Nok en spurtseier til Fernando Gaviria, ny andreplass til Peter Sagan, som dermed trygger grepet om den grønne trøyen. Og en ny nesten for Alexander Kristoff, på 7. plass.
Femte etappe går i et mer typisk bretonsk landskap enn den forrige. Det er en kuppert etappe. Det er mange korte og bratte stigninger, men ingen høye fjell. To fjerde- og tre tredekategoristigninger er ikke akkurat noen utfordring for typiske klatrere. Men når man får disse, og mange uklassifiserte stigninger rett etter hverandre, kan bli hardt nok. Etappen avslutter med en kilometer med ca 4,8% stigning. Her vil ikke de typiske sprinterne henge med. Men Peter Sagan er ingen typisk sprinter, så han kan i alle fall godt ta poeng her også. Jeg ser for meg at dette kan bli en etappe for ryttere som Greg van Avermat.
Jeg velger også å ta med profilen på denne etappen.
Jeg vil en liten tur innom geologien i området. Bretagne er for en stor del fjell, Armonrique massivet. Det er ingen høye fjell. Men det er mange forkastninger, særlig i øst-vest retning, som danner terrenget. Til sammenligning er f.eks. Loire, som vi kommer fra, i alle hovedsak løsmasse som er langt igjen av elver, kanskje også av is. Det siste vet jeg ikke nok om. Slik er geologien i Bretagne:
For den som måtte interessere seg for slikt, så er Armorique-massivet gammelt fjell. Det var et eget område som ble klemt mellom det som gjerne betegnes som Gondwana (Afrika, Sør-Amerika mm) og Laurussia (Euramerica) for 3–400 millioner år siden. Men det er vel å trekke det litt for langt å hevde at bretonernes selvstendighetstrang har røtter 3–400 mill år tilbake i tiden, da området nærmest var et lite kontinent i selv.
Hvis denne etappen hadde kommet om en uke eller to, ville jeg ha sagt at det hadde vært en typisk etappe for at et brudd vil kunne gå inn. Men så tidlig som på femte etappe, vil nok ingen av lagene med sammenlagtambisjoner ta sjansen på å la et brudd få gå, i alle fall vil de ikke få mye tid. Men noen puncheurer vil kunne vise seg fram på denne etappen, og kanskje få noen dager i gult. Det er også en del klatrepoeng å hente på denne etappen, flere enn på de fire foregående etappene til sammen. Det er ikke her kampen om klatretrøyen vil bli avgjort, men noen vil gjerne vinne den her, og kunne sykle med den i noen dager. Det er både penger og prestisje knyttet til det.
Et drikke som Bretagne er kjent for, er cider, som lages av epler. Jeg har flere ganger forsøkt å like cider. Men de er fortsatt ikke min favorittdrikk.
På bretonske restauranter i andre deler av Frankrike er som regel cider den drikk som er inkludert i standardmenyen. Cider serveres gjerne i keramikkboller som minner om tekopper uten hank.
Cider er gjæret eplesaft. Den lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%. Jeg henter fram mine omtaler av cider jeg kjøpte en gang Tour det France tidligere var i dette området.
Min første cider er en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne.
Min neste cider er en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside.
Den tredje cider kjøpt inn for denne anledningen er Cidre de Fouesnant fra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og en som ikke alle liker, selv blant folk som liker cider. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com:
“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”
Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.
På bretonske restauranter serveres gjerne cider til galettes, som er usukrede pannekaker laget av bokhvete, eller blé noir, som det heter på fransk. Bokhvete er ikke et kornslag, men egentlig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og trenger mye vann. Derfor mener folk i Bretagne at den passer så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Bertagne er det dårlig jord og regn.
Galette serveres med skinke, sopp, ost eller noe annet. Deretter kan man avslutte med en søte pannekake (crêpe) til dessert. Jeg spiser gjerne galette på bretonske restauranter. Men jeg foretrekker å drikke øl til.
I Bretagne har man også sin variant av mjød, som de kaller chouchen. Det er honning og vann, som er gjæret.
I Bretagne serverer man også Kir Breton, som er kir laget med cider i stedet for hvitvin, altså Crême de cassis og cider.
Der man lager alkoholholdige drikke destillerer man gjerne også noe av den. Så også i Bretagne. Det lages eplebrennevin. Men vi passerer det i stillhet denne gangen.
I Bretagne lager de også pærebrennevin, og i følge dem selv er deres pærebrennevin mer originalt enn Poire William, hva nå det måtte bety. Men uansett hvem som først begynte å lage pærebrennevin, så liker jeg Poire William hvor pærene har vokst og modnet inne i flasken. (Det finnes varianter hvor pæren er puttet inn etterpå, og flaskebunnen er limt etterpå. Men det er juks.)
Tour de France 2018
- Innledning
- 1. etappe Noirmoutier-en-l’Île — Fontenay le Comte
- 2. etappe: Mouilleron-Saint-Germain — La Roche-sur-Yon
- 3. etappe: Cholet — Cholet (lagtempo)
- 4. etappe: La Baule — Sarzeau
- 5. etappe: Lorient — Quimper
- 6. etappe: Brest — Mûr de Bretagne Guerlédan
- 7. etappe: Fougères — Chartres
- 8. etappe: Dreux — Amiens Métropole
- 9. etappe: Arras Citadelle — Roubaix
- 10. etappe: Annecy — Le Grand-Bornand
- 11. etappe: Albertville — La Rosière Espace San Bernardo
- 12. etappe: Bourg-Saint-Maurice Les Arcs — Alpe d’Huez
- 13. etappe: Bourg d’Oisans — Valence
- 14. etappe: Saint-Paul-Trois-Châteaux — Mende
- 15. etappe: Millau — Carcassonne
- 16. etappe: Carcassonne — Bagnères-de-Luchon
- 17. etappe: Bagnères-de-Luchon — Saint-Lary-Soulan
- 18. etappe: Trie-sur-Baïse — Pau
- 19. etappe: Lourdes — Laruns
- 20. etappe: Saint-Pée-sur-Nivelle — Espelette (Tempo)
- 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées
Les Vins du Tour de France
- Les vins du Tour de France 2024
- Les vins du Tour de France 2023
- Les Vins du Tour de France 2022
- Les Vins du Tour de France 2021
- Les Vins du Tour de France 2020
- Les Vins du Tour de France 2019
- Les Vins du Tour de France 2018
- Les Vins du Tour de France 2017
- Les Vins du Tour de France 2016
- Les Vins du Tour de France 2015
- Les Vins du Tour de France 2014
- Les vins du Tour de France 2013
- Les vins du Tour de France 2012
- Les vins du Tour de France 2011
- Les vins du Tour de France 2010
I vini del Giro d'Italia
- I vini del Giro d'Italia 2024
- I vini del Giro d'Italia 2023
- I vini del Giro d’Italia 2022.
- I vini del Giro d’Italia 2021.
- I vini del Giro d’Italia 2020.
- I vini del Giro d'Italia 2017
- I vini del Giro d'Italia 2016
- I vini del Giro d'Italia 2015
- I vini del Giro d’Italia 2014
- I vini del Giro d’Italia 2013
- I vini del Giro d’Italia 2012
- I vini del Giro d’Italia 2011