Gårsdagens etappe ble ganske kjedelig, i alle fall fram til bakken opp til mål. Heldigvis kan ikke sammenlagtlagene tillate seg noe lignende igjen. Om andre ikke vil true topp tre, kan noen risikere å bli skjøvet ut av topp 10, om et brudd igjen får like mye tid.
Det var litt morsomt å følge etappen på fransk TV. Bakken opp til mål har fått navnet Montée Laurent Jalabert, både fordi han vant her i 1995 og fordi han er fra Mende. Laurent Jalabert har vært en del av Fransk TVs Tour de France team, i litt ulike roller, så lenge jeg har fulgt rittet på fransk TV. Laurent Jalaberts avslutning opp bakken ble selvfølgelig vist noen ganger. Vi fikk også se opptak av et TV-intervju med en noenogtyve år yngre Laurent Jalabert. Han var litt brydd da Marion Rousse, tidligere fransk mester i landeveissykling, en vakker ung dame som er ekspertkommentator på fransk TV, sa at han var like kjekk nå som han var den gangen. Men hun var bare fire år da Jalabert vant den etappen, og husket det ikke. Virkelig brydd ble Laurent Jalabert da Thomas Voeckler, som nå er motorskkelreporter for fransk TV, fortalte hvordan han hadde sett opp til Laurent Jalabert, og brukt sparepengene sine på å kjøpe akkurat det samme utstyret som Laurent Jalabert hadde. “Det har du aldri fortalt før!”, sa Laurent Jalabert. “Nei, du var en legende og stor helt, så da kunne jeg ikke fortelle det. Men nå er vi kolleger, så nå kan jeg si det”, svarte Thomas Voeckler.
Peter Sagan twitret at han syntes det var kjedelig å ligge i brudd, da han regnet med å bli droppet i den siste bakken. Men han fokuserte da det var fem kilometer igjen, og gikk for seier. Han virket ikke direkte misfornøyd med å ha blitt nr fire på etappen. Man kan aldri avskrive Peter Sagan.
Også dagens etappe er kupert. De har laget en hard Tour de France i år, noe man blant annet ser på hvor mange av spurterne som er ute av rittet. Vanligvis har man ikke de hardeste alpeetappene når Alpene er først, slik at rytterne ikke skal være for utslitt når man kommer til Pyreneene. Og det er gjerne noen mer flate etapper mellom fjellområdene. Ikke så i år. Det var tre knallharde etapper i Alpene, og det er bare én flat etappe mellom Alpene og Pyreneene.
Arrangørene synes å ha prioritert fjell fremfor vin i år. Den som er glad i Roquefort, kan ta med slik ost fra start. Selv er jeg bare moderat begeistret for blåmuggost. Jeg spiser den hvis jeg f.eks. får den på en ostetallerken, og velger et stykke om man kan velge oster på en restaurant. Men jeg kjøper den ellers ikke, med mindre jeg skal bruke den i en matrett. Kjøper jeg den, blir den i praksis liggende i kjøleskapet uten å bli spist. Men den produseres i området rundt starten på dagens etappe. Den er laget av sauemelk, og det er et krav om at den skal være lagret i grotter i området. All lagringskapasiteten i grotter er i bruk, så det er i praksis ikke mulig å øke produksjonen. Man kan selvsagt produsere mer grottelagret ost av sauemelk, lagret i andre grotter, men det vil ikke være Roquefort.
Frankrike hadde en regionreform i 2016. Det var 27 regioner, nå er det 18, hvorav fem såkalte oversjøiske regioner — som er et litt “finere” navn på kolonier. Det som før var Languedoc-Roussillon ble slått sammen med det som var Midi-Pyrénées til regionen Occitanie. Så hele dagens etappe går i regionen Occitanie. Under disse er det 96 departementer, som igjen er delt inn i ca 36.000 kommuner. Det er ca 20.000 kommuner i Frankrike med færre enn 500 innbyggere, så det burde vært Senterpartiets drømmeland — hadde det ikke vært for at de er med i og var en av grunnleggerne av EU. I tillegg er det kantoner, som så vidt jeg har forstått er valgkretser ved nasjonale valg, og større byer er delt inn i ardondissementer. Jeg har forsøkt å forstå den administrative strukturen i Frankrike, og ansvarsfordelingen mellom de ulike nivåene. Men jeg har gitt opp.
Noen har tatt til orde for at det bør være tilstrekkelig med to regioner, delt inn etter det som virkelig betyr noe: En region med de som kaller det bakverket laget av samme deig som croissant, med sjokoladebiter, som mange franskmenn (og andre) liker å spise til frokost for pain au chocolat og de som kaller det chocolatine. Vi er nå i ferd med å bevege oss fra pain au chocolat-regionen til chocolatine regionen.
Vi kan ta litt mer mat, før vi leter etter vin. Flere franske byer gjør krav på å være cassoulet-hovedstad, blant annet dagens målby Carcassonne, hvor de har et eget cassoulet-akademi. Cassoulet er en gryte hvor en av hovedingrediensene er tørkede, hvite bønner. I tillegg skal det være kjøtt. Hva slags type kjøtt, kan variere etter hvor man er.
Man har i stor grad klart å legge dagens etappe utenom de mest interessante vinområdene. Men Carcassonne ligger i Corbières. Selv om den gamle regionen Languedoc-Roussillon er slått sammen med det som var Midi-Pyrénées , er det grunn til å opprettholde Languedoc-Roussillon som en egen vinregion. I Corbières produseres i hovedsak rødvin, og området har størst vinproduksjon i Languedoc-Roussillon. Corbières er delt inn i ti underområder:
- Montagne d’Alaric
- Saint Victor
- Fontfroide
- Queribus
- Termenès
- Lézignan
- Lagrasse
- Sigean
- Durban
- Serviès
Boutenac, som var et slikt underområde, fikk egen AOP-status i 2005, som AOP Courberes-Boutenac.
Siden jeg har vært litt inne på sjokolade: Hvis vi skal ha en vin til sjokolade, må vi litt lenger syd, til området Maury i Roussillon, hvor vi finner produsenten Mas Amiel. Både Pascal Dupuy og Sverre Sætre har Mas Amien som sin favorittvin til sjokolade, så her er sjokoladeekspertisen og jeg enige.
I morgen er det en meget velfortjent hviledag, som jeg regner med at mange av rytterne ser fram til.
Tour de France 2018
Les Vins du Tour de France
I vini del Giro d'Italia