Borgarting lagmannsrett avsa nylig en dom, LB-2017-88450, som har fått mange syklende til å reagere. Det er avsagt mange merkelige dommer i syklendes disfavør. Det er ganske tydelig at de fleste dommere, både fagdommere og lekdommere, er bilister som tenker “det kunne ha vært meg”, og har sympati med bilisten og ikke disse forferdelige syklistene. Ofte ser vi de villeste dommene fra tingrettene, med mer fornuftig resultat etter at de har blitt behandlet på nytt i lagmannsretten. Men i denne saken fra Holmenkollen var det en OK dom fra tingretten, som Borgarting lagmannsrett omgjorde med et forferdelig resultat.

En bilist kjørte opp Holmenkollveien, og svingte til venstre inn Kongeveien, like ovenfor Holmenkollbakken.

[mappress mapid=”92″]

En person kom syklende nedover. Bilisten svingte til venstre foran sykisten, et soleklart vikepliktsbrudd, og drepte syklisten. I tingretten ble bilisten dømt for “uaktsomt å ha forvoldt en annens død”, ble fratatt førerkortet for tre år, og måtte betale 125.000 i oppresining til hver av avdødes samboer og mindreårige datter. Et helt rimelig resultat i saken.

Nå har lagmannsretten frifunnet bilisten. Han blir ikke straffet, slipper å betale oppreisning og får beholde førerkortet. Dommen er avsagt under dissens 4-3, slik at flertallet konkluderte med at bilisten burde dømmes. Men for at han skal dømmes kreves det minst et flertall på 5-2. Det er greit å overse syklende i trafikken, og drepe dem med bil, sier Borgarting lagmannsrett.

Mange syklister reagerer med rette, og opplever at denne dommen gjør dem rettsløse. Og det er en forferdelig dom mot de etterlatte etter en som bare syklet lovlig og normalt, og ble drept av en bilist som brøt vikeplikten. En bilist kan visst helt uten konsekvenser bryte vikeplikten og drepe en syklist. Dommerne synes sikkert sikkert det trist og leit. Men det er ikke noe som pådrar ansvar for eller fører til andre raksjoner mot bilisten. Det er ikke den første dommen hvor domstolene i aktsomhetsvurderingen tar parti mot syklisten. Jeg kommer tilbake til noen slike nedenfor.

Ifølge dommen var det 117-120 meter sikt oppover veien fra der kollisjonen skjedde. Fartsgresen på stedet er 50 km/t, og syklistens GPS viste at han hadde holdt ca 50 km/t. 50 km/t er litt i underkant av 15 m/sek, hvilket tilsier at syklisten har vært synlig for bilisten i ca 8 sekunder før kollisjonen.

Mindretallet, som var avgjørende, vurderte det bl.a. slik;

“Mindretallet – lagdommer Inger Wiig og meddommerne Nikola Sekulic og Bente Johanne Aldrin – er kommet til at tiltalte må frifinnes. Mindretallet viser til at tiltalte stoppet et kort øyeblikk før han svingte til venstre, og at han holdt lav hastighet. Etter mindretallets oppfatning var det ikke lett å se B da han kom kjørende nedover Holmenkollveien i høy fart under trening. Mindretallet viser til forklaringen fra vitnet G om at han så syklisten i et par sekunder da han kom kjørende i «full guffe», og at G da tenkte «nå smeller det»”

At bilisten holdt lav hastighet er en usaklig avsporing, og en dårlig unnskyldning som er totalt irrelelvant. Bilisten hadde stoppet, og skulle ha stått stille til syklisten hadde passert. Han så seg ikke godt nok for, og startet selv om det kom en syklist i mot. Som det er så altfor vanlig blant de som ikke liker folk som sykler, holder de seg til vitneforklaringer om uspesifisert fartsangivelse som “full guffe”. Det er en uakseptabel angivelse, så lenge man i dommen har følgende faktabeksrivelse:

“De siste sekundene før ulykken er det registrert hastigheter hovedsakelig rundt 50 km/t. I følge apparatet hadde B sluttet å tråkke noe før ulykken. Registreringene av retningen på GPS-måleren tilsier at B kjørte rett frem i minst seks sekunder og deretter svingte mot høyre umiddelbart før kollisjonen fant sted. Det foreligger feilkilder ved GPS-målinger. Når registreringer hvert sekund over noe tid ses i sammenheng, gir de etter lagmannsrettens oppfatning likevel veiledning når det gjelder hastigheten på sykkelen de siste sekundene før ulykken.”

Antydninger om at syklisten kom i stor fart, gjerne basert på helt upålitelige vitneforklaringer, er en klassisk metode for politiet, media og tydeligvis også for domstolene, for å skyve ansvaret fra den skyldige bilisten over på den uskyldige syklisten.

Syklisten har holdt en hastighet omtrent på fartsgrensen. Det er den samme fartsgrense for syklister som for bilister. Det er vanskelig å se noe annen forklaring enn at bilisten ikke så seg godt nok for før han svingte. Trafikkbildet var ifølge dommen oversiktlig, og en annen bilist som kom fra Kongeveien og skulle kjøre ut i Holmenkolleveien sier:

“Han hadde sett syklisten som kom nedover. Da han hadde god tid, valgte han å vente til syklisten hadde passert. F forklarte videre at to syklister kom nedover mens han sto i krysset. Da den første syklisten passerte F, var syklist nr. 2 ca. 100 meter bak – ved enden av det rette strekket.”

Etter det jeg kan forstå, hadde denne bilisten som sto i innersvingen utenfor Holmenkollveien dårligere sikt enn han om kolliderte med syklisten, som var på vei oppover og følgelig sto i yttersvingen. Tiltalte sa at han ikke så syklisten før kollisjonen inntraff.

Det er ikke mulig å finne noen annen forklaring enn at bilisten ikke har sett seg godt nok for, før han svingte til venstre. Trafikkbildet var oversiktlig, sikten var god og syklisten bør etter faktabeskrivelsen ha vært synlig i ca åtte sekunder før kollisjonen. Den som ser seg for så godt som han skal, vil se syklisten i en slik situasjon. Det er åpenbart i alle fall uaktsomt å svinge til venstre etter å ha sett seg så dårlig for.

Mindretallet, som altså var avgjørende for resultatet, driver klassisk offerklandring:

“B (syklisten) var mørkkledd, og det er sannsynlig at han satt foroverbøyd mot bukkestyret. I en slik situasjon var han ikke lett å oppdage på avstand da han kjørte i retning mot der tiltalte satt i bilen. Situasjonen er helt annerledes enn f.eks. der en person er i ferd med å krysse veien foran en bil. Mindretallet kan ikke utelukke at tiltalte overså B som følge av feilfordelt oppmerksomhet eller kortvarig uoppmerksomhet. Etter at tiltalte startet svingen inn mot Kongeveien, hadde han grunn til å ha oppmerksomheten rettet i kjøreretningen.”

Dette er samme type resonnement som man i gamle dager noen ganger kunne møte i voldtektssaker: “Hun hadde korte skjørt og opptådte utfordrende”.

Mindretallet fortsetter:

“Ved aktsomhetsvurderingen legger mindretallet vekt på at tiltalte ikke var kjent på stedet, og at faremomentene på strekningen burde ha ført til at vegmyndighetene hadde fastsatt lavere fartsgrense eller gjennomført andre tiltak ved det aktuelle krysset. Mindretallet mener videre at B burde ha redusert farten da han nærmet seg krysset. Etter mindretallets oppfatning bærer ulykken preg av å skyldes et sammenfall av uheldige omstendigheter og er på denne bakgrunn kommet til at tiltalte bør frifinnes for samtlige poster i tiltalen.”

At tiltalte ikke var kjent på stedet tilsier at han bør være ekstra aktsom, ikke at man slakker av på aktsomhetskravet, slik mindretallet her har gjort. Man må regne med at det kan komme syklister, og når møtende trafikk kommer nedover, må man regne med at de kommer i realtivt stor fart. Jeg sykler en del i det området. Jeg er ikke noen dristig utforkjører på sykkel, men jeg ligger nok i området 40-50 km/t på det aktuelle stedet.

Fartsgrensen er som den er, og det er vanskelig å se noen grunn til lavere fartsgrense akkurat her. Hva slags andre tiltak som vegmyndighetene burde ha gjennomført, sier de ikke noe om, og det er åpenbart irrelevant for skyldsspørsmålet. Det er bare bortforklaringer fra dommerne for å kunne frikjenne den bilisten de identifiserer seg med. En bilist skal svinge, og vi får gå ut fra at han har gitt tegn til å svinge, uten at det sies noe om dette i dommen. Bilisten stopper, så syklisten har klar bane som han skal ha. Mener mindretallet ta syklisten burde ha basert seg på at bilisten ville begynne å kjøre igjen, etter å ha stoppet, og at han derfor skulle ha redusert farten?

Et generelt overlevelsesråd for folk som sykler i Norge, er: Stol aldri på norske bilister. Men man kan ikke basere ansvarsvurderingene ved kollisjoner, på at den som sykler ikke burde ha stolt på at bilisten ville overholde sin vikeplikt.

Det refereres i dommen til straffelovens forarbeider, hvor det blant annet vises til Høyesteretts dom i Rt 2000 s. 1785. Her ble en frifinnende dom fra lagmannsretten opphevet, og jeg merker meg følgende uttalelse:

“Situasjonen kan således være at den trafikk som utløste vikeplikten, kommer inn i trafikkbildet på en så ekstraordinær eller upåregnelig måte at tiltalte ikke kan bebreides for ikke å ha overholdt vikeplikten. Men dette er ikke tilfellet i vår sak. Jeg tilføyer at dette ikke er til hinder for at omstendighetene rundt syklistens kjøring kan tillegges vekt ved straffutmålingen.”

I vår sak må det være åpenbart at den trafikk som utløste vikeplikten, altså syklisten, ikke kom inn i trafikkbildet på en ekstraordinær måte. Han syklet normalt i kjørefeltet. Jeg kan ikke se at det er noe ved syklistens kjøring som bør tillegges vekt i denne saken.

I en tidligere sak fra Borgarting lagmannsrett, LB-2010-30395, ble bilisten dømt for uaktsomt drap, etter å ha svingt til venstre foran møtende syklist. Det var denne saken som første gang fikk meg til å reagere på at politiet og media ville skyve ansvaret over på syklisten, ved å hevde at han holdt høy hastighet, i et tilfelle der syklisten holdt ca 30 km/t på en vei hvor fartsgrensen er 50 km/t.

“As aktsomhet må vurderes på tidspunktet han bestemte seg for å krysse midtlinjen og kjøre over i motgående kjørefelt. Situasjonen påkalte særlig aktpågivenhet fra hans side. Han hadde vikeplikt for trafikk fra høyre og hadde ingen grunn til å konsentrere oppmerksomheten andre steder enn i denne retningen. Det var ingen på bensinstasjonen eller i nærheten av innkjørselen som burde ha påkalt As oppmerksomhet.

Flertallet finner det åpenbart at As årvåkenhet har sviktet markert, når han ikke god tid i forkant oppdaget at F kom syklende. A hadde som nevnt fri sikt på 141 meter og ikke noe – verken sollys eller annet som for eksempel skygger – som hindret han i å se F komme syklende. F var også meget godt synlig i sine sterke farger. Det må etter flertallets vurdering legges til grunn at A svingte brått inn foran F som hadde liten mulighet til å vike unna. Det er intet grunnlag for å bebreide F for hans sykling, herunder årvåkenhet. Han holdt en fart som var godt innenfor det forsvarlige ut fra forholdene på stedet. Han var også en erfaren syklist.”

Det er vanskelig å se noen annen forskjell mellom denne saken og saken fra Holmenkollen enn fargen på syklistens klær. Det er vil være helt uakseptabelt om valgt av farge på klærne skal anses for medvirkning fra skadelidte av en slik at bilisten frifinnes fullstendig.

Det er en stygg dom, med et helt uakseptabelt resultat. Den sender et helt feil og farlig signal. Noe av det som oftest fører til kollisjoner som fører til at syklende blir drept eller alvorlig skadet er bilister som ikke overholder vikeplikt overfor syklende. (Det er feil å kalle det “ulykke” når det skyldes vikepliktsbrudd.) Bilister må innse at sykelnde er en normal del av trafikken. Vikeplikt gjelder også overfor syklende. De må være oppmerksom på sykelnde, og se etter dem i situasjoner som kan skape fare, som den aktuelle saken fra Holmekollen. Bilister som dreper eller skader andre ved å bryte vikeplikten i slike situasjoner, skal ikke slippe unna uten ansvar.

Jeg arbeider vanligvis ikke med strafferett og straffeprosess. Skyldspørsmålet er i utgangspunktet endelig avgjort av lagmannsretten. Men man kan, så vidt jeg vet, anke over rettsanvendelsen, herunder om det har vært lagt en riktig akstomhetsnorm til grunn. Jeg håper at saken blir anket, og at Høyesterett kommer til et bedre resultat.

Gulating lagmannsrett: Strengere aktsomhetsnorm for syklende enn for bilister.

Jeg starter med Gulating lagmannsretts dom LG-2011-108380. En syklist kjørte på en fotgjenger på en gang- og sykkelvei, som siden døde av skadene. Det var en dårlig utformet gang- og sykkelvei, som det er mange av i Norge. Avdøde kom ut gjennom en åpning en en hekk, og rett ut i gang- og sykkelveien. Forholdene på stedet er beksrevet slik:

“På høyre side av gang- og sykkelveien er der en tettvokst vintergrønn hekk som på dette tidspunkt var omkring 1,7 meter høy. På motsatt side av fotgjengerfeltet er det en åpning i hekken for fotgjengere m.m. Murkanten langs hekken går i en bue inn i denne fotgjengerpassasjen. I åpningen er det videre to metallbøyler som hindrer at fotgjengere uforvarent kommer ut i gang- og sykkelstien.”

Det er dessverre mange eksempler på hull i gjeder, hekker osv hvor man kan komme inn på en gang- og sykkelvei på en måte som gjør at det ikke er mulig for syklende å se at det kommer noen ut i veien. Dette er et eksempel på Trondheimsveien, hvor det er laget et hull i gjerdet som gjør at fotgjengere kan komme usett inn på en gang- og sykkelvei.

Jeg har syklet her ganske ofte, og har så langt ikke blitt usatt for andre farer her, enn at jeg møtte en uniformert politibil som kom kjørende rundt svingen oppover, midt i gang- og sykkelveien.

Tilbake til dommen fra Stavanger. I denne dommen er det ingen bemerkninger om at vegmyndighetene burde ha gjort noe for gjøre det sikrere. Men det gjaldt jo ikke bilister, og da er det som kjent ikke så farlig at det er farlig. Syklisten holdt en fart på 25-30 km/t. Han så ned i anslagsvis 2-4 sekunder, og oppdaget ikke fotgjengeren som hadde kommet ut gjennom hekken.

Så vidt jeg vet har denne hekken blitt fjernet etter påkjørselen.

Syklisten visste ikke noe om åpningen i hekken, som fotgjengeren kom ut gjennom. Men det ble ikke her lagt vekt på at syklisten ikke var kjent med dette. Slike formildende omstendigheter er visst forbehold bilister som ikke ser seg for.

I dommen fjerner lagmannsretten i realiteten gang- og sykkelveier fra trafikkreglene, når de skriver:

“I forhold til innholdet i den objektive aktsomhetsnorm, pekes det videre på at det i henhold til trafikkreglene § 18 om sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt, må sykling ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart. Forsvarer har fremholdt at denne bestemmelse kun gjelder for gangveg, fortau eller i gangfelt, og ikke på slike kombinerte gang- og sykkelveier som det er tale om i denne sak. Umiddelbart er det vanskelig å se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier. For avgjørelsen i denne sak er det ikke påkrevd og uttrykkelig ta stilling til regelens anvendelsesområdet på slike kombinerte gang- og sykkelveier. Det er tilstrekkelig å slå fast at regelen underbygger at syklister plikter å ha oppmerksomheten rettet mot og ta tilbørlig hensyn til fotgjengere.”

Reglene for gang- og sykkelveier er mildt sagt uklare. Det er uansett en ubrukelig bastard som bør fjernes. Hvis reglene for gangveier mm også skal gjelde for gang- og sykkelveier, kan man like godt kalle dem og skilte dem som gangveier. Skal det være noen realitet i at det er gang- og sykkelveier, må man også kreve at gående tar hensyn til at de deler veien med syklende. Det betyr bl.a. man må se seg for når man går ut i eller krysser en slik vei, som man gjør når man skal ut i eller krysse en annen trafikkert vei. Selvsagt skal også syklende ta hensyn til at de deler veien meg gående, men å kreve at man på en gang- og sykkelvei skal passere gående i tilnærmet gangfart, da blir det meningsløst. Jeg holder ikke så lav fart når jeg passerer gående på en gang- og sykkelvei.

I dommen fra Gulating lagmannsrett siderer de fra en kommentar til vegtrafikkloven, hvor det blant annet står:

“Spørsmålet er etter dette om tiltalte, ved å forholde seg som beskrevet, ikke har vært så aktpågivende og varsom som han i henhold til vegtrafikkloven § 3 er forpliktet til. I utgangspunktet skal tiltaltes handling sammenlignes med en objektiv norm for forsvarlig opptreden. I Engstrøm; Vegtrafikkloven og trafikkreglene 4 utg. er det på side 62 uttalt om aktsomhetsvurderingen:

«Motorvogner innebærer et stort farepotensial. Gjennom sin fart, tyngde og lettbeveglighet vil en motorvogn ha lett for å volde skade, og den skade som voldes, vil lett kunne bli betydelig. Dette taler i retning av at aktsomhetsnormen må være streng. På den annen side må aktsomhetsnormen ikke gjøres urimelig streng. Motorvogner, og da særlig biler, er allemannseie. For svært mange mennesker er en motorvogn også et nødvendig transportmiddel.

Andre trafikantgrupper, f.eks gående og syklister, har på langt nær de samme fare- og skadepotensial som motorvogner. Det er reelt sett ikke så stor grunn til å operere med en streng aktsomhetsnorm for disse trafikanter. Slik er også gjeldende rett».”

Retten kom til at syklistens opptreden ikke bare var uaktsom, men at den var grovt uaktsom. Litt avhengig av forholdene på stedet, som jeg ikke kjenner veldig godt, er jeg med på at det kan være uaktsomt å holde 25-30 km/t på en gang- og sykkelvei. Men det er for strengt å si at det er grovt uaktsomt. Og det er åpenbart at retten her har anvendt en langt strengere aktsomhetsnorm overfor syklsiten, enn hva Borgarting lagmannsrett gjorde overfor bilisten i dommen fra Holmenkollen.

Vanvittig dom fra Nedre Telemark tingrett, som heldigvis ble omgjort etter anke

Den mest vanvittige dommen jeg har sett om påkjørsel av syklist, ble avsagt at Nedre Telemark tingrett i 2014. Saken er nærmere omtalt her. En bilist svingte over et sykkelfelt, for å svinge inn på en gang- og sykkelvei (hvor det selvsagt ikke er lov å kjøre med bil). Bilisten kjørte på en syklist i sykkelfeltet. Retten argumenterte med tøv som at syklisten kom i stor fart, ca 25 km/t på en vei med 40 km/t fartsgrense. Og frikjente bilisten. Jeg fatter ikke hvordan det var mulig å komme fram til et slikt resultat.

Saken ble anket, og Agder lagmannsrett kom heldigvis til et fornuftig resultat. Bilisten ble idømt straff, og syklisten ble tilkjent erstatning og oppresning.

Vikepliktbrudd ved Risør

En dom som har likhetstrekk med saken fra Holmenkollen, er Agder lagmannsretts sak LA-2015-52529. Kollisjonen ble fremstilt på en særdeles skjev måte i Agderposten, hvor de på typisk vise forsøkte å frikjenne bilisten som brøt vikeplikten, og skyve ansvaret over på syklisten.

Bilisten kjørte ut på en forkjørsvei, hvor fartsgrensen var 70 km/t. Her var det ikke én syklist, men en gruppe syklister som bilisten overså, og kjørte ut i veien etter først å ha stanset. Og ved å stanse signaliserte selvsagt bilisten at hun ville overholde vikeplikten, men så begynte hun plutselig å kjøre igjen. Med den følge at en av de syklende ble alvorlig skadet og en annen lettere sakdet. Bilisten ble dømt for uaktsom kjøring, men frifunnet for (straffbar) uaktsom skadevoldelse. Hun ble også frikjent fra kravet om oppreisning. For å bli dømt til å betale oppreisning, kreves at man har opptrådt grovt uaktsomt, noe jeg kommer tilbake til nedenfor.

Påkjørsel i “blindsonen”, frifinnende dom fra Borgarting lagmannsrett

Den siste dommen jeg vil trekke fram, er Borgarting lagmannsretts dom LB-2017-7747. Dommen er nærmere omtalt her. En lastebilsjåfør kjørte på og skadet alvorlig en syklist som lå i lastebilens såkalte “blindone”. Blindsone er noe som finnes inne i hodene til lastebilsjfører, lastebileierforbundet, Trygg Trafikk og Statens vegvesen. Det er en forskjønnende omskriving av “uaktsom lastebilsjåfør”. Av saker som har vært gransket, har jeg ikke funnet ett eksempel på at påkjørsler kan forklares med noen blindsone, bare med at lastebilsjåfører ikke har vært tilstrekkelig aktsomme. Blindsone blir en unnskyldning for egen uaktsomhet. I denne saken, som jeg har omtalt nærmere her, ble lastebilsjåføren ansett for å ha opptrådt uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt, slik at den skadde syklisten ikke ble tilkjent oppreisning.

De sentrale momenter i aktsomhetsvurderingen kan oppsummeres slik:

Syklisten syklet i sykkelfelt, og passerte lastebilen som hadde stoppet for rødt lys. Lastebilen var plassert delvis i sykkelfeltet. Lastebilsjåføren kjørte på syklisten, som ble alvorlig skadet.

Latebilen var utstyrt med “blindsonespeil”. Sjåføren forklarte at han ikke så i frontspeilet (blindsonespeilet foran) før han begynte å kjøre. Et sentralt spørsmål er derfor om tiltalte ville ha sett fornærmede hvis han hadde brukt speilet.

“Lagmannsretten finner at dette spørsmålet må besvares bekreftende. Det har vært antydet at fornærmede kan ha vært i en blindsone foran lastebilen helt til venstre, som frontspeilet ikke dekker. Denne muligheten ser imidlertid lagmannsretten helt bort fra. En person på sykkel i en slik posisjon ville iallfall vært delvis synlig gjennom frontruten eller i frontspeilet, “

“Retten finner således bevist at tiltalte ville ha sett fornærmede i frontspeilet hvis han hadde brukt dette, og at påkjørselen i så fall ville vært unngått. Retten ser det videre slik at det var uaktsomt av tiltalte ikke å sjekke frontspeilet før han begynte å kjøre da lyset ble grønt. Etter rettens syn er første prioritet for en bilfører å forvisse seg om at det er klart i bilens kjøreretning før han begynner å kjøre. Frontspeil har vært obligatorisk i tyngre lastebiler siden januar 2007. Speilet skal være et hjelpemiddel for å kontrollere blindsonen foran bilen, og da må det brukes. Etter bevisførselen synes det å være uenighet i fagmiljøet om hensiktsmessigheten av dette speilet, og tiltalte uttalte til en polititjenestemann på ulykkesstedet (vitnet Nordvåg) at «de fleste lastebiler har slike speil, men det er ingen som bruker dem». Dette endrer ikke rettens vurdering. Det er grunnleggende at fører av store og tunge kjøretøy så langt det er mulig har kontroll på kjøretøyets blindsoner, og da må føreren bruke de hjelpemidler han har til rådighet. Unnlatelse av å gjøre dette vil etter rettens syn lett utgjøre straffbar uaktsomhet.”

Det var med andre ord et klart eksempel på at “blindosnen” bare var uaktsomhet fra sjåførens side. Lastebilsjåføren bør vite bedre enn noen andre om den såkalte “blindonen”, og hva slags fare lastebilen utgjør for andre. Han hadde passert syklisten på vei inn mot krysst. Lastebilen var utstyrt med sikkerhetsutstyr som skulle bidra til å hindre slike påkjørsler, men sjåføren valgte ikke å bruke det, og kjørte uten å forsikre seg om at det var klart. Hvis dette ikke er grovt uaktsomt, hva er da grovt uaktsomt? Aktsomhetskravet som er anvendt her er i alle fall milevidt fra det aktsomhetskravet Gulating lagmannsrett baserte seg på da de kom til at en syklist som hadde sett ned i noen sekunder, hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Generelt om oppreisning

I norsk erstatningsrett får man som hovedregel erstattet økonomisk tap. Man kan få erstattet tapt inntekt, medisiske utgifter, utgifter til f.eks. å tilrettelegge bolig for å kunne leve med funksjonshemming, tap av forsørger, osv. Oppreisning er en form for erstatning som i noen grad skal kompensere for ikke-økonomisk skade, som redusert livskvalitet ved å måtte leve med en varig skade, måtte leve uten far, ektefelle eller samboer, osv.

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 kan skadelidte eller etterlatte tilkjennes oppreisning hvis skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Dette kan kanskje være et greit utgangspunkt generelt, men det blir etter min vurdering feil at samme regel også skal gjelde ved trafikkskader. I saker hvor skadevolder har opptrådt på en måte som er straffbar, er det å føye spott til skade å nekte skadelidte eller etterlatte oppresining. Det bør ikke være strengere aktsomhetskrav for å tilkjenne oppreisning enn for å idømme straff for den skadevoldende handling.

Ekstra galt blir det når retten legger til grunn en så streng ansvarnorm som de har gjort i noen av de nevnte saker. Men hvis man kan ilegge syklister ansvar, er visst ikke aktsomhetsnormen like streng som for bilister.

Politiets rolle

Politiet er en sykkelfiendtlig etat, og tar ganske konsekvent bilistens parti mot syklisten. Vi kan starte med hvordan politiet har for vane å omtale påkjørsler: Selv ved åpenbare vikepliktsbrudd eller andre åpenbare ulovligheter fra bilisten, sier politiet gjerne “Syklist mot bil”, “Syklist kjørte på bil” eller noe tilsvarende. Det er aldri noen fører i de bilene som politiet omtaler. På denne måten fjerner politiet bilisten fra hendelsen, og gir dermed inntrykk av at bilisten helt uforskyldt og uten noe ansvar havnet i situasjonen. Det er en forkastelig språkbruk, som media dessverre pleier å gjengi ganske ukritisk. Når journalister bruker språket ukritisk på denne måten, tenker jeg ofte på Jens Bjørneboes angivelse av forskjellen mellom forfattere og journalister: “Forfattere levera av å kunne skrive, journalister lever av ikke å kunne skrive”.

Det er veldig mange saker som viser politiets opptreden i slike saker. Jeg nøyer meg med å nevne den verste, som jeg har omtalt nærmere her:

En syklist syklet i sykkelfeltet på en forkjørsvei. En bilist rygget fra en privat utkjørsel ut i forkjørsveien, og kolliderte med syklisten. Dette var trippelt vikepliktsbrudd fra bilisten: Den som rykker har alltid vikeplikt, og skjerpet aktsomhetsplikt. Man har alltid vikeplikt når man kommer fra privat ukjørsel inn på offentlig vei. Og den veien bilisten rygget inn på, var forkjørsvei. Likevel presterte politiets poerasjonsleder, Åste Tanem, å hevde at bilisten ikke kunne lastes noe mer syklisten. I billeteksten i oppslaget til Asker og Bærum budstikke, sto det:

«Langs Sandviksveien er det mange utkjørsler. Politiet konkluderer med at både bilisten og syklisten burde vært mer oppmerksomme.»

Så den som sykler på en forkjørvei hvor det er mange utkjørsler, skal være ekstra oppmerksom på bilister som bryter vikeplikten, og kan lastes like mye som bilistene som bryter vikeplikten dersom det blir kollisjon med en bilist som grovt bryter vikeplikten? De er utrolig at man kan ha operasjonsledere i politiet som enten er så kunnskapsløse eller har så vanvittige tolkninger at trafikkreglene som denne Åste Tanem i denne saken.

Jeg minner om overlevelsesregelen: Stol aldri på norske bilister. Men at politiet skyver ansvaret over på syklisten, fordi vedkommende har vært så uforsiktig å sykle på en forkjørsvei som om det er en forskjørvei, det er helt uakseptabel.

Tenk dere følgende scenario: En bilist kommer kjørende på en forkjørsvei. En annen bilist rygger fra sin private utkjørsel ut i forkjørsveien. Hvor høye odds ville det ha gitt om politiet skulle ha sagt at bilisten på forkjørsveien kunne lastes like mye som bilisten som rygget ut i forkjørsveien? Slikt sier politiet bare fordi de tar parti for bilisten, mot syklisten — på helt usaklig grunnlag.

Det er domstolene, og ikke politiet som dømmer. Men når politiet i utgangspunktet frikjenner bilisten og ikke oppretter sak, blir bilisten i praksis frikjent for grove brudd på blant annet vikeplikt. I saker som fører til at en syklist blir drept eller alvorlig skadet, kan politiet for skams skyld ikke la være å opprette sak. Og heldigvis er ikke domstolene like ille som politiet, selv om saken fra Holmenkollen viser at de kan være mer enn ille nok. Men i alle saker hvor det bare blir materielle skader, eventuelt bare mindre personskader, slipper bilistene unna uten noen reaksjon og med førerkortet i behold, fordi politiet identifiserer seg med bilistene og frikjenner dem på stedet.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.