Les vins du Tour de France 2018. 5. etappe: Lorient — Quimper

Nok en spurt­sei­er til Fer­nan­do Gavi­ria, ny andre­plass til Peter Sagan, som der­med tryg­ger gre­pet om den grøn­ne trøy­en. Og en ny nes­ten for Alex­an­der Kristoff, på 7. plass.

Fem­te etap­pe går i et mer typisk bre­tonsk land­skap enn den for­ri­ge. Det er en kup­pert etap­pe. Det er man­ge kor­te og brat­te stig­nin­ger, men ingen høye fjell. To fjer­de- og tre trede­ka­te­go­ri­stig­nin­ger er ikke akku­rat noen utford­ring for typis­ke klat­re­re. Men når man får dis­se, og man­ge uklas­si­fi­ser­te stig­nin­ger rett etter hver­and­re, kan bli hardt nok. Etap­pen avslut­ter med en kilo­me­ter med ca 4,8% stig­ning. Her vil ikke de typis­ke sprin­ter­ne hen­ge med. Men Peter Sagan er ingen typisk sprin­ter, så han kan i alle fall godt ta poeng her også. Jeg ser for meg at det­te kan bli en etap­pe for ryt­te­re som Greg van Aver­mat.

Jeg vel­ger også å ta med pro­fi­len på den­ne etap­pen.

Jeg vil en liten tur inn­om geo­lo­gi­en i områ­det. Bre­tag­ne er for en stor del fjell, Armon­ri­que mas­si­vet. Det er ingen høye fjell. Men det er man­ge for­kast­nin­ger, sær­lig i øst-vest ret­ning, som dan­ner ter­ren­get. Til sam­men­lig­ning er f.eks. Loire, som vi kom­mer fra, i alle hoved­sak løs­mas­se som er langt igjen av elver, kan­skje også av is. Det sis­te vet jeg ikke nok om. Slik er geo­lo­gi­en i Bre­tag­ne:

For den som måt­te inter­es­se­re seg for slikt, så er Armo­ri­que-mas­si­vet gam­melt fjell. Det var et eget områ­de som ble klemt mel­lom det som gjer­ne beteg­nes som Gond­wa­na (Afri­ka, Sør-Ame­ri­ka mm) og Lau­rus­sia (Eur­ame­rica) for 3–400 mil­lio­ner år siden. Men det er vel å trek­ke det litt for langt å hev­de at bre­to­ner­nes selv­sten­dig­hets­trang har røt­ter 3–400 mill år til­ba­ke i tiden, da områ­det nær­mest var et lite kon­ti­nent i selv.

Hvis den­ne etap­pen had­de kom­met om en uke eller to, vil­le jeg ha sagt at det had­de vært en typisk etap­pe for at et brudd vil kun­ne gå inn. Men så tid­lig som på fem­te etap­pe, vil nok ingen av lage­ne med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner ta sjan­sen på å la et brudd få gå, i alle fall vil de ikke få mye tid. Men noen pun­cheu­rer vil kun­ne vise seg fram på den­ne etap­pen, og kan­skje få noen dager i gult. Det er også en del klatre­po­eng å hen­te på den­ne etap­pen, fle­re enn på de fire fore­gå­en­de etap­pe­ne til sam­men. Det er ikke her kam­pen om klatre­trøy­en vil bli avgjort, men noen vil gjer­ne vin­ne den her, og kun­ne syk­le med den i noen dager. Det er både pen­ger og pre­sti­sje knyt­tet til det.

Et drik­ke som Bre­tag­ne er kjent for, er cider, som lages av epler. Jeg har fle­re gan­ger for­søkt å like cider. Men de er fort­satt ikke min favo­ritt­drikk.

På bre­tons­ke res­tau­ran­ter i and­re deler av Frank­ri­ke er som regel cider den drikk som er inklu­dert i stan­dard­me­ny­en. Cider ser­ve­res gjer­ne i kera­mikk­bol­ler som min­ner om tekop­per uten hank.

Cider er gjæ­ret eple­saft. Den lages som søt (Cid­re Doux), halv­tørr (Demi-Sec) og tørr (Cid­re Brut). Den er rela­tivt alko­hol­svak, i områ­det 3–5%. Jeg hen­ter fram mine omta­ler av cider jeg kjøp­te en gang Tour det Fran­ce tid­li­ge­re var i det­te områ­det.

Min førs­te cider er en Blanc de Pom­mes fra Val­lée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eple­sort. Den er fruk­tig og lett syr­lig og har 4% alko­hol. Pro­du­sen­ten anbe­fa­ler den­ne til Kir Bre­ton­ne.

Min nes­te cider er en Fer­mi­er Cid­re de Bre­tag­ne, laget av Ber­trand Abra­ham. Når noe er mer­ket fer­mi­er betyr at det er laget på går­den. Det­te er en liten pro­du­sent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nett­side.

Den tred­je cider kjøpt inn for den­ne anled­nin­gen er Cid­re de Fouesnant fra Manoir de Kin­kiz. Det­te er den mest tra­di­sjo­nel­le av de tre, og en som ikke alle liker, selv blant folk som liker cider. Der­for måt­te jeg selv­føl­ge­lig ha en flas­ke. Den mest male­ris­ke beskri­vel­sen av den­ne fant jeg på ratebeer.com:

Aro­ma of old 1950’s lino­le­um tile, fresh apples, dir­ty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the tab­le and hear his story. I can smell his flan­nel shirt, the duck in the oven, the fresh vege­tab­les. Tas­te is very eart­hy — fer­men­ted apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an excep­tio­nal cider, way out­side the norm, but fasci­na­ting to tas­te. There’s somet­hing new in eve­ry sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt pro­du­sen­ten Val­lée de la Seiche (som også pro­du­se­rer det­te), skri­ver på sine nett­si­der at det er et mis­bruk av språ­ket å kal­le det­te « cid­re de poires ». De kal­le sin drikk gans­ke enkelt La Poire. Den sies å pas­se godt i en Kir, og damer skal like den­ne godt — fort­satt i føl­ge pro­du­sen­ten. Jeg har den­ne gang holdt meg til epler. Men det jeg tid­li­ge­re har smakt av pære­ci­der, eller hva man måt­te vel­ge å kal­le det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mang­ler den syr­lig­het og der­med den frisk­het som vi fin­ner i epler.

På bre­tons­ke res­tau­ran­ter ser­ve­res gjer­ne cider til galet­tes, som er usuk­re­de panne­ka­ker laget av bok­hve­te, eller blé noir, som det heter på fransk. Bok­hve­te er ikke et korn­slag, men egent­lig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og tren­ger mye vann. Der­for mener folk i Bre­tag­ne at den pas­ser så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Ber­tag­ne er det dår­lig jord og regn.

Galet­te ser­ve­res med skin­ke, sopp, ost eller noe annet. Der­et­ter kan man avslut­te med en søte panne­kake (crê­pe) til des­sert. Jeg spi­ser gjer­ne galet­te på bre­tons­ke res­tau­ran­ter. Men jeg fore­trek­ker å drik­ke øl til.

I Bre­tag­ne har man også sin vari­ant av mjød, som de kal­ler chouch­en. Det er hon­ning og vann, som er gjæ­ret.

I Bre­tag­ne ser­ve­rer man også Kir Bre­ton, som er kir laget med cider i ste­det for hvit­vin, alt­så Crê­me de cas­sis og cider.

Der man lager alko­hol­hol­di­ge drik­ke destil­le­rer man gjer­ne også noe av den. Så også i Bre­tag­ne. Det lages eple­brenne­vin. Men vi pas­se­rer det i still­het den­ne gan­gen.

I Bre­tag­ne lager de også pære­brenne­vin, og i føl­ge dem selv er deres pære­brenne­vin mer ori­gi­nalt enn Poire Wil­liam, hva nå det måt­te bety. Men uan­sett hvem som først begyn­te å lage pære­brenne­vin, så liker jeg Poire Wil­liam hvor pære­ne har vokst og mod­net inne i flas­ken. (Det fin­nes vari­an­ter hvor pæren er put­tet inn etter­på, og flaske­bun­nen er limt etter­på. Men det er juks.)

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email