Les vins du Tour de France 2018. 6. etappe: Brest — Mûr de Bretagne Guerlédan

Før gårs­da­gens etap­pe tok jeg Fer­nan­do Gavi­ria ut av mitt Tour Mana­ger lag, og sat­te inn Greg van Aver­ma­et i ste­det. Det var ikke noe dumt byt­te. Jeg byt­tet også ut en mer ren­dyr­ket klat­rer, og sat­te inn Vin­cen­zo Nibali, som jeg tror vil kun­ne gjø­re det bra på dagens etap­pe. Peter Sagan vis­te at vi ald­ri kan avskri­ve ham. Jeg hol­der ham ikke som favo­ritt i dag, og jeg holdt ham for­så­vidt hel­ler ikke som favo­ritt i går. Men han er all­tid i stand til å san­ke poeng.

Sjet­te etap­pe er nok en kup­pert etap­pe, som ender med den kjen­te bak­ken Mûr de Bre­tag­ne, som ryt­ter­ne skal opp to gan­ger. Jeg vil tro at fel­tet vil kom­me gans­ke sam­let fram til man skal opp Mûr de Bre­tag­ne førs­te gang. Der vil noen angri­pe, og det vil være angrep når de skal opp til mål.Jeg tror Greg van Aver­ma­et og Vin­cen­zo Nibali kan være ster­ke kan­di­da­ter her. Etap­pen er anta­ge­lig­vis litt for hard for Peter Sagan. Men man vet ald­ri hva han kan stel­le i stand.

En gang jeg for­søk­te å fin­ne noe å sam­men­lig­ne med, kom jeg til at Mûr det Bre­tag­ne er omtrent som bak­ken opp til Gref­sen­kol­len. Når den skal syk­les to gan­ger etter at man først har syk­let ca 160 km, kan det blir hardt nok.

Jeg vel­ger å ta med pro­fi­len, også for den­ne etap­pen.

Når vi er de det­te områ­det får vi hol­de oss til kel­tisk drik­ke, først og fremst øl. Det bryg­ges en del inter­es­sant og godt øl i Bre­tag­ne. Nå har det blitt slik at det bryg­ges øl så man­ge ste­der. Om jeg skal være ærlig, så blir det gans­ke mye av det sam­me fra uli­ke mikro­bryg­ge­ri­er. De bryg­ger alle vari­an­ter av IPA, og and­re typer som går igjen hos man­ge. Det er hel­ler ikke slik at smått all­tid er godt. Det er ikke uten grunn at de mikro­bryg­ge­ri­ene som har vokst seg såpass sto­re at de ikke len­ger kan kal­les mikro­bryg­ge­ri­er, er de som har blitt sto­re. Noe har å gjø­re med at de star­tet tid­lig, noe med mar­keds­fø­ring og selv­sagt mye med kva­li­tet.

Min vik­tigs­te kil­de til kunn­skap om øl fra Bre­tag­ne er boken Deux sièc­les de biè­res en Bre­tag­ne, i til­legg til infor­ma­sjon jeg har fun­net på net­tet og noen smaks­prø­ver.

Ordet biè­re ser ut til å ha hatt en litt krong­le­te vei inn i det frans­ke språ­ket. Min frans­ke Larous­se Dic­tionn­ai­re Éty­mo­lo­gi­que sier at det kom­mer fra det neder­lands­ke bier, som man­ge av oss gjen­kjen­ner som det tys­ke ordet Bier. Men når det sam­me ordet fin­nes på engelsk er Oxford Dic­tio­na­ry ofte bed­re på ety­mo­lo­gi. I føl­ge den­ne har ordet også i engelsk kom­met inn fra vest-ger­mansk, alt­så tysk og neder­landsk. Men det ger­mans­ke ordet er basert på det latins­ke biber, som betyr en drink. Det kom­mer igjen fra det latins­ke bibe­re, som betyr å drik­ke. Så det latins­ke ordet har kom­met inn i fransk via ger­mans­ke språk.

Ordet erstat­tet det gam­le la cer­voi­se, som beteg­net et øl bryg­get uten hum­le. Jeg nev­ner det­te for­di man­ge i Bre­tag­ne synes å fore­trek­ke cer­voi­se, som har mer til fel­les med det bre­tons­ke korev og det wali­sis­ke cwrw (som utta­les cou­rou, så det er mulig å utta­le wali­sisk, om man bare glem­mer hvor­dan vi van­lig­vis utta­ler kon­so­nan­ter). Noen vil se at det er det sam­me ordet som det spans­ke cer­veza og por­tu­gi­sis­ke cerve­ja. Når vi er inne på det­te kan vi også ta med at det heter cerve­sa på kata­lansk og occi­tansk. Skul­le du nå lure på hvor­for øl heter øl i de nor­dis­ke lan­de­ne, så kan du lese om det her.

I dis­se tider hvor for mye CO2 i atmo­sfæ­ren står for glo­ba­le opp­var­ming og klima­end­rin­ger, og man­gel på CO2 gjør at ølbryg­ging stop­per opp, er det verdt å si litt om ølbryg­ging.

Under gjæ­ring spal­tes suk­ker til bl.a. alko­hol og CO2. Når det hele står under trykk, vil CO2 opp­lø­ses i væs­ken, og vi får kull­syre. I tra­di­sjo­nell ølbryg­ging vil ølet ha en andre­gangs­gjæ­ring i luk­ket behol­der, enten et lite fat eller en flas­ke. CO2 som dan­nes i den pro­ses­sen gir ølet bob­ler. I indu­stri­pro­duk­sjon av øl, til­set­tes ølet CO2 under trykk. Det gjø­res også når øl tap­pes i et van­lig tappe­tårn. Når man i dag sier det er kri­se for ølpro­duk­sjon på grunn av man­gel på CO2, gjel­der det indu­stri­pro­duk­sjon av øl. Øl som gjæ­res and­re gang på flas­ke, ram­mes ikke av det pro­ble­met. Kjøp over­gjæ­ret kva­li­tets­øl!

Jeg les­te en dansk artik­kel om tvangs­kar­bo­ne­ring av øl. Der duk­ket ordet fus­ta­ge opp man­ge gan­ger. Jeg vet ikke hva det betyr. Men det ledet mine tan­ker til Wesen­steen-sket­j­sen om dob­le fusta­sje­opp­hengs­for­kob­lin­ger. Kan­skje det var ølbryg­ging det gjaldt den gan­gen?

Men til­ba­ke til Bre­tag­ne og øl. Det er uklart hvor len­ge man har bryg­get øl i Bre­tag­ne. Man har holdt på i noen hund­re år, men man vet ikke rik­tig hvor man­ge. På begyn­nel­sen av 1800-tal­let voks­te det fram man­ge bryg­ge­ri­er. Men som i så man­ge and­re land ble bryg­ge­ri­ene indu­stria­li­sert og ølet stan­dar­di­sert fra slut­ten av 1800-tal­let. På slut­ten av 1900-tal­let fikk mer tra­di­sjo­nelt øl sin renes­san­se. I Bre­tag­ne har utvik­lin­gen av ølbryg­ging falt sam­men med bre­tonsk nasjo­na­lis­me og revi­ta­li­se­ring av bre­tonsk kul­tur gene­relt. Pio­ne­re­ne blant ølbryg­ger­ne fikk dra­hjelp av den gry­en­de bre­tons­ke nasjo­na­lis­men, og folk kjøp­te gjer­ne bre­tonsk øl — selv om bryg­ger­ne ennå ikke had­de lært hånd­ver­ket ordent­lig.

Bras­se­rie Lance­l­ot had­de fer­dig sitt førs­te øl 12. juli 1989.

Førs­te gang jeg fikk ser­vert øl fra Lance­l­ot på en bre­tonsk res­tu­r­ant (i Aigues Mor­tes i Lan­gue­doc-Rous­sil­lon, gans­ke langt fra Bre­tag­ne) tenk­te jeg at Lance­l­ot var et fint navn for et pro­dukt med kel­tisk refe­ran­se. Det kun­ne jeg også ha valgt. Men har som star­tet bryg­ge­ri­et heter fak­tisk Ber­nard Lance­l­ot. Han had­de arbei­det i atom­in­du­stri­en, men vil­le over til noe annet. Han star­tet først med birøkt, men bie­ne ble angre­pet av en para­sitt. Da sat­set han på øl i ste­det. Kan­skje kan man si at han gikk fra bier til hum­le.

Lance­l­ot, fra bryg­ge­ri­et Lance­l­ot, er et gyl­lent øl. Det er et over­gjæ­ret, ufi­l­trert øl som er etter­gjæ­ret på flas­ke. Pro­du­sen­ten sam­men­lig­ner det med bel­gisk Trappist-øl. Om de bel­gis­ke Trappist-bryg­ge­ri­ene er enig i sam­men­lig­nin­gen, vet jeg ikke. Og når vi vet at Trappist ikke sier annet enn at ølet er bryg­get i et Trappist­klos­ter etter reg­le­ne for bryg­ging av trappi­støl, og ikke noe om øltype, vil en slik sam­men­lig­ning måt­te hal­te.

Under en jakt opp­da­get den legen­da­ris­ke bre­tons­ke kon­gen Conan Méria­dec en røys­katt ved kan­ten av en søl­de­dam. Hel­ler enn å skit­ne til sin kritt­hvi­te pels, valg­te røys­kat­ten å gå rett mot jeger­ne. Hen­del­sen skal ha gitt opp­ha­vet til det bre­tons­ke ord­ta­ket hel­ler dø enn å skit­ne seg til, og nav­net til ølet Blan­che Her­mine fra bryg­ge­ri­et Lance­l­ot. Her­mine er røys­katt, det dyr som sym­bo­li­se­rer Bre­tag­ne. Ølet er et lyst hvete­øl med gans­ke lav alko­hol­styr­ke. Det er et utmer­ket, friskt som­mer­øl.

Bon­nets Rou­ges (rødhet­te­ne) er et øl laget med hylle­bær, som gir ølet dets rød­li­ge far­ge og fruk­ti­ge smak. I 1675 gjor­de bre­to­ner­ne opp­rør mot den frans­ke konge­mak­ten, som inn­før­te nye skat­ter uten sam­tyk­ke fra det bre­tons­ke par­la­men­tet. Opp­rø­rer­ne valg­te den røde het­ten som sitt kjenne­mer­ke, sym­bo­let på fri­het. Det­te røde ølet har navn etter dis­se opp­rø­rer­ne.

Ølet TeLenn Du, også det fra Lance­l­ot, mar­ke­rer det kel­tis­ke. Det har bre­tonsk navn, som betyr Svart har­pe. Ølet er bryg­get på bok­hve­te. Det er et brunt øl, lett og litt søt­lig.

La Bras­se­rie Arti­sana­le Tou­ken er et lite bryg­ger som ble åpnet 12. mai 2007 og som pro­du­se­rer øl med nav­net Philo­menn. Jeg er ærlig talt ikke helt sik­ker på om det sis­te også er nav­net på bryg­ge­ri­et. Kan­skje er bryg­ge­ri­et så lite at det må klas­si­fi­se­res som et mikro­bryg­ge­ri. De har kapa­si­tet til å bryg­ge 900 liter pr uke, og det er vel i den­ne sam­men­hen­gen på mikro­nivå.

Philo­menn er også inspi­rert av Trappist-ølet. Blon­de er et gyl­lent øl, som annet blond. Stout er et mørkt øl, igjen en vel­kjent engelsk øltype. Jeg tar også med  Philo­menn Tour­bée. Tour­bée betyr torv. Det had­de en røyk­smak, fra tør­kin­gen av mal­tet. Det ga meg asso­sia­sjo­ner til malt-whis­ky fra Islay, så som Laph­roig, Talis­ker og Ard­beg. Den­ne whisky­en får røyk­smak etter hvor mye røyk fra torv­bren­ning det er når mal­tet tør­kes.

Bras­se­rie de Pen­hors er et lite bryg­ge­ri. Bryg­ge­ri­et ble star­tet i 1999. Ølet er over­gjæ­ret og ufi­l­trert. Jeg har smakt en “blon­de” og en “amb­re”. Det­te ølet ble ikke min favo­ritt. Det var uklart, had­de litt tam smak og gans­ke lite kull­syre. Men det er noen år siden jeg smak­te det­te. Det kan hen­de at de har utvik­let sitt øl siden den gang.

Britt Bras­se­rie de Bre­tag­ne er også et bryg­ge­ri man ofte stø­ter på om man leter etter bre­tonsk øl. Etter det jeg har for­stått, er det­te det bre­tons­ke ølet som har fått en gans­ke god dis­tri­bu­sjon uten­for Bre­tag­ne.

Jeg had­de all­tid tenkt på Lunde­fug­len som noe typisk norsk og islandsk, inn­til jeg førs­te gang besøk­te Bre­tag­ne. Men den fin­nes også i et stort antall på fug­le­fjel­le­ne i Bre­tag­ne og er et sym­bol for regio­nen. Så det er ikke til­fel­dig eller et utslag av en eller annen nor­disk til­knyt­ning som gjør at det­te bryg­ge­ri­et har fug­len i sin logo.

I Bre­tag­ne gjør man også som sine kel­tis­ke brød­re litt len­ger vest, man lager whis­ky. Jeg har lurt litt på om det­te kun­ne være Mira­cu­lix hem­me­li­ge styrke­drå­per som gjør gal­ler­ne uover­vin­ne­li­ge. Men jeg kan ikke hus­ke å ha sett at han noen gang har brukt et destil­la­sjons­ap­pa­rat, så da er det nok noe annet de må ha druk­ket.

Det er tre whis­ky-destil­le­ri­er i Bre­tag­ne (av i alt syv i Frank­ri­ke). Det er Des Men­hirs, Glann Ar Mor og Waren­ham. Om fransk whis­ky var en ukjent ver­den for deg, så må jeg erkjen­ne at det var det for meg også. Jeg viss­te ikke noe om det­te før jeg begyn­te å lete etter bre­tonsk drik­ke til den­ne seri­en. Du kan lese mer om fransk whis­ky gene­relt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøp­te en flas­ke Eddu Sil­ver fra Des Men­hirs hos Che­mins de Bre­tag­ne i Paris. (Dem butik­ken, som i noen år var min vik­tigs­te for­sy­nings­kil­de av bre­tons­ke pro­duk­ter, fin­nes dess­ver­re ikke len­ger.) I føl­ge damen i butik­ken var det den­ne som er refe­ran­sen når det gjel­der bre­tonsk whis­ky, og jeg valg­te å sto­le på hen­ne. Den er laget på bok­hve­te, som heter eddu på bre­tonsk, der­av nav­net. Pro­duk­sjo­nen er beskre­vet nær­me­re her.

Ved førs­te sma­king ble jeg ikke spe­si­elt begeist­ret for den­ne whisky­en. Jeg har gjen­nom åre­ne smakt gans­ke man­ge typer whis­ky. Men det har først og fremst vært skotsk malt­whis­ky, litt irsk whis­ky og noe japansk malt­whis­ky. Den­ne whisky­en er laget på bygg, og sær­lig den skots­ke kan ofte ha en utpre­get røyk­smak etter at mal­ten har blitt tør­ket med var­me fra torv. Den bre­tons­ke whisky­en er mer fruk­tig og har ingen røyk­smak, i alle fall har ikke Eddu det. Den sma­ker i alle fall gans­ke for­skjel­lig fra skotsk malt­whis­ky.

Jeg kom til at Eddu måt­te få en sjan­se til. Ved and­re gangs sma­king, noen dager etter den førs­te, had­de jeg ikke len­ger for­vent­ning om å få noe som min­net om skotsk malt­whis­ky. Da jeg smak­te Eddu uten forut­inn­tat­te refe­ran­ser, ble den et inter­es­sant og hyg­ge­lig bekjent­skap. Men jeg tror nok at jeg også i frem­ti­den vil vel­ge en skotsk malt­whis­ky når jeg måt­te få lyst på et glass whis­ky. Det mes­te av det­te er klip­pet inn fra en gang Tour de Fran­ce tid­li­ge­re var i Bre­tag­ne. Når sant skal sies: Jeg har ikke druk­ket noe mer av den frans­ke whisky­en siden den gang.

Når vi er inn­om Bre­tag­ne, kom­mer vi, eller i alle fall ikke jeg, uten­om Alan Sti­vell. Alan Sti­vell har betydd mye for den for­ny­e­de inter­es­sen i bre­tonsk kul­tur gene­relt, og bre­tonsk musikk spe­si­elt. Her frem­fø­rer han Tri Mar­to­lodFes­ti­val des Vie­il­les Char­rues i år 2000. Tri Mar­to­lod betyr tre sjø­menn. Det er en gam­mel bre­tonsk sang, som hand­ler om tre sjø­menn som blir tatt av vin­den og ender i New Found­land. Her tref­fer de en ung dame, som en men­ter å møtt før. De had­de møtt hver­and­re på mar­ke­det i Nan­tes, og han had­de loven hen­ne en ring. Nei, jeg kan ikke bre­tonsk. Men jeg lest en fransk over­set­tel­se av san­gen. Om noen synes det kan min­ne om irsk musikk, så er ikke det så mer­ke­lig. Beg­ge deler er kel­tisk kul­tur.

Det er len­ge siden jeg har vært i Bre­tag­ne. Det er et områ­de jeg gjer­ne vil rei­se til­ba­ke til.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email