Daily Archives: 2018-08-01

Frankrike, Sykkeltur

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 2. På vei til Mosels kilde. Besançon — Bussang

Leave a comment

Jeg hadde ganske god tid. I alle fall trodde jeg det. Det var utsjekk på hotellet kl 12, så etter frokost brukte jeg noen timer på å se mer av Besançon, før jeg dro tilbake til hotellet for å sjekke ut og hente bagasjen.

Besançon er også en by jeg gjerne kommer tilbake til. Den har mer å by på enn man får med seg i løpet av noen formiddagstimer. Astronomien er ikke helt på min side for tiden. Først forsvant måneformørkelsen bak en sky, og det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente 105 år til neste gang. Og i Besançon var det astrnomiske uret skjult bak preseninger, åpenbart under oppussing.

Det man er opptatt av, gjør at man noen ganger får et litt skrudd syn på verden. Jeg har mange ganger grepet meg selv i å tenke at “her burde noen ha plassert en geocache”, når jeg kommer til et interessant sted. Da jeg var på vei opp til Citadellet i Besançon, tenkte jeg at dette kunne være en ganske heftig avslutning på en etappe i Tour de France. Det var en tempoetappe til Besançon i 2012, men jeg tror ikke den gikk opp til Citadellet. Det er i alle fall stigninger opp mot 13-14%  Mine Stravadata sier over 20%, men man skal ikke stole på disse hvis det ikke er et lenger segment. Jeg må innrømme at jeg parkerte sykkelen et stykke fra toppen, og gikk opp.

Jeg skrev om sykkeltunnelen i Lyon i går. Men det er også en i Besançon. Jeg vil også ta med at Besançon er den eneste byen jeg har vært hvor Eurovelo sykkelruten er tegnet inn på det gratiskartet man får på hotellet, i dette tilfelle Eurovelo 6, som går fra Atlanterhavet til Svartehavet.

I Besançon er det en sykkeltunnel som går parallelt med en båttunnel, som igjen er en del av Canal du Rhône au Rhine. Elver og kanaler har vært og er fortsatt viktige transportårer i Europa. Noen ganger har man laget kanaler som forbinder elver, som denne kanalen. Andre ganger har man laget kanlaer langs elver for å lage en farbar vei forbi fosser og stryk, og andre farlige farvann. Her kan vi bruke den hjemlige Telemarkskanalen som eksempel. Noen kanaler er laget som snarveier mellom hav, som sparer en for lange omveier og kanskje også farlige farvann. Canal du Midi, som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet er en slik kanal. I gamle dager brukte man gjerne lektere som ble trukket av hester på land. Derfor er det vanligvis veier langs kanaler, ofte på begge sider. Mange av disse veiene langs kanaler er nå gjort om til sykkelveier. De er fine å sykle, i den forstand at det ikke er bitrafikk, og ikke noen kraftige stigninger. Men de kan bli litt kjedelige i lengden.

Jeg antar at det er en slik vei langs kanalen som nå er gjort om til sykkelvei i tunnelen i Besançon. Men jeg vet ikke, for jeg har ikke undersøkt dette nærmere.

Jeg ble et par ganger rammet av litt mangelfull planlegging i dag. Opprinnelig var min plan å ta toget fra Besançon til Vesoul, for å finne en cache i et nytt departement, Haut Saône. Men da jeg undersøkte dette litt nærmere, viste det seg å være buss, og ikke tog fra Besançon til Vesoul. Jeg liker å reise med tog, men jeg er ikke noe glad i å reise med buss. Det er ikke slik at jeg absolutt ikke vil reise med buss, det bare frister ikke. Jeg vet at mange har et annet forhold til busser enn hva jeg har, og det må de gjerne ha. Jeg liker ikke busser noe bedre av den grunn. Dessuten vet man aldri om disse bussene tar med sykler, hvis man ikke er i Sveits, hvor bussene tar med sykler. Derfor ble det droppet. Men da jeg undersøkte togruten og kartet litt grundigere, og oppdaget at den siste stasjonen før Belfort, Héricourt, faktisk ligger i Haut Saône. Og jeg konstaterte at der er noen cacher der, uten at jeg undersøkte det så nøye. Da jeg gikk av toget, oppdaget jeg at det er en cache på sdtasjonen. Jeg fant denne ganske raskt. Jeg jekket Google maps, og konstaterte at det ikke var mer enn ca 12 km til Belfort. Da var det like greit å sette seg på sykkelen, som å vente 25 minutter på neste tog.

Jeg hadde forberedt meg på at jeg skulle sykle siste etappen den dagen, men ikke at jeg også skulle sykle denne. Jeg hadde tatt på meg en sykkelbukse. Det er mye mer styr å skulle sifte bukse enn skjorte/tøye. Men jeg hadde på en bommulskjorte. Vi har fått høre mange ganger at bomull ikke er egnet som treningstøy. Det holder på funktighet, og tansporterer ikke svetten vekk, slik teknisk tøy gjør. Og bomull blir, i motsetning til ull, kaldt når det er vått. Men på en varm dag som dette syntes jeg det var en fordel. Min etterhvert gjennomsvette skjorte, hadde en behagelig, kjølende effekt.

Jeg hadde god tid til toget i Belfort, og benyttet ventetiden til å spise en sen og enkel lunsj, og til å finne et par geocacher, Én cache var en del av planen, for å få dette departementet, Men jeg tok med meg en til. Her oppdaget jeg planleggingssvikt nummer to, for den dagen. Jeg hadde sjekket togtider fra Belfort til Fellering, den næreste stasjonen til Bussang (den gamle stasjonen i Bussang og jernbanen som gikk dit er dessverre nedagt.) Jeg stusset litt over at togturen tok så lang tid, men undersøkte ikke nærmere. Da jeg stakk innom stasjonen for å dobbeltsjekke, oppdaget jeg at det toget jeg skulle med kl. 16.06 gikk til Mulhose, og det var på alle måter feil. Det ville være feil om toget til Mulhouse skulle gå via Fellering, og det ville være like feil om toget til Fellering skulle gå via Mulhouse Det viste seg at jeg måtte ta toget til Mulhouse og bytte til et annet tog der.

Jeg konsulterte Google maps, som kom opp med en rute på 36 km sykling til Bussang. Men når man er innstilt på å ta toget, er det ikke lett å endre planene. Jeg klarte ikke å omstille meg mentalt til å skulle sykle 36 km med 1200 høydemetere i 35 graders varme. Så jeg holdt meg til planen og tok toget, som kanskje ikke var et særlig lurt valg.

Toget fra Mulhouse til Fellering var et skikkelig somletog. Når toget stopper 15 ganger i løpet av en knapp times togtur, forstår man hvorfor det bruker nesten en time på den turen. Da jeg gikk av toget i Fellering, stakk jeg innom en café og fikk fylt opp vannflaskene mine, før jeg begynte å sykle.

Det startet fint, med en fin vei merket som en sykkelrute.

Med tiden tok asfalten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe problem å sykle på grusvei.

Det begynte også å gå ganske kraftig oppover, noe jeg også var forberedt på. Jeg visste at jeg skulle opp ca 500 høydemeter.

Jeg er vokst opp med en far som var veldig glad i å se på kart. Når han planla en tur, pleide han å finne korteste vei. Jeg lærte tidlig at korteste vei slett ikke alltid er den beste veien, og heller ikke alltid den raskeste. Når man velger korteste vei, nesten for enhver pris, har det fått betegnelsen “Farfar-navigering” hos oss.

Google kan også til tider drive “Farfar-navigering”. Da Google ville ha meg opp her, ble jeg skeptisk.

Og verre skulle det bli. Det var til dels dårlig sti. Den var bred nok, men underlaget var dårlig. Det var stigninger på mellom 15 og 30%, om man skal tro Strava. Det var selvfølgleig helt uaktuelt å sykle. Det var mer enn tungt nok å trille en sykkel med feriebagasje opp disse bratte stiene.

Den gang da Alsace og Lorraine var en del av Tyskland, var dette grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike. Den gang ar Col de Bussang grensen mellom Tyskland og Frankrike. Jeg begynte å lure på om Google hadde sendt meg ut på gamle smuglerruter.

Jeg tar med en liten grensehistorie blant annet ikke så langt herfra. Etter en terrorhandling, jeg har glemt hvilken, i 1987, innførte Frankrike visumplikt for alle land utenfor EU, med unntak av Sveits, med øyeblikkelig virkning. Jeg skulle kort tid etter til Strasbourg, så det var bare å rusle ned på konsulatavdelingen til den franske ambassaden, og vente i kø for å få visum. Den greieste måten å komme til Strasbourg den gangen, var å fly til Frankfurt, og kjøre leiebil fra Frankfurt til Strasbourg. Om jeg skal være ærlig, tror jeg ikke at jeg undersøkte om jeg kunne ta toget den gangen. Da vi kom til grensen var ingen interessert i oss og å sjekke om vi hadde visum. Jeg tenkte at når vi tross alt kommer med en tyskregistrert bil fra Tyskland inn i Frankrike, var det kanskje ikke så viktig å undersøke oss. Sommeren etter, 1988, var vi på ferie med bil i Tyskland, Nederland, Belgia, Luxemburg og Frankrike. Da vi kjørte inn i Frankrie med vår norskregistrerte bil, tenkte jeg at nå må de i alle fall sjekke de visumene jeg hadde stått i kø for. Men ingen tok notis av oss da heller.

Underveis gikk det opp for meg at det i alle fall er en side ved Google navigeringen jeg ikke liker. Når Google maps er i navigeringsmodus, viser Google den veien Google mener du skal ta i blått, andre veier er hvite. Det er greit når alt er ordentlige gater og veier. Om dette også er bratte stier, eller faktisk veier, kan man ikke lese ut av kartet.

Det var mange “luftspeilinger”. Flater det litt ut der oppe? Kommer det ikke en vei der? Jeg gjorde mytteri, og valgte veier etter analog navigering, dog basert på Google Maps, fremfor å fortsette på de stiene Google ville ha meg til å fortsette på. Jeg kom i alle fall fram på den måte også.

Til slutt kom jeg endlig til en vei, til og med med asfalt. Den gikk nedover. Det føltes litt meningsløst å klatre så mye, bare for å sykle nedover til den veien som går over Col de Bussang. Det tok tid å få bena i gang. Straks jeg satte meg på sykkelen, fikk jeg tendenser til krampe i det ene låret. Men det ga seg heldivis, og jeg kunne stort sett trille ned til Bussang.

Google sa at turen skulle ta 1 time og 9 minuttetr. Jeg brukte drøyt to timer. Det hadde sikkert gått fortere oppover stiene uten bagasje, men man skal være en sprek og syktig stisyklist for å sykle opp her, og da uten bagase. Jeg lurte noen ganger på om det ikke hadd vært bedre å sykle de 36 kilometrene fra Belfort. Men jeg vet jo ikke hva slags veier og stier Google ville ha ledet meg inn på om jeg hadde valgt den ruten.

Bussang er et dødt og kjedeig sted. Vi er vel ikke mange som er så sære at vi gjerne vil dit hvor en elv starter, og begynne turen der. Det er mye nedlagte og stengte hoteller, også i det som er den viktigste ferietiden i Franrike og eller på kontinentet. Det begynte å ane meg hvorfor tilbudet av hoteller var ganske begrenset.

Selv om Bussang nok ligger i et område med vintersportsteder. På mitt hotelle har de sluttet å drive restaurant, det er bare Bed & Breakfast. Det er greit nok, men når det knapt finnes andre resturanter i området. Det eneste stedet som var åpent inne i selve landsbyen, var en café/bar. Jeg spurte om de hadde noe å spise. Men de hadde bare chips og popcorn. På et hotell som ligger utenfor det egentlig Bussang, er det restaurant. Jeg rakk dit omtrent da kjøkkenet skulle stenge. Men de sa at de kunne servere meg en biff med pommes frites og grønsaker, og jeg så ingen grunn til å si nei til det. Det var visstnok også restaurant på en campingplass som også ligger et godt stykke utenfor Bussang. Hotellet ligger langs en av innfartsveiene. Da jeg skulle gå hjem, var det blitt mørkt, og det var ganske ubehagelig å gå langs veien.

Jeg har med meg en slags refleksvest. Men den har jeg i tilfelle jeg må sykle etter at det har blitt mørkt. Jeg pleier ikke å ta med den når jeg bare skal finne et sted å spise middag.

I morgen må jeg ta turen opp til kilden, og så starter selve sykkelturen.

Jeg merker godt at noen muskler som jeg vanligvis ikke bruker så mye, i alle fall ikke på samme måte som i dag, har fått kjørt seg ganske grundig. Jeg våkner noen ganger om natten med krampe i en eller annen muskel. Det er vel et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Jeg har forsøkt å tøye ut, men en del muskler er fortsatt ikke gode. Jeg er redd dette ikke blir en helt god natt.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer