Les vins du Tour de France 2018. 14. etappe: Saint-Paul-Trois-Châteaux — Mende

Kan­skje ga gårs­da­gens etap­pe en for­smak på hva vi har i ven­te med så få spur­te­re igjen: Man lar ikke et brudd få sær­lig mye tid, slik at det ikke blir sær­lig kre­ven­de å kjø­re det inn.

Før jeg kom­mer til dagens etap­pe, vil jeg til­ba­ke til etap­pe nr 11. Mark Caven­dish var av sin gam­le tre­ner lært opp til at man full­fø­rer, av respekt for rit­tet. Så han full­før­te, en drøy time etter tids­gren­sen. Hans gam­le tre­ner sto ved mål­lin­jen og ven­tet, mens man var i gang med å rig­ge ned. Siden én fort­satt var ute og syk­let, fikk lag­bi­le­ne mm ikke lov til å kjø­re ned fra mål­om­rå­det. Caven­dish’ gam­le tre­ner føl­te seg med­skyl­dig i at alle måt­te ven­te.

Dagens etap­pe er kup­pert. Den star­ter med mode­rat stig­ning, men ender med bak­ken opp til la Croix Neu­ve, med mål­gang på fly­stri­pen på top­pen. Det er en stig­ning som gjer­ne kal­les La Mon­tée Lau­rent Jala­bert (Lau­rent Jala­bert er fra Men­de). Det er 3 km med en gjen­nom­snitt­lig stig­ning på 10,1% og 13% på det brat­tes­te. Man skal være god til å klat­re for å vin­ne her. Det var avslut­ning opp her i 2015. De to fransk­men­ne­ne Thi­baut Pinot og Romain Bar­det ledet opp bak­ken, og vok­tet på hver­and­re. Da kom bri­ten Ste­ve Cum­ming, som syk­let på det Sør-Afri­kans­ke laget MTN-Qhu­be­ka. De syk­let med oran­sje hjem­ler for å mar­ke­re Nel­son Man­delas fød­sels­dag. Hva pas­set vel da bed­re at han “kom som en kule” på slut­ten, pas­ser­te de to franske­men­ne­ne og tok MTN-Qhu­be­kas førs­te Grand Tour sei­er på Man­dela-dagen. Til stor skuf­fel­se for de frans­ke kom­men­ta­to­re­ne, som had­de begynt å snak­ke om fransk dob­belt­sei­er. Hvem som kan vin­ne den­ne etap­pen i dag, er vans­ke­lig å si. Jeg had­de tenkt på Vin­cen­zo Nibali, men han er ute av rit­tet med ska­de. Geraint Tho­mas har vist seg som en god bak­kespur­ter. Greg van Aver­ma­et kan også være en kan­di­dat her.

Vi star­ter i Rhô­ne. Saint-Paul-Trois-Châteaux lig­ger ved Tri­cas­tin. Coteaux de Tri­cas­tin var en av de vine­ne vi gjer­ne kjøp­te da jeg var ung. Når vi drakk rødvin, var det ofte viner fra de mind­re kjen­te områ­de­ne i det syd­li­ge Rhô­ne, uten at jeg viss­te noe om dis­se vine­ne annet enn at vi lik­te dem, og at de var rime­li­ge.

I Frank­ri­ke for­bin­der man først og fremst Tri­cas­tin med atom­kraft­ver­ket som lig­ger der. Det har vært noen pro­ble­mer med utslipp fra det­te atom­kraft­ver­ket, og det er ikke et navn vin­pro­du­sen­ter gjer­ne vil asso­si­e­res med. Vinen har der­for skif­tet navn, og heter nå AOP Grig­nan-les-Adhé­mar.

I det nord­li­ge Rhô­ne er det dru­en syrah som domi­ne­rer rødvi­ne­ne. I det syd­li­ge Rhô­ne sup­ple­res den av gre­nache og en del and­re dru­er. Gre­nache er en opp­rin­ne­lig spansk drue, hvor den er kjent som gra­nacha. Den kre­ver mye var­me, og blir ikke til­strek­ke­lig moden nord for det områ­det hvor vi nå er. Det er en drue som gir kropp og mye alko­hol i en vin, men gans­ke lite struk­tur. Det at den gir høy alk­hol­styr­ke gjør at den ofte er basis for søte viner og het­vi­ner. Jeg synes at viner laget av 100% gre­nache kan ha et visst “syl­te­tøy­preg”. Men syrah og gre­nache er viner som utfyl­ler hver­and­re på en utmer­ket måte. Cha­te­auneuf-du-Pape har typisk mye gre­nache og noe syrah.

Syd for Avig­non åpner land­ska­pet seg opp. Vi har det som gjer­ne kal­les for-Alpe­ne, eller les Alpil­les, med blant annet Mont Ventoux i vest. Men land­ska­pet blir fla­te­re, og har ikke len­ger preg av å være en dal. Vi er her i Rhône­del­ta­tet. Det er et pla­tå her, som går et godt styk­ke ut i havet, før det stu­per ned i dypet, ned til fle­re tusen meters. Det­te er res­te­ne av en sam­men­rast fjell­kje­de. Områ­det kal­les Gol­fe de Lion. Jeg håpet len­ge at det had­de noe å gjø­re med løve­gul­fen, og at det var en spen­nen­de his­to­rie bak. Det er det ikke. Det er gans­ke enkelt Lyongul­fen.  Det­te bil­det fra Goog­le Earth gir et gans­ke godt inn­trykk av hvor­dan det er.

Hele Rhône­del­ta­tet, våt­marks­om­rå­det Camar­gue og det mes­te av Lan­gue­doc er avset­nin­gen fra Rhô­nen og and­re elver, kan­skje også is. Rhô­nen er en av de sto­re elve­ne. Jeg har lest et sted at den frak­ter med seg to mil­lio­ner tonn løs­mas­se per år, som til­sva­rer omtrent 50 laste­bil­lass per dag. Der strøm­men er stri, tar elven det­te med, og det depo­ne­res der det fla­ter ut og elven fly­ter roli­ge­re. Hvis ikke det had­de vært det­te fjell­pla­tå­et, vil­le det mes­te ha for­svun­net ned i dypet.

Jord­smon­net er et helt annet i det syd­li­ge Rhô­ne enn len­ger nord, i til­legg til at det er var­me­re.

Som i fle­re av de sto­re og gode vin­om­rå­de­ne er klas­si­fi­se­rin­gen i Rhô­ne hie­rar­kisk. Basis­klas­si­fi­se­rin­gen er AOP Côtes du Rhô­ne. Noen områ­der som pro­du­se­rer litt bed­re vin klas­si­fi­se­res som Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge. På nivå­et over det­te er det noen områ­der som klas­si­fi­se­res som Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge med til­legg av kom­mune­navn, som f.eks. Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge Lau­dun. Det øvers­te nivå­et er områ­der som er eget crus, alt­så har en egen AOP-beteg­nel­se. Den aller mest kjen­te av dis­se er Châte­auneuf-du-Pape, som lig­ger mel­lom Avig­non og Oran­ge. Alle klas­si­fi­ser­te områ­der i nord er egne crus. Det er ingen for­mell ran­ge­ring mel­lom de uli­ke crus, men det er ingen tvil om at “noen er like­re enn and­re”.

For å illust­re­re en side ved hie­rar­ki­et kan vi gå til­ba­ke til det jeg skrev i går om at man i Cor­nas bare pro­du­se­rer rødvin med 100% Syrah. Det er en sann­het med en liten modi­fi­ka­sjon. Man kan også bru­ke and­re Rhô­ne-dru­er, og man kan pro­du­se­re hvit­vin. Men da må vinen sel­ges som Côtes du Rhô­ne, og ikke som Cor­nas. Og da opp­når man ikke på langt nær de sam­me pri­se­ne.

I AOP Grig­nan-les-Adhé­mar lages mest rødvin, med syrah og gre­nache som pri­mærdru­er. Det skal være mini­mum 10% av hver av dis­se, og ingen drue kan utgjø­re mer enn 80%. Det kan være inn­til til sam­men 30% av sekun­dærdru­ene Cin­sault, Mour­vèd­re og Carig­nan, men ikke mer en 15% av noen av dem.

Det pro­du­se­res også noe hvit­vin med Gre­nache blanc, Rous­san­ne, Clair­et­te blanc, Mar­san­ne, og Vio­g­ni­er. Det kan ikke være mer enn 60% av en enkelt drue. Det kan være gans­ke sto­re varia­sjo­ner mel­lom vin­ne, både på grunn av varia­sjon i jord­smonn og i drue­blan­din­gen.

På den and­re siden av Rhô­nen er Côtes du Viva­raisOgså det­te er først og fremst et rødvins­om­rå­de. Det skal være mini­mum 30% gre­nache og mini­mum 40% syrah. Til og med 2017 kun­ne det være inn­til 10% carig­nan, fra og med 2018 inn­til 10% cin­sault.

Châte­auneuf-du-Pape, som lig­ger mel­lom Oran­ge og Avig­non er det mest kjen­te cru-områ­det i det syd­li­ge Rhô­ne. Det er til­latt å bru­ke inn­til 18 uli­ke drue­sor­ter i Châte­auneuf-du-Pape. Gre­nache er van­lig­vis den domi­ne­ren­de, sam­men med syrah og mour­ve­d­re.

Vi kan ikke ta med alle områ­de­ne i Rhô­ne. Men jeg tar med to på den and­re siden av Rhô­nen fra Châte­auneuf-du-Pape. Den ene er Lirac, den and­re er Tavel. Rødvi­nen fra Lirac er laget med de sam­me dru­ene som det mes­te annen rødvin fra det syd­li­ge Rhô­ne. Det skal være minst 40% gre­nache, mini­mum 25% til sam­men av syrah og mour­ve­d­re, og mak­si­mum 10% av cin­sault og carig­nan. Den er mind­re kjent, og der­for rime­li­ge­re enn Châte­auneuf-du-Pape. Den er verdt er for­søk.

I Tavel pro­du­se­res kun rosé­vin. De bru­ker mest gre­nache og cin­cault, men også noe syrah og mour­ve­d­re. Vin­pro­du­sen­te­ne frem­he­ver gjer­ne at for de fles­te vin­pro­du­sen­ter er rødvin hoved­pro­duk­tet, og de bes­te dru­ene bru­kes til å pro­du­se­re rødvin, mens rosé­vin er mind­re vik­tig og får de dru­ene som ikke er like gode. Men i Tavel pro­du­se­rer de bare rosé­vin, og der­for bru­ker de sine bes­te dru­er til sin rosé. Rosé fra Tavel er gjer­ne kraf­ti­ge­re og litt mør­ke­re enn det mes­te annet av rosé­vin. Når vi er i Frank­ri­ke om som­mer­en, drik­ker vi mye rosé­vin. Rødvin fris­ter ikke så mye når det er varmt. Til mat hvor vi hjem­me vil­le ha druk­ket rødvin, blir det ofte en kjø­lig rosé, gjer­ne fra Tavel. Når vi er på de kan­ter, plei­er vi å stik­ke inn­om vår favo­ritt, Cha­teau d’Aqueria, og kjø­pe en kas­se eller to.

Men Rhô­ne er bare star­ten. Vi hører ikke ofte om vin fra Arde­che. Men det er bare for­di det mes­te av vinen fra Arde­che, som omfat­ter en stor del av høyre­bred­den både i det nord­li­ge og syd­li­ge Rhô­ne, sel­ges som Rhô­ne-vin. Men jeg vil nev­ne et par viner fra Arde­che som ikke klas­si­fi­se­res som Rhô­ne-viner. Når jeg er på en god res­tau­rant vel­ger jeg ofte en “Menu degusta­tion”, med til­hø­ren­de  vin­meny. Det er bed­re å få et glass valgt ut til hver rett i meny­en, enn å vel­ge en vin som blir et kom­pro­miss som skal pas­se til det mes­te i meny­en. Det betyr ofte at man får utmer­ke­de viner som man ikke kjen­ner, og der­for ikke vil­le ha valgt selv. På en utmer­ket, liten res­tau­rant i Paris, Qui Plu­me la Lune, en res­tau­rant med en stjer­ne i Michelin-guid­en, fikk vi ser­vert to meget inter­es­san­te viner fra Arde­che. Den ene var Gran­de Ardèche 2009, fra den kjen­te Bur­gund-pro­du­sen­ten Louis Latour. De had­de sett seg om etter et områ­de hvor de kun­ne pro­du­se­re en god Char­don­nay rime­li­ge­re enn i Bur­gund, og i 1979 falt val­get på Arde­che. Det var abso­lutt en av de bed­re Char­don­nay-vine­ne jeg har smakt fra and­re områ­der enn Bur­gund.

Den and­re vinen var pro­du­sert av Syl­vain Bock, som sat­ser på natur­vin. Ingen bruk av svo­vel i kla­rin­gen av vinen, eller and­re kje­mi­ka­li­er i noen del av pro­duk­sjons­pro­ses­sen. Det var en vin med det noen kryp­tis­ke nav­net Ne fais pas sans blanc”. Den er laget med 2/3 char­don­nay og 1/3 gre­nache blanc. Den er ikke fat­lag­ret. Den har en meget frisk og ren smak.

Det­te er gans­ke rime­li­ge viner, som gir meget god valu­ta for pen­ge­ne. Jeg har ikke så mye erfa­ring med viner fra Arde­che, om vi hol­der de som er klas­si­fi­sert som Rhô­ne­vi­ner uten­for. Men hvis de to nevn­te viner viser poten­sia­let for det­te områ­det, kan vi ven­te oss mye inter­es­sant her­fra.

Etap­pen avslut­tes i Men­de i depar­te­men­tet Loze­re, i den regio­nen som var Lan­gue­doc Roussi­lon, som etter reform og sam­men­slå­ing med det som var Midi Pyre­ne­es har blitt til regio­nen Occi­ta­nie. Loze­re er det tyn­nest befol­ke­de depar­te­men­tet i Frank­ri­ke. Jeg har lett etter lokal vin når jeg har vært i Loze­re, men har til nå ikke fun­net en vin jeg synes det er grunn til å anbe­fa­le. Ta hel­ler med vin fra star­ten.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

 

Print Friendly, PDF & Email