Jeg startet dagen med å sykle til vinprodusenten Lelievre i landsbyen Lucey, for å finne ut litt mer om vin gris. Jeg snakket med ham som står til høyre på forsidebildet på nettsiden, altså på venstre side for oss. Det var den nærmeste produsenten, sa hotellverten. Det var en 5-6 km sykkeltur.
Jeg kunne konstatere at det meste jeg trodde jeg visste om vinen, var feil, bortsett fra fargen. Jeg kunne også konstatere at vinhandleren i Toul heller ikke hadde peiling, noe han burde ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spesialiteter. Det han beskrev for meg da jeg spurte, var en rosévinproduksjon. Når jeg påpekte det, mumlet han noe om druesortene. Men det er mye rosévin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måtte smake, men det sier ikke noe om produksjonsprosessen.
Vin gris fra Lorraine lages ved at man presser druene på en måte som gjør at man får meg seg noe av fargen fra skallet, før gjæring. Skallet er ikke med i gjæringen, men pressingen gjør at man får en rosa most.
Denne gjæres så til vin, slik man gjør med en hvitvin. Vin gris er i realiten en rosa hvitvin. Hvordan man opplever en vin, avhenger av hva slags forventninger man har. Jeg har alltid tenkt på vin gris som en litt merkelig rosévin. Nå smakte jeg den med andre forventninger. Den har farge som en rosé, og den lukter i noen grad som rosé, men med mindre aroma av røde bær enn vi ofte finner i en rosé. Men når man smaker den, smaker den hvitvin. Ifølge vinprodusenten passer en vin gris utmerket til røkelaks. Jeg skal teste det om jeg får muligheten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vinmonopolet.
Som jeg har nevnt før, smakte jeg vin gris fra Lorraine første gang på bokmessen i Frankfurt sist høst. Jeg sjekket bildene i det FB-albumet jeg laget fra den turen, og det er faktisk den samme produsenten jeg besøkte denne gangen.
Etter å ha fått svar på noen spørsmål, dukker det alltid opp noen nye. De kvernet rundt i hodet mens jeg syklet videre mot Metz.
Det må åpenbart være minst to metoder for pressing av druer. Når man i Champagne lager en blanc de noirs, en hvit vin laget av svarte druer, blir vinen hvit. Den tar ikke farge fra skallet under pressingen. Nå hadde jeg ikke en champagne blanc de noirs for hånden, som jeg kunne sammenligne med. Men jeg mener at den har mer karakter av røde bær i aromaen og smaksbildet, enn vin gris. Så en vin gris har mer farge, men mindre smak fra de svarte druene enn en blanc de noirs. Dette blir ganske teknisk, men jeg skulle ønske jeg hadde kommet på det mens jeg var der. Nå får det utstå til neste gang jeg eventuelt møter en vinprodusent som lager vin gris.
Noen ord om det å smake vin hos vinprodusenter. Vinprodsenter lever av å selge vinen, ikke av at folk stikker innom for gratis smaksprøver. Når mange likevel lar folk smake, er det selvfølgelig i håp om at de skal kjøpe noe av vinen. De kan ikke leve av markedsføringen alene, om den ikke resultere i noe salg.
Vi som av og til holder foredrag i ulike sammenhenger, møter dette noen ganger. Enkelte konferansearrangører lever i en tro på at det er så stor ære og få lov til å holde foredrag på deres konferanser, og så god markedsføring, så det mener de vi må gjøre uten å få honorar. Hvis jeg hadde vært advokat, kunne jeg godt ha holdt en del slike foredrag, i håp om å få oppdrag. Men jeg driver ikke advokatvirksomhet. Det å holde foredrag er noe som jeg i alle fall i en del tilfeller gjør fordi det gir inntekter, ikke for å markedsføre andre tjenester. Så holder jeg en del foredrag som jeg ikke tar betalt for i det hele tatt, men det er ikke for kommersielle kurs- og konferansearrangører. Nok om det.
I Frankrike ser man mange skilt hvor det står “Degustation, vente” utenfor vinprodusenter.: Smaking, salg. De er selvsagt ikke noe glade for at folk stikker innom bare for å drikke gratis vin, og så dra videre uten å kjøpe noe.
I Chapagne har det blitt vanlig at man må betale for å smake på vinen, gjerne som en del av en omvisning. Man kjøper en pakke, og prisen avhenger av hvor dyr champagne man vil smake på. Vil man smake den dyreste chapagnen, koster det mer. Første gang jeg var i Champagne og besøkte noen champagnehus, var i 1988. Da kostet det, så vidt jeg husker, ingnen ting hos noen av produsentene. Vi hadde en meget trivelig omvisning hos Veuve Cliquot. Det var bare oss, slik at vi hadde guiden for oss selv. Jeg er blant dem som plager guider med mange spørsmål, om jeg får muligheten. Noe vi fikk den gangen. Da vi kom til smakingen, husker jeg at guiden tenkte seg litt om etter at vi hadde smakt deres standardchampagner, og tok fram en flaske Grande Dame. Vi virket tydeligvis tilstrekkelig interessert, til at vi var verdige til å få smake på den. Vi var på ferie med bil, Vi kjøpte noen flasker, også en flaske Grande Dame.
Da jeg besøkte Kloster Eberbach i Rheingau for to år siden, måtte jeg betale for hver vin jeg smakte på. Men hvis jeg kjøpte noen flasker vin, ville de trekke det jeg hadde betalt for å smake, fra på det man betalte for vinen. Jeg synes det er helt utmerket at man betaler for å smake. Da jeg var hos Kloster Eberbach, var jeg på sykkeltur. Jeg kunne ikke kjøpe med meg noen flasker vin. Men jeg kunne smake på vinen med god samvittighet, uten å oppleve noe kjøpepress. Når jeg reiser nå er det ofte med fly, og da kan man ikke ta med seg noe særlig. De tilbyr ofte å sende vinen, men det blir for vanskelig hvis man skal ha vinen til Norge.
Vi hadde en dag med en vintur og smaking i Medoc tidligere i år. Da bestilte vi en guidet tur med smaking, og vi betalte selvsagt for sjåfør/guide (som plukket oss opp på hotellet i Bordeaux), og bil. Eventuell betaling til de vinslottene vi besøkte, gikk gjennom turarrangøren. Men vi måtte i alle fall betale en god del ekstra for at Ch Mouton Rotschild skulle være med på runden. Jeg regner med at det ikke var turarrangøren som tok mye ekstra for å spørre dem om vi kunne komme. De fleste toppslottene i Bordeaux til ikke imot turistbesøkende.
En gang vi var innom en vinprodusent i Lirac, smakte vi på noe vin, og jeg ville ta noen bilder. Men nei, det fikk jeg ikke lov til. Etter at vi hadde kjøpt noen flasker, eller kanskje et par kasser, sa han at nå var det helt greit å ta bilder. Men fikk ikke gjøre som japanerne: Komme innom, smake på vin, ta mange bilder og så dra videre uten å kjøpe noe som helst. Når vi kjøper vin for å ta med til leligheten i Frankrike, er ikke flyselskapenes restriksjoner noe problem.
Vanligvis når jeg oppsøker en vinprodusent har jeg gjort litt research. Jeg velger ikke en vinprodusent ut fra en tilfeldig reklameplakat langs veien. Jeg har valgt ut noen vinprodusenter som er kjent for å produsere god vin, og har gjerne intensjoner om å kjøpe vin, dersom jeg liker den.
En gang vi besøkte Mas Olivier i Languedoc, en av de beste produsentene i området, tenkte jeg at jeg ville kjøpe en kasse vin eller to. Men da vi kom dit, ble vi møtt med at vi gjerne kunne smake på vinen. Men vi kunne ikke kjøpe noe, for all vinen deres var allerede solgt. Da kunne vi i alle fall smake, uten å føle noe kjøpepress.
Etter å ha betalt for å smake vin hos Kloster Eberbach, besøkte jeg Baltazar Ress, en utmerket produsent i Rheingau. Jeg åpnet da med å fortelle at jeg var på sykkeltur, og ikke kunne ta med meg noe vin. Men at jeg var interessert i vinen. Det var greit, og da var også “spillereglene” satt.
Da jeg besøkte Lelievre, åpnet jeg også med å si at jeg ikke kunne kjøpe noe vin, for jeg kunne ikke ta med noen flasker vin i sykkelbagasjen. Det var greit, og da var det avklart. Dessuten: Når det kommer noen som er seriøst interessert i vinen din, og har forsøkt å sette seg litt inn i hva slags vin det er, så er de gjerne villige til å servere og forklare, selv om de vet at det ikke blir noe salg der og da.
Nok om det. Turen tll Côtes de Toul tok meg et stykke bort fra elven. Moselle bukter seg (meandrering) gjennom landskapet. Det er nettopp en slik buktning som tar den rundt Toul. Turen videre gikk ikke direkte tilbake til elven, men tversover land til jeg kom til elven noen mil lenger borte. Her var det et bølgende landskap, slik man ofte finner i andre flate områder, som Danmark og Nederland. Det blir ikke noe harde bakker av slikt. Men for en tung syklist med tunge ben og tung bagasje i drøyt 30 grader, blir det tungt nok.
De dyrker ikke bare vin, men også blant annet mais i området. Ikke noe landskap er så kjedelig som maisåkere. Maiplantene er akkurat så høye at man ikke ser noe over dem. Så det er bare mais, mais og mais. Helgivis var ikke maisåkrene veldig store her.
Da jeg var liten, noterte jeg, som så mange andre smågutter på den tiden, bilnumre. Hvorfor vi gjorde det og hva si skulle med dem, ante jeg ikke, og jeg forstår det fortsatt ikke. Men det var ikke så mange biler den gangen. Jeg holdt ikke på så lenge. Men fortsatt merker jeg meg bilnummer som jeg synes er litt morsomme. Da jeg så denne, tenkte jeg: Hvorfor gjøre det så vanskelig? Kan de ikke bare skrive 256?
Da jeg igjen begynte å nærme meg elven, merket jeg at elven har en viss nedkjølende effekt. Det var mer behagelig å sykle langs elven, enn gjennom “innlandet”. Mest behagelig var det når sykkelveien lå i skyggen av trær, med elven eller kanalen på den andre siden.
Elven har blitt mye større enn den var ved kilden i Bussang. Slusene har også blitt betydelig større en de som var opp mot Epinal.
Det industrielle forfallet er også ganske tydelig.
Om det fortsatt er produksjon her, vet jeg ikke. Og jeg vet heller ikke hva som ble eller blir produsert her. Jeg er født på Herøya, og vokst opp på Herøya og i Porsgrunn, antageligvis Norges største industriområde. Jeg er godt kjent med miljøproblemene som denne industrien medførte, og sikker medfører fortsatt — om enn i mye mindre grad enn før. Men jeg er industrinostalgiker, og liker ikke å se forfallen industri.
Google gjorde også i dag noen valg jeg ikke ville ha gjort selv. De ville stadig ha meg til å ta noen snarvier, som innebar å sykle i beste fall kjerreveier over jorder. Da en slik vei var stengt med hauger av steiner, ga jeg opp. Da ble snarveien til en omvei, og jeg valgte å holde med på ordentlig vei.
Google er heller ikke helt oppdatert. Noen ganger ville Google ha meg til å sykle noe midt mellom kjerreveier og stier, mens det var fin, asfaltert sykkelvei ikke langt unna. Det underlige var likevel at Google fant de veiene også, når jeg først hadde trosset Google og ikke fulgt deres forslag. Google ville ganske ofte ha meg til å ta av fra god, asfaltert sykkelvei, inn på en kjerrevei, for å komme meg til det Google hadde foreslått.
Noen ganger får jeg litt underlge assosiasjoner, skjønt denne er vel ikke det verste. Da jeg så denne broen,
dukket straks denne sangen opp i bakhodet:
Jeg er vanskelg å stoppe når jeg leker med musikk. Lorraine, som Alsace, er gammelt gruve og industriområde. I Metz har de et museum om jernets historie, og i brosjyren står det at Eiffeltårnet var “Made in Lorraine”. Når jeg kobler dette med at jeg stadig vekslet mellom å være på den ene, og så på den andre siden av elven, var ikke denne sangen til å unngå:
En av linjene i sangen er “They say in Harlan County, there are no neutrals there”. Da Gunnar Kagge syklet fra kyst til kyst i USA, la han veien innom gruvesamfunnet Harlan County i Kentucky, blant annet fordi stedet dukker opp i så mange sammenhenger i populærkulturen, som her. Men nå skal jeg slutte med dette, og vende tilbake til Frankrike.
Frankrike har ambisjoner om å være det ledende landet for sykkelturisme i Europa. Om de er det, kan sikkert diskuteres. Og det kommer an på hva suksesskriteriene er. Når det gjelder infrastruktur og trafikkultur, henger de ganske langt etter Nederland. På den annen side har Frankrike så veldig mye mer å by på, både når det gjelder natur og kultur. En eller annen, jeg har glemt hvem, har sagt at Italia ga oss renessansen, Frankrike ga oss resten. Det er nok noe spissformulert. Men Frankrike har så uendelig mye å by på, enten man vil ha vill og krevende natur, strender, god mat og godt drikke, kunst, osv, osv.
Det er i alle fall tydelig at det arbeides med tilrettelegging. En del er uferdig, en del er så nylig ferdig at Google ikke har fått det med seg.
Hva med Norge? Sykkelturisme? Vi driver ikke med slikt hos oss. Sykle er noe folk til nød kan gjøre i og rundt de større byene. Skal folk på lengre tur får de velge bil. Derfor bygger man stadig tuneller som stenger syklende ute. Eller man kan reise med et av cruiseskipene som noen åpenbart vil ha for å forurense våre fjorder mer. Sykle, det kan man gjøre andre steder. Det er ikke helt tilfeldig at jeg gjør akkurat det.
Dette er en trafikkløsning jeg har sett bl.a. i Nederland, hvor den synes å fungere rimelig godt, såkalt 2-1. Men dette er første gang jeg har sett den i Frankrike.
De har i det minste skiltet godt. I Norge pleier ikke bilister å bry seg om slike skilter, så jeg har ingen tro på at dette er noe som kan fungere hos oss.
I Norge er særlig Plan- og bygningsetaten i Oslo veldig glad i å lage kaosområder, hvor alle trafikk blandes sammen uten at det er tilrettelagt for noen. Da blir det den sterkestes rett, hvilket vil si at bilistene vinner. De vil gjerne ha litt finere navn enn det mest dekkende kaosområde, så de kaller det heller “sharde space” eller “sambruksområde”. De skilter selvfølgelig ikke, for trafikkantene skal intuitivt forstå dette, og gli inn i en harmonisk samhandling. Det som har vært fremholdt som vellykkede eksempler i Oslo er Christania Torg og St Olavs pl. Jeg tror ikke at noen som hevder at disse stedene er vellykket, kan ha vært der. Uansett: I Frakrike skilter man i det minste, og merker det tydelig. I Norge har vi ikke noe skilt som varsler om slike gatearealer. Det er mange skilt som mangler i Norge.
Jeg synes det har gått ganske tungt de siste dagene. Man kan selvsagt si at formen ikke er så god som den burde være, og da blir det slik. Det er sikkert riktig. Men: Jeg synes det går tyngre nå enn på veien nedover, selv om formen burde være bedre nå enn den var da. Så jeg velger å tro at varmen gjør det tyngre å sykle. Jeg synes at den beste temperaturen for sykling er rundt 20 grader, heller litt under enn over. Å sykle når det er over 30 grader, passer ikke helt for nordmenn, i alle fall ikke for denne nordmannen.
Når det går litt tungt, gjør det alltid godt å se et slikt skilt.
I alle fall når det ikke står altfor langt fra de stedet hvor man faktisk skal. En gang jeg passerte et skilt som sa jeg var i Hamburg, ble jeg minnet om at Hamburg er stor. Det var langt igjen før jeg var i selve byen.
Da jeg kom på hotellet, så det ut til at det kunne bli krise: Jeg fanti ikke strømforsyningen til PCen min. Jeg begynte å sjekke togtider tilbake til Toul, for eventuelt å hente den. Men jeg endevendte bagasjen en gang til, og da fant jeg den. Jeg hadde lagt den et annet sted enn der jeg pleier å legge den. Gamle folk skal ikke bryte vaner på den måten.
Hotellet jeg bor på, et Ibis Style hotell, har et merkelig “låsesystem”. De har vanlig, gammeldags nøkkel til rommet, som man leverer i resepsjonen når man går, og tar med seg når man kommer. Det er greit nok. Stadig flere hoteller har nøkkelkort, som man må sette i et bryterpanel for å koble til strømmen. Jeg har et ambivalent forhold til disse. Jeg forstår at man vil kutte strømforbruket, både av økonomiske og miljømessige grunner. Men jeg er neppe den eneste som har mange dingser som skal lades, og da er det frustrerende om strømmen, og dermed ladingen, kuttes hvis man går ut. Jeg pleier gjerne å lure slike systemer, ved å putte inn et annet kort. På dette hotellet fikk jeg utlevert et slikt kort til å slå på strømmen, i tillegg til nøkkelen. I og med at det kortet ikke er romnøkkelen, er det ingen grunn til å ta det ut når man går ut. Da jeg kom tilbake til hotellet etter å ha spist middag, fikk jeg utlevert et nytt kort sammen med nøkkelen. Jeg lurte på om noen hadde vært og sjekket om kortet var tatt ut og strømmen slått av, etter at jeg hadde gått ut. Men det hadde de ikke. Strømmen sto på da jeg kom. Kanskje har de planer om å bytte låser, og dette er første trinn? Jeg vet ikke.
I morgen, eller i dag, kommer jeg til å forlate Frankrike. Men jeg vet ikke hvor langt jeg kommer. Kanskje kommer jeg til Tyskland, kanskje stopper jeg et sted i Luxemburg. Mosel er et stykke grenseelv mellom Luxemburg og Tyskland. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg kommer til å holde meg på den tyske eller luxemburgske siden.
Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)
- Dag 1. Montpellier -- Besançon, geocaching med lokaltog
- Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.
- Dag 4. Epinal — Toul.
- Dag 5. Toul — Metz
- Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx
- Dag 7. Trier — Bernkastel
- Dag 8. Bernkastel — Cochem
- Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.