Les vins du Tour de France 2018. 18. etappe: Trie-sur-Baïse — Pau

Grid start ble ikke særlig spektakulært. Jeg synes ikke det er noe som det er noen grunn til å gjenta. Men korte og bratte etapper, gir action. Touren fremstår nå som ganske åpen. Hvis Chris Froome ikke mener det når han sier at det vil være flott om Geraint Thomas skulle vinne touren, er han flink til å lyve. Chris Froome har selv vært i den situasjon at han måtte holde tilbake da han åpenbart var den sterkeste, for at at kapteinen, Bradley Wiggins, skulle vinne. Om jeg husker rett, var han den gangn ganske tydelig om at han mente at man burde kjøre for at den beste skal vinne. Kanskje han ikke har glemt dette.

Philippe Gilberts skade viste seg å være er alvorlig enn først antatt. 60 km sykkelritt er neppe anbefalt behandling når man har brudd i kneskålen. Om jeg har forstått det rett, kom Peter Sagan fra sin velt med bare overfladiske skader. Det ville vært for dumt om han hadde måttet bryte nå, som han i praksis har vunnet den grønne trøyen.

I dag er det flatt og det ville normalt ha ligget an til en massespurt. Men det er ikke mange spurtere igjen til å kjempe om sieren på denne etappen. Og det spørs hvem som har noe igjen å spurte med etter fjellene. Arnaud Demare kom seg nok en gang i mål alene, med et par minutters margin til tidsfristen. Noen har antydet at han tapte mistenkelig lite tid til Nairo Quintana opp det siste fjellet, og at han neppe kan ha kommet opp bare med egen hjelp. Men jeg vet ikke noe. Men han var ikke sist denne gangen. Michael Hepburn kom i må sist, drøyt to minutter etter Arnaud Demare. Julian Alaphilippe har nå gått forbi Arnaud Demare i konkurransen om den grønne trøyen.

Nå kan vi endelig finne litt vin. Vi skal inn i det ganske merkerlige vinområdet Béarn, som jeg aldri har blitt helt klok på. Bèarn er egentlig mer kjent for saus (Béarnaise) enn for vin. AOP Béarn omfatter tre ulike områder. Det ene er sammenfallende med de to geografisk identiske AOP Madiran og Pacherenc-du-vic-bilh, den andre er sammenfallende med Jurançon. Den siste delen er bare AOP Béarn, som også inkluderer området Béarn-Bellocq.

Pacherenc-du-vic-bilh omfatter kun hvitvin, laget av druene l’arrufiac, petit manseng, gros manseng og petit courbu, hvilket er en del av de samme druene som i Jurançon. Området er klimatisk påvirket både av Atlanterhavet, som gir kjølig og fuktig luft, og av fønvind fra Pyreneene. Det lages både en tørr og en søt. Pacherenc-du-vic-bilh.

Madiran dekker akkurat det samme området. Det er bare historie, tradisjon og politkk som gjør at de har ulike navn, og at det ikke er f.eks. en rød og en hvit Madiran. Hoveddruen i rødvinen Madiran er Tannant. Det betyr noe slik som tannin-aktig. Og det er den. Det er en tanninrik drue som gir kraftige og ganske skarpe viner. Tradisjonelt er dette en vin som bør lagres en stund. Men også i Madiran har en del produsenter begynt å lage viner som skal utvikle seg raskere. Så det er i dag to skoler av Madiran-produsenter. Man bør derfor spørre seg litt for når man kjøper vin herfra.

Jurançon er området mellom Pau og Pyreneene. Pau er en av de byene Touren oftest er innom, og så veldig mye vin er det ikke å finne her. Jurançon har vi vært innom mange ganger, og vi kommer sikkert tilbake til den et senere år. Så jeg sier ikke noe mer om den nå.

Det tredje omårdet, som bare er AOP Béarn har jeg ikke klart å finne ut stort om, og jeg har heller ikke smakt vin derfra. Min forståelse er at AOP Béarn kan brukes for “feil vin”. I Jurançon kan det bare produseres hvitvin. Hvis det produseres rødvin, kan de klassifiseres som AOP Béarn. Man kan også lage hvitvin under denne klassifikasjonen. Klassifikasjonen Pacherenc-du-vic-bilh omfatter bare hvitvin, og Madiran bare rødvin. Rosévin produsert i dette området klassifiseres som AOP Béarn.

Vi kan avslutte dagen med litt sterke saker: Armagnac. Armagnac er druebrennevin, en brandy. Armagnac er en brandy laget i et nærmere angitt område i Frankrike, som rytterne i dag skal gjennom, akkurat som cognac er en brandy laget i Cognac. De lager brandy mange steder, men de kan ikke kalle sin brandy for cognac eller armagnac.

Armagnac er den eldste formen for fransk brandy. Den har vært produsert siden 1300-tallet. Produksjon av brandy representerer et møte mellom tre kulturer. Den romerske, som introduserte vinene (som romerne, i likhet med så mye annet, hadde lært av grekerne), araberne som introduserte destillasjonskunsten, og kelterne som introduserte tønnene.

Produksjonsområdet i Armagnac er delt inn i tre områder: Bas Armagnac, Haut Armagnac og Tenaréze. Bare ca 1% produseres i Haut Armagnac, så det området betyr ikke særlig mye i praksis.

Armagnac starter som en ganske kjedelig hvitvin. Man bruker druer som gir relativt lite alkohol og mye syre. Ti forskjellige druer er tillatt, men i praksis brukes bare de første fire på denne listen.

  • Ugni Blanc 55%
  • Baco (aka Baco 22A) 35%
  • Folle Blanche 5%
  • Colombard 5%
  • Plant de Graisse
  • Meslier St François
  • Clairette de Gascogne
  • Jurançon blanc
  • Mauzac Blanc
  • Mauzac Rosé

Vinen blir så destillert. I Armagnac brukes vanligvis i en Alambic Armagnacais. Disse er ofte ganske små, noen ganger mobile.

Apparatet er laget av kobber. Det er en kontinuerlig destillasjonsprosess. Vin fylles opp i vinbeholderen på toppen. Vinen brukes til å kjøle ned destillatet. Når denne kommer inn i kolonnen (fordamingskammeret), er den allerede varm. Denne vinen ledes over fordamingsplater, som gjør at en del av alkoholen fordamper umiddelbart, og ikke kommer ned i kokekaret. Ved denne prosessen kommer vin og damp i kontakt med hverandre. Dampen ledes så over til kjølekammeret, hvor destillatet kondenseres og samles opp som Armagnac.

Armagnac destilleres en gang, til en styrke på mellom 52 og 72,4%. Man destillerer til høy alkoholstyrke for finesse i armagnac som ikke er ment å skulle lagres lenge, og for Blanche Armagnac (armagnac som ikke er lagret). Man destillerer til lavere alkoholstyrke for å ta vare på frukt og rikhet i armagnac som er ment å skulle lagres.

I 2005 ble reguleringen endret, slik at det ble tillatt å produsere Blanche de armagnac, en armagnac som ikke er lagret. Denne har jeg ikke smakt, men generelt foretrekker jeg lagret brennevin, i alle fall brennevin som drikkes bart og ikke i blandede drinker. Ellers er kravene til (fat)lagring for de ulike kvalitetsbetegnelser:

  • VS: 1 year
  • VSOP: 4 years
  • NAPOLEON: 6 years
  • XO: 6 years
  • 20 years  20 years

Det produseres også vintage armagnac (årgang). Dette skal være fra en innhøsting fra det året som er angitt, og den skal være lagret i minimum 10 år. Den engelske vinhandleren Berry Bros and Rudd har et utvalg av Armagnac i årganger fra 1893 til de yngste som kan selges.  Tidligere hadde de et eget tax free utsalg på London Heatrhow. Utvalget var ikke så stort. Men kan kunne bestille fra hele deres lager, og plukke det opp når man skulle fly hjem. Jeg pleide å bestille et par flasker (á 0,5l) i årgang 1955, det året jeg er født, når jeg skulle hjem fra London. Jeg samlet disse til min 50-årsdag, som begynner å bli noen år siden. Jeg trodde jeg hadde fem flasker. Men da jeg hentet dem fram, viste det seg at jeg hadde syv. Det er slike slag livet gir. Gjestene var heller ikks så drikkfeldige, så  jeg har fortsatt noen flasker igjen. Dessverre har de ikke lenger det utsalget, og  min årgang er dessuten utsolgt.

Jeg synes at armagnac er mer interessant enn cognac. Mer interessant betyr ikke nødvendigvis bedre, men nettopp mer interessant. Armagnac får man i stor grad fra enkeltprodusenter og i spesifikke årganger, mens cognac er, i likhet med champagne, et mer standardisert produkt. En Martell VSOP skal smake som en Martell VSOP, uansett hvilket år den er produsert. Så man blander ulike produkter, for å få sin stil. Jeg synes produkter med preg av stedet den er laget, er mer interessante.

En gang for ganske lenge siden, det må ha vært på slutten av 1980- eller på 1990-tallet hadde jeg en interessant opplevelse med armagnac. Vi var på en restaurant i Oslo, så vidt jeg husker var det på Feinschmecker, hvor de hadde et stort utvalg av ulike armagnacer. De hadde i alle fall to armagnacer fra samme produsent i ulike årganger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg husker dessverre ikke hvilken produsent det var). Til vår overraskelse var 1971-årgangen betydelig dyrere enn 1963-årgangen. Det var bare en måte å finne ut om dette hadde noe for seg. Vi måtte ha en av hver årgang. 1971-årgangen var rund og avbalansert, mens 1963-årgangen hadde dårligere balanse og fortsatt en litt råere smak. Jeg var overrasket over at ulikheter i årganger i det som er en ganske enkel vin hadde overlevd destillasjonsprosessen, og fortsatt var så markerte etter mange års lagring. Men det var de altså.

Nå finnes det også standardisert merkevare av armagnac, og det har begynt å komme cognac fra individuelle produsenter i enkeltårganger. Men hovedbildet er likevel et annet.

Armagnac har ofte en litt råere, jeg er fristet til å si mer maskulin smak enn cognac, noe som antageligvis kan tilskrives at armagnac destilleres en gang, mens cognac vanligvis destilleres to ganger.

I morgen blir det en annen vinfattig dag, så spar gjerne litt av dagens drikke til i morgen.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia