­de jeg had­de fått med meg depar­te­men­tet Rhô­ne da jeg fant cahce i Lyon. Men nå er det på plass. Det var bare et kort stopp, en liten run­de i byen for å fin­ne en cache, og der­et­ter til­ba­ke til sta­sjo­nen — akku­rat tids­nok til å se at det toget jeg gjer­ne skul­le ha tatt, kjør­te fra sta­sjo­nen. Så ble det ca 45 eks­tra å ven­te. Det ble en kje­de­lig lunsj på sta­sjo­nen, mens jeg ven­tet.

Jeg mer­ket meg et hotel, jeg vet ikke om det var navn på en kje­de, som het “Hotel Ici & La”, som blir “Hotell her og der”, som jeg syn­tes var et gans­ke mor­somt hotell­navn.

Her­fra var det en ny tog­tur på drøyt 20 minut­ter, til Maçon, som lig­ger i depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire, hvor jeg også mang­let cache. Det­te depar­te­men­tet og jeg var ikke helt ven­ner den dagen. Det ble bare cacher med man­ge DNFer fra folk som had­de lett etter dem tid­li­ge­re (Did Not Find), som tyder på at den er borte. Ved de and­re var det fult av mugg­ler. De som kan sin Har­ry Pot­ter for­står hva det vil si. Når hin­tet sier at cachen er under en benk, så kan man ikke begyn­ne å lete under ben­ken når det sit­ter fle­re folk på den.  En av de cache­ne jeg had­de sett meg ut, var util­gjen­ge­lig på grunn av arbei­der på en av bro­ene, som gjor­de at det aktu­el­le områ­det var avsper­ret. Jeg måt­te dra vide­re med ufor­ret­tet sak.

Når man gjør et cachestopp i en by, og ikke fin­ner noen cacher, da synes man selv­sagt at det er en dum by. Helt uav­hen­gig av det, så var det ikke noe vel­dig spe­si­elt med Maçon. Den lig­ner på and­re byer som lig­ger langs elver. Men det er den syd­li­ge enden av vin­om­rå­de­ne i Bur­gund, noe som uan­sett gjør den til en by det er verdt å besø­ke.

Jeg la inn et ikke plan­lagt stopp i Cha­lon-sur-Saô­ne i et for­søk på å fin­ne noen cacher der. De er i det sam­me depar­te­men­tet. Men jeg fant ikke noen der hel­ler. Eller for å si det på en annen måte: Jeg vil­le ikke stå over et tog til for å fort­set­te letin­gen.

Da jeg tok toget vide­re til Dijon, var det som hele områ­det sa til meg at du ikke kan besø­ke det­te områ­det med kor­te stopp bare for å fin­ne en cache. Her pas­ser­te vi bl.a. Meura­sult, Bau­ne, Nuit-Saint -Geor­ge, Geve­ry-Cam­ber­tin, osv. Alle navn som invi­te­rer til å stop­pe for et glass vin eller tre. Man skal sma­ke seg lang­somt gjen­nom det­te ormå­det. Det får bli en annen gang, men det er på lis­ten over det jeg har lyst til å gjø­re. Så jeg kom­mer nok til­ba­ke. Og er her først her, pluk­ker jeg nok med meg noen cacher også.

Jeg møt­te en islen­ding som syk­let rundt i Bur­gund for å sma­ke på viner. Han anb­fal­te på det var­mes­te å ta en slik tur, dog ikke på de aller var­mes­te dage­ne. Å syk­le rundt i 33 gra­der eller så, kan noen gan­ger være en litt blan­det for­nøy­el­se.

I Dijon fant jeg en cache på selve jern­bane­sta­sjo­nen, så det ble bare en kort stopp. For kort, men lang nok til at jeg kun­ne se at det­te er en by jeg gjer­ne kom­mer til­ba­ke til, med bed­re tid. På den­ne sta­sjo­nen had­de de det som man fin­ner på gans­ke man­ge jern­bane­sta­sjo­ner, blant annet i Frank­ri­ke: Sik­ker syk­kel­par­ke­ring og syk­kel­ut­leie. Bysyk­ler kan være bra. Men noen gan­ger er det bed­re å leie en syk­kel for hele dagen.

NSB har lan­sert pla­ner om å plas­se­re en flå­te av elbi­ler på Oslo S. I Nor­ge sat­ser man på bil, og Oslo har ambi­sjo­ner om å bli ver­dens elbil­ho­ved­stad. Det er en kon­kur­ran­se det er lett å vin­ne, for ingen and­re byer har sli­ke ambi­sjo­ner. I de fles­te byer har man for­stått at bil­tra­fik­ken må redu­se­res, det hol­det ikke bare å byt­te motor. Det er vans­ke­lig å se poen­get med at folk som kom­mer med tog til Nor­ges størs­te kol­lek­tiv­knute­punkt skal set­te seg i bil og kjø­re i et av de mer kao­tis­ke tra­fikk­om­rå­de­ne i Oslo. Men som Øystein Sun­de sier i sin hyl­lest til Wide­røe og Twin Otter, i san­gen “Liten og grønn”: “NSB står fast i gam­le spor”.

Nes­te stopp var Dole, som lig­ger i depar­te­men­tet iJura. Jeg gikk av toget, fant en cache i nær­he­ten av jern­bane­sta­sjo­nen, og tok nes­te tog vide­re. Det frem­sto ikke som noe vel­dig inter­es­sant sted. Jeg så en jern­bane­sta­sjon, en café og en par­ke­rings­plass.

Det­te er ikke blant mine frem­ti­di­ge reise­mål. Dagens sis­te tog­tur gikk til Besançon. Første­inn­tryk­ket er posi­tivt. Det er en fin, gam­mel by, med et av de flot­tes­te fest­nings­ver­ke­ne kon­stru­ert av den frans­ke fest­nings­ar­ki­tek­ten Vau­ban. Her har de også en gang- og syk­kel­tun­nel paral­lelt mee en bil­tun­nel Den må også tes­tes.

Fore­lø­pig har jeg ikke ruk­ket mer enn å fin­ne hotel­let, rus­le en tur i byen og spi­se mid­dag. Jeg har gans­ke god tid i mor­gen, så da må jeg se nær­me­re på byen.

Apro­pos hotel­ler, så bor jeg på Ibis, som jeg ofte plei­er å gjø­re. Det er gans­ke enk­le og relat­vt rime­li­ge hotel­ler. Men de er ordet­li­ge og gir stort sett bruk­bar valu­ta for pen­ge­ne. Men fin­ner sik­kert hyg­ge­li­ge­re og rime­li­ge­re hotel­ler enn slik kje­de­ho­tel­ler. Det er ingen til­fel­dig­het at orde­ne kje­de og kje­de­lig har sam­me rot. Men det kre­ver mye mer rese­arch og plan­leg­ging. Merke­va­rens for­del er at folk stort sett vet hva de får.

På det­te hotel­let var det en prak­tisk liten detalj: En kube med fire van­li­ge stikkon­tak­ter og to USB-kon­tak­ter. De har tyde­lig­vis også opp­da­get at det nes­ten all­tid er for få stikkon­tak­ter på hotel­ler.

Vi er i Jura, selv om vi er i depar­te­men­tet Doubs. Geo­gra­fi og admi­ni­stra­tiv inne­de­ling går ikke all­tid helt sam­men, noe vi for tiden ser man­ge eksemp­ler på i den gans­ke mer­ke­li­ge region­re­for­men som regje­rin­gen øns­ker å pres­se gjen­nom i Nor­ge. Jeg prø­ver selv­føl­ge­lig å få med meg noen av de regio­na­le spe­sia­li­te­ter når jeg rei­ser rundt på den­ne måten. På vest­si­den av Jura kom­mer vi til Bres­se, områ­det hvor man pro­du­se­rer ver­dens  bes­te kyl­ling. Så det ble en rett med Bresse­kyl­ling, i en saus laget av Jura-spe­sia­li­te­ten Vin Jau­ne, “gul vin”. Jeg er ikke sær­lig begiest­ret for vin jau­ne. Men sau­sen og kyl­lin­gen var god, selv om det ikke akku­rat var en topp­res­tau­rant jeg spis­te på.

Jeg star­tet med et glass Cré­mant du Jura, alt­så en mus­se­ren­de vin fra Jura. De had­de bare rosé i glass, så jeg tok det. De som har fulgt mine (dess­ver­re stort sett vir­tu­el­le) vine­rei­ser rundt Tour de Fran­ce, vil ha opp­da­get at jeg bare er sånn måte­lig begeist­rert for rosé-utga­ve­ne av mus­se­ren­de vin. Men den­ne had­de en fruk­tig­het med smak av røde bær, som man ofte ikke fin­ner i mus­se­ren­de rosé. En Cré­mant du Jura skal være laget av minst 50% Poul­sard, Trousseau og/eller Pinot Noir, alt­så røde/svarte dru­er. Jeg må fin­ne ut om også den­ne lages som en hvit vin som til­set­tes rødvin, eller om den fak­tisk lages som en rosé. Den kla­re aro­ma­en av røde bær, kan tyde på det sis­te. Men jeg vet ikke. Damen som ser­ver­te på den res­tau­ran­ten ga ikke inn­trykk av å kun­ne vel­dig mye om vin, så jeg så ikke noen grunn til å spør­re hen­ne om pro­duk­sjons­pro­ses­ser mm.

Jeg har ikke pla­ner om å rei­se vel­dig langt i dag. Det er tre tog­tu­rer, hver på ca en halv­time, som tar meg til Fel­le­ring, og der­et­ter en syk­kel­tur på rundt 15 km (med en del mot­bak­ke) til det Bus­sang, Mosel­le star­ter. Så jeg skal ta meg tid til å se litt mer på Besançon før jeg drar vide­re. Jeg sat­ser på å behol­de rom­met til litt før kl. 12, og syk­le en run­de i byen uten baga­sje før jeg hen­ter baga­sjen og sjek­ker ut.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

Les vins du Tour de France 2018. 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées

Så er det hele avgjort. Geraint Tho­mas er årets vin­ner av Tour de Fran­ce, Tom Dumou­lin er nr 2 og Chris Froo­me nr 3. Jeg har inn­trykk av at alle, også Geraint Tho­mas’ arges­te kon­kur­ren­ter, vir­ke­lig unner ham den sei­e­ren — selv om noen and­re gjer­ne skul­le ha vun­net selv. BBC Wales har fei­ret med å ikle den wali­sis­ke dra­gen en gul trøye.

Kam­pen om den grøn­ne poeng­trøy­en og klatre­trøy­en var avgjort for len­ge siden. Det sam­me var kam­pen om den hvi­te ung­doms­trøy­en. Nå må Peter Sagan, Juli­an Alap­hi­lip­pe og Pier­re Roger Latour bare full­fø­re avslut­nings­etap­pen. Etap­pen er, som den har pleid å være i de sene­re år, gans­ke kort, “bare” 116 km, og flat. Det blir nok som van­lig para­de­ring inn til Champs Ellysé­es, med foto­gra­fe­ring, litt skå­ling, osv. Så star­ter rit­tet på ordent­lig når de kom­mer i til run­den i Paris, som etter all sann­syn­lig­het kom­mer til å bli et opp­gjør mel­lom de spur­ter­ne som har klart å full­fø­re årets utga­ve av Touren. Vi kan håpe på Alex­an­der Kristoff eller Edvald Boa­sson Hagen. Men jeg har en følel­se av at Peter Sagan tar den­ne også. Et av spen­nings­mo­men­te­ne er om Syl­vain Cha­va­n­el kom­mer til å gå i brudd på sin sis­te Tour de Fran­ce etap­pe. Jeg synes de and­re ryt­ter­ne bør la ham få lov til å gå i et TV-brudd, for å tak­ke av en vete­ran som avslut­ter sin 18, og sis­te Tour de Fran­ce.

Etap­pen tar oss gjen­nom byde­len Saint Ger­main en-Laye, byde­len hvor kom­po­nis­ten Clau­de Debus­sy ble født 22. august 1862. Clau­de Debus­sy vis­te tid­lig sitt sto­re musi­kals­ke talent, og ble tatt opp på musikkon­ser­va­to­ri­et i Paris som tiåring. Kon­ser­va­ti­ve pro­fes­so­rer var kri­tis­ke til hans utra­di­sjo­nel­le kom­po­si­sjo­ner. Men han vant like­vel Frank­ri­kes mest pre­sti­sje­fyl­te musikk­pris for unge kom­po­nis­ter, Prix de Rome, som inne­bar et sti­pend for vide­re stu­di­er i Roma, som 22-åring med kan­ta­ten L’enfant pro­digue.

Clau­de Debus­sy er en av de vik­tigs­te kom­po­nis­te­ne fra inn­gan­gen til det 20. århund­re. Han for­lot den van­li­ge tona­li­te­ten. Hans har­mo­ni­er er ikke funk­sjo­nel­le i den for­stand at de dri­ver musik­ken frem­over, men mer “farge­leg­ging” med klan­ger. Det hev­des at få kom­po­nis­ter har blitt så mye pla­giert som Debus­sy, og at alle som kom­po­ne­rer film­mu­sikk står i stor gjeld til ham. Musik­ken hans blir gjer­ne kalt impre­sjo­nis­tisk, en beteg­nel­se han selv skarpt avvis­te.

Debus­sy var kri­tisk til Richard Wag­ner, som had­de man­ge til­hen­ge­re blant de som vil­le være moder­ne. Debus­sy sa at Wag­ner var en vak­ker sol­ned­gang som man­ge mis­opp­fat­tet som en sol­opp­gang. Debus­sy var gene­relt kri­tisk til alt tysk, noe som ikke er sær­lig over­ras­ken­de for en som var født åtte år før den fransk-prøy­sis­ke kri­gen, med blant annet en lang belei­ring av Paris.

Kunst­ne­re som bry­ter med kon­ven­sjo­ne­ne blir ikke all­tid godt mot­tatt i sin sam­tid, hel­ler ikke blant and­re kunst­ne­re. En av de and­re sto­re fra det 20. århund­re, Igor Stra­vinskij, stu­der­te en peri­ode med Niko­lai Rim­skij Korsa­k­ov. Da Stra­vinskij kom til å nev­ne Debus­sy, svar­te Rim­skij Korsa­k­ov omtrent det­te: “Ikke hør på det, du kan ende opp med å like det.” Stra­vinskij end­te opp med å like det.

Her er en av Clau­de Debus­sys vik­ti­ge kom­po­si­sjo­ner: “Pré­lu­de à l’après-midi d’un fau­ne”, med Ber­li­ner­fil­har­mo­ni­ker­ne, diri­gert av Simon Ratt­le.

Det pro­du­se­res noe vin i og i nær­om­rå­de­ne rundt Paris. Jeg har vært inn­om dem noen gan­ger før. Men skal vi fin­ne det som må reg­nes som lokal­vi­nen i Paris, må vi dra ca 50 km øst­over fra Paris. Len­ger behø­ver ikke rei­se, før vi kom­mer til de nær­mes­te vin­mar­ke­ne i Champag­ne. Det er hel­ler ingen vin som pas­ser bed­re for å mar­ke­re avslut­nin­gen av et ritt som Tour de Fran­ce.

Champag­ne er en mus­se­ren­de vin som er laget av dru­er dyr­ket innen­for nær­me­re avgren­se­de områ­det i Champag­ne, pro­du­sert etter de reg­ler som gjel­der for champag­ne, i Champag­ne. Det lages mye utmer­ket mus­se­ren­de vin, men det er ikke champag­ne. Når sant skal sies, har jeg til nå ikke smakt mus­se­ren­de vin pro­du­sert and­re ste­der, som kan måle seg med en god champag­ne.

Det mes­te av det som sel­ges av champag­ne, pro­du­se­res av sto­re champagne­hus. Dis­se dyr­ker til dels dru­er selv, men kjø­per en stor del av sine dru­er fra uav­hen­gi­ge drue­pro­du­sen­ter. Den­ne champag­nen er merke­vare, som skal sma­ke mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chan­don Brut Impè­ri­al skal sma­ke som en Moët & Chan­don Brut Impè­ri­al i år som for tre år siden. De lages gjer­ne av dru­er fra fle­re pro­du­sen­ter, dyr­ket i uli­ke områ­der og ofte av ulik årgang — som vi skal kom­me til­ba­ke til.

Noen pro­du­sen­ter dyr­ker sine egne dru­er. Noen pro­du­se­rer kun fra egne dru­er, and­re sup­ple­rer med dru­er fra and­re. I de sene­re år har vi sett en trend hvor drue­dyr­ker­ne pro­du­se­rer sin egen champag­ne. Jeg synes det er en spen­nen­de utvik­ling, men det gjør det vans­ke­li­ge­re å hol­de over­sik­ten. Det er man­ge små pro­du­sen­ter, hvor­av noen utmer­ke­de. Deres champag­ne er ofte rime­li­ge­re enn champag­nen fra de sto­re champagne­hu­se­ne. Guy Charle­mag­ne, som har blitt vel­dig popu­lær i Nor­ge, er et eksem­pel på en slik champag­ne fra et lite champagne­hus som dyr­ker sine egne dru­er.

Champag­ne lages av tre typer dru­er: Char­don­nay, pinot noir og pinot meuni­er. Av his­to­ris­ke grun­ner er en del and­re dru­er til­latt, men de betyr ingen ting i prak­sis. De to vik­tigs­te byene i Champag­ne er Reims og Eper­nay. Vin­om­rå­de­ne i Champag­ne er loka­li­sert slik:

By DalGobboM¿!i? — Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5264890

Det er fire vik­ti­ge dyr­kings­om­rå­der for dru­er i Champag­ne. Val­lée de la Mar­ne lig­ger nær­mest Paris. Her dyr­kes i hoved­sak Pinot Meuni­er, som reg­nes som den minst edle av champag­ned­ru­ene. Det er ofte kjø­lig langs elven, og den­ne dru­en tåler kjø­lig kli­ma bed­re enn de and­re Champag­ned­ru­ene. I Mon­tag­ne de Reims, mel­lom Reims og Eper­nay, dyr­kes i hoved­sak Pinot Noir. Côte de blanc er det bes­te dyr­kings­om­rå­det for Char­don­nay.  Aube og Côte de Bär, len­ger syd, ble len­ge sett litt ned på av pro­du­sen­ter i Reims og Eper­nay. De vil­le stort sett ikke inn­røm­me at de kjøp­te dru­er her­fra. Men de gjor­de det.

I de sene­re år har det blitt pro­du­sert mye inter­es­sant champag­ne i Aube. Noen mener at noe av den bes­te champag­nen nå kom­mer her­fra. Det er et områ­de som lig­ger nær­me­re Bur­gund enn byene Reims og Eper­nay, og kul­tu­ren er påvir­ket fra Bur­gund. Man er blant annet mye mer opp­tatt av ter­roir, at vinen skal ha preg fra hvor den er dyr­ket, enn man tra­di­sjo­nelt har vært i Champag­ne.

Men siden vi er i Paris, og ikke i Champag­ne, hol­der vi oss til de delen av Champag­ne som er nær­mest Paris, alt­så områ­de­ne rundt Reims og Eper­nay. Alt­så dis­se områ­de­ne:

Champag­ne lages først som en stil­le vin. Den lig­ger sur lie, på gjær­res­te­ne. Den skal lig­ge slik i minst 15 måne­der, men den lag­res ofte len­ger. Vinen tar smak av gjær­res­te­ne, noe som gir champag­ne en viss aro­ma av gjær­bakst, man plei­er ofte å si brioche. Det lyder ikke like fint om man sier at den har litt gjær­smak. Vinen til­set­tes så drue­most, og gjæ­rer en gang til på flas­ken. Man drei­er flas­ke­ne sak­te, slik at de til slutt står på hodet og alt gjær med mer sam­les i hal­sen. Det­te fry­ses, flas­ken åpnes og prop­pen sky­tes ut. Flas­ken blir så etter­fylt og kor­ket.

De fles­te champag­ner er en blan­ding, en cuvée satt sam­men av fle­re viner, ofte av ulik årgang. Det­te er en pro­sess som kre­ver mye erfa­ring. Vine­ne blan­des før andre­gangs gjæ­ring, så man må kun­ne for­ut­se hvor­dan slutt­re­sul­ta­tet blir.

Nes­ten all champag­ne lages som hvit vin. Far­gen sit­ter i drue­skal­let. Hvis det­te siles fra før gjæ­rin­gen, får man en hvit­vin. De fles­te rosé champag­ner lages som en hvit champag­ne, som så til­set­tes litt rødvin. Jeg fore­trek­ker min champag­ne hvit.

En champag­ne laget av bare hvi­te dru­er, i prak­sis char­don­nay, kal­les blanc de blancs, alt­så hvit av hvi­te. Det gir en frisk champag­ne. Det har vært en varm som­mer, og vær­mel­din­gen for Paris søn­dag etter­mid­dag er fort­satt varmt vær. Da vil en blanc de blancs være mitt valg. Hvis jeg vir­ke­lig skul­le pluk­ke en vir­ke­lig god blanc de blancs, vil­le det være Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butik­ken på Gar­der­moen til “bare” 1299. På Vin­mono­po­let kos­ter den 1750. Nei, jeg plei­er ikke å kjø­pe så dyr champag­ne. Men jeg smak­te den da vi besøk­te Tait­tin­ger. Det er vir­ke­lig en av de bed­re champag­ner jeg har smakt. Jeg har vært fris­tet noen gan­ger når jeg har kom­met hjem til Gar­der­moen. Men til nå har jeg klart å mot­stå den fris­tel­sen.

En hvit champag­ne laget av bare røde/svarte dru­er, kal­les blanc de noirs. Den vil som regel være laget på Pinot Noir, men kan også være laget av Pinot Meunieur, eller en blan­ding av de to. En slik champag­ne er gjer­ne en god champag­ne til mat. Da vi var i Champag­ne for et drøyt år siden, drakk vi en utmer­ket blanc de noirs fra koope­ra­ti­vet Mail­ly, som lig­ger i Mon­tag­ne de Reims. Det pro­du­se­rer vin bare fra grand cru vin­mar­ker områ­det det koope­ra­ti­vet lig­ger. Det er en utmer­ket blanc de noirs til en OK pris.

Jeg har holdt meg til champag­ne av god kva­li­tet, men stort sett ikke til topp-champag­ne­ne. Det pro­du­se­res også mye champag­ne av hel­ler mid­del­må­dig kva­li­tet. Man­ge koope­ra­ti­ver leve­rer “bil­lig” champag­ne til super­mar­ked­kje­der som sel­ger den under eget navn. Vin­mono­po­let har stort sett ikke slik champag­ne. Det er “ekte” champag­ne, men da kan en cre­mant eller en anne mus­se­ren­de vin være å fore­trek­ke.

Nå kom­mer en man­dag med abs­ti­nen­ser. Hva skal vi gjø­re når Tour det Fran­ce er over? Selv star­ter jeg på del to av min bike­rail-tur, hvor jeg skal rei­se hjem med tog og syk­kel. Jeg skal rei­se med tog til der Moselle/Mosel star­ter, og skal der­et­ter syk­le langs Moselle/Mosel til Kob­lenz, og ta toget til Bre­men, Ham­burg og Kiel, og så ta båten hjem fra Kiel. Jeg skal nok få tiden til å gå.

Nes­te år er det ikke noe fot­ball-VM eller annet som for­styr­rer ryt­men for Tour de Fran­ce, så da star­ter Touren til mer nor­mal tid: 1. juli. Star­ten i 2019 er i Brus­sel, og det mar­ke­rer også at det er 50 år siden den bel­gis­ke syk­kel­le­gen­den Eddy Merckx for førs­te gang kun­ne ifø­re seg den gule trøy­en i Tour de Fran­ce.

Touren star­ter med en 192 km lang etap­pe som går fra Brus­sel til Charl­roi, og til­ba­ke til Brus­sel. Der­et­ter er det en 28 km lag­tem­po som star­ter ved Palais Royal, og ender ved Atomi­um.

Hvor­dan fort­set­tel­sen vil være, er ikke offent­lig­gjort. Det får vi vite i okto­ber. Men jeg vil bli over­ras­ket om det ikke blir en etap­pe eller to inn i Nord-Frank­ri­ke. Det betyr at det vil bli noen dager med bel­gisk og der­et­ter fransk øl, før vi kan fin­ne noe vin. Jeg håper det også blir en etap­pe eller to i “mitt” områ­de, Lan­gue­doc.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2018. 20. etappe: Saint-Pée-sur-Nivelle — Espelette (Tempo)

Det ble gans­ke hef­tig på dagens etap­pe, med flott avslut­ning av Pri­moz Rog­lic. Først i går opp­da­get jeg en kalk­u­la­tor for å berg­ne tids­gre­ner. Jeg håper den er der og opp­da­te­res til nes­te år, slik at jeg da kan føl­ge med på det­te fra de førs­te fjell­e­tap­pe­ne. Peter Sagan slet seg gjen­nom etap­pen, og had­de det åpen­bart ikke godt. Men han kom seg i mål innen­for tids­gren­sen.

Nå skal det hele avgjø­res. Dagens etap­pe er en indi­vi­du­ell tempo­etap­pe på 31 km. Det er stort sett sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne som har noe å kjø­re for på en slik tempo­etap­pe, i til­legg til even­tu­el­le tempo­spe­sia­lis­ter av typen Fabi­an Can­cel­la­ra og Tony Mar­tin, som syk­ler for etappe­sei­er. Men jeg kan ikke se at det er noen utpre­ge­de tempo­syk­lis­ter med nå, som ikke kjem­per om en plass i sam­men­dra­get.

Hjelpe­ryt­ter­ne har gjort job­ben sin. De kan ikke hjel­pe sine kap­tei­ner på tempo­etap­pen, og skal bare full­fø­re med æren i behold, med god mar­gin til tids­gren­sen. Jens Voigt kal­te en gang sli­ke tempo­etap­per for en “semi rest day”. Peter Sagan og Juli­an Alap­hi­lippe skal også bare kjø­re gjen­nom på en ansten­dig måte, for å sik­re de den grøn­ne og den prik­ke­te trøy­en som de alt har vun­net, for­ut­satt at de full­fø­rer. Hvis Peter Sagan er resti­tu­ert, vil han sik­kert kjø­re for å vin­ne på Champs Elyssé­es. Men han behø­ver bare å full­fø­re for å få den grøn­ne trøy­en.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2018. 20. etap­pe: Saint-Pée-sur-Nivel­le — Espe­let­te (Tem­po)

Les vins du Tour de France 2018. 19. etappe: Lourdes — Laruns

Så lyk­tes det ende­lig for Arnaud Dema­re. André Grei­pel har truk­ket til­ba­ke og unn­skyldt sine utta­lel­ser om han måt­te ha hengt på en bil opp det sis­te fjel­let i går. Så gjen­står det å se om sei­e­ren gir en eks­tra inspi­ra­sjon, eller om han blir men­talt utla­det nå som han ende­lig har lyk­tes, før dagend har­de fjell­e­tap­pe. Kam­pen mot tids­gren­sen er ikke over før han er gjen­nom den etap­pen også.

Så er det klart for årets sis­te sto­re fjell­e­tap­pe, med Pyre­neer­klas­si­ke­re som Col de Tour­malet og Col d’Aubisque. For sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne og klat­rer­ne var nok gårs­da­gens fla­te etap­pe en slags resti­tu­sjons­etap­pe. Tom Dumou­lin har ikke noe valg: Han må angri­pe, hvis han har noe å angri­pe med. And­re, f.eks. Chris Froo­me, må kjem­pe for å kom­me på podi­et, noen for en plass blant topp 10, osv. Christ Froo­me lig­ger nå på tred­je plass, og fra ham er det 4.02 ned til Dan Mar­tin på 9. plass. 10. plas­sen hol­des av Jakob Fugl­sang, som ikke har noen betryg­gen­de ledel­se til Ale­jan­dro Val­ver­de og Ilnur Zaka­rin på de nes­te plas­se­ne. Det bør bli action på den­ne etap­pen.

Siden det­te er fjell­fi­na­len, tar jeg med pro­fi­len for den­ne etap­pen.

Det er nok en fjell­e­tap­pe hvor vi ikke vil fin­ne noe vin, i alle fall ikke inter­es­sant vin.

Etap­pen star­ter i Lour­des, byen som gjer­ne kal­les den katols­ke kir­kes Dis­ney­land. 11. febru­ar 1858 for­tal­te den da 14 år gam­le bonde­jen­ta Ber­na­det­te Sou­bi­rous at hun had­de sett en dame i grot­ten Massa­beil­le, en drøy kilo­me­ter fra byen Lour­des. Ber­na­det­te had­de etter det­te en rek­ke sli­ke syner. Selv­føl­ge­lig var omver­den først sær­de­les skep­tisk, og skep­si­sen ble nep­pe mind­re av at hun var en fat­tig­jen­te med en alko­ho­li­sert far og som selv ikke frem­sto som spe­si­elt opp­vakt. Men hun unn­gikk å bli sper­ret inne på et sinnsyke­asyl — i dag had­de hun nok ikke unn­gått psy­kia­tri­en. Den katols­ke kir­ke aner­kjen­ten hen­nes syner i 1862.

Damen i Ber­na­det­tes syn had­de sagt at man skul­le drik­ke og vas­ke seg i van­net fra kil­den i grot­ten. I føl­ge legen­den skal også folk som har druk­ket av van­net i kil­den ha blitt fris­ke. Det­te såkal­te unde­ret i Lour­des er grunn­la­get for dagens pile­grims­in­du­stri i Lour­des.

Nå er det stor tra­fikk, om det er mest rik­tig å kal­le det turist­tra­fikk eller pile­grimstra­fikk, er ikke godt å si. Noe tror kan­skje på den hel­bre­den­de virk­nin­gen av van­net fra kil­den i Lour­des, and­re klam­rer seg til det­te som et sis­te håp når alt annet er for­søkt.

I kø for å drik­ke og fyl­le opp flas­ker med vann fra kil­den

Over grot­ten er det byg­get en stor kate­dral. Det er et ned­re nivå i plan med (og i for­len­gel­sen av?) grot­ten, og en mer van­lig kata­dral over den­ne. Langs kan­ten er det man­ge kraner/ drikke­fon­te­ner hvor man kan drik­ke og fyl­le opp sine kan­ner med van­net. Det er også bade­an­legg for de som vil ha mer vann. Det er syke­hus og and­re anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt dis­se er knyt­tet til Ber­na­det­tes kil­de.

Lour­des har 15.000 inn­byg­ge­re. Men hvert år kom­mer det 5 mil­lio­ner pile­gri­mer og and­re besø­ken­de til byen. Lour­des er den byen i Frank­ri­ke som har størst hotell­ka­pa­si­tet, nest etter Paris. Går man i sen­trum er det hotell på hotell på hotell, samt sou­ve­nir­bu­tik­ker. De fles­te hotel­le­ne er gans­ke enk­le. En- og to-stjer­nes hotel­ler domi­ne­rer. Pile­gri­mer er åpen­bart ikke så vel­dig krav­sto­re når det gjel­der hotell­stan­dard. Det sam­me kan nok sies om res­tau­rant­stan­dar­den på ste­det.

For en ikke spe­si­elt tro­en­de per­son var Lour­des et under­lig skue. Selv fikk jeg asso­sia­sjo­ner til gam­le bri­tis­ke bade­byer som had­de sine bes­te dager før det ble bil­lig å fly til land hvor det er varmt i van­net. Slik sett kan Lour­des min­ne om en del and­re ste­der i Pyre­ne­ene. Men det er langt stør­re akti­vi­tet og mer liv her. Det er mye folk og sou­ve­nir­bu­tik­ker over alt. Noen kun­ne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hel­li­ge hjer­te”.

Reli­giø­se sou­vi­ne­rer var selv­føl­ge­lig helt domi­ne­ren­de. Man kun­ne få sta­tu­er av Ber­na­det­te, men også vann­flas­ker og kan­ner i uli­ke stør­rel­ser som man kun­ne fyl­le med vann fra den hel­li­ge kil­den.

Pile­gri­mer tar gjer­ne med seg vann hjem for å gi til slek­nin­ger og ven­ner som ikke kan ta turen selv. Men fly­sel­ska­pe­nes reg­ler for hvor mye væs­ke man kan ta med ombord gjel­der også for hel­lig vann, så det er ikke len­ger like lett å frak­te det med seg. Selv nøy­de vi oss med å kjø­pe et par bok­ser pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med vann fra den­ne kil­den. Jeg har ikke noen sær­lig tro på at pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med hel­lig vann ha noen annen virk­ning enn annet pep­per­mynte­suk­ker­tøy. Jeg har noen gan­ger prøvd å spi­se dem når jeg har vært for­kjø­let, uten at det har hjul­pet noe. Men det var en artig sou­ve­nir.

Byen er inter­na­sjo­nal. Over alt ser man skilt som for­tel­ler at man snak­ker engelsk, tysk, neder­landsk, alsacisk, spansk, ita­li­ensk, osv. Sann­syn­lig­vis er det folk fra det lan­det som dri­ver butik­ken. I alle fall støt­te vi på folk i butik­ker som gjer­ne snak­ket ita­li­ensk, men som snak­ket et hel­ler dår­lig fransk.

Pile­grims­rei­ser ser ut til å være big busi­ness. Man­ge flyr inn til fly­plas­sen Aéro­port de Tar­bes-Lour­des-Pyré­né­es. 70% av passe­sje­re­ne som bru­ker den­ne fly­plas­sen er pile­gri­mer til Lour­des. Det går fem TGV (høy­has­tig­hets­tog) direk­te fra Paris hver dag. Buss­last på buss­last med pile­gri­mer kom­mer til byen, og man­ge kom­mer selv­føl­ge­lig med bil.

Folk i kø for å bade i vann fra Ber­na­det­tes kil­de

For egen del må jeg med­gi at det vir­ker et sted mel­lom absurd og gro­tesk når man kom­mer tril­len­de med folk i rulle­sto­ler, eller endog i syke­sen­ger for at de skal kun­ne drik­ke av eller bade i van­net fra kil­den. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke ska­de å prø­ve det­te også. Den katols­ke kir­ke har offi­si­elt aner­kjent 67 mira­ku­lø­se hel­bre­del­ser som ikke til­skri­ves annet enn vann­ets hel­bre­den­de virk­ning, om man skal tro Wiki­pe­dia.

Selv valg­te jeg å hol­de en viss avstand til ste­dets vik­tigs­te attrak­sjo­ner som grot­ten, kil­den og de man­ge drikke­fon­te­ner hvor man kan få vann fra kil­den. Jeg er som nevnt ikke en spe­si­elt tro­en­de per­son. Men jeg har respekt for and­res tro og and­re reli­gion. Jeg skal ha god grunn for å kren­ke noe som er hel­lig for and­re. Egen nys­gjer­ring­het er ikke en slik god grunn. Pile­gri­mer kom­mer sik­kert i alle vari­an­ter, fra de som stik­ker inn­om når de like­vel er på dis­se kan­ter, til de for hvem besø­ket har meget stor per­son­lig og ånde­lig betyd­ning. Uan­sett hva jeg måt­te mene om tro­en på kil­dens og vann­ets virk­ning, så vil jeg ikke gå i vei­en for og for­styr­re de for hvem det­te er vik­tig.

Hvis man er et ovetro­isk, katolsk syk­kel­lag, kan man kan­skje bru­ke vann fra den­ne kil­den til å blan­de ut sports­drik­ke­ne som ryt­ter­ne får under etap­pen.

Den reli­giø­se, over­tro­is­ke og sær­de­les kvinne­kjæ­re, ita­li­ens­ke syk­lis­ten Ange­lo Lamoros­se, også kalt Gigi, i tegne­se­ri­en Le Tour de Fran­ce, laget av bl.a. av syk­kel­le­gen­den og nå TV-kom­men­ta­tor  Lau­rent Jala­bert, sik­ret seg en flas­ke med vann fra Lour­des for å beskyt­te seg mot den kjen­te Tour de Frace-til­skue­ren El Diab­lo. Dess­ver­re kom det ikke så man­ge utga­ver av den­ne tegne­se­ri­en. Det fin­nes en annen Tour de Fran­ce tegne­se­rie, Vel­o­ma­niacs, men jeg liker Le Tour de Fran­ce bed­re.

Lour­des er et mer­ke­lig feno­men, og slikt sett et inter­esse­ant sted å beøs­ke. Men det er et sted som kan krys­ses av på lis­ten “Been the­re, done that”, når man først har vært der.

Man høs­ter en del blå­bær (myrtil­le) i fjell­om­rå­de­ne i Frank­ri­ke, også i Pyre­ne­ene. Blå­bær er rikt på anti­ok­si­dan­ter og kan ha god effekt på krang­le­te mager. Beg­ge deler kan være nyt­tig for slit­ne syk­lis­ter. Men Blå­bær­li­kør eller Crè­me Myrtil­le, er nep­pe det syk­li­se­ne bør vel­ge Vi som ikke skal syk­le kan prø­ve en Kir laget på Crè­me Myrtil­le og Jurançon sec, alter­na­tivt en tørr Pache­renc-du-vic-bilh. Det bør bli godt.

Iføl­ge en venn som jeg sto­ler på når det gjel­der slikt, lager de en utmer­ket skin­ke i fjel­le­ne innen­for Lour­des. Men jeg har ikke noen pre pre­sis angi­vel­se av hvil­ken skin­ke det er, og har ikke smakt den selv.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2018. 18. etappe: Trie-sur-Baïse — Pau

Grid start ble ikke sær­lig spek­ta­ku­lært. Jeg synes ikke det er noe som det er noen grunn til å gjen­ta. Men kor­te og brat­te etap­per, gir action. Touren frem­står nå som gans­ke åpen. Hvis Chris Froo­me ikke mener det når han sier at det vil være flott om Geraint Tho­mas skul­le vin­ne touren, er han flink til å lyve. Chris Froo­me har selv vært i den situa­sjon at han måt­te hol­de til­ba­ke da han åpen­bart var den ster­kes­te, for at at kap­tei­nen, Brad­ley Wiggins, skul­le vin­ne. Om jeg hus­ker rett, var han den gangn gans­ke tyde­lig om at han men­te at man bur­de kjø­re for at den bes­te skal vin­ne. Kan­skje han ikke har glemt det­te.

Phi­lip­pe Gil­berts ska­de vis­te seg å være er alvor­lig enn først antatt. 60 km syk­kel­ritt er nep­pe anbe­falt behand­ling når man har brudd i kne­skå­len. Om jeg har for­stått det rett, kom Peter Sagan fra sin velt med bare over­fla­dis­ke ska­der. Det vil­le vært for dumt om han had­de måt­tet bry­te nå, som han i prak­sis har vun­net den grøn­ne trøy­en.

I dag er det flatt og det vil­le nor­malt ha lig­get an til en masse­spurt. Men det er ikke man­ge spur­te­re igjen til å kjem­pe om sie­ren på den­ne etap­pen. Og det spørs hvem som har noe igjen å spur­te med etter fjel­le­ne. Arnaud Dema­re kom seg nok en gang i mål ale­ne, med et par minut­ters mar­gin til tids­fris­ten. Noen har anty­det at han tap­te mis­ten­ke­lig lite tid til Nai­ro Quin­ta­na opp det sis­te fjel­let, og at han nep­pe kan ha kom­met opp bare med egen hjelp. Men jeg vet ikke noe. Men han var ikke sist den­ne gan­gen. Michael Hep­burn kom i må sist, drøyt to minut­ter etter Arnaud Dema­re. Juli­an Alap­hi­lip­pe har nå gått for­bi Arnaud Dema­re i kon­kur­ran­sen om den grøn­ne trøy­en.

Nå kan vi ende­lig fin­ne litt vin. Vi skal inn i det gans­ke mer­ker­li­ge vin­om­rå­det Béarn, som jeg ald­ri har blitt helt klok på. Bèarn er egent­lig mer kjent for saus (Béar­nai­se) enn for vin. AOP Béarn omfat­ter tre uli­ke områ­der. Det ene er sam­men­fal­len­de med de to geo­gra­fisk iden­tis­ke AOP Madi­ran og Pache­renc-du-vic-bilh, den and­re er sam­men­fal­len­de med Jurançon. Den sis­te delen er bare AOP Béarn, som også inklu­de­rer områ­det Béarn-Bel­locq.

Pache­renc-du-vic-bilh omfat­ter kun hvit­vin, laget av dru­ene l’arrufiac, petit man­seng, gros man­seng og petit cour­bu, hvil­ket er en del av de sam­me dru­ene som i Jurançon. Områ­det er kli­ma­tisk påvir­ket både av Atlan­ter­ha­vet, som gir kjø­lig og fuk­tig luft, og av føn­vind fra Pyre­ne­ene. Det lages både en tørr og en søt. Pache­renc-du-vic-bilh.

Madi­ran dek­ker akku­rat det sam­me områ­det. Det er bare his­to­rie, tra­di­sjon og politkk som gjør at de har uli­ke navn, og at det ikke er f.eks. en rød og en hvit Madi­ran. Hoved­dru­en i rødvi­nen Madi­ran er Tan­nant. Det betyr noe slik som tan­nin-aktig. Og det er den. Det er en tan­nin­rik drue som gir kraf­ti­ge og gans­ke skar­pe viner. Tra­di­sjo­nelt er det­te en vin som bør lag­res en stund. Men også i Madi­ran har en del pro­du­sen­ter begynt å lage viner som skal utvik­le seg ras­ke­re. Så det er i dag to sko­ler av Madi­ran-pro­du­sen­ter. Man bør der­for spør­re seg litt for når man kjø­per vin her­fra.

Jurançon er områ­det mel­lom Pau og Pyre­ne­ene. Pau er en av de byene Touren oftest er inn­om, og så vel­dig mye vin er det ikke å fin­ne her. Jurançon har vi vært inn­om man­ge gan­ger, og vi kom­mer sik­kert til­ba­ke til den et sene­re år. Så jeg sier ikke noe mer om den nå.

Det tred­je omår­det, som bare er AOP Béarn har jeg ikke klart å fin­ne ut stort om, og jeg har hel­ler ikke smakt vin der­fra. Min for­stå­el­se er at AOP Béarn kan bru­kes for “feil vin”. I Jurançon kan det bare pro­du­se­res hvit­vin. Hvis det pro­du­se­res rødvin, kan de klas­si­fi­se­res som AOP Béarn. Man kan også lage hvit­vin under den­ne klas­si­fi­ka­sjo­nen. Klas­si­fi­ka­sjo­nen Pache­renc-du-vic-bilh omfat­ter bare hvit­vin, og Madi­ran bare rødvin. Rosé­vin pro­du­sert i det­te områ­det klas­si­fi­se­res som AOP Béarn.

Vi kan avslut­te dagen med litt ster­ke saker: Armag­nac. Armag­nac er drue­brenne­vin, en bran­dy. Armag­nac er en bran­dy laget i et nær­me­re angitt områ­de i Frank­ri­ke, som ryt­ter­ne i dag skal gjen­nom, akku­rat som cog­nac er en bran­dy laget i Cog­nac. De lager bran­dy man­ge ste­der, men de kan ikke kal­le sin bran­dy for cog­nac eller armag­nac.

Armag­nac er den elds­te for­men for fransk bran­dy. Den har vært pro­du­sert siden 1300-tal­let. Pro­duk­sjon av bran­dy repre­sen­te­rer et møte mel­lom tre kul­tu­rer. Den romers­ke, som intro­du­ser­te vine­ne (som romer­ne, i lik­het med så mye annet, had­de lært av gre­ker­ne), ara­ber­ne som intro­du­ser­te destil­la­sjons­kuns­ten, og kel­t­er­ne som intro­du­ser­te tøn­ne­ne.

Pro­duk­sjons­om­rå­det i Armag­nac er delt inn i tre områ­der: Bas Armag­nac, Haut Armag­nac og Tena­ré­ze. Bare ca 1% pro­du­se­res i Haut Armag­nac, så det områ­det betyr ikke sær­lig mye i prak­sis.

Armag­nac star­ter som en gans­ke kje­de­lig hvit­vin. Man bru­ker dru­er som gir rela­tivt lite alko­hol og mye syre. Ti for­skjel­li­ge dru­er er til­latt, men i prak­sis bru­kes bare de førs­te fire på den­ne lis­ten.

  • Ugni Blanc 55%
  • Baco (aka Baco 22A) 35%
  • Fol­le Blan­che 5%
  • Colom­bard 5%
  • Plant de Grais­se
  • Mes­li­er St François
  • Clair­et­te de Gascog­ne
  • Jurançon blanc
  • Mauzac Blanc
  • Mauzac Rosé

Vinen blir så destil­lert. I Armag­nac bru­kes van­lig­vis i en Alam­bic Armag­na­ca­is. Dis­se er ofte gans­ke små, noen gan­ger mobi­le.

Appa­ra­tet er laget av kob­ber. Det er en kon­ti­nu­er­lig destil­la­sjons­pro­sess. Vin fyl­les opp i vin­be­hol­de­ren på top­pen. Vinen bru­kes til å kjø­le ned destil­la­tet. Når den­ne kom­mer inn i kolon­nen (for­da­mings­kam­me­ret), er den alle­re­de varm. Den­ne vinen ledes over for­da­mings­pla­ter, som gjør at en del av alko­ho­len for­dam­per umid­del­bart, og ikke kom­mer ned i koke­ka­ret. Ved den­ne pro­ses­sen kom­mer vin og damp i kon­takt med hver­and­re. Dam­pen ledes så over til kjøle­kam­me­ret, hvor destil­la­tet kon­den­se­res og sam­les opp som Armag­nac.

Armag­nac destil­le­res en gang, til en styr­ke på mel­lom 52 og 72,4%. Man destil­le­rer til høy alko­hol­styr­ke for fines­se i armag­nac som ikke er ment å skul­le lag­res len­ge, og for Blan­che Armag­nac (armag­nac som ikke er lag­ret). Man destil­le­rer til lave­re alko­hol­styr­ke for å ta vare på frukt og rik­het i armag­nac som er ment å skul­le lag­res.

I 2005 ble regu­le­rin­gen end­ret, slik at det ble til­latt å pro­du­se­re Blan­che de armag­nac, en armag­nac som ikke er lag­ret. Den­ne har jeg ikke smakt, men gene­relt fore­trek­ker jeg lag­ret brenne­vin, i alle fall brenne­vin som drik­kes bart og ikke i blan­de­de drin­ker. Ellers er kra­ve­ne til (fat)lagring for de uli­ke kva­li­tets­be­teg­nel­ser:

  • VS: 1 year
  • VSOP: 4 years
  • NAPOLEON: 6 years
  • XO: 6 years
  • 20 years  20 years

Det pro­du­se­res også vin­ta­ge armag­nac (årgang). Det­te skal være fra en inn­høs­ting fra det året som er angitt, og den skal være lag­ret i mini­mum 10 år. Den engels­ke vin­hand­le­ren Ber­ry Bros and Rudd har et utvalg av Armag­nac i årgan­ger fra 1893 til de yngs­te som kan sel­ges.  Tid­li­ge­re had­de de et eget tax free utsalg på Lon­don Heatrhow. Utval­get var ikke så stort. Men kan kun­ne bestil­le fra hele deres lager, og pluk­ke det opp når man skul­le fly hjem. Jeg plei­de å bestil­le et par flas­ker (á 0,5l) i årgang 1955, det året jeg er født, når jeg skul­le hjem fra Lon­don. Jeg sam­let dis­se til min 50-års­dag, som begyn­ner å bli noen år siden. Jeg trod­de jeg had­de fem flas­ker. Men da jeg hen­tet dem fram, vis­te det seg at jeg had­de syv. Det er sli­ke slag livet gir. Gjes­te­ne var hel­ler ikks så drikk­fel­di­ge, så  jeg har fort­satt noen flas­ker igjen. Dess­ver­re har de ikke len­ger det utsal­get, og  min årgang er dess­uten utsolgt.

Jeg synes at armag­nac er mer inter­es­sant enn cog­nac. Mer inter­es­sant betyr ikke nød­ven­dig­vis bed­re, men nett­opp mer inter­es­sant. Armag­nac får man i stor grad fra enkelt­pro­du­sen­ter og i spe­si­fik­ke årgan­ger, mens cog­nac er, i lik­het med champag­ne, et mer stan­dar­di­sert pro­dukt. En Mar­tell VSOP skal sma­ke som en Mar­tell VSOP, uan­sett hvil­ket år den er pro­du­sert. Så man blan­der uli­ke pro­duk­ter, for å få sin stil. Jeg synes pro­duk­ter med preg av ste­det den er laget, er mer inter­es­san­te.

En gang for gans­ke len­ge siden, det må ha vært på slut­ten av 1980- eller på 1990-tal­let had­de jeg en inter­es­sant opp­le­vel­se med armag­nac. Vi var på en res­tau­rant i Oslo, så vidt jeg hus­ker var det på Fein­schmecker, hvor de had­de et stort utvalg av uli­ke armag­na­cer. De had­de i alle fall to armag­na­cer fra sam­me pro­du­sent i uli­ke årgan­ger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg hus­ker dess­ver­re ikke hvil­ken pro­du­sent det var). Til vår over­ras­kel­se var 1971-årgan­gen bety­de­lig dyre­re enn 1963-årgan­gen. Det var bare en måte å fin­ne ut om det­te had­de noe for seg. Vi måt­te ha en av hver årgang. 1971-årgan­gen var rund og avba­lan­sert, mens 1963-årgan­gen had­de dår­li­ge­re balan­se og fort­satt en litt råere smak. Jeg var over­ras­ket over at ulik­he­ter i årgan­ger i det som er en gans­ke enkel vin had­de over­levd destil­la­sjons­pro­ses­sen, og fort­satt var så mar­ker­te etter man­ge års lag­ring. Men det var de alt­så.

Nå fin­nes det også stan­dar­di­sert merke­vare av armag­nac, og det har begynt å kom­me cog­nac fra indi­vi­du­el­le pro­du­sen­ter i enkelt­år­gan­ger. Men hoved­bil­det er like­vel et annet.

Armag­nac har ofte en litt råere, jeg er fris­tet til å si mer mas­ku­lin smak enn cog­nac, noe som anta­ge­lig­vis kan til­skri­ves at armag­nac destil­le­res en gang, mens cog­nac van­lig­vis destil­le­res to gan­ger.

I mor­gen blir det en annen vin­fat­tig dag, så spar gjer­ne litt av dagens drik­ke til i mor­gen.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2018. 17. etappe: Bagnères-de-Luchon — Saint-Lary-Soulan

De frans­ke kom­men­ta­tor­ne jub­let selv­sagt for fransk sei­er. Noe som nes­ten har blitt like spen­nen­de som hvem som vin­ner, er om Arnaud Dema­re kom­mer i mål innen­for tids­gren­sen. Han er den enes­te full­blods sprin­te­ren som er igjen, og det er ikke så man­ge and­re i “bus­sen”. I går kom han ale­ne i mål, 41.20 etter Juli­an Alap­hi­lip­pe, og nes­ten 10 minut­ter at nest­sis­te ryt­ter kom i mål. Jeg tror ikke at han kom­mer til å full­fø­re.

Det var dra­ma­tisk å se Phi­li­pe Gil­berts ufor­kjø­ring. Det var godt å se at han kom seg opp, vis­te tom­me­len opp og sat­te seg på syk­ke­len igjen. Han var tyde­lig­vis ikke alvor­lig ska­det. Han vis­te oss hvor­dan man skal gjø­re det hvis man rea­ge­rer rik­tig i en slik situa­sjon. Å brem­se mens man svin­ger, fun­ge­rer ikke. Det gjør bare vondt ver­re, i alle fall om man for­sø­ker å brem­se hardt mens man hol­der stor fart rundt en sving. Det er mulig han brem­set for sent, og at han der­for mis­tet kon­trol­len. Men så var det å fort­set­te rett fram, brem­se så hardt som mulig, og få føt­te­ne ut av peda­le­ne.

Fransk TV vis­te et syk­len­de inter­vju med blant and­re Geraint Tho­mas og Chris Froo­me, tatt opp på hvile­da­gen. På spørs­mål om Chris Froo­me anså Geraint Tho­mas som den størs­te utford­re­ren, svar­te han bare at om Geraint eller han selv vin­ner, det vil uan­sett være helt supert. Utford­re­ren er først og fremst Tom Dumou­lin. Så får vi vel se hvor dypt det stik­ker når Chris Froo­me sier at det vil være lite fint om Geraint Tho­mas vin­ner som han selv. Over­ras­ken­de nok var sports­di­rek­tør Nico­las Por­tal bety­de­lig mer tung­pus­tet i syk­kel­in­ter­vju­et enn Geraint Tho­mas og Chris Froo­me. Men han var også ute og syk­let med laget. Hvem den syk­len­de repor­te­ren fra fransk TV var, fikk jeg ikke med meg.

Det­te blir en inter­es­sant etap­pe på så man­ge måter. Den er kort, bare 65 km. På den­ne etap­pen er det “grid start”, ikke den van­li­ge fly­ing start som vi kjen­ner fra de and­re etap­pe­ne. Ryt­ter­ne stil­ler opp omtrent som det gjø­res i motor­racing, med gul trøye i “pole position”, Der­et­ter stil­les de øvri­ge av de 20 bes­te i sam­men­dra­get på plas­ser baken­for. Bak dis­se stil­les de øvri­ge ryt­ter­ne opp i pul­jer på 20, basert på sam­men­lagt­plas­se­ring. Her kan vi til og med risi­ke­re tjuv­start i et ritt med fel­les­start. For en for­kla­ring av grid star­ten, se den­ne video­en.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2018. 17. etap­pe: Bag­nè­res-de-Luchon — Saint-Lary-Sou­lan

Les vins du Tour de France 2018. 16. etappe: Carcassonne — Bagnères-de-Luchon

Etter en vel­for­tjent hvile­dag er det nok man­ge som kun­ne ten­ke seg å set­te seg på toget til Paris, frem­for å gå løs på enda fler har­de fjell­e­tap­per.

Dagens etap­pe begyn­ner rela­tivt flatt, med bare to fjer­de­ka­te­go­ri stig­nin­ger i førs­te halv­del, før mel­lom­sprin­ten. Hvis vi ser på topo­gra­fi­en, ser vi at Pyre­ne­ene og Mon­tag­ne Noir, den syd­vest­li­ge utlø­pe­ren av Mas­sif Cen­tral, dan­ner en trakt som er på sitt sma­les­te omtrent ved Car­cas­son­ne. Den­ne plas­se­rin­gen gjor­de at Car­cas­son­ne lev­de godt av å kre­ve toll på varer som ble frak­tet den­ne vei­en, mel­lom Atlan­ter­ha­vet og Mid­del­ha­vet. Når atlan­ter­havs­luf­ten kom­mer inn i den­ne trak­ten, får den ofte opp far­ten. Så det kan bli ster­ke vin­der her, som even­tu­elt vil bli mot­vind eller side­vind på i alle fall deler av dagens etap­pe. Når fuk­tig luft pres­ses mot fjel­le­ne, pres­ses den opp, og vi får Ber­gens­ef­fek­ten, med fuk­tig luft som ned­kjø­les og slip­per fuk­tig­he­ten i form av regn. Jeg har ofte opp­levd tåke og regn på den frans­ke siden av Pyre­ne­ene.

Det blir i alle fall en god opp­var­ming, før det kom­mer en kat 2 og to kat 1 stig­nin­ger i and­re halv­del. Sky her i en kom­for­ta­bel situa­sjon. De har kun­net kon­trol­le­re de sis­te etap­pe­ne i et rolig tem­po, uten å bry seg om brudd, etappe­sei­ere, osv. Nå kan de avven­te angrep fra de and­re lage­ne med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner, som må angri­pe. Men hvem skal de angri­pe? Geraint Tho­mas eller Chris Froo­me?

Dagens etap­pe gjør en liten sving inn­om Spa­nia. Den sis­te kate­to­ri­ser­te stig­nin­gen lig­ger omtrent på gren­sen mel­lom Spa­nia og Frank­ri­ke, men fra fransk side av gren­sen.

Om jeg har for­stått det rett, er det mulig å få mak­si­malt 280 poeng på de gjen­væ­ren­de seks etap­pe­ne. Da har jeg lagt til grunn at det ikke deles ut poeng for noen mel­lom­sprint på tempo­etap­pen. Peter Sagan har en ledel­se på 282 poeng foran Alex­an­der Kristoff. Hvis Alex­an­der Kristoff skul­le vin­ne sam­l­ti­ge gjen­væ­ren­de etap­per, inklu­dert fjell­e­tap­pe­ne og tempo­etap­pen, og alle mel­lom­sprin­ten, og Peter Sagan ikke skul­le ta noen fle­re poeng, vil Peter Sagan like­vel vin­ne den grøn­ne trøy­en og han bare full­fø­rer og kom­mer seg til Paris. Hvis Peter Sagan full­fø­rer, er det ikke en gang teo­re­tisk mulig for and­re å vin­ne den grøn­ne trøy­en.

Jeg vel­ger å dra litt syd for dagens etap­pe for å fin­ne vin, til Limoux. Mus­se­ren­de vin er noe som etter all sann­syn­lig­het ble til som føl­ge av diver­se uhell. Da vinen var til­syne­la­ten­de fer­dig gjært om høs­ten, og ble den tap­pet på flas­ker. Men noen gan­ger had­de en kjø­lig høst gjort at gjæ­rin­gen stan­set før vinen var utgjæ­ret. Når vår­en kom og det ble var­me­re, star­tet gjæ­rin­gen igjen inne i flas­ke­ne. Ver­ken flas­ke­ne eller kor­ke­ne var laget for å tåle det tryk­ket som ble skapt inne i flas­ke­ne. Kor­ker spratt og flas­ker eks­pol­der­te.  Man­ge ste­der gjør krav på å være det ste­det hvor de begyn­te å lage mus­se­ren­de vin. Det er ikke mulig å avgjø­re hvor man først lær­te å tem­me den­ne vil­le vinen. Men Limoux er de som kan vise til den elds­te doku­men­ter­te pro­duk­sjo­nen, fra 1543.

I Limoux hev­der man at mun­ken DOM Perg­ni­non var i Limoux og lær­te kuns­ten å lage mus­se­ren­de vin, før han reis­te vide­re til Champag­ne. Men jeg har ikke sett noen doku­men­ta­sjon av den his­to­ri­en. Det er ikke slik de forel­ler his­to­ri­en i Champag­ne.

Den gam­mel­dag­se mus­se­ren­de vinen lages på en drue som heter mauzac. Vinen kal­les Blan­quet­te de Limoux. Hvis den er laget på gam­le­må­ten, står det met­hode ancest­ra­le. Når man lager mus­se­ren­de vin på tra­di­sjo­nell måte, som i Champag­ne, lager man først en stil­le vin. Den­ne blir så til­satt drue­most, og tap­pet på flas­ke. Den har så en andre­gangs gjæ­ring på flas­ke. Tra­di­sjo­nen tro, kom­mer vi til å avslut­te med champag­ne til fina­len i Paris, så jeg kom­mer litt til­ba­ke til det­te da. Ved met­hode ancest­ra­le er det ikke noen annen gangs gjæ­ring. Vinen tap­pes på flas­ke før første­gangs gjæ­ring er fer­dig, og den gjæ­rer ferdidg i flas­ken. Om jeg har for­stått det rett, er det en gans­ke kre­ven­de pro­sess.

Jeg synes at en slik vin er mer inter­es­sant enn god. Man blir ikke kvitt gjær­res­te­ne i en slik pro­sess, slik man gjør ved bl.a. champagne­pro­duk­sjon. Dess­uten er det­te med tørr vin, en nymo­tes greie. Før skul­le vinen være søt, i alle fall ikke tørr og “sur”, slik vi vil ha den i dag. Den vinen av den­ne typen som jeg har smakt, er ikke tørr.

Gail­lac er et områ­de som også gjør krav på å være det førs­te ste­det hvor man laget mus­se­ren­de vin, men de har ingen like gam­mel doku­men­ta­sjon å vise til. Jeg var i Gail­lac tid­li­ge­re i år, og kjøp­te en flas­ke mus­se­ren­de vis laget på den­ne måten, der cal­ler de det met­hode Gail­lac, av den sam­me dru­en som i Limoux, nem­lig Mauzac. Vin­hand­le­ren for­sik­ret meg om at det er en tørr, mus­se­ren­de vin. Men de la årets etap­per uten­om Gail­lac, så den flas­ken skal få lig­ge til nes­te gang Tour de Fran­ce går gjen­nom Gail­lac. Touren er inn­om det områ­det gans­ke ofte.

I Limoux lager man også mer moder­ne mus­se­ren­de vin. De har en Blan­quet­te de Limoux, uten til­leg­get met­hode ancest­ra­le, som er laget slik man i dag lager mus­se­ren­de vin, som er laget av minst 90% mauzac, og i til­legg char­don­nay og che­nin blanc. Og de har en Cre­mant de Limoux, som skal ha minst 60 mauzac.

I Limoux pro­du­se­res også utmer­ket hvit­vin, laget av char­don­nay, che­nin blanc og mauzac.

Etap­pen fort­set­ter så gjen­nom depar­te­men­tet Ariè­ge på vei­en inn i fjel­le­ne. Jeg får all­tid pro­ble­mer med å fin­ne vin når touren kom­mer hit, noe den gjør omtrent hvert år. Jeg har for­søkt man­ge gan­ger, men har ennå ikke klart å fin­ne inter­es­sant vin fra Ariè­ge. Jeg har lest om enkel­te pro­du­sen­ter som skal lage god vin, men jeg har ikke klart å fin­ne den vinen, hel­ler ikke når jeg har vært i Ariè­ge. VI nøy­er oss der­for med mus­se­ren­de vin og hvit­vin fra Limoux til den­ne etap­pen.

Mor­gen­da­gens etap­pe blir tørr, så det er best å ta med litt vin til den også.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

 

 

Dommerne identifiserer seg med bilister, til skade for folk som sykler. Farlig dom fra Borgarting lagmannsrett

Bor­gar­ting lag­manns­rett avsa nylig en dom, LB-2017–88450, som har fått man­ge syk­len­de til å rea­ge­re. Det er avsagt man­ge mer­ke­li­ge dom­mer i syk­len­des dis­fa­vør. Det er gans­ke tyde­lig at de fles­te dom­me­re, både fag­dom­me­re og lek­dom­me­re, er bilis­ter som ten­ker “det kun­ne ha vært meg”, og har sym­pa­ti med bilis­ten og ikke dis­se for­fer­de­li­ge syk­lis­te­ne. Ofte ser vi de vil­les­te dom­me­ne fra ting­ret­te­ne, med mer for­nuf­tig resul­tat etter at de har blitt behand­let på nytt i lag­manns­ret­ten. Men i den­ne saken fra Hol­men­kol­len var det en OK dom fra ting­ret­ten, som Bor­gar­ting lag­manns­rett omgjor­de med et for­fer­de­lig resul­tat.

En bilist kjør­te opp Hol­men­koll­vei­en, og sving­te til venst­re inn Konge­vei­en, like oven­for Hol­men­koll­bak­ken.

En per­son kom syk­len­de ned­over. Bilis­ten sving­te til venst­re foran sykis­ten, et sole­klart vike­plikts­brudd, og drep­te syk­lis­ten. I ting­ret­ten ble bilis­ten dømt for “uakt­somt å ha for­voldt en annens død”, ble fra­tatt fører­kor­tet for tre år, og måt­te beta­le 125.000 i oppre­sining til hver av avdø­des sam­bo­er og mindre­åri­ge dat­ter. Et helt rime­lig resul­tat i saken.

Nå har lag­manns­ret­ten fri­fun­net bilis­ten. Han blir ikke straf­fet, slip­per å beta­le opp­reis­ning og får behol­de fører­kor­tet. Dom­men er avsagt under dis­sens 4–3, slik at fler­tal­let kon­klu­der­te med at bilis­ten bur­de døm­mes. Men for at han skal døm­mes kre­ves det minst et fler­tall på 5–2. Det er greit å over­se syk­len­de i tra­fik­ken, og dre­pe dem med bil, sier Bor­gar­ting lag­manns­rett.

Con­ti­nue read­ing Dom­mer­ne iden­ti­fi­se­rer seg med bilis­ter, til ska­de for folk som syk­ler. Far­lig dom fra Bor­gar­ting lag­manns­rett

Les vins du Tour de France 2018. 15. etappe: Millau — Carcassonne

Gårs­da­gens etap­pe ble gans­ke kje­de­lig, i alle fall fram til bak­ken opp til mål. Hel­dig­vis kan ikke sam­men­lagt­la­ge­ne til­la­te seg noe lig­nen­de igjen. Om and­re ikke vil true topp tre, kan noen risi­ke­re å bli skjø­vet ut av topp 10, om et brudd igjen får like mye tid.

Det var litt mor­somt å føl­ge etap­pen på fransk TV. Bak­ken opp til mål har fått nav­net Mon­tée Lau­rent Jala­bert, både for­di han vant her i 1995 og for­di han er fra Men­de. Lau­rent Jala­bert har vært en del av Fransk TVs Tour de Fran­ce team, i litt uli­ke rol­ler, så len­ge jeg har fulgt rit­tet på fransk TV. Lau­rent Jala­berts avslut­ning opp bak­ken ble selv­føl­ge­lig vist noen gan­ger. Vi fikk også se opp­tak av et TV-inter­vju med en noen­og­tyve år yng­re Lau­rent Jala­bert. Han var litt brydd da Marion Rous­se, tid­li­ge­re fransk mes­ter i lande­veis­syk­ling, en vak­ker ung dame som er eks­pert­kom­men­ta­tor på fransk TV, sa at han var like kjekk nå som han var den gan­gen. Men hun var bare fire år da Jala­bert vant den etap­pen, og hus­ket det ikke. Vir­ke­lig brydd ble Lau­rent Jala­bert da Tho­mas Voeck­ler, som nå er motorsk­kel­re­por­ter for fransk TV, for­tal­te hvor­dan han had­de sett opp til Lau­rent Jala­bert, og brukt spare­pen­ge­ne sine på å kjø­pe akku­rat det sam­me utsty­ret som Lau­rent Jala­bert had­de. “Det har du ald­ri for­talt før!”, sa Lau­rent Jala­bert. “Nei, du var en legen­de og stor helt, så da kun­ne jeg ikke for­tel­le det. Men nå er vi kol­le­ger, så nå kan jeg si det”, svar­te Tho­mas Voeck­ler.

Peter Sagan twit­ret at han syn­tes det var kje­de­lig å lig­ge i brudd, da han reg­net med å bli drop­pet i den sis­te bak­ken. Men han foku­ser­te da det var fem kilo­me­ter igjen, og gikk for sei­er. Han vir­ket ikke direk­te mis­for­nøyd med å ha blitt nr fire på etap­pen. Man kan ald­ri avskri­ve Peter Sagan.

Også dagens etap­pe  er kupert. De har laget en hard Tour de Fran­ce i år, noe man blant annet ser på hvor man­ge av spur­ter­ne som er ute av rit­tet. Van­lig­vis har man ikke de har­des­te alpe­etap­pe­ne når Alpe­ne er først, slik at ryt­ter­ne ikke skal være for utslitt når man kom­mer til Pyre­ne­ene. Og det er gjer­ne noen mer fla­te etap­per mel­lom fjell­om­rå­de­ne. Ikke så i år. Det var tre knall­har­de etap­per i Alpe­ne, og det er bare én flat etap­pe mel­lom Alpe­ne og Pyre­ne­ene.

Arran­gø­re­ne synes å ha prio­ri­tert fjell frem­for vin i år. Den som er glad i Roque­fort, kan ta med slik ost fra start. Selv er jeg bare mode­rat begeist­ret for blåmugg­ost. Jeg spi­ser den hvis jeg f.eks. får den på en oste­tal­ler­ken, og vel­ger et styk­ke om man kan vel­ge oster på en res­tau­rant. Men jeg kjø­per den ellers ikke, med mind­re jeg skal bru­ke den i en mat­rett. Kjø­per jeg den, blir den i prak­sis lig­gen­de i kjøle­ska­pet uten å bli spist. Men den pro­du­se­res i områ­det rundt star­ten på dagens etap­pe. Den er laget av saue­melk, og det er et krav om at den skal være lag­ret i grot­ter i områ­det. All lag­rings­ka­pa­si­te­ten i grot­ter er i bruk, så det er i prak­sis ikke mulig å øke pro­duk­sjo­nen. Man kan selv­sagt pro­du­se­re mer grotte­lag­ret ost av saue­melk, lag­ret i and­re grot­ter, men det vil ikke være Roque­fort.

Frank­ri­ke had­de en region­re­form i 2016. Det var 27 regio­ner, nå er det 18, hvor­av fem såkal­te over­sjø­is­ke regio­ner — som er et litt “fine­re” navn på kolo­ni­er. Det som før var Lan­gue­doc-Rous­sil­lon ble slått sam­men med det som var Midi-Pyré­né­es til regio­nen Occi­ta­nie. Så hele dagens etap­pe går i regio­nen Occi­ta­nie. Under dis­se er det 96 depar­te­men­ter, som igjen er delt inn i ca 36.000 kom­mu­ner. Det er ca 20.000 kom­mu­ner i Frank­ri­ke med fær­re enn 500 inn­byg­ge­re, så det bur­de vært Sen­ter­par­ti­ets drøm­me­land — had­de det ikke vært for at de er med i og var en av grunn­leg­ger­ne av EU. I til­legg er det kan­to­ner, som så vidt jeg har for­stått er valg­kret­ser ved nasjo­na­le valg, og stør­re byer er delt inn i ardon­dis­se­men­ter. Jeg har for­søkt å for­stå den admi­ni­stra­ti­ve struk­tu­ren i Frank­ri­ke, og ansvars­for­de­lin­gen mel­lom de uli­ke nivå­ene. Men jeg har gitt opp.

Noen har tatt til orde for at det bør være til­strek­ke­lig med to regio­ner, delt inn etter det som vir­ke­lig betyr noe: En region med de som kal­ler det bak­ver­ket laget av sam­me deig som cro­is­sant, med sjo­ko­lade­bi­ter, som man­ge fransk­menn (og and­re) liker å spi­se til fro­kost for pain au choco­lat og de som kal­ler det choco­la­ti­ne. Vi er nå i ferd med å beve­ge oss fra pain au choco­lat-regio­nen til choco­la­ti­ne regio­nen.

Vi kan ta litt mer mat, før vi leter etter vin. Fle­re frans­ke byer gjør krav på å være cassou­let-hoved­stad, blant annet dagens mål­by Car­cas­son­ne, hvor de har et eget cassou­let-aka­de­mi. Cassou­let er en gry­te hvor en av hoved­in­gre­di­en­se­ne er tør­ke­de, hvi­te bøn­ner. I til­legg skal det være kjøtt. Hva slags type kjøtt, kan variere etter hvor man er.

Man har i stor grad klart å leg­ge dagens etap­pe uten­om de mest inter­es­san­te vin­om­rå­de­ne. Men Car­cas­son­ne lig­ger i Cor­biè­res. Selv om den gam­le regio­nen Lan­gue­doc-Rous­sil­lon er slått sam­men med det som var Midi-Pyré­né­es , er det grunn til å opp­rett­hol­de Lan­gue­doc-Rous­sil­lon som en egen vin­re­gion. I Cor­biè­res pro­du­se­res i hoved­sak rødvin, og områ­det har størst vin­pro­duk­sjon i Lan­gue­doc-Rous­sil­lon. Cor­biè­res er delt inn i ti under­om­rå­der:

  1. Mon­tag­ne d’Alaric
  2. Saint Vic­tor
  3. Font­f­roi­de
  4. Que­ri­bus
  5. Ter­menès
  6. Lézig­nan
  7. Lag­ras­se
  8. Sigean
  9. Dur­ban
  10. Ser­viès

Boute­nac, som var et slikt under­om­rå­de, fikk egen AOP-sta­tus i 2005, som AOP Cour­be­res-Boute­nac.

Siden jeg har vært litt inne på sjo­ko­la­de: Hvis vi skal ha en vin til sjo­ko­la­de, må vi litt len­ger syd, til områ­det Maury i Rous­sil­lon, hvor vi fin­ner pro­du­sen­ten Mas Amiel. Både Pas­cal Dupuy og Sver­re Sætre har Mas Ami­en som sin favo­ritt­vin til sjo­ko­la­de, så her er sjo­ko­lade­eks­per­ti­sen og jeg eni­ge.

I mor­gen er det en meget vel­for­tjent hvile­dag, som jeg reg­ner med at man­ge av ryt­ter­ne ser fram til.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Les vins du Tour de France 2018. 14. etappe: Saint-Paul-Trois-Châteaux — Mende

Kan­skje ga gårs­da­gens etap­pe en for­smak på hva vi har i ven­te med så få spur­te­re igjen: Man lar ikke et brudd få sær­lig mye tid, slik at det ikke blir sær­lig kre­ven­de å kjø­re det inn.

Før jeg kom­mer til dagens etap­pe, vil jeg til­ba­ke til etap­pe nr 11. Mark Caven­dish var av sin gam­le tre­ner lært opp til at man full­fø­rer, av respekt for rit­tet. Så han full­før­te, en drøy time etter tids­gren­sen. Hans gam­le tre­ner sto ved mål­lin­jen og ven­tet, mens man var i gang med å rig­ge ned. Siden én fort­satt var ute og syk­let, fikk lag­bi­le­ne mm ikke lov til å kjø­re ned fra mål­om­rå­det. Caven­dish’ gam­le tre­ner føl­te seg med­skyl­dig i at alle måt­te ven­te.

Dagens etap­pe er kup­pert. Den star­ter med mode­rat stig­ning, men ender med bak­ken opp til la Croix Neu­ve, med mål­gang på fly­stri­pen på top­pen. Det er en stig­ning som gjer­ne kal­les La Mon­tée Lau­rent Jala­bert (Lau­rent Jala­bert er fra Men­de). Det er 3 km med en gjen­nom­snitt­lig stig­ning på 10,1% og 13% på det brat­tes­te. Man skal være god til å klat­re for å vin­ne her. Det var avslut­ning opp her i 2015. De to fransk­men­ne­ne Thi­baut Pinot og Romain Bar­det ledet opp bak­ken, og vok­tet på hver­and­re. Da kom bri­ten Ste­ve Cum­ming, som syk­let på det Sør-Afri­kans­ke laget MTN-Qhu­be­ka. De syk­let med oran­sje hjem­ler for å mar­ke­re Nel­son Man­delas fød­sels­dag. Hva pas­set vel da bed­re at han “kom som en kule” på slut­ten, pas­ser­te de to franske­men­ne­ne og tok MTN-Qhu­be­kas førs­te Grand Tour sei­er på Man­dela-dagen. Til stor skuf­fel­se for de frans­ke kom­men­ta­to­re­ne, som had­de begynt å snak­ke om fransk dob­belt­sei­er. Hvem som kan vin­ne den­ne etap­pen i dag, er vans­ke­lig å si. Jeg had­de tenkt på Vin­cen­zo Nibali, men han er ute av rit­tet med ska­de. Geraint Tho­mas har vist seg som en god bak­kespur­ter. Greg van Aver­ma­et kan også være en kan­di­dat her.

Vi star­ter i Rhô­ne. Saint-Paul-Trois-Châteaux lig­ger ved Tri­cas­tin. Coteaux de Tri­cas­tin var en av de vine­ne vi gjer­ne kjøp­te da jeg var ung. Når vi drakk rødvin, var det ofte viner fra de mind­re kjen­te områ­de­ne i det syd­li­ge Rhô­ne, uten at jeg viss­te noe om dis­se vine­ne annet enn at vi lik­te dem, og at de var rime­li­ge.

I Frank­ri­ke for­bin­der man først og fremst Tri­cas­tin med atom­kraft­ver­ket som lig­ger der. Det har vært noen pro­ble­mer med utslipp fra det­te atom­kraft­ver­ket, og det er ikke et navn vin­pro­du­sen­ter gjer­ne vil asso­si­e­res med. Vinen har der­for skif­tet navn, og heter nå AOP Grig­nan-les-Adhé­mar.

I det nord­li­ge Rhô­ne er det dru­en syrah som domi­ne­rer rødvi­ne­ne. I det syd­li­ge Rhô­ne sup­ple­res den av gre­nache og en del and­re dru­er. Gre­nache er en opp­rin­ne­lig spansk drue, hvor den er kjent som gra­nacha. Den kre­ver mye var­me, og blir ikke til­strek­ke­lig moden nord for det områ­det hvor vi nå er. Det er en drue som gir kropp og mye alko­hol i en vin, men gans­ke lite struk­tur. Det at den gir høy alk­hol­styr­ke gjør at den ofte er basis for søte viner og het­vi­ner. Jeg synes at viner laget av 100% gre­nache kan ha et visst “syl­te­tøy­preg”. Men syrah og gre­nache er viner som utfyl­ler hver­and­re på en utmer­ket måte. Cha­te­auneuf-du-Pape har typisk mye gre­nache og noe syrah.

Syd for Avig­non åpner land­ska­pet seg opp. Vi har det som gjer­ne kal­les for-Alpe­ne, eller les Alpil­les, med blant annet Mont Ventoux i vest. Men land­ska­pet blir fla­te­re, og har ikke len­ger preg av å være en dal. Vi er her i Rhône­del­ta­tet. Det er et pla­tå her, som går et godt styk­ke ut i havet, før det stu­per ned i dypet, ned til fle­re tusen meters. Det­te er res­te­ne av en sam­men­rast fjell­kje­de. Områ­det kal­les Gol­fe de Lion. Jeg håpet len­ge at det had­de noe å gjø­re med løve­gul­fen, og at det var en spen­nen­de his­to­rie bak. Det er det ikke. Det er gans­ke enkelt Lyongul­fen.  Det­te bil­det fra Goog­le Earth gir et gans­ke godt inn­trykk av hvor­dan det er.

Hele Rhône­del­ta­tet, våt­marks­om­rå­det Camar­gue og det mes­te av Lan­gue­doc er avset­nin­gen fra Rhô­nen og and­re elver, kan­skje også is. Rhô­nen er en av de sto­re elve­ne. Jeg har lest et sted at den frak­ter med seg to mil­lio­ner tonn løs­mas­se per år, som til­sva­rer omtrent 50 laste­bil­lass per dag. Der strøm­men er stri, tar elven det­te med, og det depo­ne­res der det fla­ter ut og elven fly­ter roli­ge­re. Hvis ikke det had­de vært det­te fjell­pla­tå­et, vil­le det mes­te ha for­svun­net ned i dypet.

Jord­smon­net er et helt annet i det syd­li­ge Rhô­ne enn len­ger nord, i til­legg til at det er var­me­re.

Som i fle­re av de sto­re og gode vin­om­rå­de­ne er klas­si­fi­se­rin­gen i Rhô­ne hie­rar­kisk. Basis­klas­si­fi­se­rin­gen er AOP Côtes du Rhô­ne. Noen områ­der som pro­du­se­rer litt bed­re vin klas­si­fi­se­res som Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge. På nivå­et over det­te er det noen områ­der som klas­si­fi­se­res som Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge med til­legg av kom­mune­navn, som f.eks. Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge Lau­dun. Det øvers­te nivå­et er områ­der som er eget crus, alt­så har en egen AOP-beteg­nel­se. Den aller mest kjen­te av dis­se er Châte­auneuf-du-Pape, som lig­ger mel­lom Avig­non og Oran­ge. Alle klas­si­fi­ser­te områ­der i nord er egne crus. Det er ingen for­mell ran­ge­ring mel­lom de uli­ke crus, men det er ingen tvil om at “noen er like­re enn and­re”.

For å illust­re­re en side ved hie­rar­ki­et kan vi gå til­ba­ke til det jeg skrev i går om at man i Cor­nas bare pro­du­se­rer rødvin med 100% Syrah. Det er en sann­het med en liten modi­fi­ka­sjon. Man kan også bru­ke and­re Rhô­ne-dru­er, og man kan pro­du­se­re hvit­vin. Men da må vinen sel­ges som Côtes du Rhô­ne, og ikke som Cor­nas. Og da opp­når man ikke på langt nær de sam­me pri­se­ne.

I AOP Grig­nan-les-Adhé­mar lages mest rødvin, med syrah og gre­nache som pri­mærdru­er. Det skal være mini­mum 10% av hver av dis­se, og ingen drue kan utgjø­re mer enn 80%. Det kan være inn­til til sam­men 30% av sekun­dærdru­ene Cin­sault, Mour­vèd­re og Carig­nan, men ikke mer en 15% av noen av dem.

Det pro­du­se­res også noe hvit­vin med Gre­nache blanc, Rous­san­ne, Clair­et­te blanc, Mar­san­ne, og Vio­g­ni­er. Det kan ikke være mer enn 60% av en enkelt drue. Det kan være gans­ke sto­re varia­sjo­ner mel­lom vin­ne, både på grunn av varia­sjon i jord­smonn og i drue­blan­din­gen.

På den and­re siden av Rhô­nen er Côtes du Viva­raisOgså det­te er først og fremst et rødvins­om­rå­de. Det skal være mini­mum 30% gre­nache og mini­mum 40% syrah. Til og med 2017 kun­ne det være inn­til 10% carig­nan, fra og med 2018 inn­til 10% cin­sault.

Châte­auneuf-du-Pape, som lig­ger mel­lom Oran­ge og Avig­non er det mest kjen­te cru-områ­det i det syd­li­ge Rhô­ne. Det er til­latt å bru­ke inn­til 18 uli­ke drue­sor­ter i Châte­auneuf-du-Pape. Gre­nache er van­lig­vis den domi­ne­ren­de, sam­men med syrah og mour­ve­d­re.

Vi kan ikke ta med alle områ­de­ne i Rhô­ne. Men jeg tar med to på den and­re siden av Rhô­nen fra Châte­auneuf-du-Pape. Den ene er Lirac, den and­re er Tavel. Rødvi­nen fra Lirac er laget med de sam­me dru­ene som det mes­te annen rødvin fra det syd­li­ge Rhô­ne. Det skal være minst 40% gre­nache, mini­mum 25% til sam­men av syrah og mour­ve­d­re, og mak­si­mum 10% av cin­sault og carig­nan. Den er mind­re kjent, og der­for rime­li­ge­re enn Châte­auneuf-du-Pape. Den er verdt er for­søk.

I Tavel pro­du­se­res kun rosé­vin. De bru­ker mest gre­nache og cin­cault, men også noe syrah og mour­ve­d­re. Vin­pro­du­sen­te­ne frem­he­ver gjer­ne at for de fles­te vin­pro­du­sen­ter er rødvin hoved­pro­duk­tet, og de bes­te dru­ene bru­kes til å pro­du­se­re rødvin, mens rosé­vin er mind­re vik­tig og får de dru­ene som ikke er like gode. Men i Tavel pro­du­se­rer de bare rosé­vin, og der­for bru­ker de sine bes­te dru­er til sin rosé. Rosé fra Tavel er gjer­ne kraf­ti­ge­re og litt mør­ke­re enn det mes­te annet av rosé­vin. Når vi er i Frank­ri­ke om som­mer­en, drik­ker vi mye rosé­vin. Rødvin fris­ter ikke så mye når det er varmt. Til mat hvor vi hjem­me vil­le ha druk­ket rødvin, blir det ofte en kjø­lig rosé, gjer­ne fra Tavel. Når vi er på de kan­ter, plei­er vi å stik­ke inn­om vår favo­ritt, Cha­teau d’Aqueria, og kjø­pe en kas­se eller to.

Men Rhô­ne er bare star­ten. Vi hører ikke ofte om vin fra Arde­che. Men det er bare for­di det mes­te av vinen fra Arde­che, som omfat­ter en stor del av høyre­bred­den både i det nord­li­ge og syd­li­ge Rhô­ne, sel­ges som Rhô­ne-vin. Men jeg vil nev­ne et par viner fra Arde­che som ikke klas­si­fi­se­res som Rhô­ne-viner. Når jeg er på en god res­tau­rant vel­ger jeg ofte en “Menu degusta­tion”, med til­hø­ren­de  vin­meny. Det er bed­re å få et glass valgt ut til hver rett i meny­en, enn å vel­ge en vin som blir et kom­pro­miss som skal pas­se til det mes­te i meny­en. Det betyr ofte at man får utmer­ke­de viner som man ikke kjen­ner, og der­for ikke vil­le ha valgt selv. På en utmer­ket, liten res­tau­rant i Paris, Qui Plu­me la Lune, en res­tau­rant med en stjer­ne i Michelin-guid­en, fikk vi ser­vert to meget inter­es­san­te viner fra Arde­che. Den ene var Gran­de Ardèche 2009, fra den kjen­te Bur­gund-pro­du­sen­ten Louis Latour. De had­de sett seg om etter et områ­de hvor de kun­ne pro­du­se­re en god Char­don­nay rime­li­ge­re enn i Bur­gund, og i 1979 falt val­get på Arde­che. Det var abso­lutt en av de bed­re Char­don­nay-vine­ne jeg har smakt fra and­re områ­der enn Bur­gund.

Den and­re vinen var pro­du­sert av Syl­vain Bock, som sat­ser på natur­vin. Ingen bruk av svo­vel i kla­rin­gen av vinen, eller and­re kje­mi­ka­li­er i noen del av pro­duk­sjons­pro­ses­sen. Det var en vin med det noen kryp­tis­ke nav­net Ne fais pas sans blanc”. Den er laget med 2/3 char­don­nay og 1/3 gre­nache blanc. Den er ikke fat­lag­ret. Den har en meget frisk og ren smak.

Det­te er gans­ke rime­li­ge viner, som gir meget god valu­ta for pen­ge­ne. Jeg har ikke så mye erfa­ring med viner fra Arde­che, om vi hol­der de som er klas­si­fi­sert som Rhô­ne­vi­ner uten­for. Men hvis de to nevn­te viner viser poten­sia­let for det­te områ­det, kan vi ven­te oss mye inter­es­sant her­fra.

Etap­pen avslut­tes i Men­de i depar­te­men­tet Loze­re, i den regio­nen som var Lan­gue­doc Roussi­lon, som etter reform og sam­men­slå­ing med det som var Midi Pyre­ne­es har blitt til regio­nen Occi­ta­nie. Loze­re er det tyn­nest befol­ke­de depar­te­men­tet i Frank­ri­ke. Jeg har lett etter lokal vin når jeg har vært i Loze­re, men har til nå ikke fun­net en vin jeg synes det er grunn til å anbe­fa­le. Ta hel­ler med vin fra star­ten.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia