Politiet sletter VG-fotografs bilder. Uakseptabel og ulovlig sensur fra politiet.

“Politimann slettet VG-fotografens bilder fra T-baneulykke i Oslo”, melder Aftenposten. Dette er etter min vurdering uhjemlet, uakseptabel og ulovlig sensur fra politiets side.

Som alltid når det gjelder inngrep mot ytringer, må vi starte med Grunnloven § 100. Det er de fire første leddene som har interesse i denne sammenhengen.

“Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.”

Continue reading Politiet sletter VG-fotografs bilder. Uakseptabel og ulovlig sensur fra politiet.

Ingunn Sakshaugs tøv om syklende og fotgjengere i Oslo @Isakshaug @SimenSaetre @eriktornes @vegardvelle

Foto på toppen: Geir Anders Rybakken Ørslien.

Grunnløse angrep på folk som sykler, basert på feilaktig informasjon og med uholdbare faktapåstander, er en egen leserbrevsjanger. Redaktører synes åpenbart at det er godt stoff, siden de publiserer dette helt ukritisk. Folk må gjerne ha sine meninger om folk som sykler og har sin fulle rett til å gi uttrykk for dem. Aviser skal publisere ulike meninger. Men det er for mange alternative fakta i sykkelhetsernes innlegg. Man kan ha sine egne meninger, men ikke sine egne fakta. I alle fall burde debattredaktørene ha lært seg til å være kritske til påstander om hvor farlige syklende er, om hvordan trafikkreglene er og om hvordan syklende bryter dem.

Adresseavisen har antageligvis norgesrekord i ukritisk publisering av tøv om trafikkregler. Et aktivt medlem i det ytre høyre-partiet Demokratene, og ivrig leserbrevskribent med meninger om det meste, Terje Haugom, skrev et innlegg med overskriften Det er ikke lov å sykle to i bredden i trafikken. Dette er en ren faktapåstand, og ikke en meningsytring, som Adresseavisen helt ukritisk publiserte. Det er det eneste tilfellet jeg kjenner til, hvor Statens vegvesen fant det nødvendig å imøtegå påstandene i et slikt innlegg, med svaret Joda, du kan sykle to i bredden. I tillegg til at dette var en pinlig episode for Adresseavisens debattredaktør, så er det verdt å huske på Statens vegvesens bekreftelse på at det er tillatt å sykle to i bredden. For dette er en gjenganger i sykkelhetsen.

Men tilbake til Oslo og Ingunn Sakshaug. Hun har fått publisert det samme innlegget både i Vårt Oslo og i Aftenposten, og ble for dette belønnet med å bli intervjuet i Morgenbladet. Hun fikk også omtale i ABC-nyheter. Hun starter sine innlegg med en variant av frasen jeg er ikke rasist, men … her som “jeg er ikke imot sykler”. Så kommer alt om hvorfor hun er mot om ikke sykler, så i alle fall at folk sykler på dem i byen.

Continue reading Ingunn Sakshaugs tøv om syklende og fotgjengere i Oslo @Isakshaug @SimenSaetre @eriktornes @vegardvelle

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Ferge ved reisens slutt. Oppsummering.

meJada, jeg har brukt tittelen “Ferge ved reisens slutt” før, men jeg synes den tåler å brukes igjen. Bloggkommentarer skrives tross alt ikke for evigheten. Jeg innrømmer gjerne at den er, om ikke direkte stjålet fra, så i alle fall sterkt inspirert av tittelen på Erik Fosnes Hansnes gjennombruddsroman “Salme ved reisens slutt”. Så er det sagt.

LItt togproblemer og en ikke planlagt sykkeletatppe, gjorde at jeg valgte å skrive en ikke planlagt bloggkomentar. En tysk dame som skulle på sykkeltur fra Oslo tll Gøteborg, og som sto og ventet samtidig med meg på å komme ombord i båten, sa at toglinjen mellom Buchhlz og Harburg hadde vært stengt på grunn av uvær. Hun sa storm, men man har det gjerne med å overdrive dette med vind.

Jeg kom meg fram til Hamburg, et par timer etter planlagt tid. Jeg trengte da en dusj, og var ikke fristet til å ta en sykkelrunde utenfor sentrum i Hamburg for å finne noen interessante cacher, De  får ligge der til neste gang jeg måtte være i Hamburg.

Jeg liker godt å sykle. Men når jeg beveger meg i bystentra for å se meg om og gjøre meg litt kjent, liker jeg enda bedre å gå. Så den dagen jeg hadde i Hamburg lot jeg sykkelen stå, og gikk rundt i byen. Jeg hadde lyst til å se Miniatur Wunderland, verdens største modelljernbaneanlegg. Jeg gikk ned til Hafncity, hvor det ligger. Jeg var der en gang mellom 10 og 11. Jeg kunne kjøpe billett til kl 14, eller jeg kunne kjøpe en billett og vente i kø, men da måtte jeg i alle fall sitte i kø en time, ifølge damen jeg kjøpte billett av. Jeg valgte en billett til kl 14, og fortsatte min vandring. Ikke overraskende gikk mine vandringer blant annet i retning noen geocacher. Det begynte å regne. Jeg hadde for så vidt med meg regntløy, men det lå igjen på hotellet. Yr hadde varslet at det kunne komme litt regn. Men noen ganger kan man håpe på at de tar feil. Det kom nok uansett ikke mer regn enn de hadde sagt det skulle komme. Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Ferge ved reisens slutt. Oppsummering.

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 10-12, Koblenz – Hamburg. Deutsche Bahn er ikke hva de var

Sykkeldelen av turen skulle nå være slutt. Men det ble ikke helt slik. Jeg sluttet sist ved at hotellet i Koblenz hadde tatt i bruk et rom innenfor frokostsalen til sykkelparkering, og jeg derfor ikke kunne ta sykkelen ut mens det var frokost, fra 06.30 til 10.00. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta et tog til Bremen kl 09.13, og ville ikke bli forhindret i å gjøre det fordi jeg ikke kunne få ut sykkelen. Jeg var våken litt før 06.00, tok på meg litt klær, gikk ned i resepsjonen, fikk ut sykkelen og låste den til et stativ utenfor.  Så kunne jeg gå tilbake til rommet og ta en dusj. Det var litt uvant å vende tilbake til vanlige rutiner med å ta en dusj om morgenen. Når jeg har syklet, har jeg ventet med å dusje til etter sykkelturen.

Jeg spiste frokost, pakket sammen og var klar til å dra tidsnok til å rekke toget 08.13. Jeg fikk da en påminnelse om at man IC (og ICE) tog i Tyskland skal reservere plass for sykkelen. Jeg tror ikke det koster noe. Konduktøren spurte om jeg hadde reservert, hvilket jeg ikke hadde. Han så på en tavle som viste hvilke plasser som var reservert, og konstaterte at det var noen som ikke var reservert. Han pekte på en plass, og sa jeg kunne ta den. Jeg var heldig, sa han. For det pleide å være fullt om sommeren. Men hvis jeg hadde reservert, så hadde jeg nok uansett ikke reservert på toget 08.13. Da ville det ha blitt et senere tog.

Da jeg reiste på Interrail på 1970-tallet, var tyske tog nærmest symbolet på presisjon. De kom og gikk til den tiden de skulle. Jeg husker enn en tysker som den gang, for godt og vel 40 år siden, nærmest vantro utbrøt: “Wir haben ein verspätung!”. Toget forlot stasjonen 2-3 minutter etter rutetiden. Vi kom av gårde sånn omtrent til tiden, kanskje noe etter. Men på veien mot Bremen ble toget stadig mer forsinket, uvisst av hvilken grunn, og vi ankom Bremen ca 50 minutter etter rutetid. Jeg skulle ikke rekke noe spesielt, så det var ikke et problem for meg.

Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 10-12, Koblenz – Hamburg. Deutsche Bahn er ikke hva de var

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.

Alt har en ende, og denne sykkelturen ender her, i Koblenz. Herfra skal jeg først ta toget til Bremen, en togtur på ca fire timer. Jeg har bestilt overnatting for to netter i Bremen, slik at jeg får hele torsdagen der. Deretter tar jeg toget til Hamburg, som bare tar ca en time, og jeg bar bestilt overnatting for to netter er også, slik at jeg også får hele lørdagen i Hamburg. Søndag morgen tar jeg toget til Kiel, og båten til Oslo. Det var sykkelturen jeg ønsket å skrive om, så det kommer ikke til å bli noen daglig rapportering om hva jeg måtte finne på å gjøre i Bremen eller Hamburg. Jeg kommer nok til å bruke sykkelen for å ta meg rundt i Bremen og Hamburg. Men det blir bare ganske korte, lokalturer uten bagasje. Men kanskje skriver jeg en oppsummering til slutt.

Google hadde beregnet 49,3 km fra uspesifisert Cochem til uspesifisert Koblenz, Det ble 51,6 km fra hotell til hotell. Det er innenfor akseptabel feilmargin.

Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 8. Bernkastel — Cochem

I går viste jeg et bilde av Doktorsberg, hvor vinmarken lå badet i sol. Det bildet var tatt ca kl. 19.30. Bildet nedenfor er tatt fra omtrent samme sted. Doktorsberg ligger badet i sol. Nå er kl. ca 10.00 på formiddagen. Dette er noe av det som gjør denne vinmarken så spesiell: Den får sol fra morgen til kveld, selvsagt forutsatt at solen skinner.

Her er Bernkastel sett fra Doktorsberg.

Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 8. Bernkastel — Cochem

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 7. Trier — Bernkastel

Som jeg skrev i går, våknet jeg litt sent. Jeg var trøtt da je la meg og sovnet ganske raskt, til tross for varmen. Men jeg våknet igjen rundt 02.30, og lå en stund og prøvde å sove. Men jeg sovnet ikke. Jeg sto opp, i alle fall gikk jeg ut av sengen, skrev en del på den dagens bloggkommentar, og gikk og la meg igjen. Vinduet sto på vidt gap, og mot morgenen ble det mer levelig temperatur. Jeg våknet rundt kl. 07.00, og tenkte at det var på tide å stå opp. Men innen jeg hadd fått bestemt meg, var klokken plutselig blitt over 9. Hvis jeg skulle hatt ambisjoner om å sykle langt, burde jeg ha vært klar til å dra på det tidspunktet. Så jeg konkluderte raskt med at det ikke var noen grunn til å satse på å komme lenger enn til Bernkastel. Jeg bestilte også hotell med en gang.

Google maps er praktisk, men jeg har ikke full tillit til dem. Google vil gjerne finne korteste/raskeste vei (som ikke alltid er det samme). Mosel bukter jeg gjennom landskapet.

Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 7. Trier — Bernkastel

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx

Dette var på mange måter en ganske begivehetsløs dag, og de ble også turens lengste etappe til nå, ca 116 km. Jeg tror ikke det blir noen lenger etapper. Både landskapet og vinen gjennom Moseldalen i Tyskland er langt mer interessant enn det jeg var gjennom i dag, så her er det grunn til å beregne litt bedre tid.

I dag har jeg syklet på god sykkelinfrastruktur nesten hele dagen. Jeg kommer tilbake til den. Google har heller ikke forsøkt å lure meg inn på noen “snarveier”. Den delen av Lorraine som  jeg nå syklet gjennom, er for en stor del gammelt industriområde. Vel er jeg industrinostalgiker, men det er ikke særlig interessant å sykle langs industriområder.

Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Jeg startet dagen med å sykle til vinprodusenten Lelievre i landsbyen Lucey, for å finne ut litt mer om vin gris. Jeg snakket med ham som står til høyre på forsidebildet på nettsiden, altså på venstre side for oss. Det var den nærmeste produsenten, sa hotellverten. Det var en 5-6 km sykkeltur.

Jeg kunne konstatere at det meste jeg trodde jeg visste om vinen, var feil, bortsett fra fargen. Jeg kunne også konstatere at vinhandleren i Toul heller ikke hadde peiling, noe han burde ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spesialiteter. Det han beskrev for meg da jeg spurte, var en rosévinproduksjon. Når jeg påpekte det, mumlet han noe om druesortene. Men det er mye rosévin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måtte smake, men det sier ikke noe om produksjonsprosessen.

Vin gris fra Lorraine lages ved at man presser druene på en måte som gjør at man får meg seg noe av fargen fra skallet, før gjæring. Skallet er ikke med i gjæringen, men pressingen gjør at man får en rosa most.

Denne gjæres så til vin, slik man gjør med en hvitvin. Vin gris er i realiten en rosa hvitvin. Hvordan man opplever en vin, avhenger av hva slags forventninger man har. Jeg har alltid tenkt på vin gris som en litt merkelig rosévin. Nå smakte jeg den med andre forventninger. Den har farge som en rosé, og den lukter i noen grad som rosé, men med mindre aroma av røde bær enn vi ofte finner i en rosé. Men når man smaker den, smaker den hvitvin. Ifølge vinprodusenten passer en vin gris utmerket til røkelaks. Jeg skal teste det om jeg får muligheten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vinmonopolet.

Som jeg har nevnt før, smakte jeg vin gris fra Lorraine første gang på bokmessen i Frankfurt sist høst. Jeg sjekket bildene i det FB-albumet jeg laget fra den turen, og det er faktisk den samme produsenten jeg besøkte denne gangen.

Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 4. Epinal — Toul.

Man blir til tider innhentet av hverdagens trivialiteter, selv om manhar prøvd å stikke av fra dem. Som at det må lages en eksamensoppgave til utsatt prøve. Jeg hadde festet meg ved en dato. Men det viste seg at jeg hadde festet meg ved eksamensdagen, ikke fristen for å levere oppgave. Så jeg fikk plutselig dårlig tid. Det ødela en del av kvelden og morningen, og forsinket starten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en oppgave.

I dag var bena bedre. Syklisten Greg Lemond sa en gang omtrent dette: “Det blir ikke lettere, det går bare fortere.” Jeg mener at det må nyanseres noe. Det blir lettere. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spinner på tomgang, det er ikke noen god følelse. Vi må ha litt motstand. Når det går lettere på våre moderne sykler med mange gir, legger vi bare inn et høyere gir, så det kjennes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det fortere. I dag var det lettere, derfor gikk det også fortere, og jeg var tilbake på omtrent normal marsjfart. Det ble en etappe på drøyt 91 km i dag.

Like utenfor Epinal kom jeg inn på en fin sykkelvei langs en kanal. Egentlig gikk den stort sett mellom elven og kanalen.

Som jeg har skrevet før, er vannveiene fortsatt viktige transportårer i Europa. Den gang jeg hadde litt nærmere kontakt med shipping enn jeg har nå, lærte jeg at skip blant annet klassifiseres etter hvilke kanaler de kan gå gjennom. For de store hav har vi Suezmax og Panamax, som er de største båtene som kan gå gjennom henholdsvis Suez- og Panamakanlen. Størrelsen å innlandskanalene, og ikke minst slusene i Europa, varierer. Det er sikker mange ulike klassfiseringer både av kanalene og kanalbåtene. Denne båten var åpenbart konstruert som det maksimale som kan gå i denne, og tilsvarende kanaler. Man skulle ha en stø hånd for å manøvrere den inn i slusen.

Mitt inntrykk er at slike kanalbåter ofte er familiebedrifter, og familien bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjøen, er den mannen som manøvrere båten, mens kona må hoppe i land, eller som her: Feste trossa.

Det er mange som sykler på tur på disse sykkelveien. At folk som er på sykkeltur har sykkelklær, er like selvsagt som at folk på skitur har skiklær. Man møter ikke mange på skitur i “vanlige klær”, og det er like tåpelig å snakke nedsettende om “kondomsyklistene” som det er å snakke nedsettene om folk på skitur i skiklær, Men det viser igjen mange nordmenns mildt sagt problematiske forhold til at noe sykler.

Som sagt, det er mange som bruker sykkelveiene.

Ved slusene er det gjerne slusevokterboliger, fra den tiden da alle slusene var manuelt betjente.

Ved hver sluse går veien litt nedover, og her skyter man litt fart, en fart man holder ganske lett på flaten nedenfor.

Det har vært en del industri langs elven. Men mye av det virker nå nedlagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett flere steder at trærne begynner å få høstfarger allerede rundt månedssskiftet juli/august. Men at træne som vokser mellom kanalen og elven også er tørre, er mer overraskende. Her burde det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kanskje ikke særlig dype røtter.

I vinproduksjon er kunstig vanning ikke tillatt de fleste steder. En av grunnene til dette, er at når vinstokkene til tider må gjennom perioder med tørke, skyter de røttene dypere ned i jorden, hvor det fortsatt kan være vann. For mye vann gir dessuten mye vann og lite smak i druene. Går man for kvalitet og ikke kvantitet, må vinstokkene ha det litt tøft i perioder.

Dette stedet hadde i alle fall et interessant navn. Men jeg så ikke noe som skulle gjøre det særlig sexy.

Jeg så ikke noen fristende cafeer da det betynte å bli tid for lunsj. Det er langt færre cafeer enn man tror. Jeg svingte inn til et supermarked, for å kjøpe en sandwich eller noe annet å spise. Her traff jeg en gruppe amerikanere på sykkeltur i Europa. De syklet den samme etappen som meg, bare motsatt vei. Det var varmt, og jeg hadde lyst på is. Franske supermarkedet selger gjerne ikke småis enkeltvis. Man må kjøpe en pakke med typisk fire eller seks is. Jeg tenkte at jeg kunne dele med amerikanerne, plukket en eske med seks is ut av frysren, og spurte en av dem som da hold på å betale, om de hadde lyst på en iskrem. Vi har allerede kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bakvendt i varmen, ved at jeg måtte spise desserten først, før den rakk å smelte.

Av en eller annen tåpelig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordentlig bilde av gruppen. Jeg er ikke noe god til det med å stille opp folk for et gruppebilde.

Google kom også denne gangen med noen litt kreative veivalg. Men det var i det minste ganske flatt, og det gikk an å sykle. Selv om noen av veiene ikke passet veldig godt for eldre herre på sykkeltur.

Jeg har nevnt tidligere at vinden har en nedkjølende effekt som gjør at det ikke er så ille å sykle i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bortsett fra hvis man skal opp lange og seige bakker. Men er veien dårlig så det går sakte, forsvinner den effekten. Det føles derfor varmere å sykle på dårlig vei enn på god. Andre kjøler seg ned med litt nakenbading i elven.

Toul er en gammel festningsby, eller i alle fall befestet by, med solide murer, voldgrav, byporter osv, selv om bebyggelsen innenfor byen synes å være av noe nyere dato enn festningsverkene. I dag er det slike “soldater” som vokter byen langs voldgraven, utenfor bymuren.

En av grunnene til at jeg valgte å legge veien om Toul, var for å kunne gjøre meg litt bedre kjent med områdets viner. En av de vinene de er særlig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så lenge vi holder oss til de vanlige kategoriene hvit, rød og rosé, er det ganske greit. Men blander vi inn grått og orange, den siste fargen skal jeg ikke blande inn denne gangen, blir det vanskeligere.

De gangene Tour de France har vært innom Lorraine, har jeg forsøkt å finne ut mer om vinene. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk faktisk ikke smakt den før sist høst, av alle steder på bokmessen i Frankfurt. En vinprodusent fra Lorraine hadde funnet ut at han skulle ha en stand i seksjonen for bøker om mat og drikke. Når sant skal sies, er ikke vinen så veldig interessant. Men likevel …

Det er i utgangpsunktet to produksjonsprosesser for stille vin. Fargen, garvesyre og mye av smaken sitter i skallet, til dels også i kjernene (garvesyre). I en hvitvinsprosess siles skall, stilker og kjerner vekk før gjæringen starter. Man kan godt gjøre det med røde/svarte druer, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svarte). Den vil fortsatt smake litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjerner mm med i gjæringsprosessen, og vinen får farge, garvesyre, mer smak, osv.

Når man lager rosévin, er det en avbrudt rødvinsprosess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått ønsket farge. Det kan være stor variasjon blant roséviner, fra helt blekrosa, til nesten røde.

Hvis man bruker en rødvinsprosess med hvite druer, hvor de får gjøre med skall, etc, får vi de som kalles en oransjevin.

I vårt område i Syd-Frankrike produserer de en vin som de kaller vin gris, eller gjerne “gris de gris”, altså grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) druer. Druene beskrives ofte i svart/hvitt. De som kalles hvite er ofte grønne eller gule, slett ikke hvite. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik fargeskala blir de som er i mellom grå. Men vin gris fra Lorraine er ikke laget slik. Jeg var innom en vinbar jeg hadde fått anbefalt. Skjønt det var mer en vinhandler med en viss servering, enn en vinbar. De hadde ikke den vinen jeg var interessert i, i glass. Bare i flasker. Er man på sykkeltur kan man ikke fylle opp en allere litt for tung bagasje med noen flasker vin. Og å kjøpe tre flasker vin bare for å smake på vinen, blir litt i overkant. Jeg hadde allerede drukket et glass vin gris på en annen bar, så jeg hadde i alle fall fått smake den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall villig til å svare på noen spørsmål om vinen. Ut fra hans forklaring, lages vin gris som en rosévin, altså med en avbrutt rødvinsprosess, i hovedsak med Pinot Noir. Jeg får ikke dette til å stemme. Markedsføringsmessig er det ganske meningsløst å velge en vinbeskrivelse som knapt noen forbinder noe med. Hvis den faktisk er laget som en rosévin, gir det heller ingen mening å omtale den som en spesialitet — slik uavhengige vinskribenter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur innom en vinprodusent, før jeg sykler videre.

Jeg har lest at man noen steder tapper vekk vin tidlig i produksjonen av rødvin, for å konsentrere vinen og smaken. Dette omtales som “bløding” av vinen. Den vinen som tappes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besøker en vinprodusent, må jeg finne en høflig måte å spørre på.

Det finnes en del nettbutikker som selger diverse utstyr og effekter for geocachere. Men at det har blitt store butikker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en merkelig by. Det er fistende å lage billige ordspill på toullete. Jeg gikk en runde og så meg om i byen etter at jeg hadde fått meg en meget nødvendig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg oppdaget hvor varmt det virkelig var, og hvordan solen stekte. Rundt en fontene var det et slags sentrum med mange barer, brasserier og restauranter. Så jeg tenkte at hit skulle jeg gå for å spise litt senere. Men da jeg kom dit en gang mellom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å stenge. Det var ikke som i Køge, hvor de fleste resturanter stengte kjøkkenet rundt 20.30. De ryddet inn stoler og bord, og hadde begynt å vaske. At alle restauranter og barer stenger mellom 20.00 og 20.30, det var ganske overraskende.

Jeg fant et spisested, men det var ikke mange steder å velge mellom. Da jeg gikk tilbake til hotellet ca kl. 22, var det steindødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fortsatt holdt åpent etter kl. 22.

Hotellet jeg bor på har et meget utstabilt internett, som kommer og går, menst går.  Jeg måtte til slutt sette opp internett via mobiltelefonen for i det hele tatt å få lastet opp bilder og gjort ferdig denne kommentaren.

I dag er planen å sykle til Metz, som skal være ca 75 km ifølge Google.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer