Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 1. Montpellier — Besançon, geocaching med lokaltog

Da har jeg startet hjemturen. Denne gangen tar jeg toget så nær starten på Mosel, eller Moselle som den heter i Frankrike, som jeg kan komme med tog. Der starter sykkelturen langs Moselle/Mosel til Koblenz, for så å fortsette med tog til Bremen, Hamburg og Kiel, og båt hjem fra Kiel.

Det var en altfor tidlig start på dagen, i alle fall for B-mennesker som meg. Når man skal rekke toget 07.45, og det tar en del tid å kjøre til stasjonen, blir det for tidlig. Men jeg kan hvis jeg vil og må, og rakk toget. Det var ikke andre TGV til Lyon som tok med sykler den dagen.

Jeg ble sittende sammen med to eldre, tyske damer på sykkeltur. Skjønt eldre og eldre, de var nok ikke så veldig mye eldre enn meg. De hadde syklet langs Atlanterhavskysten og deler av Canal du Midi, og var nå på vei hjem. De hadde vært med toget fra Toulouse, og fortalte at de hadde kranglet litt med konduktøren om syklene. Konduktøren hadde ment at man ikke kunne ha med skler på TGV. Men som mag, så hadde de reservert plass til syklene, og hadde fått plass i vognen. De lurte på om konduktøren hadde blitt skremt, for han kom ikke tilbake, i alle fall kom det ingen mens jeg var med toget.

Man kan ta med sykkel på noen TGV, men ikke alle. Skjønt, pakker man sykkelen i en bag, kan man ta den med som bagasje. På de TGV-togene hvor jeg har hatt med sykkel, har man ikke hatt noe plasseffektivt system for plassering av sykler.

Jeg sa at systemet med kroker, hvor man henger opp syklene etter forhjulet, ga plass til flere sykler. Men mine to tyske damer bekreftet det jeg hadde fått inntrykk av tidligere: De klarte, etter eget utsagn, ikke å løfte syklene opp og henge dem på disse krokene. På slike tog får noen være gentlemen og gi en hjelpende hånd når det trengs. Dette bildet er fra et slikt tog nær Calais.

Som jeg skrev før, har jeg også planer om å få et grønt skifte også i denne delen av Frankrike, ved å finne cacher i de departementer og regioner hvor jeg ikke har funnet noen cacher tidligere. Jeg har derfor tatt en ganske kronglete rute med tog for å komme til Besançon, hvor jeg er når.

Jeg startet som nevnt med TGV fra Montpellier til Lyon. For å få reservasjon til sykkelen og meg, måtte jeg stikke innom stasjonen i Montpellier. Det var ikke mulig å få gjort det på nettet, i alle fall har ikke jeg funnet ut hvordan man kan gjøre det.

I Lyon måtte jeg forflytte meg fra en stasjon til en annen, og jeg tok selvfølgelig med et par cacher i Lyon, selv om jeg har funnet cacher der før.Jeg har vært i Lyon et par ganger før, men det har alltid bare vært som stopp på vegen. Jeg har ikke besøkt byen på ordentlig måte. Det er en by jeg må reise tilbake til en gang.

Jeg prøvde også gang- og sykkeltunnelen. Her har man vist at det er mulig hvis man vil, å lage en god sykkelforbidndelse i en tunnel som går parallelt med tunnelen for biler.

Man deler tunnelen med noen busser, som kjører i et eget felt. Men jeg lurer på om det er trolleybusser, da det er strømskinne i taket. Jeg så uansett ikke noen da jeg syklet gjennom her. Men når det er Satans Bilvegvesen som står for utbyggingen, da vil man ikke, og da er selvsagt ingen ting mulig.

Herfra var det TER tog til Villefranche-su-Saone, en togtur på drøyt 20 minutter, hvor jeg gikk av for å finne en cache i departementet Rhône.

Sist jeg var her, var jeg ikke klar over at at Lyon er et eget departement, så jeg trodde jeg hadde fått med meg departementet Rhône da jeg fant cahce i Lyon. Men nå er det på plass. Det var bare et kort stopp, en liten runde i byen for å finne en cache, og deretter tilbake til stasjonen — akkurat tidsnok til å se at det toget jeg gjerne skulle ha tatt, kjørte fra stasjonen. Så ble det ca 45 ekstra å vente. Det ble en kjedelig lunsj på stasjonen, mens jeg ventet.

Jeg merket meg et hotel, jeg vet ikke om det var navn på en kjede, som het “Hotel Ici & La”, som blir “Hotell her og der”, som jeg syntes var et ganske morsomt hotellnavn.

Herfra var det en ny togtur på drøyt 20 minutter, til Maçon, som ligger i departementet Saône-et-Loire, hvor jeg også manglet cache. Dette departementet og jeg var ikke helt venner den dagen. Det ble bare cacher med mange DNFer fra folk som hadde lett etter dem tidligere (Did Not Find), som tyder på at den er borte. Ved de andre var det fult av muggler. De som kan sin Harry Potter forstår hva det vil si. Når hintet sier at cachen er under en benk, så kan man ikke begynne å lete under benken når det sitter flere folk på den.  En av de cachene jeg hadde sett meg ut, var utilgjengelig på grunn av arbeider på en av broene, som gjorde at det aktuelle området var avsperret. Jeg måtte dra videre med uforrettet sak.

Når man gjør et cachestopp i en by, og ikke finner noen cacher, da synes man selvsagt at det er en dum by. Helt uavhengig av det, så var det ikke noe veldig spesielt med Maçon. Den ligner på andre byer som ligger langs elver. Men det er den sydlige enden av vinområdene i Burgund, noe som uansett gjør den til en by det er verdt å besøke.

Jeg la inn et ikke planlagt stopp i Chalon-sur-Saône i et forsøk på å finne noen cacher der. De er i det samme departementet. Men jeg fant ikke noen der heller. Eller for å si det på en annen måte: Jeg ville ikke stå over et tog til for å fortsette letingen.

Da jeg tok toget videre til Dijon, var det som hele området sa til meg at du ikke kan besøke dette området med korte stopp bare for å finne en cache. Her passerte vi bl.a. Meurasult, Baune, Nuit-Saint -George, Gevery-Cambertin, osv. Alle navn som inviterer til å stoppe for et glass vin eller tre. Man skal smake seg langsomt gjennom dette ormådet. Det får bli en annen gang, men det er på listen over det jeg har lyst til å gjøre. Så jeg kommer nok tilbake. Og er her først her, plukker jeg nok med meg noen cacher også.

Jeg møtte en islending som syklet rundt i Burgund for å smake på viner. Han anbfalte på det varmeste å ta en slik tur, dog ikke på de aller varmeste dagene. Å sykle rundt i 33 grader eller så, kan noen ganger være en litt blandet fornøyelse.

I Dijon fant jeg en cache på selve jernbanestasjonen, så det ble bare en kort stopp. For kort, men lang nok til at jeg kunne se at dette er en by jeg gjerne kommer tilbake til, med bedre tid. På denne stasjonen hadde de det som man finner på ganske mange jernbanestasjoner, blant annet i Frankrike: Sikker sykkelparkering og sykkelutleie. Bysykler kan være bra. Men noen ganger er det bedre å leie en sykkel for hele dagen.

NSB har lansert planer om å plassere en flåte av elbiler på Oslo S. I Norge satser man på bil, og Oslo har ambisjoner om å bli verdens elbilhovedstad. Det er en konkurranse det er lett å vinne, for ingen andre byer har slike ambisjoner. I de fleste byer har man forstått at biltrafikken må reduseres, det holdet ikke bare å bytte motor. Det er vanskelig å se poenget med at folk som kommer med tog til Norges største kollektivknutepunkt skal sette seg i bil og kjøre i et av de mer kaotiske trafikkområdene i Oslo. Men som Øystein Sunde sier i sin hyllest til Widerøe og Twin Otter, i sangen “Liten og grønn”: “NSB står fast i gamle spor”.

Neste stopp var Dole, som ligger i departementet iJura. Jeg gikk av toget, fant en cache i nærheten av jernbanestasjonen, og tok neste tog videre. Det fremsto ikke som noe veldig interessant sted. Jeg så en jernbanestasjon, en café og en parkeringsplass.

Dette er ikke blant mine fremtidige reisemål. Dagens siste togtur gikk til Besançon. Førsteinntrykket er positivt. Det er en fin, gammel by, med et av de flotteste festningsverkene konstruert av den franske festningsarkitekten Vauban. Her har de også en gang- og sykkeltunnel parallelt mee en biltunnel Den må også testes.

Foreløpig har jeg ikke rukket mer enn å finne hotellet, rusle en tur i byen og spise middag. Jeg har ganske god tid i morgen, så da må jeg se nærmere på byen.

Apropos hoteller, så bor jeg på Ibis, som jeg ofte pleier å gjøre. Det er ganske enkle og relatvt rimelige hoteller. Men de er ordetlige og gir stort sett brukbar valuta for pengene. Men finner sikkert hyggeligere og rimeligere hoteller enn slik kjedehoteller. Det er ingen tilfeldighet at ordene kjede og kjedelig har samme rot. Men det krever mye mer research og planlegging. Merkevarens fordel er at folk stort sett vet hva de får.

På dette hotellet var det en praktisk liten detalj: En kube med fire vanlige stikkontakter og to USB-kontakter. De har tydeligvis også oppdaget at det nesten alltid er for få stikkontakter på hoteller.

Vi er i Jura, selv om vi er i departementet Doubs. Geografi og administrativ innedeling går ikke alltid helt sammen, noe vi for tiden ser mange eksempler på i den ganske merkelige regionreformen som regjeringen ønsker å presse gjennom i Norge. Jeg prøver selvfølgelig å få med meg noen av de regionale spesialiteter når jeg reiser rundt på denne måten. På vestsiden av Jura kommer vi til Bresse, området hvor man produserer verdens  beste kylling. Så det ble en rett med Bressekylling, i en saus laget av Jura-spesialiteten Vin Jaune, “gul vin”. Jeg er ikke særlig begiestret for vin jaune. Men sausen og kyllingen var god, selv om det ikke akkurat var en topprestaurant jeg spiste på.

Jeg startet med et glass Crémant du Jura, altså en musserende vin fra Jura. De hadde bare rosé i glass, så jeg tok det. De som har fulgt mine (dessverre stort sett virtuelle) vinereiser rundt Tour de France, vil ha oppdaget at jeg bare er sånn måtelig begeistrert for rosé-utgavene av musserende vin. Men denne hadde en fruktighet med smak av røde bær, som man ofte ikke finner i musserende rosé. En Crémant du Jura skal være laget av minst 50% Poulsard, Trousseau og/eller Pinot Noir, altså røde/svarte druer. Jeg må finne ut om også denne lages som en hvit vin som tilsettes rødvin, eller om den faktisk lages som en rosé. Den klare aromaen av røde bær, kan tyde på det siste. Men jeg vet ikke. Damen som serverte på den restauranten ga ikke inntrykk av å kunne veldig mye om vin, så jeg så ikke noen grunn til å spørre henne om produksjonsprosesser mm.

Jeg har ikke planer om å reise veldig langt i dag. Det er tre togturer, hver på ca en halvtime, som tar meg til Fellering, og deretter en sykkeltur på rundt 15 km (med en del motbakke) til det Bussang, Moselle starter. Så jeg skal ta meg tid til å se litt mer på Besançon før jeg drar videre. Jeg satser på å beholde rommet til litt før kl. 12, og sykle en runde i byen uten bagasje før jeg henter bagasjen og sjekker ut.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer

Les vins du Tour de France 2018. 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées

Så er det hele avgjort. Geraint Thomas er årets vinner av Tour de France, Tom Dumoulin er nr 2 og Chris Froome nr 3. Jeg har inntrykk av at alle, også Geraint Thomas’ argeste konkurrenter, virkelig unner ham den seieren — selv om noen andre gjerne skulle ha vunnet selv. BBC Wales har feiret med å ikle den walisiske dragen en gul trøye.

Kampen om den grønne poengtrøyen og klatretrøyen var avgjort for lenge siden. Det samme var kampen om den hvite ungdomstrøyen. Nå må Peter Sagan, Julian Alaphilippe og Pierre Roger Latour bare fullføre avslutningsetappen. Etappen er, som den har pleid å være i de senere år, ganske kort, “bare” 116 km, og flat. Det blir nok som vanlig paradering inn til Champs Ellysées, med fotografering, litt skåling, osv. Så starter rittet på ordentlig når de kommer i til runden i Paris, som etter all sannsynlighet kommer til å bli et oppgjør mellom de spurterne som har klart å fullføre årets utgave av Touren. Vi kan håpe på Alexander Kristoff eller Edvald Boasson Hagen. Men jeg har en følelse av at Peter Sagan tar denne også. Et av spenningsmomentene er om Sylvain Chavanel kommer til å gå i brudd på sin siste Tour de France etappe. Jeg synes de andre rytterne bør la ham få lov til å gå i et TV-brudd, for å takke av en veteran som avslutter sin 18, og siste Tour de France. Continue reading Les vins du Tour de France 2018. 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées

Les vins du Tour de France 2018. 20. etappe: Saint-Pée-sur-Nivelle — Espelette (Tempo)

Det ble ganske heftig på dagens etappe, med flott avslutning av Primoz Roglic. Først i går oppdaget jeg en kalkulator for å bergne tidsgrener. Jeg håper den er der og oppdateres til neste år, slik at jeg da kan følge med på dette fra de første fjelletappene. Peter Sagan slet seg gjennom etappen, og hadde det åpenbart ikke godt. Men han kom seg i mål innenfor tidsgrensen.

Nå skal det hele avgjøres. Dagens etappe er en individuell tempoetappe på 31 km. Det er stort sett sammenlagtfavorittene som har noe å kjøre for på en slik tempoetappe, i tillegg til eventuelle tempospesialister av typen Fabian Cancellara og Tony Martin, som sykler for etappeseier. Men jeg kan ikke se at det er noen utpregede temposyklister med nå, som ikke kjemper om en plass i sammendraget.

Hjelperytterne har gjort jobben sin. De kan ikke hjelpe sine kapteiner på tempoetappen, og skal bare fullføre med æren i behold, med god margin til tidsgrensen. Jens Voigt kalte en gang slike tempoetapper for en “semi rest day”. Peter Sagan og Julian Alaphilippe skal også bare kjøre gjennom på en anstendig måte, for å sikre de den grønne og den prikkete trøyen som de alt har vunnet, forutsatt at de fullfører. Hvis Peter Sagan er restituert, vil han sikkert kjøre for å vinne på Champs Elyssées. Men han behøver bare å fullføre for å få den grønne trøyen.

Continue reading Les vins du Tour de France 2018. 20. etappe: Saint-Pée-sur-Nivelle — Espelette (Tempo)

Les vins du Tour de France 2018. 19. etappe: Lourdes — Laruns

Så lyktes det endelig for Arnaud Demare. André Greipel har trukket tilbake og unnskyldt sine uttalelser om han måtte ha hengt på en bil opp det siste fjellet i går. Så gjenstår det å se om seieren gir en ekstra inspirasjon, eller om han blir mentalt utladet nå som han endelig har lyktes, før dagend harde fjelletappe. Kampen mot tidsgrensen er ikke over før han er gjennom den etappen også.

Så er det klart for årets siste store fjelletappe, med Pyreneerklassikere som Col de Tourmalet og Col d’Aubisque. For sammenlagtkandidatene og klatrerne var nok gårsdagens flate etappe en slags restitusjonsetappe. Tom Dumoulin har ikke noe valg: Han må angripe, hvis han har noe å angripe med. Andre, f.eks. Chris Froome, må kjempe for å komme på podiet, noen for en plass blant topp 10, osv. Christ Froome ligger nå på tredje plass, og fra ham er det 4.02 ned til Dan Martin på 9. plass. 10. plassen holdes av Jakob Fuglsang, som ikke har noen betryggende ledelse til Alejandro Valverde og Ilnur Zakarin på de neste plassene. Det bør bli action på denne etappen.

Siden dette er fjellfinalen, tar jeg med profilen for denne etappen.

Det er nok en fjelletappe hvor vi ikke vil finne noe vin, i alle fall ikke interessant vin.

Etappen starter i Lourdes, byen som gjerne kalles den katolske kirkes Disneyland. 11. februar 1858 fortalte den da 14 år gamle bondejenta Bernadette Soubirous at hun hadde sett en dame i grotten Massabeille, en drøy kilometer fra byen Lourdes. Bernadette hadde etter dette en rekke slike syner. Selvfølgelig var omverden først særdeles skeptisk, og skepsisen ble neppe mindre av at hun var en fattigjente med en alkoholisert far og som selv ikke fremsto som spesielt oppvakt. Men hun unngikk å bli sperret inne på et sinnsykeasyl — i dag hadde hun nok ikke unngått psykiatrien. Den katolske kirke anerkjenten hennes syner i 1862.

Damen i Bernadettes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i vannet fra kilden i grotten. I følge legenden skal også folk som har drukket av vannet i kilden ha blitt friske. Dette såkalte underet i Lourdes er grunnlaget for dagens pilegrimsindustri i Lourdes.

Nå er det stor trafikk, om det er mest riktig å kalle det turisttrafikk eller pilegrimstrafikk, er ikke godt å si. Noe tror kanskje på den helbredende virkningen av vannet fra kilden i Lourdes, andre klamrer seg til dette som et siste håp når alt annet er forsøkt.

I kø for å drikke og fylle opp flasker med vann fra kilden

Over grotten er det bygget en stor katedral. Det er et nedre nivå i plan med (og i forlengelsen av?) grotten, og en mer vanlig katadral over denne. Langs kanten er det mange kraner/ drikkefontener hvor man kan drikke og fylle opp sine kanner med vannet. Det er også badeanlegg for de som vil ha mer vann. Det er sykehus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyttet til Bernadettes kilde.

Lourdes har 15.000 innbyggere. Men hvert år kommer det 5 millioner pilegrimer og andre besøkende til byen. Lourdes er den byen i Frankrike som har størst hotellkapasitet, nest etter Paris. Går man i sentrum er det hotell på hotell på hotell, samt souvenirbutikker. De fleste hotellene er ganske enkle. En- og to-stjernes hoteller dominerer. Pilegrimer er åpenbart ikke så veldig kravstore når det gjelder hotellstandard. Det samme kan nok sies om restaurantstandarden på stedet.

For en ikke spesielt troende person var Lourdes et underlig skue. Selv fikk jeg assosiasjoner til gamle britiske badebyer som hadde sine beste dager før det ble billig å fly til land hvor det er varmt i vannet. Slik sett kan Lourdes minne om en del andre steder i Pyreneene. Men det er langt større aktivitet og mer liv her. Det er mye folk og souvenirbutikker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hellige hjerte”.

Religiøse souvinerer var selvfølgelig helt dominerende. Man kunne få statuer av Bernadette, men også vannflasker og kanner i ulike størrelser som man kunne fylle med vann fra den hellige kilden.

Pilegrimer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slekninger og venner som ikke kan ta turen selv. Men flyselskapenes regler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjelder også for hellig vann, så det er ikke lenger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bokser peppermyntesukkertøy laget med vann fra denne kilden. Jeg har ikke noen særlig tro på at peppermyntesukkertøy laget med hellig vann ha noen annen virkning enn annet peppermyntesukkertøy. Jeg har noen ganger prøvd å spise dem når jeg har vært forkjølet, uten at det har hjulpet noe. Men det var en artig souvenir.

Byen er internasjonal. Over alt ser man skilt som forteller at man snakker engelsk, tysk, nederlandsk, alsacisk, spansk, italiensk, osv. Sannsynligvis er det folk fra det landet som driver butikken. I alle fall støtte vi på folk i butikker som gjerne snakket italiensk, men som snakket et heller dårlig fransk.

Pilegrimsreiser ser ut til å være big business. Mange flyr inn til flyplassen Aéroport de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passesjerene som bruker denne flyplassen er pilegrimer til Lourdes. Det går fem TGV (høyhastighetstog) direkte fra Paris hver dag. Busslast på busslast med pilegrimer kommer til byen, og mange kommer selvfølgelig med bil.

Folk i kø for å bade i vann fra Bernadettes kilde

For egen del må jeg medgi at det virker et sted mellom absurd og grotesk når man kommer trillende med folk i rullestoler, eller endog i sykesenger for at de skal kunne drikke av eller bade i vannet fra kilden. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offisielt anerkjent 67 mirakuløse helbredelser som ikke tilskrives annet enn vannets helbredende virkning, om man skal tro Wikipedia.

Selv valgte jeg å holde en viss avstand til stedets viktigste attraksjoner som grotten, kilden og de mange drikkefontener hvor man kan få vann fra kilden. Jeg er som nevnt ikke en spesielt troende person. Men jeg har respekt for andres tro og andre religion. Jeg skal ha god grunn for å krenke noe som er hellig for andre. Egen nysgjerringhet er ikke en slik god grunn. Pilegrimer kommer sikkert i alle varianter, fra de som stikker innom når de likevel er på disse kanter, til de for hvem besøket har meget stor personlig og åndelig betydning. Uansett hva jeg måtte mene om troen på kildens og vannets virkning, så vil jeg ikke gå i veien for og forstyrre de for hvem dette er viktig.

Hvis man er et ovetroisk, katolsk sykkellag, kan man kanskje bruke vann fra denne kilden til å blande ut sportsdrikkene som rytterne får under etappen.

Den religiøse, overtroiske og særdeles kvinnekjære, italienske syklisten Angelo Lamorosse, også kalt Gigi, i tegneserien Le Tour de France, laget av bl.a. av sykkellegenden og nå TV-kommentator  Laurent Jalabert, sikret seg en flaske med vann fra Lourdes for å beskytte seg mot den kjente Tour de Frace-tilskueren El Diablo. Dessverre kom det ikke så mange utgaver av denne tegneserien. Det finnes en annen Tour de France tegneserie, Velomaniacs, men jeg liker Le Tour de France bedre.

Lourdes er et merkelig fenomen, og slikt sett et interesseant sted å beøske. Men det er et sted som kan krysses av på listen “Been there, done that”, når man først har vært der.

Man høster en del blåbær (myrtille) i fjellområdene i Frankrike, også i Pyreneene. Blåbær er rikt på antioksidanter og kan ha god effekt på kranglete mager. Begge deler kan være nyttig for slitne syklister. Men Blåbærlikør eller Crème Myrtille, er neppe det syklisene bør velge Vi som ikke skal sykle kan prøve en Kir laget på Crème Myrtille og Jurançon sec, alternativt en tørr Pacherenc-du-vic-bilh. Det bør bli godt.

Ifølge en venn som jeg stoler på når det gjelder slikt, lager de en utmerket skinke i fjellene innenfor Lourdes. Men jeg har ikke noen pre presis angivelse av hvilken skinke det er, og har ikke smakt den selv.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2018. 18. etappe: Trie-sur-Baïse — Pau

Grid start ble ikke særlig spektakulært. Jeg synes ikke det er noe som det er noen grunn til å gjenta. Men korte og bratte etapper, gir action. Touren fremstår nå som ganske åpen. Hvis Chris Froome ikke mener det når han sier at det vil være flott om Geraint Thomas skulle vinne touren, er han flink til å lyve. Chris Froome har selv vært i den situasjon at han måtte holde tilbake da han åpenbart var den sterkeste, for at at kapteinen, Bradley Wiggins, skulle vinne. Om jeg husker rett, var han den gangn ganske tydelig om at han mente at man burde kjøre for at den beste skal vinne. Kanskje han ikke har glemt dette.

Philippe Gilberts skade viste seg å være er alvorlig enn først antatt. 60 km sykkelritt er neppe anbefalt behandling når man har brudd i kneskålen. Om jeg har forstått det rett, kom Peter Sagan fra sin velt med bare overfladiske skader. Det ville vært for dumt om han hadde måttet bryte nå, som han i praksis har vunnet den grønne trøyen.

I dag er det flatt og det ville normalt ha ligget an til en massespurt. Men det er ikke mange spurtere igjen til å kjempe om sieren på denne etappen. Og det spørs hvem som har noe igjen å spurte med etter fjellene. Arnaud Demare kom seg nok en gang i mål alene, med et par minutters margin til tidsfristen. Noen har antydet at han tapte mistenkelig lite tid til Nairo Quintana opp det siste fjellet, og at han neppe kan ha kommet opp bare med egen hjelp. Men jeg vet ikke noe. Men han var ikke sist denne gangen. Michael Hepburn kom i må sist, drøyt to minutter etter Arnaud Demare. Julian Alaphilippe har nå gått forbi Arnaud Demare i konkurransen om den grønne trøyen.

Nå kan vi endelig finne litt vin. Vi skal inn i det ganske merkerlige vinområdet Béarn, som jeg aldri har blitt helt klok på. Bèarn er egentlig mer kjent for saus (Béarnaise) enn for vin. AOP Béarn omfatter tre ulike områder. Det ene er sammenfallende med de to geografisk identiske AOP Madiran og Pacherenc-du-vic-bilh, den andre er sammenfallende med Jurançon. Den siste delen er bare AOP Béarn, som også inkluderer området Béarn-Bellocq.

Pacherenc-du-vic-bilh omfatter kun hvitvin, laget av druene l’arrufiac, petit manseng, gros manseng og petit courbu, hvilket er en del av de samme druene som i Jurançon. Området er klimatisk påvirket både av Atlanterhavet, som gir kjølig og fuktig luft, og av fønvind fra Pyreneene. Det lages både en tørr og en søt. Pacherenc-du-vic-bilh.

Madiran dekker akkurat det samme området. Det er bare historie, tradisjon og politkk som gjør at de har ulike navn, og at det ikke er f.eks. en rød og en hvit Madiran. Hoveddruen i rødvinen Madiran er Tannant. Det betyr noe slik som tannin-aktig. Og det er den. Det er en tanninrik drue som gir kraftige og ganske skarpe viner. Tradisjonelt er dette en vin som bør lagres en stund. Men også i Madiran har en del produsenter begynt å lage viner som skal utvikle seg raskere. Så det er i dag to skoler av Madiran-produsenter. Man bør derfor spørre seg litt for når man kjøper vin herfra.

Jurançon er området mellom Pau og Pyreneene. Pau er en av de byene Touren oftest er innom, og så veldig mye vin er det ikke å finne her. Jurançon har vi vært innom mange ganger, og vi kommer sikkert tilbake til den et senere år. Så jeg sier ikke noe mer om den nå.

Det tredje omårdet, som bare er AOP Béarn har jeg ikke klart å finne ut stort om, og jeg har heller ikke smakt vin derfra. Min forståelse er at AOP Béarn kan brukes for “feil vin”. I Jurançon kan det bare produseres hvitvin. Hvis det produseres rødvin, kan de klassifiseres som AOP Béarn. Man kan også lage hvitvin under denne klassifikasjonen. Klassifikasjonen Pacherenc-du-vic-bilh omfatter bare hvitvin, og Madiran bare rødvin. Rosévin produsert i dette området klassifiseres som AOP Béarn.

Vi kan avslutte dagen med litt sterke saker: Armagnac. Armagnac er druebrennevin, en brandy. Armagnac er en brandy laget i et nærmere angitt område i Frankrike, som rytterne i dag skal gjennom, akkurat som cognac er en brandy laget i Cognac. De lager brandy mange steder, men de kan ikke kalle sin brandy for cognac eller armagnac.

Armagnac er den eldste formen for fransk brandy. Den har vært produsert siden 1300-tallet. Produksjon av brandy representerer et møte mellom tre kulturer. Den romerske, som introduserte vinene (som romerne, i likhet med så mye annet, hadde lært av grekerne), araberne som introduserte destillasjonskunsten, og kelterne som introduserte tønnene.

Produksjonsområdet i Armagnac er delt inn i tre områder: Bas Armagnac, Haut Armagnac og Tenaréze. Bare ca 1% produseres i Haut Armagnac, så det området betyr ikke særlig mye i praksis.

Armagnac starter som en ganske kjedelig hvitvin. Man bruker druer som gir relativt lite alkohol og mye syre. Ti forskjellige druer er tillatt, men i praksis brukes bare de første fire på denne listen.

  • Ugni Blanc 55%
  • Baco (aka Baco 22A) 35%
  • Folle Blanche 5%
  • Colombard 5%
  • Plant de Graisse
  • Meslier St François
  • Clairette de Gascogne
  • Jurançon blanc
  • Mauzac Blanc
  • Mauzac Rosé

Vinen blir så destillert. I Armagnac brukes vanligvis i en Alambic Armagnacais. Disse er ofte ganske små, noen ganger mobile.

Apparatet er laget av kobber. Det er en kontinuerlig destillasjonsprosess. Vin fylles opp i vinbeholderen på toppen. Vinen brukes til å kjøle ned destillatet. Når denne kommer inn i kolonnen (fordamingskammeret), er den allerede varm. Denne vinen ledes over fordamingsplater, som gjør at en del av alkoholen fordamper umiddelbart, og ikke kommer ned i kokekaret. Ved denne prosessen kommer vin og damp i kontakt med hverandre. Dampen ledes så over til kjølekammeret, hvor destillatet kondenseres og samles opp som Armagnac.

Armagnac destilleres en gang, til en styrke på mellom 52 og 72,4%. Man destillerer til høy alkoholstyrke for finesse i armagnac som ikke er ment å skulle lagres lenge, og for Blanche Armagnac (armagnac som ikke er lagret). Man destillerer til lavere alkoholstyrke for å ta vare på frukt og rikhet i armagnac som er ment å skulle lagres.

I 2005 ble reguleringen endret, slik at det ble tillatt å produsere Blanche de armagnac, en armagnac som ikke er lagret. Denne har jeg ikke smakt, men generelt foretrekker jeg lagret brennevin, i alle fall brennevin som drikkes bart og ikke i blandede drinker. Ellers er kravene til (fat)lagring for de ulike kvalitetsbetegnelser:

  • VS: 1 year
  • VSOP: 4 years
  • NAPOLEON: 6 years
  • XO: 6 years
  • 20 years  20 years

Det produseres også vintage armagnac (årgang). Dette skal være fra en innhøsting fra det året som er angitt, og den skal være lagret i minimum 10 år. Den engelske vinhandleren Berry Bros and Rudd har et utvalg av Armagnac i årganger fra 1893 til de yngste som kan selges.  Tidligere hadde de et eget tax free utsalg på London Heatrhow. Utvalget var ikke så stort. Men kan kunne bestille fra hele deres lager, og plukke det opp når man skulle fly hjem. Jeg pleide å bestille et par flasker (á 0,5l) i årgang 1955, det året jeg er født, når jeg skulle hjem fra London. Jeg samlet disse til min 50-årsdag, som begynner å bli noen år siden. Jeg trodde jeg hadde fem flasker. Men da jeg hentet dem fram, viste det seg at jeg hadde syv. Det er slike slag livet gir. Gjestene var heller ikks så drikkfeldige, så  jeg har fortsatt noen flasker igjen. Dessverre har de ikke lenger det utsalget, og  min årgang er dessuten utsolgt.

Jeg synes at armagnac er mer interessant enn cognac. Mer interessant betyr ikke nødvendigvis bedre, men nettopp mer interessant. Armagnac får man i stor grad fra enkeltprodusenter og i spesifikke årganger, mens cognac er, i likhet med champagne, et mer standardisert produkt. En Martell VSOP skal smake som en Martell VSOP, uansett hvilket år den er produsert. Så man blander ulike produkter, for å få sin stil. Jeg synes produkter med preg av stedet den er laget, er mer interessante.

En gang for ganske lenge siden, det må ha vært på slutten av 1980- eller på 1990-tallet hadde jeg en interessant opplevelse med armagnac. Vi var på en restaurant i Oslo, så vidt jeg husker var det på Feinschmecker, hvor de hadde et stort utvalg av ulike armagnacer. De hadde i alle fall to armagnacer fra samme produsent i ulike årganger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg husker dessverre ikke hvilken produsent det var). Til vår overraskelse var 1971-årgangen betydelig dyrere enn 1963-årgangen. Det var bare en måte å finne ut om dette hadde noe for seg. Vi måtte ha en av hver årgang. 1971-årgangen var rund og avbalansert, mens 1963-årgangen hadde dårligere balanse og fortsatt en litt råere smak. Jeg var overrasket over at ulikheter i årganger i det som er en ganske enkel vin hadde overlevd destillasjonsprosessen, og fortsatt var så markerte etter mange års lagring. Men det var de altså.

Nå finnes det også standardisert merkevare av armagnac, og det har begynt å komme cognac fra individuelle produsenter i enkeltårganger. Men hovedbildet er likevel et annet.

Armagnac har ofte en litt råere, jeg er fristet til å si mer maskulin smak enn cognac, noe som antageligvis kan tilskrives at armagnac destilleres en gang, mens cognac vanligvis destilleres to ganger.

I morgen blir det en annen vinfattig dag, så spar gjerne litt av dagens drikke til i morgen.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2018. 17. etappe: Bagnères-de-Luchon — Saint-Lary-Soulan

De franske kommentatorne jublet selvsagt for fransk seier. Noe som nesten har blitt like spennende som hvem som vinner, er om Arnaud Demare kommer i mål innenfor tidsgrensen. Han er den eneste fullblods sprinteren som er igjen, og det er ikke så mange andre i “bussen”. I går kom han alene i mål, 41.20 etter Julian Alaphilippe, og nesten 10 minutter at nestsiste rytter kom i mål. Jeg tror ikke at han kommer til å fullføre.

Det var dramatisk å se Philipe Gilberts uforkjøring. Det var godt å se at han kom seg opp, viste tommelen opp og satte seg på sykkelen igjen. Han var tydeligvis ikke alvorlig skadet. Han viste oss hvordan man skal gjøre det hvis man reagerer riktig i en slik situasjon. Å bremse mens man svinger, fungerer ikke. Det gjør bare vondt verre, i alle fall om man forsøker å bremse hardt mens man holder stor fart rundt en sving. Det er mulig han bremset for sent, og at han derfor mistet kontrollen. Men så var det å fortsette rett fram, bremse så hardt som mulig, og få føttene ut av pedalene.

Fransk TV viste et syklende intervju med blant andre Geraint Thomas og Chris Froome, tatt opp på hviledagen. På spørsmål om Chris Froome anså Geraint Thomas som den største utfordreren, svarte han bare at om Geraint eller han selv vinner, det vil uansett være helt supert. Utfordreren er først og fremst Tom Dumoulin. Så får vi vel se hvor dypt det stikker når Chris Froome sier at det vil være lite fint om Geraint Thomas vinner som han selv. Overraskende nok var sportsdirektør Nicolas Portal betydelig mer tungpustet i sykkelintervjuet enn Geraint Thomas og Chris Froome. Men han var også ute og syklet med laget. Hvem den syklende reporteren fra fransk TV var, fikk jeg ikke med meg.

Dette blir en interessant etappe på så mange måter. Den er kort, bare 65 km. På denne etappen er det “grid start”, ikke den vanlige flying start som vi kjenner fra de andre etappene. Rytterne stiller opp omtrent som det gjøres i motorracing, med gul trøye i “pole position”, Deretter stilles de øvrige av de 20 beste i sammendraget på plasser bakenfor. Bak disse stilles de øvrige rytterne opp i puljer på 20, basert på sammenlagtplassering. Her kan vi til og med risikere tjuvstart i et ritt med fellesstart. For en forklaring av grid starten, se denne videoen.

Continue reading Les vins du Tour de France 2018. 17. etappe: Bagnères-de-Luchon — Saint-Lary-Soulan

Les vins du Tour de France 2018. 16. etappe: Carcassonne — Bagnères-de-Luchon

Etter en velfortjent hviledag er det nok mange som kunne tenke seg å sette seg på toget til Paris, fremfor å gå løs på enda fler harde fjelletapper.

Dagens etappe begynner relativt flatt, med bare to fjerdekategori stigninger i første halvdel, før mellomsprinten. Hvis vi ser på topografien, ser vi at Pyreneene og Montagne Noir, den sydvestlige utløperen av Massif Central, danner en trakt som er på sitt smaleste omtrent ved Carcassonne. Denne plasseringen gjorde at Carcassonne levde godt av å kreve toll på varer som ble fraktet denne veien, mellom Atlanterhavet og Middelhavet. Når atlanterhavsluften kommer inn i denne trakten, får den ofte opp farten. Så det kan bli sterke vinder her, som eventuelt vil bli motvind eller sidevind på i alle fall deler av dagens etappe. Når fuktig luft presses mot fjellene, presses den opp, og vi får Bergenseffekten, med fuktig luft som nedkjøles og slipper fuktigheten i form av regn. Jeg har ofte opplevd tåke og regn på den franske siden av Pyreneene.

Det blir i alle fall en god oppvarming, før det kommer en kat 2 og to kat 1 stigninger i andre halvdel. Sky her i en komfortabel situasjon. De har kunnet kontrollere de siste etappene i et rolig tempo, uten å bry seg om brudd, etappeseiere, osv. Nå kan de avvente angrep fra de andre lagene med sammenlagtambisjoner, som må angripe. Men hvem skal de angripe? Geraint Thomas eller Chris Froome?

Dagens etappe gjør en liten sving innom Spania. Den siste katetoriserte stigningen ligger omtrent på grensen mellom Spania og Frankrike, men fra fransk side av grensen.

Om jeg har forstått det rett, er det mulig å få maksimalt 280 poeng på de gjenværende seks etappene. Da har jeg lagt til grunn at det ikke deles ut poeng for noen mellomsprint på tempoetappen. Peter Sagan har en ledelse på 282 poeng foran Alexander Kristoff. Hvis Alexander Kristoff skulle vinne samltige gjenværende etapper, inkludert fjelletappene og tempoetappen, og alle mellomsprinten, og Peter Sagan ikke skulle ta noen flere poeng, vil Peter Sagan likevel vinne den grønne trøyen og han bare fullfører og kommer seg til Paris. Hvis Peter Sagan fullfører, er det ikke en gang teoretisk mulig for andre å vinne den grønne trøyen.

Jeg velger å dra litt syd for dagens etappe for å finne vin, til Limoux. Musserende vin er noe som etter all sannsynlighet ble til som følge av diverse uhell. Da vinen var tilsynelatende ferdig gjært om høsten, og ble den tappet på flasker. Men noen ganger hadde en kjølig høst gjort at gjæringen stanset før vinen var utgjæret. Når våren kom og det ble varmere, startet gjæringen igjen inne i flaskene. Verken flaskene eller korkene var laget for å tåle det trykket som ble skapt inne i flaskene. Korker spratt og flasker ekspolderte.  Mange steder gjør krav på å være det stedet hvor de begynte å lage musserende vin. Det er ikke mulig å avgjøre hvor man først lærte å temme denne ville vinen. Men Limoux er de som kan vise til den eldste dokumenterte produksjonen, fra 1543.

I Limoux hevder man at munken DOM Pergninon var i Limoux og lærte kunsten å lage musserende vin, før han reiste videre til Champagne. Men jeg har ikke sett noen dokumentasjon av den historien. Det er ikke slik de foreller historien i Champagne.

Den gammeldagse musserende vinen lages på en drue som heter mauzac. Vinen kalles Blanquette de Limoux. Hvis den er laget på gamlemåten, står det methode ancestrale. Når man lager musserende vin på tradisjonell måte, som i Champagne, lager man først en stille vin. Denne blir så tilsatt druemost, og tappet på flaske. Den har så en andregangs gjæring på flaske. Tradisjonen tro, kommer vi til å avslutte med champagne til finalen i Paris, så jeg kommer litt tilbake til dette da. Ved methode ancestrale er det ikke noen annen gangs gjæring. Vinen tappes på flaske før førstegangs gjæring er ferdig, og den gjærer ferdidg i flasken. Om jeg har forstått det rett, er det en ganske krevende prosess.

Jeg synes at en slik vin er mer interessant enn god. Man blir ikke kvitt gjærrestene i en slik prosess, slik man gjør ved bl.a. champagneproduksjon. Dessuten er dette med tørr vin, en nymotes greie. Før skulle vinen være søt, i alle fall ikke tørr og “sur”, slik vi vil ha den i dag. Den vinen av denne typen som jeg har smakt, er ikke tørr.

Gaillac er et område som også gjør krav på å være det første stedet hvor man laget musserende vin, men de har ingen like gammel dokumentasjon å vise til. Jeg var i Gaillac tidligere i år, og kjøpte en flaske musserende vis laget på denne måten, der caller de det methode Gaillac, av den samme druen som i Limoux, nemlig Mauzac. Vinhandleren forsikret meg om at det er en tørr, musserende vin. Men de la årets etapper utenom Gaillac, så den flasken skal få ligge til neste gang Tour de France går gjennom Gaillac. Touren er innom det området ganske ofte.

I Limoux lager man også mer moderne musserende vin. De har en Blanquette de Limoux, uten tillegget methode ancestrale, som er laget slik man i dag lager musserende vin, som er laget av minst 90% mauzac, og i tillegg chardonnay og chenin blanc. Og de har en Cremant de Limoux, som skal ha minst 60 mauzac.

I Limoux produseres også utmerket hvitvin, laget av chardonnay, chenin blanc og mauzac.

Etappen fortsetter så gjennom departementet Ariège på veien inn i fjellene. Jeg får alltid problemer med å finne vin når touren kommer hit, noe den gjør omtrent hvert år. Jeg har forsøkt mange ganger, men har ennå ikke klart å finne interessant vin fra Ariège. Jeg har lest om enkelte produsenter som skal lage god vin, men jeg har ikke klart å finne den vinen, heller ikke når jeg har vært i Ariège. VI nøyer oss derfor med musserende vin og hvitvin fra Limoux til denne etappen.

Morgendagens etappe blir tørr, så det er best å ta med litt vin til den også.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

 

 

Dommerne identifiserer seg med bilister, til skade for folk som sykler. Farlig dom fra Borgarting lagmannsrett

Borgarting lagmannsrett avsa nylig en dom, LB-2017-88450, som har fått mange syklende til å reagere. Det er avsagt mange merkelige dommer i syklendes disfavør. Det er ganske tydelig at de fleste dommere, både fagdommere og lekdommere, er bilister som tenker “det kunne ha vært meg”, og har sympati med bilisten og ikke disse forferdelige syklistene. Ofte ser vi de villeste dommene fra tingrettene, med mer fornuftig resultat etter at de har blitt behandlet på nytt i lagmannsretten. Men i denne saken fra Holmenkollen var det en OK dom fra tingretten, som Borgarting lagmannsrett omgjorde med et forferdelig resultat.

En bilist kjørte opp Holmenkollveien, og svingte til venstre inn Kongeveien, like ovenfor Holmenkollbakken.

[mappress mapid=”92″]

En person kom syklende nedover. Bilisten svingte til venstre foran sykisten, et soleklart vikepliktsbrudd, og drepte syklisten. I tingretten ble bilisten dømt for “uaktsomt å ha forvoldt en annens død”, ble fratatt førerkortet for tre år, og måtte betale 125.000 i oppresining til hver av avdødes samboer og mindreårige datter. Et helt rimelig resultat i saken.

Nå har lagmannsretten frifunnet bilisten. Han blir ikke straffet, slipper å betale oppreisning og får beholde førerkortet. Dommen er avsagt under dissens 4-3, slik at flertallet konkluderte med at bilisten burde dømmes. Men for at han skal dømmes kreves det minst et flertall på 5-2. Det er greit å overse syklende i trafikken, og drepe dem med bil, sier Borgarting lagmannsrett.

Continue reading Dommerne identifiserer seg med bilister, til skade for folk som sykler. Farlig dom fra Borgarting lagmannsrett

Les vins du Tour de France 2018. 15. etappe: Millau — Carcassonne

Gårsdagens etappe ble ganske kjedelig, i alle fall fram til bakken opp til mål. Heldigvis kan ikke sammenlagtlagene tillate seg noe lignende igjen. Om andre ikke vil true topp tre, kan noen risikere å bli skjøvet ut av topp 10, om et brudd igjen får like mye tid.

Det var litt morsomt å følge etappen på fransk TV. Bakken opp til mål har fått navnet Montée Laurent Jalabert, både fordi han vant her i 1995 og fordi han er fra Mende. Laurent Jalabert har vært en del av Fransk TVs Tour de France team, i litt ulike roller, så lenge jeg har fulgt rittet på fransk TV. Laurent Jalaberts avslutning opp bakken ble selvfølgelig vist noen ganger. Vi fikk også se opptak av et TV-intervju med en noenogtyve år yngre Laurent Jalabert. Han var litt brydd da Marion Rousse, tidligere fransk mester i landeveissykling, en vakker ung dame som er ekspertkommentator på fransk TV, sa at han var like kjekk nå som han var den gangen. Men hun var bare fire år da Jalabert vant den etappen, og husket det ikke. Virkelig brydd ble Laurent Jalabert da Thomas Voeckler, som nå er motorskkelreporter for fransk TV, fortalte hvordan han hadde sett opp til Laurent Jalabert, og brukt sparepengene sine på å kjøpe akkurat det samme utstyret som Laurent Jalabert hadde. “Det har du aldri fortalt før!”, sa Laurent Jalabert. “Nei, du var en legende og stor helt, så da kunne jeg ikke fortelle det. Men nå er vi kolleger, så nå kan jeg si det”, svarte Thomas Voeckler.

Peter Sagan twitret at han syntes det var kjedelig å ligge i brudd, da han regnet med å bli droppet i den siste bakken. Men han fokuserte da det var fem kilometer igjen, og gikk for seier. Han virket ikke direkte misfornøyd med å ha blitt nr fire på etappen. Man kan aldri avskrive Peter Sagan.

Også dagens etappe  er kupert. De har laget en hard Tour de France i år, noe man blant annet ser på hvor mange av spurterne som er ute av rittet. Vanligvis har man ikke de hardeste alpeetappene når Alpene er først, slik at rytterne ikke skal være for utslitt når man kommer til Pyreneene. Og det er gjerne noen mer flate etapper mellom fjellområdene. Ikke så i år. Det var tre knallharde etapper i Alpene, og det er bare én flat etappe mellom Alpene og Pyreneene.

Arrangørene synes å ha prioritert fjell fremfor vin i år. Den som er glad i Roquefort, kan ta med slik ost fra start. Selv er jeg bare moderat begeistret for blåmuggost. Jeg spiser den hvis jeg f.eks. får den på en ostetallerken, og velger et stykke om man kan velge oster på en restaurant. Men jeg kjøper den ellers ikke, med mindre jeg skal bruke den i en matrett. Kjøper jeg den, blir den i praksis liggende i kjøleskapet uten å bli spist. Men den produseres i området rundt starten på dagens etappe. Den er laget av sauemelk, og det er et krav om at den skal være lagret i grotter i området. All lagringskapasiteten i grotter er i bruk, så det er i praksis ikke mulig å øke produksjonen. Man kan selvsagt produsere mer grottelagret ost av sauemelk, lagret i andre grotter, men det vil ikke være Roquefort.

Frankrike hadde en regionreform i 2016. Det var 27 regioner, nå er det 18, hvorav fem såkalte oversjøiske regioner — som er et litt “finere” navn på kolonier. Det som før var Languedoc-Roussillon ble slått sammen med det som var Midi-Pyrénées til regionen Occitanie. Så hele dagens etappe går i regionen Occitanie. Under disse er det 96 departementer, som igjen er delt inn i ca 36.000 kommuner. Det er ca 20.000 kommuner i Frankrike med færre enn 500 innbyggere, så det burde vært Senterpartiets drømmeland — hadde det ikke vært for at de er med i og var en av grunnleggerne av EU. I tillegg er det kantoner, som så vidt jeg har forstått er valgkretser ved nasjonale valg, og større byer er delt inn i ardondissementer. Jeg har forsøkt å forstå den administrative strukturen i Frankrike, og ansvarsfordelingen mellom de ulike nivåene. Men jeg har gitt opp.

Noen har tatt til orde for at det bør være tilstrekkelig med to regioner, delt inn etter det som virkelig betyr noe: En region med de som kaller det bakverket laget av samme deig som croissant, med sjokoladebiter, som mange franskmenn (og andre) liker å spise til frokost for pain au chocolat og de som kaller det chocolatine. Vi er nå i ferd med å bevege oss fra pain au chocolat-regionen til chocolatine regionen.

Vi kan ta litt mer mat, før vi leter etter vin. Flere franske byer gjør krav på å være cassoulet-hovedstad, blant annet dagens målby Carcassonne, hvor de har et eget cassoulet-akademi. Cassoulet er en gryte hvor en av hovedingrediensene er tørkede, hvite bønner. I tillegg skal det være kjøtt. Hva slags type kjøtt, kan variere etter hvor man er.

Man har i stor grad klart å legge dagens etappe utenom de mest interessante vinområdene. Men Carcassonne ligger i Corbières. Selv om den gamle regionen Languedoc-Roussillon er slått sammen med det som var Midi-Pyrénées , er det grunn til å opprettholde Languedoc-Roussillon som en egen vinregion. I Corbières produseres i hovedsak rødvin, og området har størst vinproduksjon i Languedoc-Roussillon. Corbières er delt inn i ti underområder:

  1. Montagne d’Alaric
  2. Saint Victor
  3. Fontfroide
  4. Queribus
  5. Termenès
  6. Lézignan
  7. Lagrasse
  8. Sigean
  9. Durban
  10. Serviès

Boutenac, som var et slikt underområde, fikk egen AOP-status i 2005, som AOP Courberes-Boutenac.

Siden jeg har vært litt inne på sjokolade: Hvis vi skal ha en vin til sjokolade, må vi litt lenger syd, til området Maury i Roussillon, hvor vi finner produsenten Mas Amiel. Både Pascal Dupuy og Sverre Sætre har Mas Amien som sin favorittvin til sjokolade, så her er sjokoladeekspertisen og jeg enige.

I morgen er det en meget velfortjent hviledag, som jeg regner med at mange av rytterne ser fram til.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2018. 14. etappe: Saint-Paul-Trois-Châteaux — Mende

Kanskje ga gårsdagens etappe en forsmak på hva vi har i vente med så få spurtere igjen: Man lar ikke et brudd få særlig mye tid, slik at det ikke blir særlig krevende å kjøre det inn.

Før jeg kommer til dagens etappe, vil jeg tilbake til etappe nr 11. Mark Cavendish var av sin gamle trener lært opp til at man fullfører, av respekt for rittet. Så han fullførte, en drøy time etter tidsgrensen. Hans gamle trener sto ved mållinjen og ventet, mens man var i gang med å rigge ned. Siden én fortsatt var ute og syklet, fikk lagbilene mm ikke lov til å kjøre ned fra målområdet. Cavendish’ gamle trener følte seg medskyldig i at alle måtte vente.

Dagens etappe er kuppert. Den starter med moderat stigning, men ender med bakken opp til la Croix Neuve, med målgang på flystripen på toppen. Det er en stigning som gjerne kalles La Montée Laurent Jalabert (Laurent Jalabert er fra Mende). Det er 3 km med en gjennomsnittlig stigning på 10,1% og 13% på det bratteste. Man skal være god til å klatre for å vinne her. Det var avslutning opp her i 2015. De to franskmennene Thibaut Pinot og Romain Bardet ledet opp bakken, og voktet på hverandre. Da kom briten Steve Cumming, som syklet på det Sør-Afrikanske laget MTN-Qhubeka. De syklet med oransje hjemler for å markere Nelson Mandelas fødselsdag. Hva passet vel da bedre at han “kom som en kule” på slutten, passerte de to franskemennene og tok MTN-Qhubekas første Grand Tour seier på Mandela-dagen. Til stor skuffelse for de franske kommentatorene, som hadde begynt å snakke om fransk dobbeltseier. Hvem som kan vinne denne etappen i dag, er vanskelig å si. Jeg hadde tenkt på Vincenzo Nibali, men han er ute av rittet med skade. Geraint Thomas har vist seg som en god bakkespurter. Greg van Avermaet kan også være en kandidat her.

Vi starter i Rhône. Saint-Paul-Trois-Châteaux ligger ved Tricastin. Coteaux de Tricastin var en av de vinene vi gjerne kjøpte da jeg var ung. Når vi drakk rødvin, var det ofte viner fra de mindre kjente områdene i det sydlige Rhône, uten at jeg visste noe om disse vinene annet enn at vi likte dem, og at de var rimelige.

I Frankrike forbinder man først og fremst Tricastin med atomkraftverket som ligger der. Det har vært noen problemer med utslipp fra dette atomkraftverket, og det er ikke et navn vinprodusenter gjerne vil assosieres med. Vinen har derfor skiftet navn, og heter nå AOP Grignan-les-Adhémar.

I det nordlige Rhône er det druen syrah som dominerer rødvinene. I det sydlige Rhône suppleres den av grenache og en del andre druer. Grenache er en opprinnelig spansk drue, hvor den er kjent som granacha. Den krever mye varme, og blir ikke tilstrekkelig moden nord for det området hvor vi nå er. Det er en drue som gir kropp og mye alkohol i en vin, men ganske lite struktur. Det at den gir høy alkholstyrke gjør at den ofte er basis for søte viner og hetviner. Jeg synes at viner laget av 100% grenache kan ha et visst “syltetøypreg”. Men syrah og grenache er viner som utfyller hverandre på en utmerket måte. Chateauneuf-du-Pape har typisk mye grenache og noe syrah.

Syd for Avignon åpner landskapet seg opp. Vi har det som gjerne kalles for-Alpene, eller les Alpilles, med blant annet Mont Ventoux i vest. Men landskapet blir flatere, og har ikke lenger preg av å være en dal. Vi er her i Rhônedeltatet. Det er et platå her, som går et godt stykke ut i havet, før det stuper ned i dypet, ned til flere tusen meters. Dette er restene av en sammenrast fjellkjede. Området kalles Golfe de Lion. Jeg håpet lenge at det hadde noe å gjøre med løvegulfen, og at det var en spennende historie bak. Det er det ikke. Det er ganske enkelt Lyongulfen.  Dette bildet fra Google Earth gir et ganske godt inntrykk av hvordan det er.

Hele Rhônedeltatet, våtmarksområdet Camargue og det meste av Languedoc er avsetningen fra Rhônen og andre elver, kanskje også is. Rhônen er en av de store elvene. Jeg har lest et sted at den frakter med seg to millioner tonn løsmasse per år, som tilsvarer omtrent 50 lastebillass per dag. Der strømmen er stri, tar elven dette med, og det deponeres der det flater ut og elven flyter roligere. Hvis ikke det hadde vært dette fjellplatået, ville det meste ha forsvunnet ned i dypet.

Jordsmonnet er et helt annet i det sydlige Rhône enn lenger nord, i tillegg til at det er varmere.

Som i flere av de store og gode vinområdene er klassifiseringen i Rhône hierarkisk. Basisklassifiseringen er AOP Côtes du Rhône. Noen områder som produserer litt bedre vin klassifiseres som Côtes du Rhône Village. På nivået over dette er det noen områder som klassifiseres som Côtes du Rhône Village med tillegg av kommunenavn, som f.eks. Côtes du Rhône Village Laudun. Det øverste nivået er områder som er eget crus, altså har en egen AOP-betegnelse. Den aller mest kjente av disse er Châteauneuf-du-Pape, som ligger mellom Avignon og Orange. Alle klassifiserte områder i nord er egne crus. Det er ingen formell rangering mellom de ulike crus, men det er ingen tvil om at “noen er likere enn andre”.

For å illustrere en side ved hierarkiet kan vi gå tilbake til det jeg skrev i går om at man i Cornas bare produserer rødvin med 100% Syrah. Det er en sannhet med en liten modifikasjon. Man kan også bruke andre Rhône-druer, og man kan produsere hvitvin. Men da må vinen selges som Côtes du Rhône, og ikke som Cornas. Og da oppnår man ikke på langt nær de samme prisene.

I AOP Grignan-les-Adhémar lages mest rødvin, med syrah og grenache som primærdruer. Det skal være minimum 10% av hver av disse, og ingen drue kan utgjøre mer enn 80%. Det kan være inntil til sammen 30% av sekundærdruene Cinsault, Mourvèdre og Carignan, men ikke mer en 15% av noen av dem.

Det produseres også noe hvitvin med Grenache blanc, Roussanne, Clairette blanc, Marsanne, og Viognier. Det kan ikke være mer enn 60% av en enkelt drue. Det kan være ganske store variasjoner mellom vinne, både på grunn av variasjon i jordsmonn og i drueblandingen.

På den andre siden av Rhônen er Côtes du VivaraisOgså dette er først og fremst et rødvinsområde. Det skal være minimum 30% grenache og minimum 40% syrah. Til og med 2017 kunne det være inntil 10% carignan, fra og med 2018 inntil 10% cinsault.

Châteauneuf-du-Pape, som ligger mellom Orange og Avignon er det mest kjente cru-området i det sydlige Rhône. Det er tillatt å bruke inntil 18 ulike druesorter i Châteauneuf-du-Pape. Grenache er vanligvis den dominerende, sammen med syrah og mourvedre.

Vi kan ikke ta med alle områdene i Rhône. Men jeg tar med to på den andre siden av Rhônen fra Châteauneuf-du-Pape. Den ene er Lirac, den andre er Tavel. Rødvinen fra Lirac er laget med de samme druene som det meste annen rødvin fra det sydlige Rhône. Det skal være minst 40% grenache, minimum 25% til sammen av syrah og mourvedre, og maksimum 10% av cinsault og carignan. Den er mindre kjent, og derfor rimeligere enn Châteauneuf-du-Pape. Den er verdt er forsøk.

I Tavel produseres kun rosévin. De bruker mest grenache og cincault, men også noe syrah og mourvedre. Vinprodusentene fremhever gjerne at for de fleste vinprodusenter er rødvin hovedproduktet, og de beste druene brukes til å produsere rødvin, mens rosévin er mindre viktig og får de druene som ikke er like gode. Men i Tavel produserer de bare rosévin, og derfor bruker de sine beste druer til sin rosé. Rosé fra Tavel er gjerne kraftigere og litt mørkere enn det meste annet av rosévin. Når vi er i Frankrike om sommeren, drikker vi mye rosévin. Rødvin frister ikke så mye når det er varmt. Til mat hvor vi hjemme ville ha drukket rødvin, blir det ofte en kjølig rosé, gjerne fra Tavel. Når vi er på de kanter, pleier vi å stikke innom vår favoritt, Chateau d’Aqueria, og kjøpe en kasse eller to.

Men Rhône er bare starten. Vi hører ikke ofte om vin fra Ardeche. Men det er bare fordi det meste av vinen fra Ardeche, som omfatter en stor del av høyrebredden både i det nordlige og sydlige Rhône, selges som Rhône-vin. Men jeg vil nevne et par viner fra Ardeche som ikke klassifiseres som Rhône-viner. Når jeg er på en god restaurant velger jeg ofte en “Menu degustation”, med tilhørende  vinmeny. Det er bedre å få et glass valgt ut til hver rett i menyen, enn å velge en vin som blir et kompromiss som skal passe til det meste i menyen. Det betyr ofte at man får utmerkede viner som man ikke kjenner, og derfor ikke ville ha valgt selv. På en utmerket, liten restaurant i Paris, Qui Plume la Lune, en restaurant med en stjerne i Michelin-guiden, fikk vi servert to meget interessante viner fra Ardeche. Den ene var Grande Ardèche 2009, fra den kjente Burgund-produsenten Louis Latour. De hadde sett seg om etter et område hvor de kunne produsere en god Chardonnay rimeligere enn i Burgund, og i 1979 falt valget på Ardeche. Det var absolutt en av de bedre Chardonnay-vinene jeg har smakt fra andre områder enn Burgund.

Den andre vinen var produsert av Sylvain Bock, som satser på naturvin. Ingen bruk av svovel i klaringen av vinen, eller andre kjemikalier i noen del av produksjonsprosessen. Det var en vin med det noen kryptiske navnet Ne fais pas sans blanc”. Den er laget med 2/3 chardonnay og 1/3 grenache blanc. Den er ikke fatlagret. Den har en meget frisk og ren smak.

Dette er ganske rimelige viner, som gir meget god valuta for pengene. Jeg har ikke så mye erfaring med viner fra Ardeche, om vi holder de som er klassifisert som Rhôneviner utenfor. Men hvis de to nevnte viner viser potensialet for dette området, kan vi vente oss mye interessant herfra.

Etappen avsluttes i Mende i departementet Lozere, i den regionen som var Languedoc Roussilon, som etter reform og sammenslåing med det som var Midi Pyrenees har blitt til regionen Occitanie. Lozere er det tynnest befolkede departementet i Frankrike. Jeg har lett etter lokal vin når jeg har vært i Lozere, men har til nå ikke funnet en vin jeg synes det er grunn til å anbefale. Ta heller med vin fra starten.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia