Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Jeg star­tet dagen med å syk­le til vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey, for å fin­ne ut litt mer om vin gris. Jeg snak­ket med ham som står til høy­re på for­side­bil­det på nett­si­den, alt­så på venst­re side for oss. Det var den nær­mes­te pro­du­sen­ten, sa hotell­ver­ten. Det var en 5–6 km syk­kel­tur.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg kun­ne også kon­sta­te­re at vin­hand­le­ren i Toul hel­ler ikke had­de pei­ling, noe han bur­de ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Som jeg har nevnt før, smak­te jeg vin gris fra Lor­rai­ne førs­te gang på bok­mes­sen i Frank­furt sist høst. Jeg sjek­ket bil­de­ne i det FB-albu­met jeg laget fra den turen, og det er fak­tisk den sam­me pro­du­sen­ten jeg besøk­te den­ne gan­gen.

Etter å ha fått svar på noen spørs­mål, duk­ker det all­tid opp noen nye. De kver­net rundt i hodet mens jeg syk­let vide­re mot Metz.

Det må åpen­bart være minst to meto­der for pres­sing av dru­er. Når man i Champag­ne lager en blanc de noirs, en hvit vin laget av svar­te dru­er, blir vinen hvit. Den tar ikke far­ge fra skal­let under pres­sin­gen. Nå had­de jeg ikke en champag­ne blanc de noirs for hån­den, som jeg kun­ne sam­men­lig­ne med. Men jeg mener at den har mer karak­ter av røde bær i aro­ma­en og smaks­bil­det, enn vin gris. Så en vin gris har mer far­ge, men mind­re smak fra de svar­te dru­ene enn en blanc de noirs. Det­te blir gans­ke tek­nisk, men jeg skul­le øns­ke jeg had­de kom­met på det mens jeg var der. Nå får det utstå til nes­te gang jeg even­tu­elt møter en vin­pro­du­sent som lager vin gris.

Noen ord om det å sma­ke vin hos vin­pro­du­sen­ter. Vin­prod­sen­ter lever av å sel­ge vinen, ikke av at folk stik­ker inn­om for gra­tis smaks­prø­ver. Når man­ge like­vel lar folk sma­ke, er det selv­føl­ge­lig i håp om at de skal kjø­pe noe av vinen. De kan ikke leve av mar­keds­fø­rin­gen ale­ne, om den ikke resul­te­re i noe salg.

Vi som av og til hol­der fore­drag i uli­ke sam­men­hen­ger, møter det­te noen gan­ger. Enkel­te kon­fe­ranse­ar­ran­gø­rer lever i en tro på at det er så stor ære og få lov til å hol­de fore­drag på deres kon­fe­ran­ser, og så god mar­keds­fø­ring, så det mener de vi må gjø­re uten å få hono­rar. Hvis jeg had­de vært advo­kat, kun­ne jeg godt ha holdt en del sli­ke fore­drag, i håp om å få opp­drag. Men jeg dri­ver ikke advo­kat­virk­som­het. Det å hol­de fore­drag er noe som jeg i alle fall i en del til­fel­ler gjør for­di det gir inn­tek­ter, ikke for å mar­keds­føre and­re tje­nes­ter. Så hol­der jeg en del fore­drag som jeg ikke tar betalt for i det hele tatt, men det er ikke for kom­mer­si­el­le kurs- og kon­fe­ranse­ar­ran­gø­rer.  Nok om det.

I Frank­ri­ke ser man man­ge skilt hvor det står “Degusta­tion, ven­te” uten­for vin­pro­du­sen­ter.: Sma­king, salg. De er selv­sagt ikke noe gla­de for at folk stik­ker inn­om bare for å drik­ke gra­tis vin, og så dra vide­re uten å kjø­pe noe.

I Cha­pag­ne har det blitt van­lig at man må beta­le for å sma­ke på vinen, gjer­ne som en del av en omvis­ning. Man kjø­per en pak­ke, og pri­sen avhen­ger av hvor dyr champag­ne man vil sma­ke på. Vil man sma­ke den dyres­te cha­pag­nen, kos­ter det mer. Førs­te gang jeg var i Champag­ne og besøk­te noen champagne­hus, var i 1988. Da kos­tet det, så vidt jeg hus­ker, ing­nen ting hos noen av pro­du­sen­te­ne. Vi had­de en meget tri­ve­lig omvis­ning hos Veu­ve Cliquot. Det var bare oss, slik at vi had­de guid­en for oss selv. Jeg er blant dem som pla­ger guid­er med man­ge spørs­mål, om jeg får mulig­he­ten. Noe vi fikk den gan­gen. Da vi kom til sma­kin­gen, hus­ker jeg at guid­en tenk­te seg litt om etter at vi had­de smakt deres stan­dard­champag­ner, og tok fram en flas­ke Gran­de Dame. Vi vir­ket tyde­lig­vis til­strek­ke­lig inter­es­sert, til at vi var ver­di­ge til å få sma­ke på den. Vi var på ferie med bil, Vi kjøp­te noen flas­ker, også en flas­ke Gran­de Dame.

Da jeg besøk­te Klos­ter Eber­bach i Rhein­gau for to år siden, måt­te jeg beta­le for hver vin jeg smak­te på. Men hvis jeg kjøp­te noen flas­ker vin, vil­le de trek­ke det jeg had­de betalt for å sma­ke, fra på det man betal­te for vinen. Jeg synes det er helt utmer­ket at man beta­ler for å sma­ke. Da jeg var hos Klos­ter Eber­bach, var jeg på syk­kel­tur. Jeg kun­ne ikke kjø­pe med meg noen flas­ker vin. Men jeg kun­ne sma­ke på vinen med god sam­vit­tig­het, uten å opp­le­ve noe kjøpe­press. Når jeg rei­ser nå er det ofte med fly, og da kan man ikke ta med seg noe sær­lig. De til­byr ofte å sen­de vinen, men det blir for vans­ke­lig hvis man skal ha vinen til Nor­ge.

Vi had­de en dag med en vin­tur og sma­king i Medoc tid­li­ge­re i år. Da bestil­te vi en guidet tur med sma­king, og vi betal­te selv­sagt for sjåfør/guide (som pluk­ket oss opp på hotel­let i Bor­deaux), og bil. Even­tu­ell beta­ling til de vin­slot­te­ne vi besøk­te, gikk gjen­nom tur­ar­ran­gø­ren. Men vi måt­te i alle fall beta­le en god del eks­tra for at Ch Mou­ton Rot­schild skul­le være med på run­den. Jeg reg­ner med at det ikke var tur­ar­ran­gø­ren som tok mye eks­tra for å spør­re dem om vi kun­ne kom­me. De fles­te topp­slot­te­ne i Bor­deaux til ikke imot turist­be­sø­ken­de.

En gang vi var inn­om en vin­pro­du­sent i Lirac, smak­te vi på noe vin, og jeg vil­le ta noen bil­der. Men nei, det fikk jeg ikke lov til. Etter at vi had­de kjøpt noen flas­ker, eller kan­skje et par kas­ser, sa han at nå var det helt greit å ta bil­der. Men fikk ikke gjø­re som japa­ner­ne: Kom­me inn­om, sma­ke på vin, ta man­ge bil­der og så dra vide­re uten å kjø­pe noe som helst. Når vi kjø­per vin for å ta med til lelig­he­ten i Frank­ri­ke, er ikke fly­sel­ska­pe­nes restrik­sjo­ner noe pro­blem.

Van­lig­vis når jeg opp­sø­ker en vin­pro­du­sent har jeg gjort litt rese­arch. Jeg vel­ger ikke en vin­pro­du­sent ut fra en til­fel­dig reklame­pla­kat langs vei­en. Jeg har valgt ut noen vin­pro­du­sen­ter som er kjent for å pro­du­se­re god vin, og har gjer­ne inten­sjo­ner om å kjø­pe vin, der­som jeg liker den.

En gang vi besøk­te Mas Oli­vi­er i Lan­gue­doc, en av de bes­te pro­du­sen­te­ne i områ­det, tenk­te jeg at jeg vil­le kjø­pe en kas­se vin eller to. Men da vi kom dit, ble vi møtt med at vi gjer­ne kun­ne sma­ke på vinen. Men vi kun­ne ikke kjø­pe noe, for all vinen deres var alle­re­de solgt. Da kun­ne vi i alle fall sma­ke, uten å føle noe kjøpe­press.

Etter å ha betalt for å sma­ke vin hos Klos­ter Eber­bach, besøk­te jeg Bal­tazar Ress, en utmer­ket pro­du­sent i Rhein­gau. Jeg åpnet da med å for­tel­le at jeg var på syk­kel­tur, og ikke kun­ne ta med meg noe vin. Men at jeg var inter­es­sert i vinen. Det var greit, og da var også “spille­reg­le­ne” satt.

Da jeg besøk­te Leliev­re, åpnet jeg også med å si at jeg ikke kun­ne kjø­pe noe vin, for jeg kun­ne ikke ta med noen flas­ker vin i syk­kel­ba­ga­sjen. Det var greit, og da var det avklart. Dess­uten: Når det kom­mer noen som er seriøst inter­es­sert i vinen din, og har for­søkt å set­te seg litt inn i hva slags vin det er, så er de gjer­ne vil­li­ge til å ser­ve­re og for­kla­re, selv om de vet at det ikke blir noe salg der og da.

Nok om det. Turen tll Côtes de Toul tok meg et styk­ke bort fra elven. Mosel­le buk­ter seg (meand­re­ring) gjen­nom land­ska­pet. Det er nett­opp en slik bukt­ning som tar den rundt Toul. Turen vide­re gikk ikke direk­te til­ba­ke til elven, men tvers­o­ver land til jeg kom til elven noen mil len­ger borte. Her var det et bøl­gen­de land­skap, slik man ofte fin­ner i and­re fla­te områ­der, som Dan­mark og Neder­land. Det blir ikke noe har­de bak­ker av slikt. Men for en tung syk­list med tun­ge ben og tung baga­sje i drøyt 30 gra­der, blir det tungt nok.

De dyr­ker ikke bare vin, men også blant annet mais i områ­det. Ikke noe land­skap er så kje­de­lig som mais­åke­re. Mai­plan­te­ne er akku­rat så høye at man ikke ser noe over dem. Så det er bare mais, mais og mais. Hel­gi­v­is var ikke mais­åkre­ne vel­dig sto­re her.

Da jeg var liten, noter­te jeg, som så man­ge and­re små­gut­ter på den tiden, bil­num­re. Hvor­for vi gjor­de det og hva si skul­le med dem, ante jeg ikke, og jeg for­står det fort­satt ikke. Men det var ikke så man­ge biler den gan­gen. Jeg holdt ikke på så len­ge. Men fort­satt mer­ker jeg meg bil­num­mer som jeg synes er litt mor­som­me. Da jeg så den­ne, tenk­te jeg: Hvor­for gjø­re det så vans­ke­lig? Kan de ikke bare skri­ve 256?

Da jeg igjen begyn­te å nær­me meg elven, mer­ket jeg at elven har en viss ned­kjø­len­de effekt. Det var mer beha­ge­lig å syk­le langs elven, enn gjen­nom “inn­lan­det”. Mest beha­ge­lig var det når syk­kel­vei­en lå i skyg­gen av trær, med elven eller kana­len på den and­re siden.

Elven har blitt mye stør­re enn den var ved kil­den i Bus­sang. Slu­se­ne har også blitt bety­de­lig stør­re en de som var opp mot Epi­nal.

Det indu­stri­el­le for­fal­let er også gans­ke tyde­lig.

Om det fort­satt er pro­duk­sjon her, vet jeg ikke. Og jeg vet hel­ler ikke hva som ble eller blir pro­du­sert her. Jeg er født på Her­øya, og vokst opp på Her­øya og i Pors­grunn, anta­ge­lig­vis Nor­ges størs­te indu­s­tri­om­rå­de. Jeg er godt kjent med miljø­pro­ble­me­ne som den­ne indu­stri­en med­før­te, og sik­ker med­fø­rer fort­satt — om enn i mye mind­re grad enn før. Men jeg er indu­stri­nos­tal­gi­ker, og liker ikke å se for­fal­len indu­stri.

Goog­le gjor­de også i dag noen valg jeg ikke vil­le ha gjort selv. De vil­le sta­dig ha meg til å ta noen snar­vier, som inne­bar å syk­le i bes­te fall kjerre­vei­er over jor­der. Da en slik vei var stengt med hau­ger av stei­ner, ga jeg opp. Da ble snar­vei­en til en omvei, og jeg valg­te å hol­de med på ordent­lig vei.

Goog­le er hel­ler ikke helt opp­da­tert. Noen gan­ger vil­le Goog­le ha meg til å syk­le noe midt mel­lom kjerre­vei­er og sti­er, mens det var fin, asfal­tert syk­kel­vei ikke langt unna. Det under­li­ge var like­vel at Goog­le fant de vei­ene også, når jeg først had­de tros­set Goog­le og ikke fulgt deres for­slag. Goog­le vil­le gans­ke ofte ha meg til å ta av fra god, asfal­tert syk­kel­vei, inn på en kjerre­vei, for å kom­me meg til det Goog­le had­de fore­slått.

Noen gan­ger får jeg litt underl­ge asso­sia­sjo­ner, skjønt den­ne er vel ikke det ver­ste. Da jeg så den­ne bro­en,

duk­ket straks den­ne san­gen opp i bak­ho­det:

Jeg er vans­kelg å stop­pe når jeg leker med musikk. Lor­rai­ne, som Alsa­ce, er gam­melt gru­ve og indu­s­tri­om­rå­de. I Metz har de et muse­um om jer­nets his­to­rie, og i bro­sjy­ren står det at Eif­fel­tår­net var “Made in Lor­rai­ne”. Når jeg kob­ler det­te med at jeg sta­dig veks­let mel­lom å være på den ene, og så på den and­re siden av elven, var ikke den­ne san­gen til å unn­gå:

En av lin­je­ne i san­gen er “They say in Har­lan Coun­ty, the­re are no neut­rals the­re”. Da Gun­nar Kag­ge syk­let fra kyst til kyst i USA, la han vei­en inn­om gruve­sam­fun­net Har­lan Coun­ty i Ken­tucky, blant annet for­di ste­det duk­ker opp i så man­ge sam­men­hen­ger i popu­lær­kul­tu­ren, som her. Men nå skal jeg slut­te med det­te, og ven­de til­ba­ke til Frank­ri­ke.

Frank­ri­ke har ambi­sjo­ner om å være det leden­de lan­det for syk­kel­tu­ris­me i Euro­pa. Om de er det, kan sik­kert dis­ku­te­res. Og det kom­mer an på hva suk­sess­kri­te­ri­ene er. Når det gjel­der infra­struk­tur og tra­fikkul­tur, hen­ger de gans­ke langt etter Neder­land. På den annen side har Frank­ri­ke så vel­dig mye mer å by på, både når det gjel­der natur og kul­tur. En eller annen, jeg har glemt hvem, har sagt at Ita­lia ga oss renes­san­sen, Frank­ri­ke ga oss res­ten. Det er nok noe spiss­for­mu­lert. Men Frank­ri­ke har så uen­de­lig mye å by på, enten man vil ha vill og kre­ven­de natur, stren­der, god mat og godt drik­ke, kunst, osv, osv.

Det er i alle fall tyde­lig at det arbei­des med til­rette­leg­ging. En del er ufer­dig, en del er så nylig fer­dig at Goog­le ikke har fått det med seg.

Hva med Nor­ge? Syk­kel­tu­ris­me? Vi dri­ver ikke med slikt hos oss. Syk­le er noe folk til nød kan gjø­re i og rundt de stør­re byene. Skal folk på leng­re tur får de vel­ge bil. Der­for byg­ger man sta­dig tunel­ler som sten­ger syk­len­de ute. Eller man kan rei­se med et av cruise­ski­pe­ne som noen åpen­bart vil ha for å for­uren­se våre fjord­er mer. Syk­le, det kan man gjø­re and­re ste­der. Det er ikke helt til­fel­dig at jeg gjør akku­rat det.

Det­te er en tra­fikk­løs­ning jeg har sett bl.a. i Neder­land, hvor den synes å fun­ge­re rime­lig godt, såkalt 2–1. Men det­te er førs­te gang jeg har sett den i Frank­ri­ke.

De har i det mins­te skil­tet godt. I Nor­ge plei­er ikke bilis­ter å bry seg om sli­ke skil­ter, så jeg har ingen tro på at det­te er noe som kan fun­ge­re hos oss.

I Nor­ge er sær­lig Plan- og byg­nings­eta­ten i Oslo vel­dig glad i å lage kaos­om­rå­der, hvor alle tra­fikk blan­des sam­men uten at det er til­rette­lagt for noen. Da blir det den ster­kes­tes rett, hvil­ket vil si at bilis­te­ne vin­ner. De vil gjer­ne ha litt fine­re navn enn det mest dek­ken­de kaos­om­rå­de, så de kal­ler det hel­ler “shar­de space” eller “sam­bruks­om­rå­de”. De skil­ter selv­føl­ge­lig ikke, for tra­fikkan­te­ne skal intui­tivt for­stå det­te, og gli inn i en har­mo­nisk sam­hand­ling. Det som har vært frem­holdt som vel­lyk­ke­de eksemp­ler i Oslo er Chris­ta­nia Torg og St Olavs pl. Jeg tror ikke at noen som hev­der at dis­se ste­de­ne er vel­lyk­ket, kan ha vært der. Uan­sett: I Frakri­ke skil­ter man i det mins­te, og mer­ker det tyde­lig. I Nor­ge har vi ikke noe skilt som vars­ler om sli­ke gate­area­ler. Det er man­ge skilt som mang­ler i Nor­ge.

Jeg synes det har gått gans­ke tungt de sis­te dage­ne. Man kan selv­sagt si at for­men ikke er så god som den bur­de være, og da blir det slik. Det er sik­kert rik­tig. Men: Jeg synes det går tyng­re nå enn på vei­en ned­over, selv om for­men bur­de være bed­re nå enn den var da. Så jeg vel­ger å tro at var­men gjør det tyng­re å syk­le. Jeg synes at den bes­te tem­pe­ra­tu­ren for syk­ling er rundt 20 gra­der, hel­ler litt under enn over. Å syk­le når det er over 30 gra­der, pas­ser ikke helt for nord­menn, i alle fall ikke for den­ne nord­man­nen.

Når det går litt tungt, gjør det all­tid godt å se et slikt skilt.

I alle fall når det ikke står alt­for langt fra de ste­det hvor man fak­tisk skal. En gang jeg pas­ser­te et skilt som sa jeg var i Ham­burg, ble jeg min­net om at Ham­burg er stor. Det var langt igjen før jeg var i selve byen.

Da jeg kom på hotel­let, så det ut til at det kun­ne bli kri­se: Jeg fan­ti ikke strøm­for­sy­nin­gen til PCen min. Jeg begyn­te å sjek­ke tog­ti­der til­ba­ke til Toul, for even­tu­elt å hen­te den. Men jeg ende­vend­te baga­sjen en gang til, og da fant jeg den. Jeg had­de lagt den et annet sted enn der jeg plei­er å leg­ge den. Gam­le folk skal ikke bry­te vaner på den måten.

Hotel­let jeg bor på, et Ibis Style hotell, har et mer­ke­lig “låse­sys­tem”. De har van­lig, gam­mel­dags nøk­kel til rom­met, som man leve­rer i resep­sjo­nen når man går, og tar med seg når man kom­mer. Det er greit nok. Sta­dig fle­re hotel­ler har nøk­kel­kort, som man må set­te i et bry­ter­pa­nel for å kob­le til strøm­men. Jeg har et ambi­va­lent for­hold til dis­se. Jeg for­står at man vil kut­te strøm­for­bru­ket, både av øko­no­mis­ke og miljø­mes­si­ge grun­ner. Men jeg er nep­pe den enes­te som har man­ge dings­er som skal lades, og da er det frust­re­ren­de om strøm­men, og der­med ladin­gen, kut­tes hvis man går ut. Jeg plei­er gjer­ne å lure sli­ke sys­te­mer, ved å put­te inn et annet kort. På det­te hotel­let fikk jeg utle­vert et slikt kort til å slå på strøm­men, i til­legg til nøk­ke­len. I og med at det kor­tet ikke er rom­nøk­ke­len, er det ingen grunn til å ta det ut når man går ut. Da jeg kom til­ba­ke til hotel­let etter å ha spist mid­dag, fikk jeg utle­vert et nytt kort sam­men med nøk­ke­len. Jeg lur­te på om noen had­de vært og sjek­ket om kor­tet var tatt ut og strøm­men slått av, etter at jeg had­de gått ut. Men det had­de de ikke. Strøm­men sto på da jeg kom. Kan­skje har de pla­ner om å byt­te låser, og det­te er førs­te trinn? Jeg vet ikke.

I mor­gen, eller i dag, kom­mer jeg til å for­la­te Frank­ri­ke. Men jeg vet ikke hvor langt jeg kom­mer. Kan­skje kom­mer jeg til Tysk­land, kan­skje stop­per jeg et sted i Lux­em­burg. Mosel er et styk­ke grense­elv mel­lom Lux­em­burg og Tysk­land. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg kom­mer til å hol­de meg på den tys­ke eller lux­em­burgs­ke siden.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

Print Friendly, PDF & Email